Kan vi som har mistet skrive noen oppløftende ord og dele våre historier?

[AnonymBruker]

I all denne elendigheten hjelper det for min del å tenke positivt.

Jeg er en ung mamma som snart har en 3-åring i hus, og da spire nr. 2 skulle lages gikk det med en gang. Jeg var kvalm og hadde alle symptomer, men fikk et slag i fjeset da det ble konstatert ma uke 8 (foster døde i uke 6/7). Vi tok det tungt og jeg gråt en del, men nå går det faktisk ok.

- Jeg kan bli gravid, og jeg blir lett gravid.

- Jeg har en datter fra før av. Akkurat dette priset jeg meg lykkelig over da jeg i påvente av time på sykehuset for å få ut fosteret hadde mareritt om store mengder blod, og min datter kom tuslende inn på soverommet og la seg tett inntil meg. Åh, som jeg holdt rundt henne da.

- Den dagen jeg sitter med en nyfødt baby vil jeg være sjeleglad for at jeg fikk akkurat den babyen, og det hadde jeg ikke fått dersom ma denne gang ikke hadde vært et faktum.

- Man blir lett gravid etter ma/sa...?

-.... Og når permisjonen min skulle vært over dersom jeg ikke hadde hatt ma denne gang, vil jeg sannsynligvis enda ha permisjon igjen. Hihi

Vil gjerne lese solskinnshistorier

Anonymous poster hash: 3f24d...52b

[AnonymBruker]

Mista to ganger på rad, det er jo så vanlig Hadde ikke lagt noe mer i det enn det er, sannsynligvis var det ikke forenlig med liv.

Har fått flere barn i ettertid.

Vi er heldige som har fått barn, en venninne av meg og mannen kan ikke få barn. Hun måtte fjerne livmoren etter å ha prøvd i 6 år, og vært gravid med trillinger og alle tre døde, i tillegg til graviditet utenom livmor og en graviditet til hvor fosteret døde i uke 11.

Anonymous poster hash: fcdc1...39e

[Gjest me2u]

Fikk hematom som endte med SA i uke 7-8. Visste ikke at jeg var gravid og trodde først det var en SA, men de fant et levende foster inni meg på UL.

Måtte vente over helgen for å se om det overlevde. Verste helgen i mitt liv med masse blødninger Så måtte jeg tilbake, ta ny UL bare for å bekrefte at det var borte for å så skrape ut resten av hematomet.

Jeg trøstet med med tanken om at fosteret mest sannsynlig ikke var levedyktig og at det var naturens måte å rydde opp på.

8 mnd etter så satt en ny spire Har ikke hatt noe blødning, spotting eller andre komplikasjoner hittil. Litt kvalm frem til uke 10, men nå er jeg i supergod form og har masse overskudd og energi igjen og koser meg med tanken på at jeg har liv inni meg.

Var selvsagt noe stresset før de magiske 12, men Angelsound har vært god å ha. Sjekker en gang i uka at det er hjertelyd og det er like fantastisk hver gang jeg får høre lille ❤️

[Skyblue]

Har ingen solskinnshistorier å komme med enda. Men en dag snart Håper jeg har hatt to tidlig sa på rad. Blir ganske fort gravid, så det er det ene positive ihvertfall ingen barn fra før og er nå på pp2 etter den siste saen

Det sies at man kan bli fort gravid igjen etter en sa/ma ja. Men det er individuelt, så for noen blir man gravid med en gang mens for andre tar det noen mnd.

[AnonymBruker]

Jeg kan gjerne dele min historie. Jeg har hatt tre spontanaborter, den første er den som har satt spor.

Jeg ble gravid. Det var ikke planlagt, men min samboer og jeg ble fort glad over tanken. Jeg var mye dårlig og klarte ikke lukten av mye, men det kilte i magen hver dag. For hver morgenkvalme smilte jeg over gleden vi skulle få oppleve. Det gikk to måneder, så gikk det en til. Jeg var klar til å fortelle familien om lykken. De ble kjempeglad og mine søsken gledet seg stort til å bli onkler. Alle strålte.

Så begynte jeg å blø kraftig. Det var dagen etter at alle rundt visste om den lille. Jeg hadde store smerter. Dro til gynekolog og fikk beskjed om at det var 50% sjanse for at den lille overlevde. Jeg skulle være optimistisk sa legen. Dette kom til å gå bra. Det gjorde ikke det. Etter tre nye uker med legebesøk ble prosenten mindre og mindre. Legen fortsatte å være optimistisk og sa at dette kom til å gå fint. Hvorfor sa han dette?! Etter to nye uker måtte jeg ta en medisinsk abort, for fosteret ville ikke ut.

Jeg kom hjem og vi hadde besøk av min ene bror. Han skjønte nok ikke alvoret det var for meg. Jeg mistet det og så det. Jeg kom ut og på gråten. Fikk en kommentar som sitter år etterpå: 《Jaja, graviditeten gikk i Dass, bokstavelig talt》.

To år senere får jeg vite at jeg har endometriose. Jeg har da hatt tre spontanaborter. Jeg kunne ikke båret de frem.

I dag er jeg optimistisk for at jeg kan bli gravid igjen. Uten å miste det. Men frykten for å miste er i dag for stor til å prøve. Min samboer og jeg har ikke hatt samleie på et halvt år.. hvertfall et halvt år. Jeg sliter den dag i dag. 《Det gikk rett i dass, bokstavelig talt》.

Jeg skulle ønske noen fortalte meg at det kunne gå galt. Alle var så optimistiske. Ingen fortalte om at spontanaborter er vanlig. Jeg visste det ikke, fordi jeg aldri hadde tenkt tanken på å bli gravid når det skjedde. I etterkant fikk jeg først vite hvor vanlig det er. At det er naturens gang. At det ikke var ment for å være. Det var noe galt med fosteret eller meg. Faen ta elle kommentarene. Å miste er det vondeste jeg har opplevd, og jeg vil aldri glemme. Det vil nok gå bra nå som endometriosevevet er fjernet. Håper jeg...

Anonymous poster hash: e7cc8...25c

[AnonymBruker]

Vi mistet første gang i en tidlig SA. Det tok tid før kroppen ordnet ordentlig opp - spottet i to-tre uker før aborten egentlig skjedde. Jeg slet i flere måneder. Gråt og klarte ikke annet enn å jobbe og ligge på sofaen. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke var så farlig å kjøre pent lenger - men det var et engangstilfelle. Men jeg skjønte faktisk ikke hvordan jeg skulle overleve. Jeg syns samboer tok for "lett" på det. I ettertid har jeg lest om hvordan menn og kvinner sørger forskjellig, og at han faktisk tok seg sammen mye for min skyld, og for å orke å ta seg av sin kjære på sofaen.

Det tok omtrent seks mnd før vi var gravide igjen. Jeg var livredd for å se blod, men dagene gikk, og ikke tegn til rosa eller rødt på papiret. Jeg fikk time hos gynekologen min for å sjekke at det stod bra til ca uke 7-8. Det gjorde det ikke. Fosteranlegget var der, men ikke noe bankende hjerte, og det tilsvarte ikke størrelsen det burde hatt. Fikk ny time et par uker senere for ny ul - det kunne jo være at jeg var kortere på vei enn jeg trodde. Jeg var ganske sikker på MA da, for jeg tempet jo, og visste når jeg hadde hatt EL. Det var to tøffe uker. Jeg orket ikke reise på planlagt tur på fjellet med svigers, fordi jeg ikke ville stå på ski, og ikke kunne drikke alkohol, når jeg innerst inne var sikker på at jeg ikke var gravid lenger. Når jeg kom til ny UL forteller gyn meg at hcg-prøvene jeg hadde tatt med en ukes mellomrom viste normal stigning, og at hun trodde at dette skulle gå helt bra. Men ul-undersøkelsen etterpå bekreftet mine mistanker. Jeg hadde hatt MA. Fordi jeg hverken hadde smerter eller blødning sa hun at det ikke var nødvendig med utskrapning samme dag, men at jeg kom til å få time i løpet av et par dager. Da det hadde gått fire dager ringte jeg sykehuset - de hadde ikke mottatt henvisningen engang, og jeg brøt fullstendig sammen. Jeg var utslitt psykisk av å bære på et dødt embro/foster. Fikk tilslutt ordnet ny henvisning, og fikk da endelig time på sykehuset over helgen.

Det ble en lang, vond og tung dag på sykehuset, men det var godt å bli ferdig med.

Men så, til lyspunktet i (den lange) historien: etter å ha ventet på mensen etter utskrapningen i syv uker, begynte jeg å kjenne stikking og ømhet i puppene. Jeg tenkte i utgangspunktet at det betydde at mensen var på vei, fordi vi hadde bare hatt sex noen få ganger de siste ukene, og ikke ante når eller om jeg hadde hatt EL. Tok likevel en test, som utrolig nok var positiv!

Det er klart det har vært mye bekymringer i dette svangerskapet - vi var blant annet på to tidlige ultralyder, og det har vært vanskelig å innstille seg på at dette skal gå bra. Men nå - med en mnd igjen til termin, må jeg jo bare tro på det

Lykke til, til alle sammen

Anonymous poster hash: da16f...a48

[Biloba]

AB kl 00.30: Leit å lese hvor vondt du har hatt det, og fortsatt har. Endometriose kan begynne å bygge seg opp igjen etter operasjon. Det kan derfor være gunstig å prøve om ikke altfor lenge. Det høres ut som du kunne ha godt av hjelp til å bearbeide opplevelsene og frykten, og kanskje for å komme tilbake til et normalt samliv uten å assosiere sex med å miste.

[AnonymBruker]

AB kl 00.30: Leit å lese hvor vondt du har hatt det, og fortsatt har. Endometriose kan begynne å bygge seg opp igjen etter operasjon. Det kan derfor være gunstig å prøve om ikke altfor lenge. Det høres ut som du kunne ha godt av hjelp til å bearbeide opplevelsene og frykten, og kanskje for å komme tilbake til et normalt samliv uten å assosiere sex med å miste.

Jeg er veldig nervøs for at endometriosen skal blusse opp igjen, og legene mente at jeg må/burde fjerne livmor om noen år, men de ville avvente til jeg (eventuelt) har fått antall barn jeg ønsker. De ga meg ti år.

Jeg burde nok snakke med noen om det, for selv etter to år, er det fremdeles der. Familie mener at 3-4 måneders graviditet ikke skal sette spor og at jeg må komme meg videre. De mener at livet bare er slik, og at det nok var en mening med at fosteret ikke skulle være. Ingen hyggelig kommentar å få...

Når det kommer til samleie vet jeg ikke hvordan det kan bearbeides. Jeg har blitt sterkt formet av aborten(e) og klarer ikke å gjennomføre det eller nyte det. Min mann vet ikke dette, og jeg merker at jeg kan gråte i etterkant av samleiet. Han har hatt to år med samtaler med meg, ønsker ikke å "plage" han mer med det. Han er selv preget av situasjonen.

Anonymous poster hash: e7cc8...25c

[Biloba]

Jeg er veldig nervøs for at endometriosen skal blusse opp igjen, og legene mente at jeg må/burde fjerne livmor om noen år, men de ville avvente til jeg (eventuelt) har fått antall barn jeg ønsker. De ga meg ti år.

Jeg burde nok snakke med noen om det, for selv etter to år, er det fremdeles der. Familie mener at 3-4 måneders graviditet ikke skal sette spor og at jeg må komme meg videre. De mener at livet bare er slik, og at det nok var en mening med at fosteret ikke skulle være. Ingen hyggelig kommentar å få...

Når det kommer til samleie vet jeg ikke hvordan det kan bearbeides. Jeg har blitt sterkt formet av aborten(e) og klarer ikke å gjennomføre det eller nyte det. Min mann vet ikke dette, og jeg merker at jeg kan gråte i etterkant av samleiet. Han har hatt to år med samtaler med meg, ønsker ikke å "plage" han mer med det. Han er selv preget av situasjonen.

Anonymous poster hash: e7cc8...25c

Da må du snakke med noen andre enn familien. F.eks henvisning fra fastlege til samtaler. Du sitter fast i sorgen og frykten, og må få hjelp til å bearbeide det såpass at du får livet ditt tilbake. Jeg vet det er vondt, jeg mistet nettopp min første og eneste graviditet, og det var etter ivf. Tilliten til kroppen er ikke på topp her heller. Jeg ser tilbake på et 2014 som stort sett dreide seg om prøving, behandlinger og frykt for å aldri lykkes. 2015 må handle om mer enn det, selv om jeg er tilbake på scratch og ikke vet om jeg får se to streker igjen, og om jeg kan beholde. Vi må passe på oss selv og på forholdene våre imens.