Leve med en forelder med demens

[lillemeg90]

Send meg en pm om du vil. Pappaen min fikk demens da jeg var rundt 15 år, men vil ikke skrive så mye om det i tråden her med tanke på gjenkjennelse.

Men som sagt, send meg en pm om du ønsker å høre mine erfaringer

Endret 17. januar 2015 av lillemeg90

[AnonymBruker]

Send meg en pm om du vil. Pappaen min fikk demens da jeg var rundt 15 år, men vil ikke skrive så mye om det i tråden her med tanke på gjenkjennelse.

Men som sagt, send meg en pm om du ønsker å høre mine erfaringer

Sendt pm!

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

:/

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Flere erfaringer?

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si:

Og be dere (pappaen din) passe på at de sjekker trykket i hjernen til moren din.

Anonymous poster hash: 26ff6...bc4

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si:

Og be dere (pappaen din) passe på at de sjekker trykket i hjernen til moren din.

Anonymous poster hash: 26ff6...bc4

Det gjør de nok, men takk!

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[minimary]

Hvordan er det? Noen som vil dele erfaringer?

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

Har en bestemor med demens, og det er ikke alltid like lett. Verst var det i begynnelsen, da hun plutselig glemte f.eks. hvor ting var på kjøkkenet, selv om hun hadde bodd i huset i flere tiår. Da ble hun frustrert og sint, noe jeg skjønner veldig godt. Senere fikk hun slag og havnet på sykehjem, og det kombinert med demensen gjorde henne veldig deprimert. Hun sluttet nesten å snakke, og var til tider vanskelig å få kontakt med. Enkelte dager var hun i god form, og siden det var korttidsminnet som forsvinner først, var det beste å snakke om ting som hadde skjedd for lenge siden. Det var ingen vits i å spørre hva hun hadde spist til middag den dagen. Vi så mye på gamle bilder sammen, og det tror jeg var viktig for henne, for da følte hun at hun også "var med" på en måte.

Men det er på ingen måte enkelt å være pårørende til mennesker med demens, og det er sårt å se de forsvinne, sakte men sikkert.

[AnonymBruker]

Har en bestemor med demens, og det er ikke alltid like lett. Verst var det i begynnelsen, da hun plutselig glemte f.eks. hvor ting var på kjøkkenet, selv om hun hadde bodd i huset i flere tiår. Da ble hun frustrert og sint, noe jeg skjønner veldig godt. Senere fikk hun slag og havnet på sykehjem, og det kombinert med demensen gjorde henne veldig deprimert. Hun sluttet nesten å snakke, og var til tider vanskelig å få kontakt med. Enkelte dager var hun i god form, og siden det var korttidsminnet som forsvinner først, var det beste å snakke om ting som hadde skjedd for lenge siden. Det var ingen vits i å spørre hva hun hadde spist til middag den dagen. Vi så mye på gamle bilder sammen, og det tror jeg var viktig for henne, for da følte hun at hun også "var med" på en måte.

Men det er på ingen måte enkelt å være pårørende til mennesker med demens, og det er sårt å se de forsvinne, sakte men sikkert.

Huff, tårene triller. Håper det går greit med deg! ♡

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Høres ut som en fryktelig vanskelig situasjon å være i, TS. Har hatt to besteforeldre som har vært dement på ulikt vis, og det var veldig tøft i det det sto på, ettersom det kom som akutt forvirring hos min bestemor. Den tiden før de kom på hjem var ganske slitsom, og det varte ganske lenge, ettersom spesielt min bestemor ble verre ganske raskt. Det er nok ikke der dere er, men min familie taklet de 10-15 årene med demens hos besteforeldrene med galgenhumor. Det hjalp veldig og ikke ta alt så seriøst, bestemor kjente meg muligens igjen de siste årene, men det vil jeg aldri kunne være sikker på. Likevel var hun i stand til å være sosial helt fram til de siste månedene. Jeg tenker at hvordan demensen arter seg, vil være avgjørende for hvordan dere skal klare å takle dette. Begge mine besteforeldre skiftet fullstendig personlighet, og det er nok enda mer smertefullt når den det skjer med er så ung og dere er så små.

Anonymous poster hash: 4b620...938

[AnonymBruker]

Høres ut som en fryktelig vanskelig situasjon å være i, TS. Har hatt to besteforeldre som har vært dement på ulikt vis, og det var veldig tøft i det det sto på, ettersom det kom som akutt forvirring hos min bestemor. Den tiden før de kom på hjem var ganske slitsom, og det varte ganske lenge, ettersom spesielt min bestemor ble verre ganske raskt. Det er nok ikke der dere er, men min familie taklet de 10-15 årene med demens hos besteforeldrene med galgenhumor. Det hjalp veldig og ikke ta alt så seriøst, bestemor kjente meg muligens igjen de siste årene, men det vil jeg aldri kunne være sikker på. Likevel var hun i stand til å være sosial helt fram til de siste månedene. Jeg tenker at hvordan demensen arter seg, vil være avgjørende for hvordan dere skal klare å takle dette. Begge mine besteforeldre skiftet fullstendig personlighet, og det er nok enda mer smertefullt når den det skjer med er så ung og dere er så små.

Anonymous poster hash: 4b620...938

Huff, får satse på at hun er frisk, selv om ingen egentlig tror det.. Er så livredd

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Huff, får satse på at hun er frisk, selv om ingen egentlig tror det.. Er så livredd

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

Vil bare legge til at mine besteforeldre skiftet personlighet og ble mye mildere eller mye frekkere enn før. Ikke så voldsomt som enkelte opplever heldigvis.

Anonymous poster hash: 4b620...938

[AnonymBruker]

Vil bare legge til at mine besteforeldre skiftet personlighet og ble mye mildere eller mye frekkere enn før. Ikke så voldsomt som enkelte opplever heldigvis.

Anonymous poster hash: 4b620...938

Huff! Får bare satse på det beste..

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Jeg har noen dager vurdert om jeg skal svare på denne, håper jeg ikke angrer fordi det ble for utleverende.

Det å ta seg av sine kjære eldre blir ofte romantisert, nå skal man gi tilbake noe av det som man selv har fått.

Slik fungerer det ikke alltid.

Vi kan le av at hun glemmer at hun har spist en spesifikk type potetgull i alle år, og at hun tror hun smaker på noe nytt hver gang hun får den servert.

Vi kan le når vi finner en bh i kjøkkenskuffen, og ukokt makaroni i fryseren.

Vi kan bli litt oppgitte når hun glemmer hvordan hun bruker telefonen, eller sier at tv-en er ødelagt fordi hun glemmer at hun må sette i kontakten.

For ikke å snakke om at hun ikke lenger har begrep om penger.

Verre er det at hun later som om hun er syk når hun synes hun har fått for lite oppmerksomhet, og at hun klager på at hun er ensom når hun nekter å delta på dagaktiviteter på eldresenteret.

For ikke å snakke om at hun mener jeg er slem som ikke tar henne med ut hver dag. Hun klarer ikke gå opp bakken fra sin leilighet til hovedveien uten hjelp fordi hun er for svak i muskulaturen, men da vi ordnet det slik at en fysioterapeut skulle hjelpe henne til å trene opp muskulaturen slik at hun klarer det, nektet hun.

Hun har fått tilbud om en leilighet der hun kan komme seg ut på egen hånd hvis hun vil, men det vil hun ikke ha.

Hun har blitt ekstremt storkrevende, sinna, misfornøyd.

Hun insisterer på å være avhengig av oss, og vi må være tilstede 24/7.

Jeg synes det er utrolig slitsomt å hele tiden måtte være fysioterapeut, lege, sykepleier, omsorgsarbeider, psykolog og pedagog, alt i ett.

Hele tiden tålmodig, smilende og fornøyd, for hvis jeg viser tegn til utålmodighet eller oppgitthet blir alt mye verre.

Dette er bare en liten brøkdel av hva jeg opplever med å leve med en dement forelder.

Jeg er ekstremt glad i henne, men dette blir dessverre til tider overskygget av alle krav hun stiller til enhver tid, og all kjeft jeg får daglig.

Anonymous poster hash: 54182...876

[AnonymBruker]

Jeg har noen dager vurdert om jeg skal svare på denne, håper jeg ikke angrer fordi det ble for utleverende.

Det å ta seg av sine kjære eldre blir ofte romantisert, nå skal man gi tilbake noe av det som man selv har fått.

Slik fungerer det ikke alltid.

Vi kan le av at hun glemmer at hun har spist en spesifikk type potetgull i alle år, og at hun tror hun smaker på noe nytt hver gang hun får den servert.

Vi kan le når vi finner en bh i kjøkkenskuffen, og ukokt makaroni i fryseren.

Vi kan bli litt oppgitte når hun glemmer hvordan hun bruker telefonen, eller sier at tv-en er ødelagt fordi hun glemmer at hun må sette i kontakten.

For ikke å snakke om at hun ikke lenger har begrep om penger.

Verre er det at hun later som om hun er syk når hun synes hun har fått for lite oppmerksomhet, og at hun klager på at hun er ensom når hun nekter å delta på dagaktiviteter på eldresenteret.

For ikke å snakke om at hun mener jeg er slem som ikke tar henne med ut hver dag. Hun klarer ikke gå opp bakken fra sin leilighet til hovedveien uten hjelp fordi hun er for svak i muskulaturen, men da vi ordnet det slik at en fysioterapeut skulle hjelpe henne til å trene opp muskulaturen slik at hun klarer det, nektet hun.

Hun har fått tilbud om en leilighet der hun kan komme seg ut på egen hånd hvis hun vil, men det vil hun ikke ha.

Hun har blitt ekstremt storkrevende, sinna, misfornøyd.

Hun insisterer på å være avhengig av oss, og vi må være tilstede 24/7.

Jeg synes det er utrolig slitsomt å hele tiden måtte være fysioterapeut, lege, sykepleier, omsorgsarbeider, psykolog og pedagog, alt i ett.

Hele tiden tålmodig, smilende og fornøyd, for hvis jeg viser tegn til utålmodighet eller oppgitthet blir alt mye verre.

Dette er bare en liten brøkdel av hva jeg opplever med å leve med en dement forelder.

Jeg er ekstremt glad i henne, men dette blir dessverre til tider overskygget av alle krav hun stiller til enhver tid, og all kjeft jeg får daglig.

Anonymous poster hash: 54182...876

Huff, så ufattelig trist og vondt å høre! Bare husk at du er fantastisk flink som gjør dette, samme hvor tøft det er. Stå på, sender deg en klem jeg!

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Jeg har noen dager vurdert om jeg skal svare på denne, håper jeg ikke angrer fordi det ble for utleverende.

Det å ta seg av sine kjære eldre blir ofte romantisert, nå skal man gi tilbake noe av det som man selv har fått.

Slik fungerer det ikke alltid.

Vi kan le av at hun glemmer at hun har spist en spesifikk type potetgull i alle år, og at hun tror hun smaker på noe nytt hver gang hun får den servert.

Vi kan le når vi finner en bh i kjøkkenskuffen, og ukokt makaroni i fryseren.

Vi kan bli litt oppgitte når hun glemmer hvordan hun bruker telefonen, eller sier at tv-en er ødelagt fordi hun glemmer at hun må sette i kontakten.

For ikke å snakke om at hun ikke lenger har begrep om penger.

Verre er det at hun later som om hun er syk når hun synes hun har fått for lite oppmerksomhet, og at hun klager på at hun er ensom når hun nekter å delta på dagaktiviteter på eldresenteret.

For ikke å snakke om at hun mener jeg er slem som ikke tar henne med ut hver dag. Hun klarer ikke gå opp bakken fra sin leilighet til hovedveien uten hjelp fordi hun er for svak i muskulaturen, men da vi ordnet det slik at en fysioterapeut skulle hjelpe henne til å trene opp muskulaturen slik at hun klarer det, nektet hun.

Hun har fått tilbud om en leilighet der hun kan komme seg ut på egen hånd hvis hun vil, men det vil hun ikke ha.

Hun har blitt ekstremt storkrevende, sinna, misfornøyd.

Hun insisterer på å være avhengig av oss, og vi må være tilstede 24/7.

Jeg synes det er utrolig slitsomt å hele tiden måtte være fysioterapeut, lege, sykepleier, omsorgsarbeider, psykolog og pedagog, alt i ett.

Hele tiden tålmodig, smilende og fornøyd, for hvis jeg viser tegn til utålmodighet eller oppgitthet blir alt mye verre.

Dette er bare en liten brøkdel av hva jeg opplever med å leve med en dement forelder.

Jeg er ekstremt glad i henne, men dette blir dessverre til tider overskygget av alle krav hun stiller til enhver tid, og all kjeft jeg får daglig.

Anonymous poster hash: 54182...876

Jeg søkte opp demens, og fikk opp denne tråden.

Dette gjenkjenner jeg dessverre til det fulle.

Jeg sa en gang at det å leve med en dement forelder er som å leve med en 2-åring i trassalderen.

Forskjellen er at trassalderen går ganske fort over, det gjør ikke dette.

Og jeg har ingenting jeg skulle sagt hvis ikke hun er enig!

Jeg kan ikke løfte en 80-åring inn i bilen, spenne henne fast, og si "nå skal vi til legen uansett om du vil eller ikke" hvis hun slår seg vrang, slik jeg kunne gjøre med 2-åringen.

Det er ikke slik det er for alle, men det er slik for meg.

For meg har det blitt slik at jeg blir irritert over alle velmente, gode, og oppmuntrende kommentarer, og ikke minst rosende ord.

Jeg opplever dem som enda mer press og forventninger om at alt skal fortsette slik det er i dag, og det er dessverre en veldig deprimerende tanke.

Anonymous poster hash: 77104...91d

[AnonymBruker]

drar opp dette igjen

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 28cdd...c8c

[AnonymBruker]

Kjære deg, det der er en utrolig tøff beskjed å få. Min far fikk demens i ung alder, og selv om jeg hadde rukket å flytte ut, så har det vært utrolig tøffe år.

Det viktigste jeg har lært disse årene er å forsøke og få mest mulig kvalitetstid mens det enda var tid. Og så har jeg lært meg hvordan en god del venner har null og niks forståelse for at ditt liv blir annerledes denne periode, mens andre har vært der og latt meg dele tanker når tårene har kommet.

Da min far fikk diagnosen hadde jeg flere netter jeg gråt meg i søvn, og jeg syntes det var forferdelig vanskelig å snakke med andre om det. Ikke minst fordi du vil bli møtt med mye "forståelse" fordi noen har en mormor eller farfar som har demens. Men det kan faktisk ikke sammenlignes. Dette er din nærmeste, og du og din bror er stadig veldig unge.

Jeg tror det er viktig å leve så.normalt som.mulig for deg, og forsøke å samle gode minner samtidig. Jeg håper dere får bedre hjelp hjemme enn vi har fått, og slipper å kjempe om alt. Søk råd hos alzheimerforeningen, og gå på kurs der. De har pårørendekurs for ungdom. Hvordan man skal takle følelsene er vanskelig å vite.

Har ikke så mange gode råd, men har vært gjennom det selv, selvi om vi søskene takk å flytte ut før diagnosen kom.da. Men vi har nok dessverre mistenkt at det kunne være noe slikt.

Det finnes medisiner som kan bremse litt. Og det er godt å tenke på. Det kan ta årevis før dere vil Merke.noe på din.mor.

Lykke til Ts. Håper det til syvende og sist er noe annet

...

Anonymous poster hash: f6395...ab0

[AnonymBruker]

Kjære deg, det der er en utrolig tøff beskjed å få. Min far fikk demens i ung alder, og selv om jeg hadde rukket å flytte ut, så har det vært utrolig tøffe år.

Det viktigste jeg har lært disse årene er å forsøke og få mest mulig kvalitetstid mens det enda var tid. Og så har jeg lært meg hvordan en god del venner har null og niks forståelse for at ditt liv blir annerledes denne periode, mens andre har vært der og latt meg dele tanker når tårene har kommet.

Da min far fikk diagnosen hadde jeg flere netter jeg gråt meg i søvn, og jeg syntes det var forferdelig vanskelig å snakke med andre om det. Ikke minst fordi du vil bli møtt med mye "forståelse" fordi noen har en mormor eller farfar som har demens. Men det kan faktisk ikke sammenlignes. Dette er din nærmeste, og du og din bror er stadig veldig unge.

Jeg tror det er viktig å leve så.normalt som.mulig for deg, og forsøke å samle gode minner samtidig. Jeg håper dere får bedre hjelp hjemme enn vi har fått, og slipper å kjempe om alt. Søk råd hos alzheimerforeningen, og gå på kurs der. De har pårørendekurs for ungdom. Hvordan man skal takle følelsene er vanskelig å vite.

Har ikke så mange gode råd, men har vært gjennom det selv, selvi om vi søskene takk å flytte ut før diagnosen kom.da. Men vi har nok dessverre mistenkt at det kunne være noe slikt.

Det finnes medisiner som kan bremse litt. Og det er godt å tenke på. Det kan ta årevis før dere vil Merke.noe på din.mor.

Lykke til Ts. Håper det til syvende og sist er noe annet

...

Anonymous poster hash: f6395...ab0

Mente ikke å bagatellisere at noens besteforeldre har demens, jeg har selv det på nært hold på andre siden av familien, men de har gjerne blitt eldre, levd et langt og fint liv, og de har voksne barn og barnebarn. Det blir annerledes enn en forelder. Og akkurat det har jeg opplevd veldig lite forståelse for hos overraskende mange. Min far ville ikke på dagsenter på eldrehjemmet da han ble for syk til å jobbe. Han var 50, og stadig veldig klar og tilstedeværende. Så jeg har brukt det jeg har av ferie med ham for å aktivisere og gjøre fine ting sammen. Han er jo faktisk pappaen min...

Anonymous poster hash: f6395...ab0