Hva forventer mødrene av stemor?

[AnonymBruker]

Jeg har vel helt det motsatte problemet. En stemor som ikke snakker til barnet mitt, ikke sier hei, ikke sier hadet. Far stiller opp ekstremt for stemors særkullsbarn, ved feks. å dra på foreldremøter uten dette barnets mor osv, men har aldri stilt opp slik for sitt eget.

Stemor ønsker ikke å møte meg, snakke med meg eller vite at jeg finnes. Har prøvd mange ganger å ta kontakt, feks. spørre hva jeg bør putte i kalendergavene til barnet mitt de helgene hun er hos dem (det er stemor som lager kalender for de andre barna der), men det virker fånyttes.

Barnet mitt er utrygt når far er borte, fordi hun ikke tør å spørre stemor om noe. Ifølge barnet mitt så "kjenner hun ikke stemor". Stemor har bodd der i over fire år...

Det er sårt når jeg henter barnet mitt etter to ukers ferie der, og stemor ikke kommer for å si hadet engang. Når barnet mitt roper hadet kommer småsøsken og far løpende for klem, mens stemor ikke svarer engang.

Barnet mitt settes bort til besteforeldre hvis kun stemor er hjemme, mens de andre barna der (et felles og et som kun er stemor sitt) ofte er kun med far.

Jeg er veldig imponert over hvordan eksen stiller opp for stebarnet sitt, men hvorfor vil ikke hans nye kone gjøre det samme for hans barn?

Anonymous poster hash: 7452b...5c3

[AnonymBruker]

Og, jeg forventer kun at hun skal være hyggelig mot barnet mitt, ingenting mer.

Jeg hadde selv kjæreste i tre år, men han var ikke stefar eller noen farsfigur i det hele tatt. Slik vi ville ha det. Han var som en morsom onkel, som lo, tulla og sparka fotball. Oppdragelsen var mitt ansvar.

Anonymous poster hash: 7452b...5c3

[AnonymBruker]

Jeg har vel helt det motsatte problemet. En stemor som ikke snakker til barnet mitt, ikke sier hei, ikke sier hadet. Far stiller opp ekstremt for stemors særkullsbarn, ved feks. å dra på foreldremøter uten dette barnets mor osv, men har aldri stilt opp slik for sitt eget.

Stemor ønsker ikke å møte meg, snakke med meg eller vite at jeg finnes. Har prøvd mange ganger å ta kontakt, feks. spørre hva jeg bør putte i kalendergavene til barnet mitt de helgene hun er hos dem (det er stemor som lager kalender for de andre barna der), men det virker fånyttes.

Barnet mitt er utrygt når far er borte, fordi hun ikke tør å spørre stemor om noe. Ifølge barnet mitt så "kjenner hun ikke stemor". Stemor har bodd der i over fire år...

Det er sårt når jeg henter barnet mitt etter to ukers ferie der, og stemor ikke kommer for å si hadet engang. Når barnet mitt roper hadet kommer småsøsken og far løpende for klem, mens stemor ikke svarer engang.

Barnet mitt settes bort til besteforeldre hvis kun stemor er hjemme, mens de andre barna der (et felles og et som kun er stemor sitt) ofte er kun med far.

Jeg er veldig imponert over hvordan eksen stiller opp for stebarnet sitt, men hvorfor vil ikke hans nye kone gjøre det samme for hans barn?

Anonymous poster hash: 7452b...5c3

Rart, veldig rart! Veldig synd for barnet ditt

Hvis jeg har bestemt noe, eller sagt noe, så kan mor overstyre dette. Jeg merker jo at jeg distanserer meg litt, jeg er hyggelig og snill med barna altså, men gir litt opp. Ingen hører på meg

Anonymous poster hash: 8b2f9...795

[regine]

Som en fornøyd stemor (som har "lekt" familie i mange år) reagerer jeg på dette utsagnet. Mener du at barn av skilte foreldre ikke skal leve som en del av en familie verken hos mor eller far? Evt er det først når foreldrene med sine nye partnere får barn at de blir en familie? Jeg synes det blir veldig kunstig å ikke være en del av en familie når man bor sammen ihvertfall.

tja - det er vel litt av det samme som (unge) kvinner som får sin første samboer/er mye hos kjæresten og "tar over" alt av husarbeid fordi "det er jo så koselig å stelle for ham". Og så går det en stund, og så gjør ikke han noen ting, og så er det ikke så koselig lenger. Der tror jeg en del stemødre (kanskje særlig de som ikke har egne barn( ender opp, fordi de plutselig oppdager at jo, nå er det blitt et pålegg, men de har faktisk ingen rettigheter hva gjelder oppdragelse el deltakelse i formelle settinger.

Det er veldig vanlig i disse diskusjonene at stemødre blir opprørte når dette med mangel på oppdragerrett trekkes fram, og da kommer argumenet "jamen, jeg må få bestemme i mitt hjem". Ja, selvsagt, men samtidig så betyr ikke det at stemor har rett til på egen hånd å lage regler for barnet. Det er en balanse der, og fra egen erfaring så kan jeg jo si at min mann overlot det meste av grensesetting etc til meg (men fulgte opp hvis jeg ikke var der) de første årene vi bodde sammen, men etterhvert som årene har gått har han også tatt mer en oppdrager/grensesettende rolle overfor ungen min. Men dette har kommet naturlig, og jeg tror ikke mannen min har opplevd at han "ikke kunne bestemme i eget hjem".

Jeg vet jo også av egen erfaring at ting endrer seg over tid. Det er forskjell på om man har bodd sammen i mange år og at man nettopp har flyttet sammen når det gjelder hvor mye man "involverer" seg med barn. Det jeg imidlertid syns det virker som (ut fra innlegg her inne) er at 1) svært mange som blir samboere med en mann med barn har overhode ikke tenkt over hva dette innebærer i praksis og 2) de påtar seg en mammarolle fra dag en og skal være mest mulig involvert, uansett om det egentlig verken er nødvendig eller naturlig. Og så vidt jeg kan se så er det en oppskrift på at det - etterhvert blir ufred. Blant annet fordi at forholdet mellom det som etterhvert blir plikt og rettigheter er som det er.

[regine]

Jeg har vel helt det motsatte problemet. En stemor som ikke snakker til barnet mitt, ikke sier hei, ikke sier hadet. Far stiller opp ekstremt for stemors særkullsbarn, ved feks. å dra på foreldremøter uten dette barnets mor osv, men har aldri stilt opp slik for sitt eget.

Stemor ønsker ikke å møte meg, snakke med meg eller vite at jeg finnes. Har prøvd mange ganger å ta kontakt, feks. spørre hva jeg bør putte i kalendergavene til barnet mitt de helgene hun er hos dem (det er stemor som lager kalender for de andre barna der), men det virker fånyttes.

Barnet mitt er utrygt når far er borte, fordi hun ikke tør å spørre stemor om noe. Ifølge barnet mitt så "kjenner hun ikke stemor". Stemor har bodd der i over fire år...

Det er sårt når jeg henter barnet mitt etter to ukers ferie der, og stemor ikke kommer for å si hadet engang. Når barnet mitt roper hadet kommer småsøsken og far løpende for klem, mens stemor ikke svarer engang.

Barnet mitt settes bort til besteforeldre hvis kun stemor er hjemme, mens de andre barna der (et felles og et som kun er stemor sitt) ofte er kun med far.

Jeg er veldig imponert over hvordan eksen stiller opp for stebarnet sitt, men hvorfor vil ikke hans nye kone gjøre det samme for hans barn?

Anonymous poster hash: 7452b...5c3

Det reelle problemet her er jo FAR - fordi han ikke tar ansvar for sitt eget barn!

HAN burde sørget for at hans nye samboer/kone forholder seg ordentlig til det barnet han har fra før, og stille opp mye mer for barnet selv enn det han åpenbart gjør.

Her tror jeg at jeg som mor ville forsøkt å endret samværet - det er jo ingen mening i at barnet skal være hos en stemor som ikke liker det og en far som ikke gidder ta det ansvaret han burde.... (men dette blir egentlig tema for en annen tråd!)

[AnonymBruker]

Og, jeg forventer kun at hun skal være hyggelig mot barnet mitt, ingenting mer.

Jeg hadde selv kjæreste i tre år, men han var ikke stefar eller noen farsfigur i det hele tatt. Slik vi ville ha det. Han var som en morsom onkel, som lo, tulla og sparka fotball. Oppdragelsen var mitt ansvar.

Anonymous poster hash: 7452b...5c3

Det hadde vært supert, om jeg kunne forholde meg til en rolle. En dag skal jeg bare være snill og hyggelig, de dagene foreldrene trenger meg, må jeg stille opp... Og misforstå meg rett, har ikke noen problemer med å stille opp, men føler det skal være når det passer andre best..

Anonymous poster hash: 8b2f9...795

[AnonymBruker]

Nå er det svært sjeldent vi møter barnet til far, men når hun først har vært her. Får hun være så lenge oppe hun vil og spise så mye godteri og cola hun vil. Greit nok nå når hun er 17 år, men sånn har det vært siden hun var 3 1/2 år. Ettervært som barna vi har i sammen ble større syntes jo de det var veldig urettferdig, og lurte på om "pappa" var mer glad i henne. Jeg sa jo at å få sånne goder har ikke noe med glad i å gjøre, men dere har "pappa" hele tiden, mens hun har bare "pappa" av og til. Og som "stemor" er det ikke alltid greit å ikke ha noe en skulle sagt. Spesielt uansvarlig syntes jeg det var å ta med 16 åringen på danskebåten, og lot henne drikke. Det får han ikke lov til med våre barn. Tviler på at " mamman" hadde likt det. Men jeg ville ikke bli den "onde" stemoren eller samboer som sladret.

Anonymous poster hash: 869dd...133

[Kara W]

Jeg skjønner at jeg har et annet syn på dette en folk flest. Dessuten blir det rent hypotetisk da jeg aldri har vært i en situasjon som involverer steforeldre.

Jeg tenker at dersom jeg skulle flyttet inn til noen, så ville jeg krevd å få være en del av familien. Det inkluderer alt fra å vaske tøy til å blåse på skrubbsår til å diskutere husregler. Selvfølgelig hadde jeg ikke forventet å dra på konferansetimer fra dag en, men dersom det ikke var lagt opp til at jeg kom til å bli et fullverdig medlem av familien så ville jeg nok heller valgt å ikke flytte inn.

Og jeg tenker det samme motsatt også. Dersom en mann skulle flyttet inn til oss, så forventer jeg at han tar sin del av ansvaret. Min mann er automatisk far til mine barn, og er ikke han (eller barna for den del) klar for det, så er det best at vi ikke flytter sammen.

Jeg vil også understreke at dette er min mening, og hvordan jeg ville valgt å ha det. Andre må få lov til å ordne seg på andre måter.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at jeg har et annet syn på dette en folk flest. Dessuten blir det rent hypotetisk da jeg aldri har vært i en situasjon som involverer steforeldre.

Jeg tenker at dersom jeg skulle flyttet inn til noen, så ville jeg krevd å få være en del av familien. Det inkluderer alt fra å vaske tøy til å blåse på skrubbsår til å diskutere husregler. Selvfølgelig hadde jeg ikke forventet å dra på konferansetimer fra dag en, men dersom det ikke var lagt opp til at jeg kom til å bli et fullverdig medlem av familien så ville jeg nok heller valgt å ikke flytte inn.

Og jeg tenker det samme motsatt også. Dersom en mann skulle flyttet inn til oss, så forventer jeg at han tar sin del av ansvaret. Min mann er automatisk far til mine barn, og er ikke han (eller barna for den del) klar for det, så er det best at vi ikke flytter sammen.

Jeg vil også understreke at dette er min mening, og hvordan jeg ville valgt å ha det. Andre må få lov til å ordne seg på andre måter.

Enig med deg..

Ts

Anonymous poster hash: 8b2f9...795

[Ulrikke]

Jeg tror ikke mor til mine stebarn har forventet noe særlig annet enn at jeg har vært hyggelig mot dem, tatt dem godt imot og ikke sabotert noe mellom henne og barnas far.

I vårt hus gjelder våre regler. Sånn er det jo om barna er med venner hjem eller besøker besteforeldre også, så det synes jeg skal være en selvfølge.

Nå har jeg vært stemor i snart 13 år, så selvfølgelig har jeg et nærere forhold til barna enn det som jeg skisserer over her,men jeg tror ikke mor forlangte noe særlig mer enn det!

[Ragg]

Jeg har vel helt det motsatte problemet. En stemor som ikke snakker til barnet mitt, ikke sier hei, ikke sier hadet. Far stiller opp ekstremt for stemors særkullsbarn, ved feks. å dra på foreldremøter uten dette barnets mor osv, men har aldri stilt opp slik for sitt eget.

Stemor ønsker ikke å møte meg, snakke med meg eller vite at jeg finnes. Har prøvd mange ganger å ta kontakt, feks. spørre hva jeg bør putte i kalendergavene til barnet mitt de helgene hun er hos dem (det er stemor som lager kalender for de andre barna der), men det virker fånyttes.

Barnet mitt er utrygt når far er borte, fordi hun ikke tør å spørre stemor om noe. Ifølge barnet mitt så "kjenner hun ikke stemor". Stemor har bodd der i over fire år...

Det er sårt når jeg henter barnet mitt etter to ukers ferie der, og stemor ikke kommer for å si hadet engang. Når barnet mitt roper hadet kommer småsøsken og far løpende for klem, mens stemor ikke svarer engang.

Barnet mitt settes bort til besteforeldre hvis kun stemor er hjemme, mens de andre barna der (et felles og et som kun er stemor sitt) ofte er kun med far.

Jeg er veldig imponert over hvordan eksen stiller opp for stebarnet sitt, men hvorfor vil ikke hans nye kone gjøre det samme for hans barn?

Anonymous poster hash: 7452b...5c3

Dette var vondt å lese! Stakkars barnet ditt og stakkars deg som må sende barnet dit <3

[AnonymBruker]

Tror det er litt vanskelig å være stemor jeg.. Ganske enig i det som står over her, gidder ikke ramse opp det nå.

Jeg tror det blir en selvfølge at stemor skal kjøre/hente, lage mat. stå opp med barnet og de greiene der fordi det blir for dumt å ikke gjøre det. Som stemor så kan man ikke gi helt faen i barnet og gjøre som man selv vil. Som stemor så tror jeg man stiller opp for barnet om man bor sammen med barnefar. Jeg ville nok aldri nekta å kjørt/hentet stebarnet mitt, det trenger ikke være et problem.

Det flere kvinner som er sammen med en mann som har barn fra før av her tydeligvis "sliter" med er oppkonstruerte problemer.

Mor og barna forventer og ønsker at FAR tar seg av den fine jobben og privilegiet det er å være foreldre.

Forstår ikke helt at dere fars kjærester skapene illusjon om at dere er så nødvendig for relasjonen far og hans barn!

La pappaene få være med barna i fred. Ikke spill rollen som omsorgsfull mor: du er ikke med i den familien, du er kjæresten til far (for tiden).

Anonymous poster hash: dd048...53e

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese! Stakkars barnet ditt og stakkars deg som må sende barnet dit <3

Hvorfor synd på barna, de blir jo skånet fra stekvinnen og får være med besteforeldre og far!

Anonymous poster hash: dd048...53e

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke mor til mine stebarn har forventet noe særlig annet enn at jeg har vært hyggelig mot dem, tatt dem godt imot og ikke sabotert noe mellom henne og barnas far.

I vårt hus gjelder våre regler. Sånn er det jo om barna er med venner hjem eller besøker besteforeldre også, så det synes jeg skal være en selvfølge.

Nå har jeg vært stemor i snart 13 år, så selvfølgelig har jeg et nærere forhold til barna enn det som jeg skisserer over her,men jeg tror ikke mor forlangte noe særlig mer enn det!

Hvorfor skriver du "stemor"? Du er jo ike deres mor.

Barna HAR kun 1 mor.

Anonymous poster hash: dd048...53e

[AnonymBruker]

At de erkjenner at de selv valgte å ta del i barnets liv, oppfører seg voksent og gjennom det er gode omsorgspersoner.

Hvordan de ellers velger å ta del i barnets liv og hvor mye får de velge selv - etter hva som er komfortabelt og bli enig faren om.

Anonymous poster hash: 1bf1f...9c6

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke mor til mine stebarn har forventet noe særlig annet enn at jeg har vært hyggelig mot dem, tatt dem godt imot og ikke sabotert noe mellom henne og barnas far.

I vårt hus gjelder våre regler. Sånn er det jo om barna er med venner hjem eller besøker besteforeldre også, så det synes jeg skal være en selvfølge.

Nå har jeg vært stemor i snart 13 år, så selvfølgelig har jeg et nærere forhold til barna enn det som jeg skisserer over her,men jeg tror ikke mor forlangte noe særlig mer enn det!

I deres hus gjelder deres regler - ja vel...?!

Barna skal ha sine samme rutiner uavhengig av om de er hos mor eller far. Du trosser vel ikke husets regler på disakkord med barnas rutiner bestemt av far og mor i fellesskap?

Anonymous poster hash: dd048...53e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at jeg har et annet syn på dette en folk flest. Dessuten blir det rent hypotetisk da jeg aldri har vært i en situasjon som involverer steforeldre.

Jeg tenker at dersom jeg skulle flyttet inn til noen, så ville jeg krevd å få være en del av familien. Det inkluderer alt fra å vaske tøy til å blåse på skrubbsår til å diskutere husregler. Selvfølgelig hadde jeg ikke forventet å dra på konferansetimer fra dag en, men dersom det ikke var lagt opp til at jeg kom til å bli et fullverdig medlem av familien så ville jeg nok heller valgt å ikke flytte inn.

Og jeg tenker det samme motsatt også. Dersom en mann skulle flyttet inn til oss, så forventer jeg at han tar sin del av ansvaret. Min mann er automatisk far til mine barn, og er ikke han (eller barna for den del) klar for det, så er det best at vi ikke flytter sammen.

Jeg vil også understreke at dette er min mening, og hvordan jeg ville valgt å ha det. Andre må få lov til å ordne seg på andre måter.

Du hadde "fått sparken" av mor og barn i en del familier om du tror at nye kjærester skal spille "mor og far". Så naivt.

Anonymous poster hash: dd048...53e

[AnonymBruker]

Det flere kvinner som er sammen med en mann som har barn fra før av her tydeligvis "sliter" med er oppkonstruerte problemer.

Mor og barna forventer og ønsker at FAR tar seg av den fine jobben og privilegiet det er å være foreldre.

Forstår ikke helt at dere fars kjærester skapene illusjon om at dere er så nødvendig for relasjonen far og hans barn!

La pappaene få være med barna i fred. Ikke spill rollen som omsorgsfull mor: du er ikke med i den familien, du er kjæresten til far (for tiden).Anonymous poster hash: dd048...53e

Og noen her er faktisk mor til stebarnets søster eller bror. Da er du så mye mer enn pappas kjæreste da!

Anonymous poster hash: 869dd...133

[AnonymBruker]

Nå er det svært sjeldent vi møter barnet til far, men når hun først har vært her. Får hun være så lenge oppe hun vil og spise så mye godteri og cola hun vil. Greit nok nå når hun er 17 år, men sånn har det vært siden hun var 3 1/2 år. Ettervært som barna vi har i sammen ble større syntes jo de det var veldig urettferdig, og lurte på om "pappa" var mer glad i henne. Jeg sa jo at å få sånne goder har ikke noe med glad i å gjøre, men dere har "pappa" hele tiden, mens hun har bare "pappa" av og til. Og som "stemor" er det ikke alltid greit å ikke ha noe en skulle sagt. Spesielt uansvarlig syntes jeg det var å ta med 16 åringen på danskebåten, og lot henne drikke. Det får han ikke lov til med våre barn. Tviler på at " mamman" hadde likt det. Men jeg ville ikke bli den "onde" stemoren eller samboer som sladret.

Anonymous poster hash: 869dd...133

Hvorfor det, så sløvt av dere!! Barnet trengte og behøver samme rutiner hos far som hos mor!

Men faren i ditt eksempel høres kjempesløv ut når han tar med datteren på danskebåt og lar henne drikke alkohol...

Kan vel ikke forvente mer da, nei...

Anonymous poster hash: dd048...53e

[AnonymBruker]

Og noen her er faktisk mor til stebarnets søster eller bror. Da er du så mye mer enn pappas kjæreste da!

Anonymous poster hash: 869dd...133

Ja, blir litt annerledes da.

Likevel så vil barnet alltid ha kun 1 far og 1 mor og samme rutiner hos mor og far.

Anonymous poster hash: dd048...53e