vanskelig valg, trenger synspunkter..

[AnonymBruker]

Jeg vil bli sykepleier og kan hvis jeg vil begynne og studere til høsten. Hvis jeg jobber KNALLHARDT på vgs nå, noe som egentlig ødlegger meg litt. Eier ikke overskudd og sover omtrent bare når jeg ikke er på skolen. (Samtidig vet jeg jo at sykepleien blir enda verre)..

jeg sliter med borderline og sosial angst. Jeg vil på en måte være frisk når jeg skal hjelpe andre og ikke være en person som går til psykolog 1-2 ganger i uka og av og til er på legevakta.

Samtidig vet jo at det kan hjelpe å flytte og å "glemme" og å "vokse" fra seg. Men vet ikke om jeg tør å ta sjansen, hva om det ikke går bra i det hele tatt? da sitter jeg der og ikke har noe å gjøre (det gjør meg enda sykere, for det har jeg prøvd før).. så jeg må ha noe å gjøre. Jeg vil ikke jobbe (ikke at jeg er egnet nå heller), vil få meg utdannelse.

Men jeg blir også så fort knytta til steder og mennesker rundt meg og vil ikke la det gjøre så jeg ikke flytter...

Jeg vet ikke hva jeg skal velge. å bruke 1 år til på vgs eller å hoppe rett ut i studier og bare "se hva som skjer" ??

Anonymous poster hash: 545e2...891

[AnonymBruker]

Sykepleie er et krevende studie, både fysisk, psykisk og faglig. Det er relativt alitsomme praksisperioder. Jeg har også borderline og opplevde å bli enda sykere på studiet. Jobber ikke som sykepleier i dag. Hadde jeg vært deg, ville jeg fokusert på behandling av borderline først, og for eks tatt et ekstra år på vgs eller gjort noe helt annet et år. Om du ikke har det godt med deg selv, kan det være utrolig krevende å møte mennesker som også lider.

Anonymous poster hash: fd06a...641

[AnonymBruker]

Sykepleie er et krevende studie, både fysisk, psykisk og faglig. Det er relativt alitsomme praksisperioder. Jeg har også borderline og opplevde å bli enda sykere på studiet. Jobber ikke som sykepleier i dag. Hadde jeg vært deg, ville jeg fokusert på behandling av borderline først, og for eks tatt et ekstra år på vgs eller gjort noe helt annet et år. Om du ikke har det godt med deg selv, kan det være utrolig krevende å møte mennesker som også lider.

Anonymous poster hash: fd06a...641

Ja, har hørt det er krevende og det må vel være mye verre enn 3-4 fag på videregående i året (som jeg har tatt). Å avvenne meg det blir vanskelig i seg selv..jeg må nok ta sykepleien på deltid, men er vel fortsatt mye. Ble du sykere? men tok du studiet når du var veldig dårlig eller?

jeg heller mest mot å ta et ekstra år. da har jeg noe å gjøre, samtidig som jeg kan tenkte på behandling

Anonymous poster hash: 545e2...891

[AnonymBruker]

Ja, har hørt det er krevende og det må vel være mye verre enn 3-4 fag på videregående i året (som jeg har tatt). Å avvenne meg det blir vanskelig i seg selv..jeg må nok ta sykepleien på deltid, men er vel fortsatt mye. Ble du sykere? men tok du studiet når du var veldig dårlig eller?jeg heller mest mot å ta et ekstra år. da har jeg noe å gjøre, samtidig som jeg kan tenkte på behandling Anonymous poster hash: 545e2...891

Ja, jeg ble enda sykere, men jeg trivdes ikke med studiet. Har du snakket med psykologen din og fått noen innspill derfra? Kanskje man kan få til et deltidsopplegg, og involvere nav. 50 % aap og 50 % studier for eks? Skulle ønsket jeg visste mer om mine rettigheter den gangen, men jeg ble feildiagnostisert. Det er sikkert lurt å kombinere behandling og noe å gjøre Lykke til!

Anonymous poster hash: fd06a...641

[AnonymBruker]

nei, nevner aldri fremtid for behandlerne mine. Vil ikke si noe i tilfelle jeg ikke lykkes..

jeg må jo engang ut av nav systemet uansett og det finnes jo lanekassa, så er ikke øknomien jeg er beskymret for i alt, er mer meg selv :S

takk:)

Anonymous poster hash: 545e2...891

[Sannerlig]

nei, nevner aldri fremtid for behandlerne mine. Vil ikke si noe i tilfelle jeg ikke lykkes..

jeg må jo engang ut av nav systemet uansett og det finnes jo lanekassa, så er ikke øknomien jeg er beskymret for i alt, er mer meg selv :S

takk:)

Anonymous poster hash: 545e2...891

Behandlerene dine er ikke der for å dømme deg om du mislykkes, men for å hjelpe deg takle dine tanker om fortid, nåtid og fremtid, i det å underlette.

Om ikke du kan stole på dine terapeuter kan du be om å bytte, for de skal du kunne være åpen med om alt, de i nav om det praktiske, og din psykolog om det følelsesmessige.

Håper du forsøker, det er å lykkes i seg selv det å være en som tør. Går det ikke så skal du se du finner andre og nok gode veier i livet:)

[AnonymBruker]

Nå kan man godt ha noen diagnoser og likevel gjøre en god jobb som sykepleier, men borderline og sosial angst er ikke diagnoser som går godt overens med yrket. Konsentrer deg heller om å få behandling og gjennomføre skolen, så kan du heller ta opp igjen fag om nødvendig etterpå.

Anonymous poster hash: 5c060...3e6

[AnonymBruker]

Nå kan man godt ha noen diagnoser og likevel gjøre en god jobb som sykepleier, men borderline og sosial angst er ikke diagnoser som går godt overens med yrket. Konsentrer deg heller om å få behandling og gjennomføre skolen, så kan du heller ta opp igjen fag om nødvendig etterpå.

Anonymous poster hash: 5c060...3e6

Det jeg også tenker.

Ta opp fag er det jeeg gjør nå, så det skal jeg ikke gjøre igjen. Derfor vil jeg ha best mulig resultat nå.

Anonymous poster hash: 545e2...891

[AnonymBruker]

Behandlerene dine er ikke der for å dømme deg om du mislykkes, men for å hjelpe deg takle dine tanker om fortid, nåtid og fremtid, i det å underlette.

Om ikke du kan stole på dine terapeuter kan du be om å bytte, for de skal du kunne være åpen med om alt, de i nav om det praktiske, og din psykolog om det følelsesmessige.

Håper du forsøker, det er å lykkes i seg selv det å være en som tør. Går det ikke så skal du se du finner andre og nok gode veier i livet:)

Er ingen som får vite mine "fremtidsplaner", så da er jeg ikke åpen til noen

Anonymous poster hash: 545e2...891

[AnonymBruker]

nei, nevner aldri fremtid for behandlerne mine. Vil ikke si noe i tilfelle jeg ikke lykkes.. jeg må jo engang ut av nav systemet uansett og det finnes jo lanekassa, så er ikke øknomien jeg er beskymret for i alt, er mer meg selv :Stakk:) Anonymous poster hash: 545e2...891

Men med den diagnosen kan det hende du kan slippe studielån, og få aap i stedet. Det kommer an på funksjonsnivået ditt. Noen med borderline fungerer i arbeidslivet, andre er uføre. Det kommer an på alvorlighetsgraden.

Anonymous poster hash: fd06a...641

[AnonymBruker]

Er ingen som får vite mine "fremtidsplaner", så da er jeg ikke åpen til noen Anonymous poster hash: 545e2...891

Den synes jeg du kan være Da kan du jo få hjelp og tilrettelegging, jeg holdt også alt inni meg, det kostet meg dyrt.

Anonymous poster hash: fd06a...641

[AnonymBruker]

Jeg ville vært forsiktig med å hoppe inn i noe. Noen vil være veldig positive og si "om du bare vil, så går det bra". Men jeg har selv en diagnose og overvurderte hvor mye motivasjon kan gjøre. Jeg hadde det bra, var supermotivert og positiv, men jeg kræsja allikevel.

Selvsagt er det bare du som kan kjenne på hvor mye du klarer. Men husk å utsette videre studiet 1 år er mye bedre enn å hoppe på og ikke klare det. 1 år kan føles mye, spesielt dersom man er ung, men tiden går raskt.

Lykke til

Anonymous poster hash: fc06e...de1

[Trixxiie]

Du er ung og har tiden for deg. Bruk den til å få behandling først og fremst...Alt annet bør settes på vent,

for om du mislykkes blir du satt mye tilbake og det gjør mye med selvfølelsen din.

Lykke til!!!

[AnonymBruker]

Du er ung og har tiden for deg. Bruk den til å få behandling først og fremst...Alt annet bør settes på vent,

for om du mislykkes blir du satt mye tilbake og det gjør mye med selvfølelsen din.

Lykke til!!!

Jeg er 24 da, så føler meg ikke "ung" lengre. Føler jeg går glipp av alt jeg vil gjøre her i livet- jeg ville dra til australia med gostudy, men nå er jeg for gammel...

for å sette på spissen, kunne ønske jeg hadde en sykdom som syntes og som man bare kunne behandle med medisin.. hadde vært så mye "enklere"...

Anonymous poster hash: 545e2...891

[AnonymBruker]

Den synes jeg du kan være Da kan du jo få hjelp og tilrettelegging, jeg holdt også alt inni meg, det kostet meg dyrt.

Anonymous poster hash: fd06a...641

jeg syns det er flaut å ha. Den ene dagn viljeg dø, den andre vil jeg bli sykepleier.. -_-

Anonymous poster hash: 545e2...891

Anonymous poster hash: 545e2...891

[AnonymBruker]

Hør godt etter. Jeg hat vært i din situasjon. Ville mye, og følte også at jeg ville og kunne få det til.

Hadde altfor mye ubearbeidet dritt i bagasjen - gikk i mange mange år uten å få bearbeidet det.

Hvorfor? Jeg stolte ikke på noen kunne hjelpe meg, tross alt var de ikke mine sko, hadde ikke mine erfaringer, så hvorfor skulle de kunne hjelpe???

Krasjlandet totalt ca 6 år siden. Mange innleggelser, mye gråting og etterhvert begynte jeg og forstå at ved å få bearbeidet det vonde ved å snakke, fikk jeg også hjelp til å finne ut av hva som jeg trengte selv til å komme meg videre. Jeg fikk pratet meg ut av av det vonde, og fikk hjelp til å forstå hvorfor og hvordan jeg reagerte slik og sånn på ting. Ble rett og slett utstyrt med en verktøykasse som hjalp meg videre i livet.

Idag har jeg vært medisinfri i snart 4 år - kjøpt hus - og livet er godt. Det har krevd intens jobbbing, skulle jeg ha angret på noe, er det det at jeg ikke tok kontakt med hjelpeapparatet tidligere, men istedet bet tenna sammen, noe som førte til stress, nederlag på nederlag og mange depresjoner.

Om du vil ha kontakt, er jeg her - send meg gjerne en PM.

Uansett - lykke til.

Anonymous poster hash: 1c80f...66c

[AnonymBruker]

Hør godt etter. Jeg hat vært i din situasjon. Ville mye, og følte også at jeg ville og kunne få det til.

Hadde altfor mye ubearbeidet dritt i bagasjen - gikk i mange mange år uten å få bearbeidet det.

Hvorfor? Jeg stolte ikke på noen kunne hjelpe meg, tross alt var de ikke mine sko, hadde ikke mine erfaringer, så hvorfor skulle de kunne hjelpe???

Krasjlandet totalt ca 6 år siden. Mange innleggelser, mye gråting og etterhvert begynte jeg og forstå at ved å få bearbeidet det vonde ved å snakke, fikk jeg også hjelp til å finne ut av hva som jeg trengte selv til å komme meg videre. Jeg fikk pratet meg ut av av det vonde, og fikk hjelp til å forstå hvorfor og hvordan jeg reagerte slik og sånn på ting. Ble rett og slett utstyrt med en verktøykasse som hjalp meg videre i livet.

Idag har jeg vært medisinfri i snart 4 år - kjøpt hus - og livet er godt. Det har krevd intens jobbbing, skulle jeg ha angret på noe, er det det at jeg ikke tok kontakt med hjelpeapparatet tidligere, men istedet bet tenna sammen, noe som førte til stress, nederlag på nederlag og mange depresjoner.

Om du vil ha kontakt, er jeg her - send meg gjerne en PM.

Uansett - lykke til.

Anonymous poster hash: 1c80f...66c

Fint å høre det endte bra med deg

Problemet mitt er at jeg alltid har vært i kontakt med psykologer, o.l. Siden jeg var 3 år.. det har alltid vært noe med meg. Jeg er 24 nå og derfor tenker jeg de baner at det bedre og bare drite i å snakke og helle rkomme seg vider på egen hånd.. men det er jo en risk..

Anonymous poster hash: 545e2...891