Hva gjør jeg den dagen mor og far dør?

[AnonymBruker]

^ Kanskje du kan få noen gode samtaler med foreldrene dine nå, der dere kan snakke om de gangene det har vært krangler og du kjenner deg dårlig behandlet? Det kan være godt med en forsoning, da kan du tenke tilbake på det senere. Sorgen blir større hvis du har noe uoppgjort.

Hvorvidt dette lykkes kommer an på både deg og foreldrene dine, men det er verdt et forsøk. Jeg mistet begge foreldrene mine i løpet av ett år nylig, men heldigvis hadde vi et veldig godt og nært forhold til hverandre, selv om jeg og faren min har kranglet en del gjennom årene. Like sta, begge to ... men vi var trygge på hverandre, og ble alltid venner igjen. Nå kan jeg besøke graven deres og huske på alt det fine vi hadde sammen.

Anonymkode: 51100...1b9

[AnonymBruker]

Jeg mistet Pappa for noen måneder siden. Min bestevenn og største støttespiller. Jeg lever ganske «isolert», ikke ofte med venner og er sjelden sosial på jobben eller noe særlig på treningen jeg holder på med. Vi skrev til hverandre hver dag på SMS og e-post og han sjekket alltid hvordan det gikk med meg og tenkte mye på meg. Det var så godt å være sammen med han. Vi hadde samme humor, samme interesser og veldig lik personlighet. Vi satt ofte i fred og ro med hvert vårt kryssord sammen, uten å si så mye. Koste oss utrolig mye med det. Så fotballkamper. Hadde omtrent samme utdannelse, en retning han inspirerte meg til å velge. Jeg så sånn opp til han. Han var veldig klok, rett og slett. Hadde greie på mye. Veldig snill og høflig og hjelpsom mot alle. Den største forskjellen var at han var så rolig, og jeg veldig bekymret og engstelig. Var nok derfor han passet ekstra godt på meg. Jeg savner den rolige og trygge stemmen hans, en stor hånd å holde i når jeg var redd. Nå som han er borte, og foreldrene hans også, er jeg plutselig «først» i rekken på hans side. Hvis det gir mening. Ting er veldig sårbare. Han ble syk da jeg var ganske ung, og frykten for at han skulle få tilbakefall har alltid vært der. Vi fikk mange koselige stunder sammen, men dessverre kom dagen vi alle var redde for. Sykdommen hadde kommet tilbake, og etter diagnosen var han borte etter noen få uker. Det jeg husker best fra den tiden var da jeg prøvde å trøste han som han alltid hadde trøstet meg og sa at vi er her for deg. Og han svarte fortvilet at «men dere vil ikke lenger ha meg». Det er første og eneste gangen jeg så ham på gråten. Han ville jo så klart fortsatt være her og fortsatt passe på oss. På sin stillferdige og rolige måte. Og nå er tomrommet så fryktelig stort. Jeg savner deg noe fryktelig, Pappa. Og minnene er så sterke at det er som om at vi var sammen i går. 

Anonymkode: 42a09...8a0

[Gjest Anonym Bruker]

På 9.1.2015 den 0.32, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 20 år gammel jente, som er veldig glad i foreldrene mine. Jeg er ikke avhengig av å være nær dem hele tida (bor i en annen by, og snakker med dem på telefon ca annenhver uke), men jeg klarer ikke tanken på at de en dag skal være borte for godt. Jeg er ganske spesiell og anti-sosial, og jeg føler egentlig at mamma og pappa er de eneste egentlige vennene jeg har. Jeg har en søster, men henne liker jeg ikke noe særlig. Hun dreper dem med å slå og kjefte å skrike hver dag. Det kan jeg aldri tilgi henne for.

 

Vi har hjertesykdom på begge sider av slekten, og det er mange som dør relativt brått og tidlig i vår familie. Jeg tenker ofte på at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort om de døde.

 

Hvis foreldrene mine døde så ville jeg ha ønsket å dø også. Er dette normalt?

 

 

 

Anonymous poster hash: 36962...6b1

 

Godt at du glad i  foreldrene din og det er vel de aller fleste barna.    At du føler bekymring for den dagen de ikkje lenger er  der, og hvordan det da kommer til å bli er også ein tanke som "heilt sikkert opptar mange".     Mye kan virke rosenrødt mellom søsken når foreldrene lever, men den dagen de ikkje er der, og  arv skal fordeles begynner rabaldere.    

At du og din søster ikkje er på bølgelengde og har ulik personlighet er truleg noe som også bekymrer dine foreldre, men de vegrer seg for å blande seg bort i det.   Min oppfordring er at dere bør sette dere ned saman med foreldrene å diskutere m.a. arv.     Ingenting er bedre en å få  avklart slikt  medan begge foreldrene lever, og alt blir så mye enklere.    Det er mange foreldre som ordner testamenta mange år i forveien for sin død.    Ingen kjenner barna, og barna sine holdninger bedre en foreldra, og foreldra er selvsagt også barnas beste støtte igjennom oppveksten.    

Det å ha noen å spørre, og be om råd å støtte er noe som mange utvilsamt savner og føler som mangelvare idag.