Hva gjør jeg den dagen mor og far dør?

[AnonymBruker]

Jeg er en 20 år gammel jente, som er veldig glad i foreldrene mine. Jeg er ikke avhengig av å være nær dem hele tida (bor i en annen by, og snakker med dem på telefon ca annenhver uke), men jeg klarer ikke tanken på at de en dag skal være borte for godt. Jeg er ganske spesiell og anti-sosial, og jeg føler egentlig at mamma og pappa er de eneste egentlige vennene jeg har. Jeg har en søster, men henne liker jeg ikke noe særlig. Hun dreper dem med å slå og kjefte å skrike hver dag. Det kan jeg aldri tilgi henne for.

Vi har hjertesykdom på begge sider av slekten, og det er mange som dør relativt brått og tidlig i vår familie. Jeg tenker ofte på at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort om de døde.

Hvis foreldrene mine døde så ville jeg ha ønsket å dø også. Er dette normalt?

Anonymous poster hash: 36962...6b1

[AnonymBruker]

synes ikke dette er unormalt. Jeg er også sinnsykt glad i foreldrene mine. Vet ikke om jeg klarer å leve uten dem heller

Anonymous poster hash: 1b060...826

[wintergirl]

Elsker mine også. En av grunnene til at jeg hater at tiden går så fort er fordi de blir eldre/gamle. Jeg tillater meg ikke å tenke på det for mye da jeg vil nyte livet og at de har det bra, men samtidig gruer jeg meg forferdelig til den dagen kommer. Håper de kan bli eldgamle og lykkelige.

[Gjest SunflowerPenguin]

Vi er alle sammen forskjellige nár det gjelder á hándtere sorg. Hva som er normalt sórge máte for noen kan vaere helt annerledes for en annen igjen. Det viktigste er at du jobber med den máten som passer best for deg, og tar din egen tid med á sórge. For noen sá vil det ta mye lengre tid enn for noen andre igjen, dette vil ogsá komme litt an pá ditt syn pá dette og hvor naer du fólte deg i ditt forhold med dem.

Naturligvis er det normalt á fóle at livet ditt kan virke meningslóst nár du mister noen du er glad i. Men de fleste vil klare á komme seg videre pá et vis. Du vil aldri glómme dem, men du kan fóle deg sterkere etter at du har hatt den tiden du trenger til á sórge over dem. Du vil ogsá ha masse gode minner á se tilbake pá, og dette vil ogsá vaere en fin tróst for deg.

Men det er ná lurt á ikke tenke sá mye pá hva som vil skje en gang i fremtiden, de kan fortsatt leve i flere ár. Beste du kan gjóre ná er á ha tid i sammen med dem og virkelig verdsette den tiden du har dem rundt deg.

Endret 8. januar 2015 av SunflowerPenguin

[AnonymBruker]

Veldig mange tror at de ikke ville taklet å miste foreldrene. Men så kommer den dagen/de dagene...

Det er tungt, men da tenker man forhåpentligvis at alt de ønsket var at barna deres skulle fortsette å leve så godt de kunne.

Det er veldig viktig å ta vare på den tiden man har med folk man er glad i mens man har den. Ingen vet jo hva som vil skje i morgen, med noen.

Bekymring for fremtid, og grubling over fortid kan fucke opp mye.

Søsteren din slår og kjefter på foreldrene dine..? Dette bør jo tas tak i.

Du har nok godt av å utvide nettverket ditt også, uavhengig av at foreldrene dine en gang kommer til å dø...

Anonymous poster hash: 39eea...004

[Gjest snoopy_93]

Jeg er også veldig glad i mine foreldre og jeg griner når jeg tenker på at de begge skal dø en gang.. Spesielt pappa. Hvis han dør først så tror jeg ikke mamma vil klare seg spesielt godt og jeg ser for meg at hun vil havne på et sykehjem og bli mentalt borte vekk.

Jeg vil ikke at mamma og pappa skal dø noen gang ever!
Pappa er alltid den jeg ringer om noe skjer, både på godt og vondt og han har alltid vært der for meg når ingen andre var der. *gråte*

[Gjest Kili]

Jeg er også livredd for at mamma skal dø eller noen av vennene mine. Har mistet en kompis pga selvmord. Søsknene mine har ikke alltid vert så snille mot meg, ikke pappa heller. Han drakk seg i hjel. Det er jævlig uansett hvor mye vondt han gjorde mot meg. Det med kompisen min var like jævlig. Er enda ikke over det og lurer på når de kommer tilbake, som om de er på en ferie eller noe. Jeg vet jo innerst inne at de aldri kommer tilbake

Endret 9. januar 2015 av Tissefant

[AnonymBruker]

Jeg gråter om jeg tenker på den dagen mamma ikke er her mer. Vi har et «Gilmore Girls» forhold. Prøver å ikke tenke noe på det, og snakker/treffer mamma en-tre ganger i uka.

Å miste min beste venn og den jeg alltid går til med alt jeg har på hjertet... Jeg vil ikke klare meg uten henne.

Anonymous poster hash: 92bb9...cf5

[AnonymBruker]

Man vet aldri hva som skjer etterpå,i morgen, uken etter osv. Derfor må man leve i dag. Jeg tenker også på at det vil bli grusomt å miste mine foreldre. Men om man er realistisk, så vet man at det er ikke sikkert at de dør først. Jeg kan omkomme i morgen. Så ikke sørg på forhånd (sier jeg, som gråt senest i går på grunn av redsel for dette), du vet aldri hva som skjer i morgen.

Anonymous poster hash: bc5e3...744

[CMHuser]

Det er nok slik alle tenker, hva skal jeg gjøre uten foreldrene mine? Men du føler det på en helt annen måte hvis det faktisk skulle skje, det gjorde i allefall jeg. Jeg var 22 år når jeg ganske så hardt og brutalt mistet mammaen min, og dette var veldig tungt for meg. Jeg og mamma hadde ett ganske spesielt forhold, da jeg ble påkjørt når jeg var 17 år. Dette medførte hjerneslag, hjerneblødning og alle slags mulig rariteter, koma 3 mnd og sånt. For meg var dette som å bli født på ny, jeg kunne ingenting. Verken, gå, prate, sitte, holde hodet oppe eller noe. Men mamma hjalp meg med den tøffe, nye starten, og ho var der med meg på hver eneste treningstime jeg hadde på sykehuset. Ho slapp alt i hendene for meg, hjalp meg, var der med meg i disse 7 månedene på sykehuset. Ho døde når ho var på ferie, av noe så patetisk som hjerneslag og blodpropper i hjernen. Dette var veldig tungt for meg. Den trygge støtten som hadde hjulpet meg å starte livet på nytt, vært der for meg, forsvant.

Men vet du hva dette gjorde for meg? Greit, det første halvåret var jeg langt nede, jeg ble dårlig - men jeg gav meg aldri. Det har ho lært meg. Jeg skal stå i mot alt jeg møter på min vei, jeg skal gjøre henne stolt. Jeg skal bli en like god mor for barnet mitt, som ho var for meg. Jeg skal lære barnet mitt alt det gode mamma lærte meg, jeg skal vise mamma at jeg er ei sterk ei. Jeg skal leve for alt det gode ho lærte meg, gi videre den kjærligheten ho viste meg. Så ja, man tenker nok "hvordan i alle dager skal jeg overleve uten foreldrene mine?", men man oppfører seg ganske annerledes hvis det faktisk skjer. Jeg gjorde hvertfall det. Tror nok man også blir litt mer voksen av det, man legger i fra seg visse fakter!

[Gjest SunflowerPenguin]

Det er nok slik alle tenker, hva skal jeg gjøre uten foreldrene mine?

De som har et godt forhold til foreldrene sine. Finnes ogsá mange som vokste opp i et dysfunksjonell familie og for dem kan det vaere annerledes hvordan de fóler for sine foreldre. Noen av de vil nok fortsette á vaere glade i foreldrene sine, mens andre vil ikke ha noen form for naerhet eller kontakt med dem nár de er voksne.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for kloke ord, dere som har svart.

Jeg ser at enkelte oppfordrer meg til å bli bedre kjent med foreldrene mine mens jeg har dem. Er det noen som har tips til hvordan jeg gjør det? Jeg vil egentlig vite så mye om dem og livet deres "før meg" som mulig. Problemet er at vi snakker ikke om sånne ting i vår familie, og mor og far liker ikke å snakke om seg selv. Noen ganger lurer jeg nesten på om de har noe å sjule...

Jeg har heller aldri møtt mine besteforeldre (på grunn av arvelig hjertesykdom), og føler at mor og far er min eneste måte å få bli litt "kjent" med dem også. Problemet er at det er vanskelig å få dem til å snakke noe særlig om besteforeldrene mine. Det er jo mange år siden de døde... Jeg har et behov for å vite hvem vi er og hvor jeg kommer fra. Det er det eneste jeg kan gjøre for at det skal bli mindre vanskelig å en dag miste dem...

Anonymous poster hash: 36962...6b1

[AnonymBruker]

Jeg er 22, og mistet pappa'n min for noen måneder siden. Jeg var helt klart ei skikkelig pappajente - det var alltid han jeg kontaktet dersom det var noe, og han hjalp meg med både stort og smått. Likevel går livet videre, selv om jeg føler en utrolig tomhet og gråter litt hver dag. Noen dager er verre enn andre, særlig de dagene det ville vært naturlig at han er tilstede, eller de gangene jeg kunne ønske at jeg kunne fortalt han noe eller rådført meg med han. Nå skal det sies at jeg er litt usikker på om jeg egentlig har nådd bunnen, i og med det har skjedd mye ellers i livet mitt de siste månedene.

Anonymous poster hash: f98fe...8d4

[AnonymBruker]

Jeg tror heller ikke jeg kommer til å takle det når mamma dør. Det er bare oss, jeg har ingen søsken og min far har jeg ikke sett på minst 25 år. Skremmende tanke å skulle være helt alene i verden.

Anonymous poster hash: 2a88b...ac4

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for kloke ord, dere som har svart.

Jeg ser at enkelte oppfordrer meg til å bli bedre kjent med foreldrene mine mens jeg har dem. Er det noen som har tips til hvordan jeg gjør det? Jeg vil egentlig vite så mye om dem og livet deres "før meg" som mulig. Problemet er at vi snakker ikke om sånne ting i vår familie, og mor og far liker ikke å snakke om seg selv. Noen ganger lurer jeg nesten på om de har noe å sjule...

Jeg har heller aldri møtt mine besteforeldre (på grunn av arvelig hjertesykdom), og føler at mor og far er min eneste måte å få bli litt "kjent" med dem også. Problemet er at det er vanskelig å få dem til å snakke noe særlig om besteforeldrene mine. Det er jo mange år siden de døde... Jeg har et behov for å vite hvem vi er og hvor jeg kommer fra. Det er det eneste jeg kan gjøre for at det skal bli mindre vanskelig å en dag miste dem...

Anonymous poster hash: 36962...6b1

Rett og slett ved å spørre dem! ☺ Jeg var på tur en uke i varmere strøk alene sammen med mamma og pappa. Jeg fikk snakket og bli kjent med pappa på en helt ny måte! Han har alltid "bare" vært PAPPAen min liksom! Den som alltid vet hvordan ting kan fikses. Den som ordner opp. Tryggheten selv. Så forteller han meg om et skikkelig spennende arbeidsliv han hadde fra han var ung. Har alltid visst at han har reist og jobbet seg rundt i verden men jaggu var det mye spennende som skjedde også! Utrolig koselig!

Først og fremst må du nok dette deg ned og spørre på en litt sånn ufarlig måte "du jeg lurte på.. Hvordan var det da du... bla bla bla... kommer langt med litt glimt i øyet og interesse!

De kommer ikke til å være her for alltid. Det er noe alle vet - vi skal alle dø. Men å viser og fortelle dem at du setter pris på dem. Og interessere deg for hvem de er og har opplevd i livet - det tror jeg både du og de kan ha stor glede av.

Anonymous poster hash: 19bf6...fc1

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år og snakker med mamma hver dag. Gruer meg noe helt sykt til den dagen hun dør.

Anonymous poster hash: 85f75...f6c

[Tibbie]

Jeg har det også sånn. Har mange venner og er veldig sosial, men jeg hadde KNEKT om jeg mistet foreldrene mine.

Da jeg var litt yngre slet jeg med å sove om nettene siden jeg var så redd for at lillebroren min skulle dø. Han var vel mellom tre og seks år (husker ikke helt konkret) og helt frisk. Men jeg var HELT sikker på at jeg kom til å ta mitt eget liv om han skulle dø.

Heldigvis har jeg ikke søvnløse netter lenger på grunn av dette, men jeg tror jeg hadde det sånn i rundt et halvt år. Er naturligvis ennå redd for at det skal skje, men tenker ikke like mye på det. Kanskje det bare var en bekymringsfase.

Så nei, jeg tror ikke det er så veldig unormalt. I så fall er jeg også unormal. Men ser at mange andre her har svart det samme

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men jeg sliter med det samme og googlet meg fram denne i stedet for å starte en helt ny lik tråd. 

Jeg bor for meg selv, så er ikke TOTAL avhengig av foreldrene mine. Men mangel på venner, singel, barnløs og psykisk syk har gjort til at jeg likevel er avhengig av de i den forstand at vil jeg reise bort er det til de jeg reiser. Jeg hjelper de mye med praktiske ting og de er så takknemlige. Vi har det så godt sammen vi tre, har det mye moro og koselig sammen, men jeg ser jo at alderdommen innhenter de. 

Jeg har ofte tenkt at jeg må begynne å forberede meg på at de en dag ikke vil være her lengre. Hvis jeg ikke gjør det er jeg redd jeg kommer til å isolere meg når de en dag blir borte. Men jeg får jo ikke til! Jeg prøver ut dating, men det blir aldri noe forhold ut av det! Finner aldri noen jeg faller for, og ingen faller for meg. Venner er enda verre... Klarer ikke holde på de. Og når jeg finner noen jeg tenker kunne blitt en go venn trekker de seg unna, virker som alle har nok venner fra før. Jeg begynner nesten å tro at jeg ikke er skapt for forhold og vennskap. De eneste vennene jeg har er foreldra mine og sånn kan jeg jo ikke ha det, de blir jo borte om få år 😢

Litt panikkfølelse når jeg tenker på dette kjenner jeg.... 

Anonymkode: 48933...f51

[AnonymBruker]

Jeg mistet min far som ung. Han var min bestevenn, forbilde og hele min verden. Jeg har aldri kommet over det tapet og sliter med det nå i voksen alder. Har et nærmere forhold til min mor nå enn på veldig mange år. Begynner også å få den bekymringen selv at jeg ikke helt vet hva som skjer den dagen jeg mister henne også. Jeg er også singel, ingen barn og veldig få venner. Er derfor mye alene da de vennene jeg har er etablert og lite tid til venner pga egen familie.

Jeg blir nokså alene den dagen hun ikke er her. Da er det bare oss to igjen. De siste årene har det bare vært oss tre i julen, og når hun ikke er her blir det meg og han. Da kan vi nok begge lett tenke at det ikke er vits å stresse med jul og ikke komme sammen fordi det bare er oss to og hva er da vitsen. Jeg tror også jeg kommer til å miste kontakten med min bror. Nå har jeg ingen kontakt med han bortsett fra når vi sees hos min mor. Jeg er bekymret for han i tillegg for han er mye mer avhengig av henne enn hva jeg er. Jeg har ikke lykkes i mitt privatliv, men har etablert meg karriere messig. Min bror har slitt veldig med jobb og finne noe han trives med og noen som vil gi han en sjans ifht jobb. Nå er han i fast jobb så det ser litt lysere ut nå enn på veldig veldig mange år. 

Jeg skjønner bekymringen dere har 😢 Føler veldig på den selv 😢

Anonymkode: 8b013...8ed

[AnonymBruker]

Skulle ønske livet var mye lettere...

Jeg gråter når jeg tenker på at en av de snart er borte, likevel klarer jeg ikke legge fra meg hvordan jeg har blitt behandlet. Ingen vold, rus eller lignende, men mobbing og svik, vold skjer også med ord.. De har vært med på å gjøre livet mitt så mye mer smertefullt enn det behøvde å være. Likevel er jo glad i dem, savner de fine sidene. Hva gjør man når man står fast og ikke vet hva man skal gjøre og tenke når en av dem er syk og kanskje ikke overlever?

Anonymkode: 54d15...eb1