Stemor og snart mamma

[AnonymBruker]

Til alle ste-kvinner:

Dere er IKKE barnets mor, og:

La barnet få ha jevnlig og mye ALENE-tid med sin far!!!!!!!

Anonymous poster hash: 70f6e...788

Mitt stebarn maser alltid om at jeg må være med på alt.

Anonymous poster hash: 94411...2b3

[AnonymBruker]

Til alle mødre:

Ikke rakk så mye ned på stemødre. Noen ganger gjør de en bedre jobb enn mødre selv. Fokuser heller på å bli en familie, biologisk mor eller ikke. Såklart er det en ekstra pluss om barnet og far får en far og sønn/datter dag innimellom. Dere mødre må ikke være så bitre. Nå er det jo slik at de fleste foreldre får ny partner etter brudd, og da må man gjøre det beste ut av situasjonen. Selv er jeg stemor, og vi gjør ting sammen som en familie. Kino, lekeland, ferier, kosekveld, spillkveld ++ mitt bonusbarn sier ofte at han har to mammaer. Selvfølgelig har vi forklart at ham har bare en mamma, men han er fast bestemt på at han har to.

Anonymous poster hash: c13a2...dda

[Kattugla]

La barnet få ha jevnlig og mye ALENE-tid med sin far!!!!!!!

Anonymous poster hash: 70f6e...788

Akkurat det er strengt tatt fars ansvar..

[AnonymBruker]

Det må være lov å påpeke at ting ikke har vært håndtert spesielt bra uten å sporenstreks bli beskyldt for å være "bitter mor".

Når det er barn med i bildet er det direkte uforsvarlig å gå så fort fram som far og TS har gjort i denne saken her. Forelskelse eller ei, det er lov å tenke litt lenger og ikke være så gjennomført egoister. At ungen ikke umiddelbart aksepterer en ny dame hos far er for meg fullstendig naturlig - selvsagt oppleves hun som en inntrenger. Og når de velger å gå så fort fram som her, så er det naturlig at ungen er negativ og avvisende overfor stemor.

Far har det størtset ansvaret her - også for å fortsette å ha samværet med ungen sin, og ikke overlate det praktiske til stemor. Som det høres ut som han i stor grad har gjort, hva gjelder daglige rutiner etc. Høres merkelig ut at far må "oppfordres" til å ha alenetid med SITT eget barn......

Er ellers helt enig med en annen som skrev at det ikke er stemors oppgave å oppdra, og iallfall ikke å blande seg i forholdet til barnets mor. Det er en sak mellom mor og far, og i et tilfelle som her, hvor alt har gått i rakettfart, er det iallfall helt klart at stemor må holde seg utenfor. Det kan jo også være slik at ting har blitt som de har blitt nettopp FORDI far i stå liten grad har tatt hensyn til barnet i sin iver etter å etablere seg på nytt.

Selv om det er opplest og vedtatt her på KG at mor "alltid" er bitter og ute etter å ødelegge for far/barn, far/nydama og whatnot, så er de fleste mødre opptatte av sitt barns ve og vel. Og det ivaretas ikke av at far sporenstreks flytter sammen med ny dame og gjør henne gravid.

Tror det beste rådet for TS i situasjonen er å holde en svært lav profil, både i fht oppdrageransvar for ungen og hva gjelder forholdet mellom mor og far. Å forvente "lykkelige familier" med barnets mor applauderende fra sidelinjen er i allfall ikke noe hun verken kan eller burde, til det er starten på det hele altfor dårlig og det har gått altfor kort tid.

Anonymous poster hash: a35d3...c9d

[AnonymBruker]

Det har gått himla fort mellom dere hvis dere møttes i april i fjor, under et år siden, og du har allerede flyttet inn og er gravid!! Ikke noe rart at en liten 4-åring reagerer på så store omveltninger. Du er jo den som kom inn og forstyrret helt hans tilværelse. Husk at han er ganske så liten enda.

Jeg tror ikke du bør begynne å blande deg inn i oppdragelsen og det som foregår mellom samboeren din og guttens mor, det er ikke ditt bord. Støtt såklart mannen din, og følg hans retningslinjer for hvor han legger lista når det kommer til å oppdra sin egen sønn.

Ang barnets mor så vil jeg anbefale deg å holde deg unna. Dette er mellom far og mor, og ikke noe du skal begynne å styre med. Det er ikke nødvendigvis moren til gutten sin feil at han er vrang når han kommer til dere, husk han er bare 4 år, og i en helt ny situasjon med deg i hus og sin rolle som kommende storebror.

Det gikk veldig fort med både graviditet og at vi flyttet sammen. Når jeg først møtte min samboer så var han litt forvirret og viste ikke alltid det beste for sønnen. Han spør meg ofte om råd. Han satt plutselig alene med en liten guttunge. Det ble godteri, brus og usunn mat både til kvelds og frokost fordi det var det gutten ville ha. Han ville ikke annet enn at gutten skulle ha det bra fordi han følte at gutten ikke hadde det bra hjemme hos mor. Jeg prøver å sørge for et godt kosthold, holder styr på klær og lignende, jeg lar dem være i fred når de måtte ønske det og jeg blander meg ikke inn i alt. Men visse grenser setter jeg, hvordan man prater til hverandre i huset og at det ikke er lov til å slå og slike ting. Spesielt fordi det kommer et barn til som kommer til å ha de samme grensene. På meg så virker det som at han virkelig gleder seg til å bli storebror og jeg vet at han blir en veldig flink storebror men jeg regner med reaksjoner, viktig at han får tid og blir inkludert. Han har i det siste spurt om jeg var mammaen hans når han var baby, om han har to mammaer og slike ting. Jeg har sagt at jeg ikke er mammaen hans men jeg kan både være en ekstra mamma og en god venn. Det kan han bestemme selv. Han sier da at vi kan være bestevenner. Jeg tar avstand når jeg ser at han trenger det, men det tar ikke lange stunden før han kommer etter og skal ha meg med på ting, han spør også etter meg når jeg ikke er hjemme, og han har selv sagt at han syns jeg er kul (kul er vist et populært ord). Selv om ting har gått fort så har jeg vel litt å si når jeg er stemor og mor til lillebroren hans? ting tar tid og jeg gir han tid. Det er ingen tvang og press her i huset. Men noen regler må man sette i blant.

Anonymous poster hash: 543e0...6ce

[AnonymBruker]

Du er mer heldig enn meg. Kjenner til det at man må starte på nytt men her er det vanlig samvær annen hver helg. Syns det går også på min bekostning fordi man blir følelsesmessig bundet og det barnet blir revet fra meg annen hver uke. Lykke til med den nye familien din.

Anonymous poster hash: dd9d5...549

takk for det, og lykke til du også! stemor er ikke alltid en lett rolle.

Anonymous poster hash: 543e0...6ce

[AnonymBruker]

Det gikk veldig fort med både graviditet og at vi flyttet sammen. Når jeg først møtte min samboer så var han litt forvirret og viste ikke alltid det beste for sønnen. Han spør meg ofte om råd. Han satt plutselig alene med en liten guttunge. Det ble godteri, brus og usunn mat både til kvelds og frokost fordi det var det gutten ville ha. Han ville ikke annet enn at gutten skulle ha det bra fordi han følte at gutten ikke hadde det bra hjemme hos mor. Jeg prøver å sørge for et godt kosthold, holder styr på klær og lignende, jeg lar dem være i fred når de måtte ønske det og jeg blander meg ikke inn i alt. Men visse grenser setter jeg, hvordan man prater til hverandre i huset og at det ikke er lov til å slå og slike ting. Spesielt fordi det kommer et barn til som kommer til å ha de samme grensene. På meg så virker det som at han virkelig gleder seg til å bli storebror og jeg vet at han blir en veldig flink storebror men jeg regner med reaksjoner, viktig at han får tid og blir inkludert. Han har i det siste spurt om jeg var mammaen hans når han var baby, om han har to mammaer og slike ting. Jeg har sagt at jeg ikke er mammaen hans men jeg kan både være en ekstra mamma og en god venn. Det kan han bestemme selv. Han sier da at vi kan være bestevenner. Jeg tar avstand når jeg ser at han trenger det, men det tar ikke lange stunden før han kommer etter og skal ha meg med på ting, han spør også etter meg når jeg ikke er hjemme, og han har selv sagt at han syns jeg er kul (kul er vist et populært ord). Selv om ting har gått fort så har jeg vel litt å si når jeg er stemor og mor til lillebroren hans? ting tar tid og jeg gir han tid. Det er ingen tvang og press her i huset. Men noen regler må man sette i blant.

Anonymous poster hash: 543e0...6ce

Du skal iallefall ikke si at du er ekstramammaen hans! Han har bare en mamma, og det er nettopp mammaen....

Anonymous poster hash: 2751b...6ce

[AnonymBruker]

Du skal iallefall ikke si at du er ekstramammaen hans! Han har bare en mamma, og det er nettopp mammaen....

Anonymous poster hash: 2751b...6ce

Samme person som gjentar seg selv hver gang her eller?? Tror ALLE skjønner at mor ikke skal erstattes, men at barnet har godt av en stemor som ser på barnet som eget barn. Kjipt å bli oversett eller dyttet vekk fordi 《sorry, du har en mamma, så jeg skal ikke bry meg om deg når du er hos din far. Gå heller og spør han》. Nei, jeg er steMamma for mitt stebarn og vil rope ut at jeg ser på henne som mitt eget barn!

Anonymous poster hash: 14fc5...2e2

[Enyya]

Synes også du får ufortjent kritikk her. Du høres ut som en flott stemor og tenker du bare må fortsette som du gjør, å bygge bånd til gutten, men ikke blande deg for mye.

Når det gjelder klær og utstyr så pass på å ikke sende med det aller nyeste når han skal til mor og få far til å etterspørre det som blir borte. Og far må sørge for at han har en samværsavtale som viser tidspunkt for ferier etc. Så må de begge overholde den.

[Gjest Gjest]

Ikke vært sammen et år en gang og allerede gravid....

[AnonymBruker]

Ikke vært sammen et år en gang og allerede gravid....

Hoff, du virker så bitter. Synes du skriver bare negative ting overalt her inne..

Anonymous poster hash: c13a2...dda

[Gjest Gjest]

Hoff, du virker så bitter. Synes du skriver bare negative ting overalt her inne..

Anonymous poster hash: c13a2...dda

Hoff, du virker så teit, du skriver jo bare så uberpositive ting her inne...

[AnonymBruker]

Hoff, du virker så teit, du skriver jo bare så uberpositive ting her inne...

Kan du svare på hvorfor det er galt å allerede være gravid selv om de ikke har ært sammen i et år enda? Hvis det føles rett for dem å få barn sammen nå, så er det deres sak og ikke din. Det finnes utallige personer som blir gravide med noen de ikke er sammen med, det er vel verre? Men de får det til å fungere likevel. Noen blir sammen etterpå og andre ikke.

Anonymous poster hash: c13a2...dda

[Gjest Gjest]

Kan du svare på hvorfor det er galt å allerede være gravid selv om de ikke har ært sammen i et år enda? Hvis det føles rett for dem å få barn sammen nå, så er det deres sak og ikke din. Det finnes utallige personer som blir gravide med noen de ikke er sammen med, det er vel verre? Men de får det til å fungere likevel. Noen blir sammen etterpå og andre ikke.

Anonymous poster hash: c13a2...dda

For det tar tid å finne ut av å ha et stabilt forhold, opp til tre år, under et år så er det graskapen som snakkker først og fremst, ikke kjærlighet.

[AnonymBruker]

For det tar tid å finne ut av å ha et stabilt forhold, opp til tre år, under et år så er det graskapen som snakkker først og fremst, ikke kjærlighet.

Ja, du er vel ekspert på akkurat dette du. Det kan gå utrolig bra fordiom, det finnes ingen fasit på det.

Anonymous poster hash: c13a2...dda

[Gjest Gjest]

Ja, du er vel ekspert på akkurat dette du. Det kan gå utrolig bra fordiom, det finnes ingen fasit på det.

Anonymous poster hash: c13a2...dda

Stikkordet her er det som er merket i bold.

[AnonymBruker]

Stikkordet her er det som er merket i bold.

Det er ingen selvfølge at det går bra med de som har vært sammen i 3 år + heller. Hos noen går det bra og hos andre ikke, akkurat som med de som har vært sammem i 1-2 år før de får barn.

Anonymous poster hash: c13a2...dda

[Gjest Gjest]

Det er ingen selvfølge at det går bra med de som har vært sammen i 3 år + heller. Hos noen går det bra og hos andre ikke, akkurat som med de som har vært sammem i 1-2 år før de får barn.

Anonymous poster hash: c13a2...dda

Vel, men uansett så kjenner man hverandre bedre etter 2-3 år enn etter 1 år hvor man knapt er ferdig med graskapshormonene.

[AnonymBruker]

Jeg synes TS virker svært umoden og unyansert.

Det er mye kritikk mot mor, og mye bruk av bregreper som "ekstra mor" o.l.

Ikke rart mor sliter når hennes barns familie plutselig endres totalt fordi far har funnet "en jente på 17"...

Å få barn etter så kort tid burde jo far ha visst at han ikke skulle. Det er et så dårlig selvstendig valg at jeg tenker dere som par rømmer fra hverdagslitet ved å forte dere å få et barn...

Jeg gir dere max 3 år, TS.

Da er du kvinnen med bekymringer rundt barnet ditt med den samme mannen..

Anonymous poster hash: cd5b3...514

[AnonymBruker]

Vel, men uansett så kjenner man hverandre bedre etter 2-3 år enn etter 1 år hvor man knapt er ferdig med graskapshormonene.

Det er vel individuelt? Selv har jeg vært sammen med min kjæreste i et år nå, men det føles ut som vi har vært sammen i mange år. Kjenner han på godt og vondt, og han kjenner meg på godt og vondt. Noen blir fort kjent og andre ikke. Du er vel en av dem som ikke blir det.

Nå melder jeg meg ut av denne diskusjonen. For "Gjest" har alltid rett, og det gidder ikke jeg å kaste bort tia mi på

Anonymous poster hash: c13a2...dda