Svigermor - egen rase?

[AnonymBruker]

Så hvordan kan vi bryte svigermonstermyten? Hva vil du gjøre annerledes enn din svigermor, evnt mor når du selv får svigerbarn?

Den dagen jeg selv er blitt svigermor så håper jeg at jeg har tillit nok til den jobben jeg har gjort med å oppdra barnet mitt slik at jeg klarer å gi slipp på den foreldrerollen jeg har hatt i mange år. Det vil si å stole på at barnet mitt har fått med seg de verdiene og balasten jeg ønsket at han/hun skulle ha og derfra kan ta sine egne beslutninger som er riktige for h*n selv om det avviker fra det jeg kanskje ville valgt selv. Der er desverre ikke min egen svigermor særlig flink, noe som bunner ut i et betent forhold oss i mellom for jeg er også en av disse som ikke er gode nok for sønnen. I følge mannen min så kan jeg trøste meg med at det sannsynligvis ikke finnes den dama i verden som ville vært god nok for henne og om det mot formodning skulle gjøre det så er nok det en jente som ikke ville vært spesielt kompatibel med han selv.

Jeg leser det du skriver om at kommunikasjon alltid går to veier og jeg er enig med deg. Men jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon om man ikke har vært der selv og kjent på kroppen hva disse små spydighetene, bemerkningene og små små tingene hun så subtilt gjør for å treffe deg faktisk fører til over tid. Jeg er oppriktig lei meg for at forholdet vårt er som det er og jeg skulle gjort mye for å ha et godt forhold til henne, for dette er sannsynligvis det eneste menneske i livet mitt som jeg ikke får valgt bort. Jeg traff han som skulle bli mannen min da vi begge nærmet oss tredveårene. Frem til da hadde jeg hatt for det meste lange forhold og noen korte, felles for dem alle var at jeg aldri noen gang har mislikt eller vært i klinsj med noen av "svigermødrene" mine. Tvert om så har jeg har hatt gode og nære forhold til dem alle og det er svært svært få mennesker jeg ikke fungerer sammen med, ironisk nok helt til svigermor kom. Vi er momentant forskjellige, bortsett fra kjønn så skal man lete lenge før man finner et likhetstrekk mellom oss. Hennes sønn, altså min mann er veldig lik meg og lite som sin mor.

Jeg er en rolig person, sindig som sjeldent hever stemmen og som hater konflikter og helst gjør det jeg kan for å unngå dem. Svigermor er dama du konstant finner oppunder taket, som skal gjøre noe hele tiden, hun snakker høyt med store fysiske bevegelser og tenker aldri gjennom det hun sier. Hun har en veldig sterkt formening om hvordan folk og verden skal være og den er desverre ganske langt fra slik virkeligheten faktisk er. Den som da sier/mener/gjør noe annet enn slik det bør være sier/mener/gjør med andre ord feil, selv om vi snakker om et avvik på 98% slik normen faktisk er. De meningene hun har sitter hun også svært sjeldent på uansett om det er snakk om vekt, klær, hva vi ser på tv, hjemmet, maten vi spiser, hvordan vi oppdrar barna etc. Dette er forskjellen mellom oss, men de kunne jeg fint klart å leve med. Jeg er i løpet av noen og tredve år blitt ganske flink til å svelge kameler siden jeg heller går rundt en konflikt og ikke midt i den så dette kunne jeg fint klart å svelge dette den tiden hun tilbringer med oss.

I begynnelsen gikk det faktisk ganske greit, helt til jeg ble gravid. Da begynte hun å komme med små kommentarer og stikk som jeg hadde store problemer med å tolke for med hennes måte å kommunisere på så kunne det like gjerne være ubetenksomhet. Jeg tok dette opp med mannen min som også hadde lagt merke til det, men han tilla dette kommunikasjonen hennes. I noen år så slo jeg meg til ro med det og antallet kameler jeg svelget i løpet av den tiden var mange. Så gikk vi inn i en ny fase i livet, vi gikk fra å leie til å eie hjem sammen og da eskalerte det enda mer og jeg fikk denne følelsen av å være mislikt enda sterkere enn første gang. En liten stund etter huskjøpet ble vi gravide med nummer to og dama reagerte med full ignoranse og det siste året har vært ganske tøft for å være helt ærlig. Jeg har mottatt kommentar på kommentar, forsøkt å la det prelle av men det går bare til et visst punkt før man ikke orker mer og kommunikasjonen stagnerer. Det er kanskje min synd som den konfliktskye, å heller lukke meg mer og mer fremfor å faktisk ta tyren ved hornene. Når det er sagt så tviler jeg sterkt på at det hadde gjort saken noe bedre, heller tvert om. Grunnen til at det har gått såpass "bra" i disse årene er nok nettopp det at jeg aldri har gått i mot henne slik jeg sikkert burde gjort.

Nå kom det endelig (?) for en dag på høstparten at hun faktisk har problemer med meg. Hun hadde i sitt hode sett for seg hva slags forhold hun kom til å ha til sin kommende svigerdatter, men det skjedde jo ikke når sønnen hennes kom hjem med ei som var så forskjellig fra henne selv. Skuffelsen over at virkeligheten ikke samsvarte med det hun hadde sett for seg selv betyr desverre mer enn det at sønnen hennes har funnet seg en jente han virkelig har det godt sammen med. Når livet vårt utviklet seg og vi ble mere bundet til hverandre både gjennom barn og hjem tror jeg det skjedde noe hos henne for hun innså vel at dette faktisk er den svigerdatteren hun får. Den forrige gjorde hun en god jobb i å drive bort og det er først nå at mannen min ser hvor mye galt moren hans gjorde mot henne, ting hun sier og gjør mot meg nå. Desverre for henne så begynner denne snillismen hun har dekket seg bak i mange år og skinne gjennom som relativt utspekulert og manipulerende. Og jeg synes faktisk oppriktig synd på henne for hun er i ferd med å drive sønnen sin bort og forholdet hun kunne fått med meg kunne nok aldri vært slik hun selv så for seg, men det kunne definitivt vært en hel del bedre. Men akkurat det toget er nok kjørt for lengst for jeg kjenner jeg blir bare mer sint og såret for hver stund vi tilbringer sammen.

Så som sagt, jeg håper jeg når min tid kommer har selvinnsikt nok til å gi slipp på foreldrerollen slik den har vært og omfavne den slik den kommer til å være den dagen barnet mitt er et voksent, selvstendig handlende individ. Derfor håper jeg også at jeg kan respektere det valget av partner som barna mine måtte komme til å ta.

Anonymous poster hash: 77151...aba

Anonymous poster hash: 77151...aba

[Ingeborg!]

Den dagen jeg selv er blitt svigermor så håper jeg at jeg har tillit nok til den jobben jeg har gjort med å oppdra barnet mitt slik at jeg klarer å gi slipp på den foreldrerollen jeg har hatt i mange år. Det vil si å stole på at barnet mitt har fått med seg de verdiene og balasten jeg ønsket at han/hun skulle ha og derfra kan ta sine egne beslutninger som er riktige for h*n selv om det avviker fra det jeg kanskje ville valgt selv. Der er desverre ikke min egen svigermor særlig flink, noe som bunner ut i et betent forhold oss i mellom for jeg er også en av disse som ikke er gode nok for sønnen. I følge mannen min så kan jeg trøste meg med at det sannsynligvis ikke finnes den dama i verden som ville vært god nok for henne og om det mot formodning skulle gjøre det så er nok det en jente som ikke ville vært spesielt kompatibel med han selv.

Jeg leser det du skriver om at kommunikasjon alltid går to veier og jeg er enig med deg. Men jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon om man ikke har vært der selv og kjent på kroppen hva disse små spydighetene, bemerkningene og små små tingene hun så subtilt gjør for å treffe deg faktisk fører til over tid. Jeg er oppriktig lei meg for at forholdet vårt er som det er og jeg skulle gjort mye for å ha et godt forhold til henne, for dette er sannsynligvis det eneste menneske i livet mitt som jeg ikke får valgt bort. Jeg traff han som skulle bli mannen min da vi begge nærmet oss tredveårene. Frem til da hadde jeg hatt for det meste lange forhold og noen korte, felles for dem alle var at jeg aldri noen gang har mislikt eller vært i klinsj med noen av "svigermødrene" mine. Tvert om så har jeg har hatt gode og nære forhold til dem alle og det er svært svært få mennesker jeg ikke fungerer sammen med, ironisk nok helt til svigermor kom. Vi er momentant forskjellige, bortsett fra kjønn så skal man lete lenge før man finner et likhetstrekk mellom oss. Hennes sønn, altså min mann er veldig lik meg og lite som sin mor.

Jeg er en rolig person, sindig som sjeldent hever stemmen og som hater konflikter og helst gjør det jeg kan for å unngå dem. Svigermor er dama du konstant finner oppunder taket, som skal gjøre noe hele tiden, hun snakker høyt med store fysiske bevegelser og tenker aldri gjennom det hun sier. Hun har en veldig sterkt formening om hvordan folk og verden skal være og den er desverre ganske langt fra slik virkeligheten faktisk er. Den som da sier/mener/gjør noe annet enn slik det bør være sier/mener/gjør med andre ord feil, selv om vi snakker om et avvik på 98% slik normen faktisk er. De meningene hun har sitter hun også svært sjeldent på uansett om det er snakk om vekt, klær, hva vi ser på tv, hjemmet, maten vi spiser, hvordan vi oppdrar barna etc. Dette er forskjellen mellom oss, men de kunne jeg fint klart å leve med. Jeg er i løpet av noen og tredve år blitt ganske flink til å svelge kameler siden jeg heller går rundt en konflikt og ikke midt i den så dette kunne jeg fint klart å svelge dette den tiden hun tilbringer med oss.

I begynnelsen gikk det faktisk ganske greit, helt til jeg ble gravid. Da begynte hun å komme med små kommentarer og stikk som jeg hadde store problemer med å tolke for med hennes måte å kommunisere på så kunne det like gjerne være ubetenksomhet. Jeg tok dette opp med mannen min som også hadde lagt merke til det, men han tilla dette kommunikasjonen hennes. I noen år så slo jeg meg til ro med det og antallet kameler jeg svelget i løpet av den tiden var mange. Så gikk vi inn i en ny fase i livet, vi gikk fra å leie til å eie hjem sammen og da eskalerte det enda mer og jeg fikk denne følelsen av å være mislikt enda sterkere enn første gang. En liten stund etter huskjøpet ble vi gravide med nummer to og dama reagerte med full ignoranse og det siste året har vært ganske tøft for å være helt ærlig. Jeg har mottatt kommentar på kommentar, forsøkt å la det prelle av men det går bare til et visst punkt før man ikke orker mer og kommunikasjonen stagnerer. Det er kanskje min synd som den konfliktskye, å heller lukke meg mer og mer fremfor å faktisk ta tyren ved hornene. Når det er sagt så tviler jeg sterkt på at det hadde gjort saken noe bedre, heller tvert om. Grunnen til at det har gått såpass "bra" i disse årene er nok nettopp det at jeg aldri har gått i mot henne slik jeg sikkert burde gjort.

Nå kom det endelig (?) for en dag på høstparten at hun faktisk har problemer med meg. Hun hadde i sitt hode sett for seg hva slags forhold hun kom til å ha til sin kommende svigerdatter, men det skjedde jo ikke når sønnen hennes kom hjem med ei som var så forskjellig fra henne selv. Skuffelsen over at virkeligheten ikke samsvarte med det hun hadde sett for seg selv betyr desverre mer enn det at sønnen hennes har funnet seg en jente han virkelig har det godt sammen med. Når livet vårt utviklet seg og vi ble mere bundet til hverandre både gjennom barn og hjem tror jeg det skjedde noe hos henne for hun innså vel at dette faktisk er den svigerdatteren hun får. Den forrige gjorde hun en god jobb i å drive bort og det er først nå at mannen min ser hvor mye galt moren hans gjorde mot henne, ting hun sier og gjør mot meg nå. Desverre for henne så begynner denne snillismen hun har dekket seg bak i mange år og skinne gjennom som relativt utspekulert og manipulerende. Og jeg synes faktisk oppriktig synd på henne for hun er i ferd med å drive sønnen sin bort og forholdet hun kunne fått med meg kunne nok aldri vært slik hun selv så for seg, men det kunne definitivt vært en hel del bedre. Men akkurat det toget er nok kjørt for lengst for jeg kjenner jeg blir bare mer sint og såret for hver stund vi tilbringer sammen.

Så som sagt, jeg håper jeg når min tid kommer har selvinnsikt nok til å gi slipp på foreldrerollen slik den har vært og omfavne den slik den kommer til å være den dagen barnet mitt er et voksent, selvstendig handlende individ. Derfor håper jeg også at jeg kan respektere det valget av partner som barna mine måtte komme til å ta.

Anonymous poster hash: 77151...aba

Anonymous poster hash: 77151...aba

Siste setningen din er ganske avgjørende etter min mening. For selv om vi ikke kan velge våre svigerbarn, men tvert i mot må "ta til takke med" den svigerdatteren/sønnen man får, så må vi faktisk respektere våre barns valg av partnere - enten vi liker valget eller ikke.

Men jeg kan likevel ikke helt forstå hvorfor problemet gjentar seg gjennom flere ledd. En svigerdatter som ikke har godt forhold til svigermor - men som igjen ikke får noe godt forhold til sin svigerdatter - som igjen blir en monstersvigermor som igjen....

[AnonymBruker]

Men jeg kan likevel ikke helt forstå hvorfor problemet gjentar seg gjennom flere ledd. En svigerdatter som ikke har godt forhold til svigermor - men som igjen ikke får noe godt forhold til sin svigerdatter - som igjen blir en monstersvigermor som igjen....

Nei,jeg skjønner heller ikke dette. For min svigermor hadde nøyaktig det samme problemet med sin egen svigermor, hun ble også stemplet som ikke godkjent. Likevel gjør hun nøyaktig det samme mot meg. I mitt hode burde hun heller være veldig bevisst på dette med aksept av sønnens kjæreste om vi enn er aldri så forskjellige som personligheter. Men fremfor å gjøre det så fokuserer hun heller på at ting ikke ble akkurat slik hun mente de skulle bli og begrunnelsene hun la frem for å forsvare synet hun har om at jeg ikke passer sammen med sønnen hennes var til å gråte av. Det var på nivået: - hun liker pasteller og jeg klare farger. Mange av dem var fullstendig uten rot i virkeligheten mens andre ting var noe hun tidligere har lagt frem som positivt og noe sønnen hennes har ønsket seg. Som for eksempel en stor familie siden deres side har vært fylt med brudd og konflikter, mye på grunn av henne selv. Nå ble det plutselig lagt frem som et problem at jeg er en familiekjær person. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne lengre og de såre følelsene fra min side blir bare sterkere og sterkere. Siden det eskalerte for et års tid siden begynte jeg så smått å bli litt flinkere til å si fra til henne, men det kombinert med at jeg lukker meg mer for å skjerme meg selv har gjort at jeg nå er blitt stemplet som uten folkeskikk og ignorant. Når hun i tillegg begynte å lyve til sin egen sønn ved å si at jeg var sur og svarte henne stygt, da hadde jeg kommet ved veis ende merket jeg. Heldigvis for min del så har mannen min vokst opp med henne, han vet hvor spesiell hun tross alt er og han begynner nok å se oppførselen hennes med litt andre øyne. Hadde han ikke vært bevisst dette så hadde nok dette temaet vært så konfliktfylt at det hadde tippet forholdet vårt.

Anonymous poster hash: 77151...aba

[AnonymBruker]

Hver gang jeg leser om gærne svigermødre sitter jeg og smiler litt for meg selv og tenker "it is soon your ass on the line mommy!"

Anonymous poster hash: 3b195...d61

[Gjest Vevila]

Så da lurer jeg på: du som har dårlig forhold til svigermor - hvordan er din mor som svigermor for din utkårende? Hvordan tror du selv det vil bli å få svigerbarn, og hvordan tror du selv du vil være som svigermor? Hva vil du selv gjøre for å bryte svigermor-problem-forbannelsen i neste generasjon

Jeg har ikke lest gjennom tråden og svarer kun på hovedinnlegget.

For min del har svigermor blitt ganske ok etter vi fikk barn. Unntaket er at hun tar over morsrollen når vi først er sammen og at hun kan bli ganske slem når hun drikker. Jeg har min skyld i det hele i at jeg er veldig forsiktig og sliter med å si ifra.

Min mor vil jeg mene er en veldig god svigermor, utenom at hun kanskje ikke deltar nok. Hun sliter med sitt, men prøver å gjøre sitt for å delta. Hun forventer ikke annet av samboeren min at han skal behandle meg ok.

Jeg har tenkt mye på svigermors rollen, særlig siden jeg har en sønn, sa jeg ofte etter innlegg her ser de blir plassert som "annenrangs". Så det jeg har tatt med videre blir å inkludere svigerdøtre uten å blande meg for mye inn i deres tilværelse og evt oppdragelse av barnebarn. Samtidig har jeg alltid vært en person som folk har greit med å omgås, så det blir jeg å ta videre.

[Gjest Blondie65]

Siste setningen din er ganske avgjørende etter min mening. For selv om vi ikke kan velge våre svigerbarn, men tvert i mot må "ta til takke med" den svigerdatteren/sønnen man får, så må vi faktisk respektere våre barns valg av partnere - enten vi liker valget eller ikke.

Men jeg kan likevel ikke helt forstå hvorfor problemet gjentar seg gjennom flere ledd. En svigerdatter som ikke har godt forhold til svigermor - men som igjen ikke får noe godt forhold til sin svigerdatter - som igjen blir en monstersvigermor som igjen....

Jeg har problemer med å forstå dette selv, men den viktigste grunnen er vel at de ikke forstår at de selv er likedan eller verre. Jeg tror faktisk at noen - helst deres eget barn - burde sagt rett ut til dem: at du ikke skjemmes, du av alle som i alle år har måttet tåle hån og stygge kommentarer fra din svigermor, og så er du likedan selv med din svigersønn/datter. Kan du kanskje tilgi din egen svigermor som ikke likte deg, samtidig som du arbeider med forbedring av deg selv?

Jeg tok selv tak i min bestemor som var ufin med og baksnakket min forelder og spurte henne om hun trodde jeg gadd å komme på besøk for å høre på dritt? Den satt, og den ble respektert. Den ble til og med omtalt i positive ordelag til andre. Min bestemor var en formidabel dame som alle respekterte, men hun likte ikke - eller gav inntrykk av å ikke like - sine barns valg av ektefeller.

Jeg tror det også er viktig å forstå at en ikke alltid ser seg selv og den virkningen en har på andre.

[Ingeborg!]

Jeg har problemer med å forstå dette selv, men den viktigste grunnen er vel at de ikke forstår at de selv er likedan eller verre. Jeg tror faktisk at noen - helst deres eget barn - burde sagt rett ut til dem: at du ikke skjemmes, du av alle som i alle år har måttet tåle hån og stygge kommentarer fra din svigermor, og så er du likedan selv med din svigersønn/datter. Kan du kanskje tilgi din egen svigermor som ikke likte deg, samtidig som du arbeider med forbedring av deg selv?

Jeg tok selv tak i min bestemor som var ufin med og baksnakket min forelder og spurte henne om hun trodde jeg gadd å komme på besøk for å høre på dritt? Den satt, og den ble respektert. Den ble til og med omtalt i positive ordelag til andre. Min bestemor var en formidabel dame som alle respekterte, men hun likte ikke - eller gav inntrykk av å ikke like - sine barns valg av ektefeller.

Jeg tror det også er viktig å forstå at en ikke alltid ser seg selv og den virkningen en har på andre.

Bra sagt, du har et godt poeng!

[Ingeborg!]

Hver gang jeg leser om gærne svigermødre sitter jeg og smiler litt for meg selv og tenker "it is soon your ass on the line mommy!"

Anonymous poster hash: 3b195...d61

Hehe...

[Ingeborg!]

Nei,jeg skjønner heller ikke dette. For min svigermor hadde nøyaktig det samme problemet med sin egen svigermor, hun ble også stemplet som ikke godkjent. Likevel gjør hun nøyaktig det samme mot meg. I mitt hode burde hun heller være veldig bevisst på dette med aksept av sønnens kjæreste om vi enn er aldri så forskjellige som personligheter. Men fremfor å gjøre det så fokuserer hun heller på at ting ikke ble akkurat slik hun mente de skulle bli og begrunnelsene hun la frem for å forsvare synet hun har om at jeg ikke passer sammen med sønnen hennes var til å gråte av. Det var på nivået: - hun liker pasteller og jeg klare farger. Mange av dem var fullstendig uten rot i virkeligheten mens andre ting var noe hun tidligere har lagt frem som positivt og noe sønnen hennes har ønsket seg. Som for eksempel en stor familie siden deres side har vært fylt med brudd og konflikter, mye på grunn av henne selv. Nå ble det plutselig lagt frem som et problem at jeg er en familiekjær person. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne lengre og de såre følelsene fra min side blir bare sterkere og sterkere. Siden det eskalerte for et års tid siden begynte jeg så smått å bli litt flinkere til å si fra til henne, men det kombinert med at jeg lukker meg mer for å skjerme meg selv har gjort at jeg nå er blitt stemplet som uten folkeskikk og ignorant. Når hun i tillegg begynte å lyve til sin egen sønn ved å si at jeg var sur og svarte henne stygt, da hadde jeg kommet ved veis ende merket jeg. Heldigvis for min del så har mannen min vokst opp med henne, han vet hvor spesiell hun tross alt er og han begynner nok å se oppførselen hennes med litt andre øyne. Hadde han ikke vært bevisst dette så hadde nok dette temaet vært så konfliktfylt at det hadde tippet forholdet vårt.

Anonymous poster hash: 77151...aba

Tankevekkende... Takk!

[ViljaH]

Ser ut som du har stor selvinnsikt. Og noen ganger er denne løsningen den beste

Jeg sier imot henne hvis det blir for ille.. Men i hovedsak så får sønnen/mannen stå imot henne. Hadde hun bodd nærme måtte jeg jo valgt annen strategi. Damen trenger drama i sitt liv, og har svart belte i manipulasjon + lite selvinnsikt. Hun har alltid noe drama på gang med egen datter. Jeg dukker så godt jeg kan!

F.eks om vi drar ut på restaurant på middag en kveld, så blir hun misfornøyd om vi inviterer henne med for hun kan ikke pga vondt bein, og misfornøyd om vi ikke inviterer for da er vi uhøflige. Og hvis vi lar være å gå ut iblandt så blir humøret/slitasjen verre, hun trenger pauser fra oss når vi er på besøk. Null selvinnsikt, uansett blir det feil

[AnonymBruker]

Min svigermor har noen veldig irriterende trekk, men da har jammen min egen mor også. Sånn sett prøver jeg å ha like mye tålmodighet med begge to, og jeg og mannen har en avtale om at vi ikke ska være for lenge sammen med noen av dem, heller ha kortere besøk. Det hjelper faktisk at vi bor i gangavstand fra begge to, da er det lettere å stikke innom men også lettere å dra hjem og vi går ikke oppå hverandre. Min svigermorhar dessuten bodd snart 40 år i nabohuset til sin egen svigermor, så hun er veldig obs på å ikke gå over streken

Anonymous poster hash: c317d...1fd

[AnonymBruker]

Så da lurer jeg på: du som har dårlig forhold til svigermor - hvordan er din mor som svigermor for din utkårende? Hvordan tror du selv det vil bli å få svigerbarn, og hvordan tror du selv du vil være som svigermor? Hva vil du selv gjøre for å bryte svigermor-problem-forbannelsen i neste generasjon

Jeg har ikke lest gjennom tråden og svarer kun på hovedinnlegget.

For min del har svigermor blitt ganske ok etter vi fikk barn. Unntaket er at hun tar over morsrollen når vi først er sammen og at hun kan bli ganske slem når hun drikker. Jeg har min skyld i det hele i at jeg er veldig forsiktig og sliter med å si ifra.

Min mor vil jeg mene er en veldig god svigermor, utenom at hun kanskje ikke deltar nok. Hun sliter med sitt, men prøver å gjøre sitt for å delta. Hun forventer ikke annet av samboeren min at han skal behandle meg ok.

Jeg har tenkt mye på svigermors rollen, særlig siden jeg har en sønn, sa jeg ofte etter innlegg her ser de blir plassert som "annenrangs". Så det jeg har tatt med videre blir å inkludere svigerdøtre uten å blande meg for mye inn i deres tilværelse og evt oppdragelse av barnebarn. Samtidig har jeg alltid vært en person som folk har greit med å omgås, så det blir jeg å ta videre.

Har lært noe av svigermor, nettopp at jeg skal være veldig bevisst på hvordan jeg er som svigermor. Sønnen min er ennå liten men jeg blir sikkert svigermor en dag, skal absolutt ikke prøve å kontrollere min sønn og svigerdatter. Enkelt forklart. Hadde min svigermor vært super så hadde jeg ikke tenkt over dette. Eller kanskje litt da min farmor er en fæl svigermor for min mor. Jeg merket ike noe i barndommen men som voksen merker jeg det og min mor har bekreftet at de flyttet til andre enden av landet for å slippe unna henne, og det var min far sitt forslag da han var lei av hvordan mora hans behandlet dem. Hvordan min svigermor behandler oss har satt dype spor i meg, og jeg skal ikke bli som henne. Aldri. Og jeg har full forståelse for at min svigerdatters mor er viktigere for henne enn det jeg er, jeg har ikke født henne og oppdratt henne. Selvfølgelig er jeg ikke nr 1 for henne, om hun har et godt forhold til sin mor.

Og svigermor har klaget en del over hennes svigermor, blant annet om noen nøyaktig samme ting som hun har gjort mot meg. Jeg spurte en gang om hvorfor hun gjorde det samme mot meg, hun ble rasende og hevdet at jeg løy fordi det hadde liksom aldri skjedd.

Min mor er grei hun, hun er en rolig og jordnær person, kommer med råd og omsorg, og har ikke siden vi ble sammen prøvd å bestemme noe som helst over oss og heller ikke over meg siden jeg flyttet hjemmefra. Mannen liker henne godt, de har aldri hatt en eneste konflikt eller sur tone. Samme forholdet har jeg til svigerfar, han er grei, mine svigersøsken og. Jeg skal være en svigermor som min mor

Anonymous poster hash: f89a6...75c

[Jolene]

Egentlig så har jeg et godt forhold til min svigermor og hun er veldig snill. Samtidig så er hun ekstremt opptatt av fasade, hvor alt må være perfekt og på hennes måte. Fasaden går på at fra utsiden må alt se fint og perfekt ut, koste hva det koste vil! Det er utrolig slitsomt å forholde seg til, fordi hun kan si A, men senere B. Det går ikke bare på meg som svigerdatter, men hele familien. Slik falskhet blir jeg innmari sliten av. Dessuten er det forskjellsbehandling mellom de 2 barna hun har, hvor min samboer alltid er den tapende part, hans søsken alltid den vinnende... Ser hun at hun forskjellsbehandler barna sine? Nei. Det blir så vondt å stå på sidelinjen å se på!

Mine foreldre har tatt i mot min kjære med åpne armer, de virklig digger han! Min mor hadde ikke den letteste svigermoren, selv nå over 30 år senere er hun ikke godtatt av sine svigerforeldre. Min mor vil derfor ikke la det samme gjenta seg igjen.

Hadde jeg kunne valgt, så hadde jeg hatt et nært forhold til mine svigerforeldre. For jeg savner virkelig å ha det! De er egentlig gode mennesker på bunn, de har hjulpet meg dersom behov, men samtidig så blir det så mye annet som gjør at jeg distanserer meg. Vanskelig det her...

[AnonymBruker]

Dytt.

Anonymous poster hash: 39796...ebe

[AnonymBruker]

Jeg hadde et kjempeforhold til min svigermor, mens min mann hadde et troll av ei svigermor (ja, min mor).

Første gangen jeg traff min svigermor sa hun at om jeg noen gang følte at jeg ikke hørte til familien, måtte jeg komme til henne.

Hun hadde selv problemer i denne familien. De er fine og gode mennesker de aller fleste, men så har vi et par stykk i svigerfamilien som har et altfor stort selvbilde. Merkelig hvordan få kan ødelegge for mange .

Første gang min mann skulle hilse på min mor slo hun vekk hånda hans! Og så var det kjøringa hans hun hadde bruk for når hun ble syk! Hun bør være glad for at ikke alle er infame.

Når en av mine tre (mellom 23-27 år)kommer hjem med ny kjæreste ønsker vi de velkommen på alle måter. Jeg er veldig glad i mine svigerdøtre så lenge jeg har dem, for guttene mine er ikke klare til å etablere seg enda- men så kommer vel drømmedama når den tid kommer. Og drømmedamene skal tas i mot på et ordentlig vis!

Anonymous poster hash: bb6c7...2f4

[AnonymBruker]

I en del tråder her inne skriver folk om vanskelige episoder med svigers, men jeg tror ikke at de som skriver det synes alt er dumt med dem, men vi bruker vel KG til å lufte tankene, få ut ting vi tenker på, få støtte, råd, osv... At vi har masse klaging om svigermor på KG betyr nok ikke at det er et større problem nå enn før, tvert imot. Men fint å ha et sted man kan dele erfaringer og hente forståelse...

Min er hyggelig, irriterer meg over ett-eller-annet med jevne mellomrom, men tenker at jeg sikkert kan være irriterende også. Vi har en god innstilling til hverandre, så er ikke bekymret.

Ikke i mitt tilfelle, dessverre. Ikke bare små episoder, men alt ved denne dama irriterer meg. Hvorfor? Fordi hun ikke respekterer meg og baksnakker meg til andre. Min svigerinne var med henne til syden, hvor hun slang dritt om meg mye av turen. Jeg er faktisk en helt normal og trivelig jente... men jeg gjorde den store tabben og sa imot henne på noe. Det er det INGEN andre i familien som har gjort. "En glad ...navn, skaper en god hverdag for resten av oss". Hvorfor kan man ikke si nei takk til noe uten at det skal bety iskald holdning og ignorering fra hennes side? Psykopat

Anonymous poster hash: 43750...721

[AnonymBruker]

Men hvorfor må egentlig mye av jobben ligge hos svigermor? Hvorfor må ikke svigerdatter, som da er nykomling i familien, jobbe like mye? Det hjelper jo for eksempel ikke at svigermor prøver så godt hun kan hvis ikke svigerdatteren er mottakelig - eller? Og kan en slik innstilling være årsaken til at svigermorproblemet forsetter i generasjoner?

Jeg bare spør

Tror du har misforstått, Ingeborg.

Hun mente ikke at all strev for et godt forhold ligger hos svigermor, men hvis den ikke ligger hos svigermor i det hele tatt, så er det svært vanskelig for svigerdatter.

Og hvorfor skal svigerdatter som er nykomling være den som strever for å få innpass? Trodde det var vanlig høflighet å ta seg ekstra av den som er ny i familien?

Jeg kan bare nevne min erfaring: Min bror var gift med en dame som stadig var utro, frekk mot min bror osv. Men verken jeg er foreldrene mine var noen gang uhøflig mot henne. Vi tenkte vi skulle respektere henne så lenge broren vår gjorde det. I tillegg var og er hun mor til noen som vi forguder, og da vi også respektere henne og se henne gjennom barna sine øyner.

Nå er de skilt, og det var jo like greit, men har et ryddig og greit forhold til henne.

Selv har jeg slitt veldig med å få innpass i min svigerfamilie. Svigermor og svigerrine overser meg når vi er sammen eller kommer med nedsettende kommentarer. Nå har jeg brutt forholdet med de og har et veldig godt slik.

Fra et tidligere forhold hadde jeg et fantastisk forhold til svigermor, og det savner jeg.

Men slik ble det ikke med min nåværende altså.

Anonymous poster hash: 355db...b8f

[AnonymBruker]

Dette er et rart fenomen - burde nesten blitt laget et realityprogram om dette her.

Anonymous poster hash: cde3c...ebc