Er empati og moral en sosial konstruksjon

[AnonymBruker]

Undersøkelser viser til at et menneske kan "miste" empati om man blir isolert over tid. Man kan også miste empati om man er dypt deprimert f.eks. Da har man nok med seg selv og omtanke for andre mennesker forsvinner.

Enig med deg der.

Jeg har vært dypt deprimert og isolert en god stund. En av de tingene jeg merker er at omtanken for andre mennesker er borte og det er nok fordi jeg ikke er vant med å ha andre mennesker rundt meg. Jeg har levd så lenge med bare meg.

Anonymous poster hash: 7f45d...bee

[WubWub]

Enig med deg der.

Jeg har vært dypt deprimert og isolert en god stund. En av de tingene jeg merker er at omtanken for andre mennesker er borte og det er nok fordi jeg ikke er vant med å ha andre mennesker rundt meg. Jeg har levd så lenge med bare meg.

Anonymous poster hash: 7f45d...bee

Og det trenger du ikke ha dårlig samvittighet for. Det er en klassisk symptom på depresjon og endel av sykdomsbildet. Om man har det så vondt at man ikke ser meningen med livet, har noe håp om fremtid og utelukkende tenker negativt om deg selv, hvordan kan du da bry deg om andre mennesker?

For å kunne elske andre så må man kunne elske seg selv. Ved dyp depresjon så blir følelsessenteret forgiftet derfor forsvinner også muligheten til å elske, og bli elsket.

[WubWub]

Riktig tese, feil konklusjon, mener jeg (det betyr ikke at jeg har rett i det og at du tar feil, det betyr bare at det er slik det ser ut for meg fra mitt ståsted. Det kan godt hende jeg tar feil, det har, tro det eller ei, skjedd før). Som jeg nevnte i innlegg #103 så kan man velge vekk kjærligheten (empati) hvis man vil. Det kan du, det kan hvem som helst. Også de med enormt sterk empati. Lyv, stjel, slå, manipuler, osv. Det som skjer etter hvert er at du får mindre og mindre dårlig samvittighet og etter hvert blir flinkere og flinkere til å manipulere.

Jeg tror dette med empati er omtrent som med en muskel, du kan trene det, eller du kan la det visne hen hvis du ikke bruker det. Men akkurat som med muskler så er du født med det. Du må aktivt gå inn for å "drepe" det.

Anonymous poster hash: 42357...f70

Godt og reflektert innlegg. Deler av hjernen må aktivt trenes vis ikke så ser man forandring.

Som f.eks i amygdala, om man utvikler angst så trener man den opp som en muskel til å bli ekstra stor og sterk. Som konsekvens får man mer angst og man blir mer engstelig fordi man bruker det området av hjernen oftere og oftere.

Derfor går i all hovedsak kognetiv terapi utpå å trene andre hjernedeler som en muskel. Ved angst behandling er det hippocampus som man prøver trene slik at man læres opp til å se litt mer rasjonelt og logisk på ting istedetfor å la seg affisere av følelsene som er knyttet til amygdala.

Ved sosial angst så er det som om man har lagd en motorvei fra amygdala, mens veien til hippocampus er som en tykk skog som man ikke kommer seg igjennom.

[absinthia]

Undersøkelser viser til at et menneske kan "miste" empati om man blir isolert over tid. Man kan også miste empati om man er dypt deprimert f.eks. Da har man nok med seg selv og omtanke for andre mennesker forsvinner.

har lite med utviklingen å gjøre, man kan ikke miste noe man ikke har utviklet.

Om en ikke har fått nok omsorg det første leveåret, kreves det utrolig mange år på å gjenopprette skaden - noen blir permanent skadd. Det er ikke nok å få en ren bleie når det trengs og nok mat, selv om det også er medvirkende, i og med at det er behov som blir dekket. For at en skal utvikle hjernen, slik at den får anledning til å kreves det minst en omsorgsperson som kommuniserer med barnet, har respekt for at barnet er et eget vesen med egne behov og har følsomhet i forhold til kommunikasjonen. Samspillet en har med babyer på noen få uker, der man kommuniserer, ser på barnet mens en snakker, pludrer, synger eller hva en nå gjør og også lar barnet få komme til ordet med signaler og en og annen lyd har stor innvirkning på de delene av hjernen som er viktige for å kunne utvikle tilstrekkelig empati senere.

Dette er både skummelt og fantastisk. Det betyr at om det første leveåret var bra og normalt, så kan man faktisk klare å minske skadene ved en eventuelt senere traumatisk oppvekst, på den andre siden betyr det dessverre at en kan ødelegge et barn permanent, med omsorgssvikt det første leveåret - selv om det overlever,

Når deprimerte blir friske, klarer de fint å konsentrere seg om å være mer empatiske igjen. Av en eller annen grunn er de menneskene jeg kjenner som er plaget med depresjoner ofte de som er mest empatiske.

[AnonymBruker]

Og det trenger du ikke ha dårlig samvittighet for. Det er en klassisk symptom på depresjon og endel av sykdomsbildet. Om man har det så vondt at man ikke ser meningen med livet, har noe håp om fremtid og utelukkende tenker negativt om deg selv, hvordan kan du da bry deg om andre mennesker?

For å kunne elske andre så må man kunne elske seg selv. Ved dyp depresjon så blir følelsessenteret forgiftet derfor forsvinner også muligheten til å elske, og bli elsket.

Nå har jeg aldri hatt det så vondt at jeg ikke har sett meningen med livet, og jeg har hatt en person som jeg klarer å bry meg om i aller største grad men det er fordi at personen har vært her mens jeg har vært isolert, en person som jeg har blitt tvunget til å bry meg om og en person som får meg opp av sengen om morgen. Det høres skikkelig skummelt ut å skrive det, å gi en person så mye makt over mitt liv, men kjærlighet kan få deg til å gjøre mye rart samtidig være en god motivasjon.

Men nei, jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha vært syk. Det er sånt som skjer, det kan skje den beste. Det er en vei å gå og det er oppover. Jeg bruker blant annet KG til dette. Jeg øver på å formulere meg saklig, ikke la følelsene ta overhånd og skulle fremme min mening. Noen debatter har gått til helvete, men jeg klarer også å få fram meningene mine på en god måte noen ganger. Øvelse gjør mester sies det jo.

Det rare med depresjon er jo at man får ett desperat behov etter sex og at man blir sykt misunnelig på de som har kjæreste for man vil ha en selv. Kjæresten skal liksom være livsgleden, og man tar gjerne til takke med hva som helst selv om det ikke er ett godt forhold. Jeg måtte gjennom den fasen, jeg og, men har nå sverget til singellivet.

Anonymous poster hash: 7f45d...bee

[WubWub]

Nå har jeg aldri hatt det så vondt at jeg ikke har sett meningen med livet, og jeg har hatt en person som jeg klarer å bry meg om i aller største grad men det er fordi at personen har vært her mens jeg har vært isolert, en person som jeg har blitt tvunget til å bry meg om og en person som får meg opp av sengen om morgen. Det høres skikkelig skummelt ut å skrive det, å gi en person så mye makt over mitt liv, men kjærlighet kan få deg til å gjøre mye rart samtidig være en god motivasjon.

Men nei, jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha vært syk. Det er sånt som skjer, det kan skje den beste. Det er en vei å gå og det er oppover. Jeg bruker blant annet KG til dette. Jeg øver på å formulere meg saklig, ikke la følelsene ta overhånd og skulle fremme min mening. Noen debatter har gått til helvete, men jeg klarer også å få fram meningene mine på en god måte noen ganger. Øvelse gjør mester sies det jo.

Det rare med depresjon er jo at man får ett desperat behov etter sex og at man blir sykt misunnelig på de som har kjæreste for man vil ha en selv. Kjæresten skal liksom være livsgleden, og man tar gjerne til takke med hva som helst selv om det ikke er ett godt forhold. Jeg måtte gjennom den fasen, jeg og, men har nå sverget til singellivet.

Anonymous poster hash: 7f45d...bee

Syntes du gjør en kjempe god jobb angående det å holde seg saklig og ikke la følelsene ta overhånd Du viser også styrke og ressurser så jeg tar av meg hatten for deg i respekt.

Du har nok av selvinnsikt og vilje til å ta tak i det du sliter med, det er slettes ikke alle som greier det. Så jeg syntes du fortjener klappe deg selv litt på skuldrene.

Kjærlighet er så absolutt en sterk motivasjon når man sliter, derfor mener jeg at psykisk syke bør bli mødt med respekt og toleranse istedetfor hets og anklager slik dessverre altfor mange gjør. Det bør ikke være noe mer skambelagt å lide av depresjoner enn det å ha influensa.

Følelser er kompliserte og ofte utenfor vår egen kontroll når det stormer som verst. Du derimot høres ut som et siv som bøyer seg mens det stormer som verst og alle de store sterke træra brekker over ende. Når stormen er over så reiser du deg like sterk som før mens de store sterke træra ligger nede for telling

Men ja, som du sier... Ved depresjon så er det lett å legge sin egen lykke og velferd i andres hender. Man tror ens egen lykke og selvfølelse er basert på det andre mennesket, man havner da lett i et avhengighetsforhold hvor man trenger en ekstern part for å klare seg. Om det da blir slutt så er det enden på verda...

Derfor er det ved behandlig av depresjon stor fokus på å gjøre seg selv til sin sin egen lykkes smed, for det er viktig å kunne klare seg selv også.

Selvom det selvfølgelig bare er positivt og kjempe flott at du har hatt noen som bryr seg om deg og som har hjulpet deg på vei. Men om det blir for mye så er ikke det sunt

[WubWub]

har lite med utviklingen å gjøre, man kan ikke miste noe man ikke har utviklet.

Om en ikke har fått nok omsorg det første leveåret, kreves det utrolig mange år på å gjenopprette skaden - noen blir permanent skadd. Det er ikke nok å få en ren bleie når det trengs og nok mat, selv om det også er medvirkende, i og med at det er behov som blir dekket. For at en skal utvikle hjernen, slik at den får anledning til å kreves det minst en omsorgsperson som kommuniserer med barnet, har respekt for at barnet er et eget vesen med egne behov og har følsomhet i forhold til kommunikasjonen. Samspillet en har med babyer på noen få uker, der man kommuniserer, ser på barnet mens en snakker, pludrer, synger eller hva en nå gjør og også lar barnet få komme til ordet med signaler og en og annen lyd har stor innvirkning på de delene av hjernen som er viktige for å kunne utvikle tilstrekkelig empati senere.

Dette er både skummelt og fantastisk. Det betyr at om det første leveåret var bra og normalt, så kan man faktisk klare å minske skadene ved en eventuelt senere traumatisk oppvekst, på den andre siden betyr det dessverre at en kan ødelegge et barn permanent, med omsorgssvikt det første leveåret - selv om det overlever,

Når deprimerte blir friske, klarer de fint å konsentrere seg om å være mer empatiske igjen. Av en eller annen grunn er de menneskene jeg kjenner som er plaget med depresjoner ofte de som er mest empatiske.

At de første barneåra er uhyre viktig for et menneskets kognetive egenskaper er uten tvil. Derfor vil jeg være meget generøs med kjærlighet og omsorg om jeg noen gang skulle være så heldig at jeg blir pappa.

Ellers så er jeg uenig i deg angående tesen din om at man ikke kan miste noe man ikke har utviklet. Jeg tror at mennesker kan miste empati senteret sitt under de "rette omstendighetene" selvom man har fått mye kjærlighet i barndommen.

Som nevnt ved depresjon, mobbing, overgrep, traumer, stress , isolasjon eller stadig eksponering for grufulle ting.

Ta en lege f.eks eller en kirurg. Under studie tidene og deres første år i yrket sitt så opplever de nok samvittighetskvaler, sorg og tristhet på vegne av mennesker som lider. Men etter noen år så er det neimen ikke sikkert at de faktisk lenger syntes synd på alle de hundre menneskene som som lider og trenger behandling. Ting blir automatisert og upersonliggjort fra deres side.

Dette er ikke en observasjon jeg tar fra løse luften, har lest flere artikler om det her.

Ellers så er jeg enig med deg i at at deprimerte kan være ekstremt empatiske. Men slik er det nok ikke for alle deprimerte, for et av symptomene på depresjon er jo som sagt at man lukker seg selv inne i et skall hvor man bare tenker på seg selv.

Har vært mange tråder her på KG hvor damer klager over kjærestene deres som har depresjoner og bare evner tenke på seg og sitt og aldri viser takknemlighet for at andre stiller opp for de. De faller også utenfor når det kommer til det å oppdra barna sine, man lever til slutt bare i en tåke hvor kognetive funksjoner som empati og omsorg for omverden er forgiftet av sykdom.

Endret 21. desember 2014 av WubWub

[absinthia]

At de første barneåra er uhyre viktig for et menneskets kognetive egenskaper er uten tvil. Derfor vil jeg være meget generøs med kjærlighet og omsorg om jeg noen gang skulle være så heldig at jeg blir pappa.

Ellers så er jeg uenig i deg angående tesen din om at man ikke kan miste noe man ikke har utviklet. Jeg tror at mennesker kan miste empati senteret sitt under de "rette omstendighetene" selvom man har fått mye kjærlighet i barndommen.

Som nevnt ved depresjon, mobbing, overgrep, traumer, stress , isolasjon eller stadig eksponering for grufulle ting.

Ta en lege f.eks eller en kirurg. Under studie tidene og deres første år i yrket sitt så opplever de nok samvittighetskvaler, sorg og tristhet på vegne av mennesker som lider. Men etter noen år så er det neimen ikke sikkert at de faktisk lenger syntes synd på alle de hundre menneskene som som lider og trenger behandling. Ting blir automatisert og upersonliggjort fra deres side.

Dette er ikke en observasjon jeg tar fra løse luften, har lest flere artikler om det her.

Ellers så er jeg enig med deg i at at deprimerte kan være ekstremt empatiske. Men slik er det nok ikke for alle deprimerte, for et av symptomene på depresjon er jo som sagt at man lukker seg selv inne i et skall hvor man bare tenker på seg selv.

Har vært mange tråder her på KG hvor damer klager over kjærestene deres som har depresjoner og bare evner tenke på seg og sitt og aldri viser takknemlighet for at andre stiller opp for de. De faller også utenfor når det kommer til det å oppdra barna sine, man lever til slutt bare i en tåke hvor kognetive funksjoner som empati og omsorg for omverden er forgiftet av sykdom.

Når jeg sier at man ikke kan miste noe man ikke har utviklet, så betyr det at folk som ikke har utviklet empati ikke kan miste den.

Man kan miste empati som en allerede har utviklet.

At leger og andre yrker, ikke klarer å engasjere seg med å synes synd på allepasientene, kalles rasjonalisering - der betyr ikke at de ikke bruker empatiske evner i det hele tatt, eller at de ikke er mer empatiske på fritiden,

De fleste mennesker som er i jobber som krever at en ser mye ulykker og andre forferdelige ting, må nesten rasjonalisere en del for å få gjort jobben sin og de har i tillegg ofte psykologer de kan snakke med om utfordringer de møter i yrkeslivet,

Edit: Et menneske som ikke evner å ta vare på familien sin som følge av en depresjon, kan ofte klare å vise empati i korte perioder, selv i de dårlige periodene. Dessverre så får de nærmeste lite av dette, når det stormer som verst. Dette har likevel ganske lite med åpningstemaet å gjøre.

Endret 21. desember 2014 av absinthia

[WubWub]

Når jeg sier at man ikke kan miste noe man ikke har utviklet, så betyr det at folk som ikke har utviklet empati ikke kan miste den.

Man kan miste empati som en allerede har utviklet.

At leger og andre yrker, ikke klarer å engasjere seg med å synes synd på allepasientene, kalles rasjonalisering - der betyr ikke at de ikke bruker empatiske evner i det hele tatt, eller at de ikke er mer empatiske på fritiden,

De fleste mennesker som er i jobber som krever at en ser mye ulykker og andre forferdelige ting, må nesten rasjonalisere en del for å få gjort jobben sin og de har i tillegg ofte psykologer de kan snakke med om utfordringer de møter i yrkeslivet,

Med andre ord så er empati noe man kan velge bruke, eller velge bort. Alt etter omstendighetene som da bringer meg tilbake til hoved poenget mitt som ble diskutert på side 1 : Alle mennesker er kapable til å utføre onde handlinger eller si onde ting uavhengig om man har et vel utviklet empati senter. Men velger man skru den av så kan man igrunn gjøre grusomme ting.

For det er ikke slik at alle mordere er ondskapsfulle monstre (selvom mange er det), ta som eksempel en kjempe snill mann som har jobbet aktivt med i f.eks Røde Kors, hvert i utlandet mange år å hjulpet bygge opp ressurs senter for fattige mennesker, deler ut mat og medisiner. Gitt barna sine verdens beste omsorg, så en dag oppdager han at kona hans er utro med en annen mann. Han kobler ut empatien og dreper de begge.

Derfor har jeg lurt litt på om empati faktisk bare en konstruksjon for å sivilisere mennesker slik at vi kan levde i mest mulig harmonisk samspill i samfunnet. Og om man aktivt velger bort empatien å begår onde handlinger så blir man straffet av statens voldsmonopol (politi og dommere).

Så med dette i bakhodet har jeg lurt litt på om empati, folkeskikk og moral faktisk er reell eller om vi bare har disse egenskapene i frykt for å unngå konsekvenser (vold, utfrysning av samfunnet, straff).

Jeg tror at vi ville sett mer av menneskets sanne natur om vi ikke hadde hatt politi.

Under naturkatastrofen i New Orleans så falt jo rettsvesenet fra hverandre og drap, voldtekt, vold, ran og tyveri skøt i været. Jeg har faktisk sett bilder av mennesker i politi uniform i New Orleans som "lootet" (stjal) flat skjerm tv'er fra divserse butikker. Og det er fordi de viste sitt sanne ansikt når de ikke trengte frykte straff

[absinthia]

Med andre ord så er empati noe man kan velge bruke, eller velge bort. Alt etter omstendighetene som da bringer meg tilbake til hoved poenget mitt som ble diskutert på side 1 : Alle mennesker er kapable til å utføre onde handlinger eller si onde ting uavhengig om man har et vel utviklet empati senter. Men velger man skru den av så kan man igrunn gjøre grusomme ting.

For det er ikke slik at alle mordere er ondskapsfulle monstre (selvom mange er det), ta som eksempel en kjempe snill mann som har jobbet aktivt med i f.eks Røde Kors, hvert i utlandet mange år å hjulpet bygge opp ressurs senter for fattige mennesker, deler ut mat og medisiner. Gitt barna sine verdens beste omsorg, så en dag oppdager han at kona hans er utro med en annen mann. Han kobler ut empatien og dreper de begge.

Derfor har jeg lurt litt på om empati faktisk bare en konstruksjon for å sivilisere mennesker slik at vi kan levde i mest mulig harmonisk samspill i samfunnet. Og om man aktivt velger bort empatien å begår onde handlinger så blir man straffet av statens voldsmonopol (politi og dommere).

Så med dette i bakhodet har jeg lurt litt på om empati, folkeskikk og moral faktisk er reell eller om vi bare har disse egenskapene i frykt for å unngå konsekvenser (vold, utfrysning av samfunnet, straff)

Jeg tror at vi ville sett mer av menneskets sanne natur om vi ikke hadde hatt politi.

Under naturkatastrofen i New Orleans så falt jo rettsvesenet fra hverandre og drap, voldtekt, vold, ran og tyveri skøt i været. Jeg har faktisk sett bilder av mennesker i politi uniform i New Orleans som "lootet" (stjal) flat skjerm tv'er fra divserse butikker. Og det er fordi de viste sitt sanne ansikt når de ikke trengte frykte straff

Dyr bruker også disse evnene.

I tilfeller der en dyremor ikke er en god nok mor for ingen son, vokser ofte ungen opp til å bli utstøtt fordi det ikke har fått de nødvendige egenskapene. Flokkdyr ( snakker om enkeltindivider i en flokk) som ikke har respekt for andre og ikke utviser en viss grad av samarbeid, normal takt og tone osv. blir utsatte individer.

Når vi først er inne på temaet dyr, så kan jeg fortelle at hunden min blir veldig mye mer oppmerksom mot meg og mer voktsom mot fremmede eller uvante ting i omgivelsene når jeg er gravid. Dette kan være en form for ressursforsvar ( ta vare på marmor) og at han er opptatt av å ta vare på flokken. At han utviser mye sterkere grad av slik atferd med en gang han merker at jeg er gravid, er nok programmert inn i hjernen hans fra naturens side. Dersom jeg hadde mishandlet han de første månedene han bodde hos oss, er det ikke sikkert at denne egenskapen hadde vært i funksjon. ( Hunden har merket at jeg var gravid, før meg selv, de to gangene han har opplevd det)

Jeg tenker det slik at vi er sterkt disponert for å utvikle empati og en rekke andre egenskaper, fordi slike individer har hatt best overlevelse. Mennesker med lave empatiske egenskaper er mer utsatte enn de med normale egenskaper.

Vi rasjonaliserer hver dag, de fleste av oss har tenkt å sette tennene i ribbe, pinnekjøtt, kalkun og andre ting av kjøtt i løpet av jula, uten å ofre noen særlig tanke på at dette er levende vesener, med venner, følelser og livet foran seg, som har blitt drept for vår del. ( Jada, jeg har tenkt å spise en del av et lam og litt av en ca 6 måneders gammel gris, jeg også.)

Det er ikke en ond handling, men en overlevelsestrategi - selv om vi kunne valgt å spise grønnsaker og nøtter i steden for.

Det som holder en del folk fra å plyndre, voldta mm. til vanlig i forhold til under katastrofer og spesielle omstendigheter, er ikke deres empatiske evner. Det er muligheten og i ditt tilfelle, at byen ( og landet) er en sosialpolitisk katastrofe i utgangspunktet,

Endret 21. desember 2014 av absinthia

[AnonymBruker]

Forskere har vel konkludert med at empati er noe medfødt og ikke ervervet, selv om empati riktignok kan forsterkes eller innskrenkes basert på forholdet mellom arv og miljø. I dyreverden kan råskap og brutalitet være en viktig overlevelsesmekanisme - men mennesket har ikke fysikken til å være en spesialisert jeger. Vi er ikke raske nok, tennene våre er ikke skarpe nok, kjeven er ikke stor nok, øynene og hørselen vår er for dårlig, etc. Hva er det da som kan hjelpe oss? Jo, empati. Empati bidrar til blant annet teamwork, eller sosialisering. Mennesker i større grupper, med samhold, er sterkere enn en enslig eremitt mot en brutal verden. Dessuten kunne empati og teamwork være viktig når man måtte konkurrere om ressurser mot andre stammer, for eksempel i Afrika for mange herrens år siden. Empati bidrar også til artens overlevelse i form av å ta vare på hverandre. Selv om det ikke er mitt barn som gråter, vil jeg instinktivt reagere på barnegråten. Om barnet er forlatt og ikke får trøst, vil jeg instinktivt føle et behov for å vise omsorg for barnet - selv om det ikke er mitt. Dermed besørger jeg dette barnets overlevelse, og dermed min egen arts overlevelse. Empati er dessuten en intellektuell kapasitet.

Anonymous poster hash: 79aa3...679

[WubWub]

Si meg, er du drita full?

Ja dessverre var jeg det. Tok noen tequila shots etter jeg lagde tråden her, smalt litt hardere enn forventa så burde strengt tatt lagt meg for så å gjennopta diskusjonen igjen idag for det er et spennende tema.

Får bare beklage for de sleivete og infantile kommentarene. Svarer på spørsmålet ditt nå istedet :

Jeg ville absolutt reagert om noen slo et barn. Greier lett skille mellom rett og galt og jeg er har store antipatier for mennesker som voldtar, slår eller mishandler andre mennesker. Da spesielt barn, barn er vår fremtid så her ville jeg uten tvil handlet.

Og ja, når mennesker i nær familie har dødd fra meg så har det vært lange tunge perioder og store tomrom i hjertet mitt som har blitt fylt med savn.

Jeg tror ikke det er nødvendig å ha empati for å kunne føle sorg og savn eller reagere på urettferdighet. Jeg tror vi av instinkt reagerer.

Har også en teori om at mennesker som blir eksponert for vonde handlinger eller vonde ord over tid til slutt faktisk mister evnen til å føle omsorg.

Det er jo en kjent sak at soldater som vender hjem etter å ha deltatt i brutale og livstruende krigs situasjoner får et avstumpet følelsesliv i etterkant og faller utenfor samfunnet. På et tidspunkt så sier hjernen bare "stopp" og hjernen slutter fungere som den kan grunnet dype traumer.

[Christiania_Oslo]

Tror nok neppe at en krokodille føler noen samvittighets kvaler om han spiser en bebi eller et voksent menneske.

Men en krokodille dreper ikke for å drepe, den dreper for mat/territorium.

[waco]

WubWub, beviset for menneskers ondskap og hva som skiller mennesker fra dyr, - ja det er straffelysten og troen på straff.

Straff er jo bare overtro på lik linje med religioner og enhjørningen.

Straff forhindrer ikke kriminelle handlinger, - det er handlingene i seg selv som forhindrer kriminelle handlinger.

Om jeg ga deg lov til å drepe meg mot at du selv slapp straff, - hadde du drept meg, - ja eller nei? I såfall hvorfor har du lyst til å drepe meg? Og til slutt, - du har jo selvsagt rett til å drepe meg om du mener at jeg fortjener døden, har du ikke?

[Pawn Hearts]

Jeg synes det virker naturlig å sammenligne empati med andre komplekse ferdigheter. La oss ta musikalitet: Det krever evne til å skjelne mellom tonehøyder og å oppfatte rytme og harmoni. Det krever også evnen til å sette tonene og de rytmiske mønstrene inn i et tidsforløp, og at man er i stand til å gjenkjenne repetisjoner og oppfatte de musikalske elementene som en helhet.

De fleste – men ikke alle – blir født med muligheten til å utvikle disse evnene. Musikaliteten ligger som et potensial i oss, men for at det skal blomstre, må det stimuleres. Hos noen er potensialet større enn hos andre, og det er disse som kan ende som musikere og komponister.

På samme måte tror jeg de aller fleste av oss blir født med evnen til empati, og at denne evnen må stimuleres og utvikles for at den skal slå ut i ekte medfølelse og innsikt. Hjernen utvikler seg også enormt i de første leveårene, og flere av forutsetningene for empati er rett og slett ikke til stede ved fødselen; de ligger latent i oss – det gjelder musikalitet også – og derfor kan vi si at de både er og ikke er medfødt.

Ga dette mening for andre enn meg? Uansett er empati så viktig for vår overlevelse at jeg ikke kan tenke meg at det bare er en del av en sosial kontrakt. Uten evnen til empati kan empatien heller ikke læres, like lite som en skilpadde kan lære seg å skrive en fuge.

[WubWub]

Men hva handler denne tråden om WubWub?

Vel, tråden her handler om det jeg skrev i åpningsinnlegget. Dessverre ble jeg litt full etter å ha lagd tråden så jeg greide ikke diskutere eller fortsette på noe som kunne ha blitt en bra og spennende diskusjon.

Mitt hovedinnlegg angående empati og moralske konstruksjoner er basert på en dokumentar jeg har sett på fra 1960-1970 tallet (om jeg ikke tar helt feil) som heter The Stanford Prison expermiremt.

Psykologer involverte de mest friske og empatiske menneskene de kunne oppdrive for å gi de roller i et stort overvåket eksperiment.

Halvparten av deltakerne ble tildelt rollen som "fangevoktere" mens den andre halvparten ble tildelt rollen som "fanger".

Det som skjedde videre er mildt sagt hjerteskjærende. Friske velfungerende empatiske mennesker utsatte "fangene" for tortur lignende metoder, brukte offtentlige ydmykelser, misbrukte de verbalt seksuelt og la en stor innsats i å være så jævlig som de kunne. Hvorfor? Fordi "fangevokterne" dehumaniserte "fangene", og empati går i stor grad utpå å føle sympati med levende organismer av samme art. Men når "fangene" ble dehumanisert så var de ikke lenger i samme art som "fangevokterne", ergo så følte de ikke lenger empati og sympati for disse folka. Da var det fritt frem å være så jævlig som mulig.

Du kan se dokumentaren i sin helhet her :

Videre så har jeg kommet til bunns i hvorfor jeg ikke lenger føler empati eller greier connecte med andre mennesker.

[Tibbie]

Jeg lærte moral og empati av Disney

Men fra "spøk" til alvor; jeg tror du har rett. Vi lærer oss empati og moral. Det starter med Ole Brumm, Mean Girls og andre barnefilmer. Så kommer loven når man begynner å bli voksen.

Naturligvis følger empati med naturen, men mest for de man er glad i. MEN vi er mye, mye mer empatiske nå enn vi var for 900 år siden. Det er bare å se på dokumentarer, lese historiebøker og tenke psykologi, så skjønner man det.

[WubWub]

Jeg lærte moral og empati av Disney

Men fra "spøk" til alvor; jeg tror du har rett. Vi lærer oss empati og moral. Det starter med Ole Brumm, Mean Girls og andre barnefilmer. Så kommer loven når man begynner å bli voksen.

Naturligvis følger empati med naturen, men mest for de man er glad i. MEN vi er mye, mye mer empatiske nå enn vi var for 900 år siden. Det er bare å se på dokumentarer, lese historiebøker og tenke psykologi, så skjønner man det.

Jeg tror ikke "vi" er mer empatiske per idag enn 1000 år siden. Den eneste grunnen til at "vi" er mer empatiske idag er fordi vi har et sterkere rettsvesen og om "vi" bryter de etiske grensene i et samfunn så vanker det straff. Ergo er straff det eneste som holder mennesker på et nogenlunde sivilisert nivå.

Det finnes jo fremdeles nasjoner som lever etter uetiske lover og skikker som tilhører en annen tid. Men for de som bor i disse landene så er det tydligvis greit å steine kvinner til døde om de har blitt voldtatt.

Endret 24. desember 2014 av WubWub

[Djungelvrål]

Vel, tråden her handler om det jeg skrev i åpningsinnlegget. Dessverre ble jeg litt full etter å ha lagd tråden så jeg greide ikke diskutere eller fortsette på noe som kunne ha blitt en bra og spennende diskusjon.

Mitt hovedinnlegg angående empati og moralske konstruksjoner er basert på en dokumentar jeg har sett på fra 1960-1970 tallet (om jeg ikke tar helt feil) som heter The Stanford Prison expermiremt.

Psykologer involverte de mest friske og empatiske menneskene de kunne oppdrive for å gi de roller i et stort overvåket eksperiment.

Halvparten av deltakerne ble tildelt rollen som "fangevoktere" mens den andre halvparten ble tildelt rollen som "fanger".

Det som skjedde videre er mildt sagt hjerteskjærende. Friske velfungerende empatiske mennesker utsatte "fangene" for tortur lignende metoder, brukte offtentlige ydmykelser, misbrukte de verbalt seksuelt og la en stor innsats i å være så jævlig som de kunne. Hvorfor? Fordi "fangevokterne" dehumaniserte "fangene", og empati går i stor grad utpå å føle sympati med levende organismer av samme art. Men når "fangene" ble dehumanisert så var de ikke lenger i samme art som "fangevokterne", ergo så følte de ikke lenger empati og sympati for disse folka. Da var det fritt frem å være så jævlig som mulig.

Du kan se dokumentaren i sin helhet her :

Videre så har jeg kommet til bunns i hvorfor jeg ikke lenger føler empati eller greier connecte med andre mennesker.

Du er jo overhodet ikke interessert i å finne ut hvorfor heller! Du skryter jo (?) over å ha lurt 3 psykologer! Hva er poenget med å kaste bort masse tid og penger på psykolog hvis du lyver? Du må ha mye tid og penger til overs og kjede det fælt! Snakk om luksusproblem.

Så da er mitt spørsmål. Hvorfor gnåle til oss??

[WubWub]

Du er jo overhodet ikke interessert i å finne ut hvorfor heller! Du skryter jo (?) over å ha lurt 3 psykologer! Hva er poenget med å kaste bort masse tid og penger på psykolog hvis du lyver? Du må ha mye tid og penger til overs og kjede det fælt! Snakk om luksusproblem.

Så da er mitt spørsmål. Hvorfor gnåle til oss??

Jeg var full når jeg skrev det. Nå har jeg repetert det opptil 3 ganger. Og ja, jeg ville ha en annen diagnose enn den jeg fikk når jeg var 17 år, den diagnosen hindret meg i å få et yrke i militæret. Det eneste yrke jeg kunne tenkt meg, ville i skarpe utenlandske oppdrag men NEIDA. Prøvde få gjort om diagnosen jeg fikk men da var det for sent når jeg endelig fiksa bifffen.

Og jeg har aldri kastet bort noe penger på psykologer. Hørt om fri-kort? Jeg betaler ingenting. Du har betalt for mine psykologi timer. Takk

Endret 24. desember 2014 av WubWub