Er det lurt å bli ung mor?

[AnonymBruker]

Nav, men det får man forsåvidt uten barn også. Man får bortebostipend og forsørgerstipend på vgs.

Det å få dekket utdanningen med at alt blir stipend er en statlig gode. Det finnes folk uten barn som også får dekket samme utdanning som andre betaler delvis selv for med lån. Altså høyere utdanning. Det kan man få støtte til gjennom nav.

Selvfølgelig blir man ikke rik, det skrev jeg aldri, men man kan få en god del pengegoder som man ikke får når man er eldre (ofte fordi man allerede har fullført utdanning/er gift eller samboer).

• Studenter med barn kan få støtte til daglige utgifter til stell og pass av barn under ti år eller de kan søke om barnetillegg.

Uansett, vi bor i Norge, uansett om du sløser pengene vekk på røyk og alkohol er det alltids nødpenger hos nav. Ingen sulter eller går uten et hjem, med barn eller ikke.

Det er ikke jeg som lager reglene, men alle vet det er velferdsstaten Norge vi bor i. De som klager over at de går sulten har bare ikke søkt etter hjelp på det de har krav på.

Overgangstønad, barnebidrag, barnetrygd. Slike ting får man selvom man er eldre mor også, så burde ikke tatt det med egentlig.

Dette er grunnen til at de ønsker og gjøre noe med velferdsordningene her i landet. For det er dette folk mener.. "Man får alltid hjelp hos NAV, så behøver jo ikke å gjøre noe selv". Hvem lærer dere disse holdningene? fakta er at dere faktisk er ansvarlige for dere selv, ordninger via NAV er kjempefint for de som trenger det, ikke fordi man ønsker seg barn og egentlig ikke har noe penger eller jobb, og ikke gidder og ta utdannelse først.

Anonymous poster hash: 0459c...66d

[AnonymBruker]

Har ikke lest alle svarene, men kan svare fra min synsvinkel!
Jeg fikk første barn som 20-åring, veldig planlagt, sårt etterlengtet faktisk, prøvd i 2 år, og måtte gjennom hormonbehandling før jeg ble gravid!
Vi begynte å prøve da jeg var 18 og han var 30. Jeg hadde akkurat fullført vgs, og jeg var veldig bestemt på å få barn tidlig. Når man velger å få barn så tidlig tenker jeg at det er viktig å være bevisst på valgene man tar. Jeg hadde tatt økonomifag på vgs, og på grunnlag av det søkte jeg kontorjobber. Jeg fikk jobb i Statoil, med en meget grei lønn. Etter 1,5 år der gikk jeg ut i fødselspermisjon, da jeg fikk første barnet. Med en gang han var født, startet vi å prøve på nestemann, fordi vi ønsket to tette. Da eldste var 4 mnd ble jeg gravid igjen, denne gangen med tvillingjenter, og de kom nøyaktig 12 mnd og 3 dager etter storebror.
På grunn av de tette svangerskapene gikk jeg rett fra en permisjon til neste, og gikk med "full lønn" i begge foreldrepermisjonsperiodene.
Min mann, som var minst like klar for å få barn som meg, taklet det desverre ikke, og forlot oss når tvillingene var 4 uker. Så da var jeg plutselig alenemor til tre! Men jeg lot ikke det ødelegge livet min av den grunn. Siden jeg hadde jobbet noen år, og hadde full lønn i mammapermisjonen, hadde jeg egenkapital nok, samt lønnsinntekt nok, til å kjøpe meg hus, så pr i dag eier jeg en enebolig på 150kvm (med litt lån i banken såklart...).

Jeg hadde planlagt å få barn først, og velge høyere utdanning etterpå, så da tvillingene var ett år, sa jeg opp jobben når permisjonen var over, og startet på høyskoleutdanningen.
Siden da har jeg studert fulltid, og er ferdig med 3,5 år av min master i økonomi. Har 3 semester igjen før jeg er ferdig. Når det skjer skal eldstemann begynne på skolen, og tvillingene har ett år igjen i barnehagen. Jeg har med andre ord hatt muligheten til å ha svært fleksible år mens barna har vært i barnehagen, og har hatt mulighet til å hente de tidlig o.l. i perioder!

Jeg har en del karriere-mål her i livet, men det er klart det ikke er så lett når man er alene med tre barn. Men samtidig så begynner jeg nå i jobb samtidig så de begynner på skole, så da kan jeg "jobbe meg oppover i systemet" i takt med at barna blir eldre. Når de da er 18-20, og jeg "bare" 40, har jeg store muligheter!

Det er klart at om man velger en sånn løsning må man være bevisst på valgene man tar. Da er det ikke noe problem å være ung mor! Jeg ser på det som litt mer problematisk om man bare blir gravid, uten å ha tenkt over konsekvensene i ung alder.
Jeg er uansett veldig fornøyd med mitt valg, og ville aldri valgt utdanning->karriere->barn i alle fall, men vi er alle veldig forskjellige, så man må gjøre det som passer best for seg! :-)

Anonymous poster hash: f6b81...7b7

[AnonymBruker]

Skjønner at du vil, men for din egen del vil utdanning og fast jobb være å foretrekke. Du må gi slipp på ting du i utgangspunktet ikke trodde vil være mulig og den dagen i dag må du også tenke "HVA skal jeg gjøre som alenemamma?".

Selv om dere er lykkelige ut av en annen verden så må du tenke såpass kynisk, du må tenke på værste scenario - bare se på historiene som blir fortalt her inne, så skjønner du hva jeg mener.

Ikke bli etterpåklok!

Anonymous poster hash: bccf2...3ea

[AnonymBruker]

Det kan også lønne seg å få en utdanning og litt persoektiv på livet først. Hvor mye kan du for eksempel om viktigheten av trygg tilknytning hos barnet og barnets psykologiske utvikling? Det handler ikke bare om man er fysisk ung og sprek. Det handler vel så mye om man er klok.

Anonymous poster hash: 2b0f3...1a8

Det er helt klart at det kan lønne seg! Som jeg også sa, er 19-åringer veldig forskjellige, og derfor vil jeg ikke si at man burde eller ikke burde. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg har en del bagasje og har opplevd mye (på både godt og vondt) som gjør at jeg har et litt annet perspektiv på livet enn de fleste andre på min alder.

Når det gjelder hvor mye jeg kan om viktigheten av trygg tilknytning hos barnet og dets psykologiske utvikling, så vil jeg si jeg kan en god del fordi jeg tar en utdannelse innenfor barn/unge, og det er noe jeg interesserer meg veldig for. Men de fleste andre på min alder gjør selvsagt ikke det, så jeg tar helt klart poenget ditt! Og selvsagt har godt voksne flere erfaringer enn hva jeg har, men jeg tror likevel jeg kan bli en god mor for barnet mitt. Og husk, man vokser jo med barnet også!

(Nå var jo denne graviditeten langt fra planlagt da, vil bare understreke det. Så selv om jeg ser mange positive sider ved at jeg nå skal bli ung mor, så ville jeg ikke planlagt det. Jeg ønsker barn, og ville blitt forferdelig lei meg dersom jeg for eksempel fikk en spontanabort, men jeg ville ikke prøvd å bli gravid igjen fordi jeg helt klart ser fordelene ved å vente)

Men jeg vil si jeg er i en ganske spesiell situasjon, og at for de fleste vil det sikkert lønne seg å vente, men det finnes jo ingen regler uten unntak. Derfor synes jeg det er viktig å ikke dømme de man ikke kjenner.

Anonymous poster hash: 5bdd8...f3e

[AnonymBruker]

Jeg ble "gammel mor", 34 år ved fødsel, og ser en stor fordel ved det. Jeg føler jeg har opplevd en del før jeg ble mamma, og føler meg moden nok til å ha ansvar for oppveksten til et lite menneske. Nå er jo folk forskjellige, så det kan jo hende det er riktig for deg å bli ung mor. Lykke til!Anonymous poster hash: 0f7fb...1f3

En nittenåring kan føle seg like moden. Spørsmålet er om man er moden.

Mange 25-åringer er heller ikke modne. Eller 30-åringer. Men unger får de!

Anonymous poster hash: 60978...1e2

[Daraya]

Såklart kan man ta utdanning senere, men jammen så mye mer slitsomt det er. Jeg tror det er mye enklere å leve på nudler og uten frisørbesøk når man ikke har ansvar for unger og deres behov. Jeg tenker også at man bare én gang i livet er 20 år, ung, fri og uten stor ansvar. Mange ser på den tiden som den beste i sitt liv, jeg kunne ikke tenke meg å fylle den med barnegråt og våkennetter.

Én ting til, hvor mange er fremdeles sammen med ungdomskjæresten når det er 30? Tenk på det og om du kan tenke deg å være alenemor. Barn er den største belastningen for et parforhold.

[Lalunaa]

Hmm... Jeg ble ung mor, var 19 når eldste ble født. Hun var ikke planlagt, men selvfølgelig velkommen.

Jeg hadde aldri planlagt å bli ung mor, av mange grunner:

Man har ikke så mye å rutte med, det er en veldig fordel å ha leilighet/ hus på stell og utdannelse før man planlegger å få et barn.

Det er ikke SÅ koselig som mange skal ha det til å aldri sove en hel natt, stå opp ørten ganger for å skifte bleier, mate barnet osv.( det er selvfølgelig verd det, men det er veldig slitsomt og de første mnd. Er det ofte mer slitsomt enn kos.)

Mange på din alder er midt i utdannelse, så det kan til tider bli ganske ensomt. Selvfølgelig finnes det barselgrupper, men der er mødrene ofte 30+.

Det jeg vil frem til er at dere bør tenke NØYE over om dere føler dere klar, har økonomi til det, overskudd og er forberedt på et ganske- til tider- isolert og ensomt liv. Dere kan ikke forvente barnepass selv om dere er så slitne at dere ikke vet hvor dere skal gjøre av dere. Det er DERES ansvar, ikke foreldrene deres eller venner.

Det er dyrt å få barn, allerede før barnet er født har dere brukt mange titalls 1000 kr på forberedelser.

Lykke til med valget, det er absolutt en reise å få barn og hver alder har sin sjarm og sine utfordringer. No er min eldste datter 12 år og er til tider verdens beste venn og har mange fornuftige tanker og ideer. Til tider kan hun være en virvelvind/ tornado/ lyn og torden( puberteten ). :-)

[AnonymBruker]

Har ikke lest alle svarene, men kan svare fra min synsvinkel!

Jeg fikk første barn som 20-åring, veldig planlagt, sårt etterlengtet faktisk, prøvd i 2 år, og måtte gjennom hormonbehandling før jeg ble gravid!

Vi begynte å prøve da jeg var 18 og han var 30. Jeg hadde akkurat fullført vgs, og jeg var veldig bestemt på å få barn tidlig. Når man velger å få barn så tidlig tenker jeg at det er viktig å være bevisst på valgene man tar. Jeg hadde tatt økonomifag på vgs, og på grunnlag av det søkte jeg kontorjobber. Jeg fikk jobb i Statoil, med en meget grei lønn. Etter 1,5 år der gikk jeg ut i fødselspermisjon, da jeg fikk første barnet. Med en gang han var født, startet vi å prøve på nestemann, fordi vi ønsket to tette. Da eldste var 4 mnd ble jeg gravid igjen, denne gangen med tvillingjenter, og de kom nøyaktig 12 mnd og 3 dager etter storebror.

På grunn av de tette svangerskapene gikk jeg rett fra en permisjon til neste, og gikk med "full lønn" i begge foreldrepermisjonsperiodene.

Min mann, som var minst like klar for å få barn som meg, taklet det desverre ikke, og forlot oss når tvillingene var 4 uker. Så da var jeg plutselig alenemor til tre! Men jeg lot ikke det ødelegge livet min av den grunn. Siden jeg hadde jobbet noen år, og hadde full lønn i mammapermisjonen, hadde jeg egenkapital nok, samt lønnsinntekt nok, til å kjøpe meg hus, så pr i dag eier jeg en enebolig på 150kvm (med litt lån i banken såklart...).

Jeg hadde planlagt å få barn først, og velge høyere utdanning etterpå, så da tvillingene var ett år, sa jeg opp jobben når permisjonen var over, og startet på høyskoleutdanningen.

Siden da har jeg studert fulltid, og er ferdig med 3,5 år av min master i økonomi. Har 3 semester igjen før jeg er ferdig. Når det skjer skal eldstemann begynne på skolen, og tvillingene har ett år igjen i barnehagen. Jeg har med andre ord hatt muligheten til å ha svært fleksible år mens barna har vært i barnehagen, og har hatt mulighet til å hente de tidlig o.l. i perioder!

Jeg har en del karriere-mål her i livet, men det er klart det ikke er så lett når man er alene med tre barn. Men samtidig så begynner jeg nå i jobb samtidig så de begynner på skole, så da kan jeg "jobbe meg oppover i systemet" i takt med at barna blir eldre. Når de da er 18-20, og jeg "bare" 40, har jeg store muligheter!

Det er klart at om man velger en sånn løsning må man være bevisst på valgene man tar. Da er det ikke noe problem å være ung mor! Jeg ser på det som litt mer problematisk om man bare blir gravid, uten å ha tenkt over konsekvensene i ung alder.

Jeg er uansett veldig fornøyd med mitt valg, og ville aldri valgt utdanning->karriere->barn i alle fall, men vi er alle veldig forskjellige, så man må gjøre det som passer best for seg! :-)

Anonymous poster hash: f6b81...7b7

Veldig bra at det gikk bra for deg, men jeg tror din situasjon tilhører sjeldenhetene. Hvor lett er det i dag å få jobb i Statoil, eller hvilken som helst annen jobb med "grei lønn", med kun økonomifag fra vgs?

Men dersom TS, og andre som ønsker å få barn i ung alder, alt har fast(!) jobb med minimum(!) 20 000+ utbetalt, samt planer om å utdanne seg når barna er små, så kan det jo gå greit.

Anonymous poster hash: bcbd3...df5

[MarieIselin]

Jeg er ung mor. Fikk min første (helt med vilje) da jeg var 20, ett par år senere fikk vi nr.2. Vi er fortsatt sammen, selv om vi har "alle" odds mot oss. Vi har - og har alltid hatt - 2 inntekter, så jeg har hatt rett på permisjon og penger hele veien. Nå tar jeg høyskoleutdanningen min, mens barna er i barnehagen. For oss har dette fungert helt supert.

Men vi har mistet kontakt med nesten alle vennene vi hadde da vi var 20. Ser de omtrent bare visst vi går ut på byen en kveld. Noe som ikke er så ofte, vi vil heller ligge på sofaen lørdagskveldene. Og på dagtid når vi kunne finne på noe, lå alle andre og sov ennå. Heldigvis har vi etterhvert blitt kjent med andre familier og fått mange nye, gode venner - som jevnt over er litt eldre enn oss.

Vi har hatt et helt annet liv enn andre på vår alder. Vi bruker all vår tid på hus og barn, og har ikke lenger muligheten til å ligge hele dagen på sofaen om vi vil. Men vi får være med på å følge opp to fantastiske (selvfølgelig) barn med de utfordringene som hører til

[Gjest Gjest]

Dette er grunnen til at de ønsker og gjøre noe med velferdsordningene her i landet. For det er dette folk mener.. "Man får alltid hjelp hos NAV, så behøver jo ikke å gjøre noe selv". Hvem lærer dere disse holdningene? fakta er at dere faktisk er ansvarlige for dere selv, ordninger via NAV er kjempefint for de som trenger det, ikke fordi man ønsker seg barn og egentlig ikke har noe penger eller jobb, og ikke gidder og ta utdannelse først.

Anonymous poster hash: 0459c...66d

Nemlig.

[Ingeborg!]

Nav, men det får man forsåvidt uten barn også. Man får bortebostipend og forsørgerstipend på vgs.

Det å få dekket utdanningen med at alt blir stipend er en statlig gode. Det finnes folk uten barn som også får dekket samme utdanning som andre betaler delvis selv for med lån. Altså høyere utdanning. Det kan man få støtte til gjennom nav.

Selvfølgelig blir man ikke rik, det skrev jeg aldri, men man kan få en god del pengegoder som man ikke får når man er eldre (ofte fordi man allerede har fullført utdanning/er gift eller samboer).

• Studenter med barn kan få støtte til daglige utgifter til stell og pass av barn under ti år eller de kan søke om barnetillegg.

Uansett, vi bor i Norge, uansett om du sløser pengene vekk på røyk og alkohol er det alltids nødpenger hos nav. Ingen sulter eller går uten et hjem, med barn eller ikke.

Det er ikke jeg som lager reglene, men alle vet det er velferdsstaten Norge vi bor i. De som klager over at de går sulten har bare ikke søkt etter hjelp på det de har krav på.

Overgangstønad, barnebidrag, barnetrygd. Slike ting får man selvom man er eldre mor også, så burde ikke tatt det med egentlig.

Interessant! Men vel, hva vet jeg??! Jeg er jo tross alt bare en skarve sosionom (som faktisk også har gitt avslag på søknad om nødhjelp - OG fått medhold av Fylkesmannen.... sukk...)

[Gjest Gjest]

Interessant! Men vel, hva vet jeg??! Jeg er jo tross alt bare en skarve sosionom (som faktisk også har gitt avslag på søknad om nødhjelp - OG fått medhold av Fylkesmannen.... sukk...)

Skjønner jeg godt at du gjorde, har folk fått diverse stønader histen og pisten og ikke klarer å budsjettere, så må de i andre enden en gang si stopp.

[Henschi]

Hei!

Jeg er snart 22 år, og har to barn.

Min første var helt klart ikke planlagt. Jeg fant ut at jeg var gravid på høsten, da jeg gikk påbygg på Vgs.

Det gikk helt fint, og en nydelig liten jente kom to måneder før skoleslutt.

Samboeren min startet som lærling, og mens jeg var hjemme i "permisjon", tok jeg fag på høgskole.

Da hun var 1 år begynte jeg å jobbe.

Etter det jobbet jeg ett år, og samtidig bestemte vi oss for å få nummer to!

Nå er jeg hjemme i permisjon med minstemann og skal være det fram til høsten 2015. Da fortsetter jeg på utdannelsen (deltid).

Vi har det vi trenger, og sikkert mer. Leilighet, bil, mat og klær.

Faste utgifter på ca. 23.000, og inntekt på rundt 27.000. På nyåret er min betalte permisjon over, og da blir det trangere økonomisk, men det går fint. Det viktigste er at jeg får være hjemme med babyen.

Du kan nok ikke forstå hvor omveldtende situasjonen blir nei. Men det kommer mye an på hvordan du er som person, og hvilke innstillinger du har til å bli mor.

Du skal gi alt av deg selv, og litt til.

Etter snart tre år med redusert søvn (hehe), husker jeg nesten ikke hvordan det er med sene kvelder/netter og late morninger. Nå har vi kanskje vært litt "uheldig" med våre barns sovemønster, men inntrykket er at veldig mange barn sover dårlig/usammenhengende de første årene .

Okei, nå ble denne teksten ganske lang og gir kanskje ikke mange svar...

Men ingen kan fortelle deg når det er rett å få barn. Det finnes ingen perfekt alder. Anbefaler deg så absolutt å bli mor! Det er fantastisk, morsomt, utfordrende, slitsomt, og et følelsesmessig kaos. Alikevel er det ting som blr være på plass: et sikkert og stabilt hjem, og økonomi til å klare seg.

Lykke til

Anonymous poster hash: e2d15...d41

Tusen takk for et fantastisk flott svar! Dette var veldig flott skrevet og tusen takk for at du heier meg frem! :-) Masse lykke til videre med dine små og samboeren! :-)

[Henschi]

Jeg føler at "ung mor" for mange er synonymt med dårlig økonomi, usikkerhet, uplanlagt graviditet, alenemor, avhengig av masse hjelp, tenåringsmødre osv. Man er jo faktisk UNG selv om man får barn når man er 24, det er planlagt, fast inntekt osv.

Selv er jeg 17år og gravid- ikke planlagt. Likevel føler jeg ikke jeg hører hjemme under den første kategorien. Jeg er samboer med barnefar, har økonomi & leilighet i orden osv..

Det er jo mange positive ting med å bli unge foreldre, blant annet vil jo barnet ha spreke besteforeldre og til og med oldeforeldre! Før du er 50 er barna voksne og du kan reise og alt det som folk mener du går glipp av (du vil også antageligvis ha mye bedre økonomi til slikt)

Men når det er lurt å planlegge en graviditet kommer ikke an på hvor gammel du er, men om du føler deg klar for det, økonomi, hvordan planer du/dere har for utdannelse/jobb osv. Du vet, 19 åringer er veldig forskjellige. Noen er helt klare for familielivet, mens andre ikke klarer å tenke lengre enn sin egen nesetipp.

Dere må gjøre det som føles rett for dere:)

Anonymous poster hash: 5bdd8...f3e

Takk for fint svar! :-)

[Henschi]

Sørg for å ha en sikker utdannelse som og gir deg jobb, før du planlegger å bli gravid.

Å studere samtidig som du skal ta deg av et barn er ingen gunstig situasjon, verken praktisk eller økonomisk.

Hvor lenge har du vært sammen med den du har settdeg ut som barnefar? Selv om dere har det fantastiisk i dag, så er det ikke sikkert det blir like fantastisk å oppleve og å dele nattevåk, kolikkbaby, husarbeid, henting og bringing i barnehag og en ellers hektisk hverdag med barn som når det er bare dere to. Før du blir gravid må du og kunne være trygg på at du kan klare å ta deg av evt. Tvillinger og evt. Ett eller flere barn alene. Du vet ikke om mannen går i fra deg, om han kan dø eller bli alvorlig syk selv om mulighetene for dette er små så er de absolutt tilstede. Det samme må mannen i forholdet kunne takle.

selv om du overlever å få barn som ung, så er det ikke gunstig, verken for deg selv eller barnefar , heller ikke for barnet slik samfunnet fungerer i dag.

På denannnen side, du vet heller ikke om du kan få barn, før du er blitt gravid. De fleste tar dette som en selvfølge, noe det ikke er.

Anonymous poster hash: f9e52...be5

Vi har vært sammen i over 3 år og er samboere :-) Nei man vet aldri hva som kan skje.

Men jeg er såpass trygg på han at det blir ikke noe problem om vi bestemmer oss for å få barn.

[Henschi]

Jeg var 20 når jeg ble planlagt gravid. Da hadde vi ønsket oss barn lenge, begge to, og fant ut at vi bare kunne kaste oss ut i det. Jeg angrer jo ikke, har verdens herligste sønn. Men man blir låst. Veldig låst! Bare det å ta seg en kveld på kino kan være vanskelig, finne på ting med venner er ikke like enkelt, bare en shoppingtur kan være problematisk. Gutten min hater å ligge i vogna, og å shoppe med en baby under armen er ikke enkelt Så har man noe man føler er ugjort - vent!

Takk for fint og ikke minst ærlig svar! :-) Nei, det er ikke ''bare bare'' med de små :-)

[Henschi]

Jeg ble planlagt gravid som 19-åring, og fikk mine to barn før jeg var 25. Har ikke angret en dag på det. Livet ble akkurat som jeg ønsket meg etter at barnet kom til verden, elsket å være småbarnsmamma! Nå har jeg to voksne, flotte barn, og jeg er fortsatt forholdsvis ung og sprek enda. Jeg er veldig glad for at jeg ble mamma da jeg gjorde

Takk for koselig svar! :-) Herlig å høre at det ordner seg også! :-)

[Henschi]

Ja, det er det største man kan oppleve. Men det gjør ofte at man går glipp av en del andre opplevelser, som kan være fint å få med seg mens man fortsatt er litt ung:) jeg tenker på å flytte til et nytt sted for å studere, utdanne deg til noe som gir en jobb du virkelig kan tenke deg, kose deg med mannen og kanskje planlegge et bryllup og en fin reise:) Få en bedre inntekt så familien din kan få bedre levekår osv..

Du vil uansett ikke være så fryktelig ung, så jeg tenker jo at dere sikkert får det til greit. Jeg tenker at 24-25år er ok å starte. Det hjelper uansett på verpesjuka å ha en tid å forholde seg til. At dere begynner å prøve om 2-3år feks:)

Anonymous poster hash: d329d...697

Reise og videre utdanning er ikke noe jeg har store planer om nå i nærmeste fremtid, trivdes lite godt på skolen nå de siste årene, så jeg skal ta opp igjen noen studier om noen år!

Tusen takk for fint svar! :-)

[Guybrush]

Er det noen av dere som fikk barn som unge?

Jeg er selv 19 år og har en samboer på samme alder.Jeg har et stort ønske om barn, egentlig nå snart. Vi har det helt fantastisk sammen

Vi har hatt noen diskusjoner om temaet, og vi gjør ingen ting før begge er klare selvfølgelig. Men mitt spørsmål er, er det noen av dere som ble unge mødre av fri vilje? Og hvordan har livet blitt etter barnet kom til verden?

Jeg leser ofte om unge mødre, men disse barna var ikke akkurat planlagt.

Jeg vil gjerne høre om en historie der det var planlagt å bli ung mor og hvordan det ble! :-)

Håper på respons, takk på forhånd! :-)

Hadde du hatt råd til å ta hånd om barn og deg selv på egenhånd uten trygdeordninger og hjelp fra andre?

Har du 100 % jobb og har jobbet en god stund slik at du har rett på både arbeidsledighetstrygd, foreldrepenger og sykepenger?

Har du og din kjæreste vært samboere i lang tid (noen år)?

Har dere vært igjennom litt problemer underveis slik at dere klarer å takle stress og store påkjenninger?

Har dere begge romslig økonomi slik at det ikke vil tære på dere om noe av inntekten faller bort?

Har du tenkt på at et første barn og oppussing er de vanligste årsakene til at seriøse forhold ryker?

Har du erfaring med å sove svært korte perioder, ha søvnmangel og håndtere tungt og stressfullt arbeid?

Jeg sier ikke at en er nødt til å oppfylle dette for å være en god forelder. Men det er momenter en bør tenke på slik at en ikke angrer i ettertid. Svært få angrer på barnet de har fått, men svært mange angrer på tidspunktet de valgte og omstendighetene der og da.

[Henschi]

Jeg ble uplanlagt gravid og fikk barn rett før jeg ble 23år gammel. Føler ikke jeg er veldig ung mor, men Mtp at mange venter til de er rundt 30 så ble jeg jo mamma ganske tidlig.

Jeg følte meg klar for å få barn og hadde ting på stell, men jeg tenkte ikke over at ting ikke alltid blir sånn man hadde sett for seg. Hvis jeg hadde visst alt jeg vet nå så hadde jeg aldri følt meg klar til å bli mamma så tidlig. Jeg fødte en frisk og fin gutt, eneste som var utenom det vanlige var noe komplikasjoner ved fødsel og at babyen måtte være på intensiven noen dager.

Følte alltid at noe var annerledes med mitt barn, men kunne ikke sette fingeren på det. tenkte jeg var litt hønemor, og det er jo normalt

Men så ble han mye syk. Han spiste dårlig, gikk ned i vekt, kastet opp hver dag, brakk seg lett, mye skriking om nettene osv. Så begynte han å få infeksjoner veldig hyppig (halsen).

Han ble mer og mer vanskelig å ha med å gjøre, veldig aktiv, vanskelig å roe ned, vanskelig å få kontakt med osv

Etterhvert viste det seg at han måtte ha dren i ørene, noe som var greit nok, men vi merket ikke forskjell ift hans ubehag eller hans oppmerksomhet.

vi har måttet kjempe for å finne ut hva som var galt og for at han skulle få hjelp, selvom det var åpenlyst at det var noe med barnet.

Han har barneautisme som er en alvorlig utviklingsforstyrrelse. Han lærer ingenting på egenhånd, alt må trenes på med mange respetisjoner og når han lærer seg noe så er det ikke alltid han forstår, det er bare innlært som om han er en programmert robot.

I tillegg har han refluks, epilepsi og store, utfordrende atferdsvansker som ingen i systemet klarer å hjelpe oss med.

Jeg elsker barnet mitt og ville ikke "byttet han ut" mot noe i verden, men det er ekstremt tungt. Hadde aldri sett for meg at det kunne bli sånn som dette, at jeg måtte sette hele livet mitt på vent og at jeg måtte føle så mye smerte på vegne av barnet mitt.

Det er lett å glemme at livet fort kan bli snudd på hodet. Ikke alt er synlig på ultralyd eller de første leveårene. Og selvom man får et friskt barn kan det fortsatt skje ting som f.eks ulykke som gjør at ingenting blir det samme igjen.

Sjangsene er små, men skal man få barn er det greit å ha tenkt igjennom slike ting. Er du klar for å få barn? Eller er det kanskje greit å vente er par år til?

Takk for at du deler din historie med meg! Det må være tungt og du er en god mor som jobber hardt for sønnen sin. Alle historiene som er fortalt her setter lys på punkter som ikke alltid tenkes så nøye over.

Det er godt å høre forskjellig historier.