Er det lurt å bli ung mor?

[Arianna]

Jeg var 20 når jeg ble planlagt gravid. Da hadde vi ønsket oss barn lenge, begge to, og fant ut at vi bare kunne kaste oss ut i det. Jeg angrer jo ikke, har verdens herligste sønn. Men man blir låst. Veldig låst! Bare det å ta seg en kveld på kino kan være vanskelig, finne på ting med venner er ikke like enkelt, bare en shoppingtur kan være problematisk. Gutten min hater å ligge i vogna, og å shoppe med en baby under armen er ikke enkelt Så har man noe man føler er ugjort - vent!

[Gjest Mythic]

Er det noen av dere som fikk barn som unge?

Jeg er selv 19 år og har en samboer på samme alder.Jeg har et stort ønske om barn, egentlig nå snart. Vi har det helt fantastisk sammen

Vi har hatt noen diskusjoner om temaet, og vi gjør ingen ting før begge er klare selvfølgelig. Men mitt spørsmål er, er det noen av dere som ble unge mødre av fri vilje? Og hvordan har livet blitt etter barnet kom til verden?

Jeg leser ofte om unge mødre, men disse barna var ikke akkurat planlagt.

Jeg vil gjerne høre om en historie der det var planlagt å bli ung mor og hvordan det ble! :-)

Håper på respons, takk på forhånd! :-)

Jeg ble planlagt gravid som 19-åring, og fikk mine to barn før jeg var 25. Har ikke angret en dag på det. Livet ble akkurat som jeg ønsket meg etter at barnet kom til verden, elsket å være småbarnsmamma! Nå har jeg to voksne, flotte barn, og jeg er fortsatt forholdsvis ung og sprek enda. Jeg er veldig glad for at jeg ble mamma da jeg gjorde

[AnonymBruker]

Takk for tilbake meldinger :-) Det er ikke noe planlagt fra min side, det er kun et ønske.

Når man ikke har barn kan umulig forestille seg hvordan livet blir snudd på hodet før man får barn selv.

Det hardt og strevsomt, men jeg kan ikke forestille meg hvor lykkelig man også blir :-)

Det må være det største man kan oppleve, å få barn :-)

Ja, det er det største man kan oppleve. Men det gjør ofte at man går glipp av en del andre opplevelser, som kan være fint å få med seg mens man fortsatt er litt ung:) jeg tenker på å flytte til et nytt sted for å studere, utdanne deg til noe som gir en jobb du virkelig kan tenke deg, kose deg med mannen og kanskje planlegge et bryllup og en fin reise:) Få en bedre inntekt så familien din kan få bedre levekår osv..

Du vil uansett ikke være så fryktelig ung, så jeg tenker jo at dere sikkert får det til greit. Jeg tenker at 24-25år er ok å starte. Det hjelper uansett på verpesjuka å ha en tid å forholde seg til. At dere begynner å prøve om 2-3år feks:)

Anonymous poster hash: d329d...697

[Gjest Gjest]

Jeg jobber, og vi deler selvfølgelig likt på alle utgifter. Strøm, leie, forsikringer, mat og alt annet som hører med. Det er da bare rett og rimelig at man ikke skal basere seg på å leve på den andre.

Anonymous poster hash: 5bdd8...f3e

Skolen da?

[AnonymBruker]

Jeg føler at "ung mor" for mange er synonymt med dårlig økonomi, usikkerhet, uplanlagt graviditet, alenemor, avhengig av masse hjelp, tenåringsmødre osv. Man er jo faktisk UNG selv om man får barn når man er 24, det er planlagt, fast inntekt osv.

Selv er jeg 17år og gravid- ikke planlagt. Likevel føler jeg ikke jeg hører hjemme under den første kategorien. Jeg er samboer med barnefar, har økonomi & leilighet i orden osv..

Det er jo mange positive ting med å bli unge foreldre, blant annet vil jo barnet ha spreke besteforeldre og til og med oldeforeldre! Før du er 50 er barna voksne og du kan reise og alt det som folk mener du går glipp av (du vil også antageligvis ha mye bedre økonomi til slikt)

Men når det er lurt å planlegge en graviditet kommer ikke an på hvor gammel du er, men om du føler deg klar for det, økonomi, hvordan planer du/dere har for utdannelse/jobb osv. Du vet, 19 åringer er veldig forskjellige. Noen er helt klare for familielivet, mens andre ikke klarer å tenke lengre enn sin egen nesetipp.

Dere må gjøre det som føles rett for dere:)Anonymous poster hash: 5bdd8...f3e

Det kan også lønne seg å få en utdanning og litt persoektiv på livet først. Hvor mye kan du for eksempel om viktigheten av trygg tilknytning hos barnet og barnets psykologiske utvikling? Det handler ikke bare om man er fysisk ung og sprek. Det handler vel så mye om man er klok.

Anonymous poster hash: 2b0f3...1a8

[Ingeborg!]

Ja det lønner seg Mange andre fordeler enn økonomi, dersom du aldri har jobbet før.

Du går jo fra å bo hjemme med foreldrene og ikke jobbe til å få penger til å bo borte og klare deg. Sånn sett lønner det seg. Du får mange utdanningstilbud gratis/mye stipend. Dersom du tar utdanning etter barn får du mye statlige goder. Ja, det koster jo å ha barn men når du får penger fra staten for det taper du ikke på å vente.

Hadde ikke Norge vært så fleksibel med skattepengene tror jeg færre hadde blitt ''uheldig'' mor.

Her kunne det vært fint med litt spesifisering!

Du går jo fra å bo hjemme med foreldrene og ikke jobbe til å få penger til å bo borte og klare deg. Hvordan? Hvem skal man få penger av?

Du får mange utdanningstilbud gratis/mye stipend. Hva, hvor, hvilke?

Dersom du tar utdanning etter barn får du mye statlige goder. Hvilke og av hvem?

[Muscae]

Jeg ser ikke ned på unge mødre generelt - de gjør jo sitt beste for sine barn. Men jeg er utrolig glad for at jeg ikke endte opp sånn selv. Jeg var som deg da jeg var 19 - utrolig "moden" for alderen, stabil økonomi, eide hus osv. All statistikk tilsier at de som er sammen når de er 19 år ikke er sammen noen år senere. Det er ikke et godt utgangspunkt for å få barn. Da er det bedre å vente til man er voksen, og vet hvilke verdier man ser etter i en mann (ikke gutt). På den måten kan man være mer sikker på at forholdet kommer til å vare. Jeg solgte huset og flyttet fra mannen under to år etterpå - og er utrolig glad for at jeg slipper å forholde meg til ham i dag.

Når du er 19 år er du ikke ferdig enda. Du har ikke fått tid til å finne seg selv - hvilke verdier du står for, at du er trygg på deg selv, og kan si at "sånn er jeg, og hva andre mener om det bryr meg ikke". Du tror kanskje at du kan det, men du vil oppleve at du forandrer deg veldig mye de kommende årene. Dette er en prosess som foregår best om du ikke skal ta deg av et barn samtidig. Du tror at du er moden, og det er du kanskje sammenlignet med andre 19 åringer, men det er ikke de du skal sammenligne deg med. Du skal sammenligne deg med andre, voksne mødre, og i forhold til dem er du sannsynligvis ikke veldig moden.

Den økonomien dere har nå kommer ikke til å bli bedre av å få et barn. Da må du være 100% innstilt på at du skal ta videre utdanning når barnet begynner i barnehagen. Det er et stort sosialt skille i Norge i dag, som faktisk er økende, og det er skille mellom de som har (høyere) utdannelse, og de som ikke har det. De som ikke har det taper på de aller fleste områder - økonomisk, sosialt, kulturelt - og de gir barna sine helt andre verdier enn de som har utdannelse. Skal man leve godt i kunnskapssamfunnet vi har i dag må man ha utdannelse. Dessverre havner veldig mange unge mødre i den andre kategorien - de som ikke har.

Du vil gjøre ditt beste med de forutsetningene du nå har, men du vil gjøre det enda bedre med bedre forutsetninger. Du blir like glad i barnet ditt om du venter noen år med å få det.

Husk også på at alle vi som råder til å vente faktisk har vært 19 år selv. Det er en utrolig merkelig alder - verden er svart-hvitt, man er skråsikker på det meste, og alle som mener noe annet enn en selv vet ikke hva de snakker om. En del av modningsprosessen er at man skjønner at verden ikke fungerer sånn.

[Gjest tuppesjura]

Jeg fikk første da jeg var 21 og andre da jeg var 24. Hadde ventet om jeg skulle valgt på nytt. Både pga studier og for å ha fast jobb og bedre økonomi.

[Missy1]

Jeg ble uplanlagt gravid og fikk barn rett før jeg ble 23år gammel. Føler ikke jeg er veldig ung mor, men Mtp at mange venter til de er rundt 30 så ble jeg jo mamma ganske tidlig.

Jeg følte meg klar for å få barn og hadde ting på stell, men jeg tenkte ikke over at ting ikke alltid blir sånn man hadde sett for seg. Hvis jeg hadde visst alt jeg vet nå så hadde jeg aldri følt meg klar til å bli mamma så tidlig. Jeg fødte en frisk og fin gutt, eneste som var utenom det vanlige var noe komplikasjoner ved fødsel og at babyen måtte være på intensiven noen dager.

Følte alltid at noe var annerledes med mitt barn, men kunne ikke sette fingeren på det. tenkte jeg var litt hønemor, og det er jo normalt

Men så ble han mye syk. Han spiste dårlig, gikk ned i vekt, kastet opp hver dag, brakk seg lett, mye skriking om nettene osv. Så begynte han å få infeksjoner veldig hyppig (halsen).

Han ble mer og mer vanskelig å ha med å gjøre, veldig aktiv, vanskelig å roe ned, vanskelig å få kontakt med osv

Etterhvert viste det seg at han måtte ha dren i ørene, noe som var greit nok, men vi merket ikke forskjell ift hans ubehag eller hans oppmerksomhet.

vi har måttet kjempe for å finne ut hva som var galt og for at han skulle få hjelp, selvom det var åpenlyst at det var noe med barnet.

Han har barneautisme som er en alvorlig utviklingsforstyrrelse. Han lærer ingenting på egenhånd, alt må trenes på med mange respetisjoner og når han lærer seg noe så er det ikke alltid han forstår, det er bare innlært som om han er en programmert robot.

I tillegg har han refluks, epilepsi og store, utfordrende atferdsvansker som ingen i systemet klarer å hjelpe oss med.

Jeg elsker barnet mitt og ville ikke "byttet han ut" mot noe i verden, men det er ekstremt tungt. Hadde aldri sett for meg at det kunne bli sånn som dette, at jeg måtte sette hele livet mitt på vent og at jeg måtte føle så mye smerte på vegne av barnet mitt.

Det er lett å glemme at livet fort kan bli snudd på hodet. Ikke alt er synlig på ultralyd eller de første leveårene. Og selvom man får et friskt barn kan det fortsatt skje ting som f.eks ulykke som gjør at ingenting blir det samme igjen.

Sjangsene er små, men skal man få barn er det greit å ha tenkt igjennom slike ting. Er du klar for å få barn? Eller er det kanskje greit å vente er par år til?

[AnonymBruker]

Jeg tror Missy1 beskriver noe viktig. Mange unge jenter drømmer om å få barn, et friskt barn. Men hva om barnet er et barn med autisme, utviklingshemming o.l og har spesielle behov. Hvordan vil man som 19-åring klare å følge opp dette? Det var kanskje ikke det man drømte om? Da hjelper det ikke bare å være fysisk spterk, man skal også være psykisk sterk.

Anonymous poster hash: 2b0f3...1a8

[Celtic Heart]

Jeg tror Missy1 beskriver noe viktig. Mange unge jenter drømmer om å få barn, et friskt barn. Men hva om barnet er et barn med autisme, utviklingshemming o.l og har spesielle behov. Hvordan vil man som 19-åring klare å følge opp dette? Det var kanskje ikke det man drømte om? Da hjelper det ikke bare å være fysisk spterk, man skal også være psykisk sterk.

Anonymous poster hash: 2b0f3...1a8

å følge opp barn med spesielle behov er like vanskelig uansett alder du blir forelder i. Jeg var 20, min venninne 30 og tanta mi 32, ingen av oss så for oss muligheten til å få barn som skulle vise seg å ha spesielle behov.

faktisk er det jeg av oss 3 som klarer seg best psykisk, men det har ingenting med alderen min å Gjøre. Vi har alle 3 to barn hver. De to andre har hvert sitt friske barn i tillegg mens begge mine har spesielle behov så jeg har ikke noe annet å sammenligne med.

Man vil aldri være forberedt på et barn med spesielle behov uansett alder.

Folk må få bestemme selv når det passer for dem å få barn.

Alder alene er ikke det som bestemmer en god eller dårlig forelder.

[AnonymBruker]

Skolen da?

Jeg går på skole, og har en jobb i tillegg

Anonymous poster hash: 5bdd8...f3e

[Missy1]

å følge opp barn med spesielle behov er like vanskelig uansett alder du blir forelder i. Jeg var 20, min venninne 30 og tanta mi 32, ingen av oss så for oss muligheten til å få barn som skulle vise seg å ha spesielle behov.

faktisk er det jeg av oss 3 som klarer seg best psykisk, men det har ingenting med alderen min å Gjøre. Vi har alle 3 to barn hver. De to andre har hvert sitt friske barn i tillegg mens begge mine har spesielle behov så jeg har ikke noe annet å sammenligne med.

Man vil aldri være forberedt på et barn med spesielle behov uansett alder.

Folk må få bestemme selv når det passer for dem å få barn.

Alder alene er ikke det som bestemmer en god eller dårlig forelder.

Klart det er vanskelig uansett alder, men det er ekstra krevende når man ikke har mye ressurser. Man kan ha behov for å tilrettelegge bolig f.eks, noe som koster penger og som er vanskelig å få igjennom kommune fordi tilpasningene ikke er av den vanlige sorten som kommunen anser som nødvendig. Kanskje man trenger større bil?

Man har ikke like gode jobbmuligheter fordi man må følge opp barnet mye mer enn forventet, noe som tar mye mer tid. Det er vanskeligere å få barnepass fordi man må ha folk som er godt vant med barnet. Man mister ofte mye kontakt med omverdenen og kan føle seg veldig isolert og alene.

Mulighetene for å reise bort blir mindre enn man hadde tenkt, besøk av venner og familie kan være vanskelig, nesten umulig.

Lista er lang.

Selvom jeg hadde ting på stell før jeg fikk barn så ser jeg at det er mye jeg manglet alikevel. Hadde jeg fått et friskt barn hadde jeg kunnet ordne på disse tingene selvom jeg var mamma, men fordi jeg har et barn som krever ekstra så har jeg ikke den muligheten.

Det jeg mener er at man i ung alder kan ha vanskeligere for å gi slipp på så mye frihet. Man får mindre frihet og mer ansvar uansett når man får barn, men ikke i så stor grad at man blir fengslet i hjemmet

[Flekk]

Her kunne det vært fint med litt spesifisering!

Du går jo fra å bo hjemme med foreldrene og ikke jobbe til å få penger til å bo borte og klare deg. Hvordan? Hvem skal man få penger av?

Du får mange utdanningstilbud gratis/mye stipend. Hva, hvor, hvilke?

Dersom du tar utdanning etter barn får du mye statlige goder. Hvilke og av hvem?

Nav, men det får man forsåvidt uten barn også. Man får bortebostipend og forsørgerstipend på vgs.

Det å få dekket utdanningen med at alt blir stipend er en statlig gode. Det finnes folk uten barn som også får dekket samme utdanning som andre betaler delvis selv for med lån. Altså høyere utdanning. Det kan man få støtte til gjennom nav.

Selvfølgelig blir man ikke rik, det skrev jeg aldri, men man kan få en god del pengegoder som man ikke får når man er eldre (ofte fordi man allerede har fullført utdanning/er gift eller samboer).

• Studenter med barn kan få støtte til daglige utgifter til stell og pass av barn under ti år eller de kan søke om barnetillegg.

Uansett, vi bor i Norge, uansett om du sløser pengene vekk på røyk og alkohol er det alltids nødpenger hos nav. Ingen sulter eller går uten et hjem, med barn eller ikke.

Det er ikke jeg som lager reglene, men alle vet det er velferdsstaten Norge vi bor i. De som klager over at de går sulten har bare ikke søkt etter hjelp på det de har krav på.

Overgangstønad, barnebidrag, barnetrygd. Slike ting får man selvom man er eldre mor også, så burde ikke tatt det med egentlig.

[Gjest Gjest]

Nav, men det får man forsåvidt uten barn også. Man får bortebostipend og forsørgerstipend på vgs.

Det å få dekket utdanningen med at alt blir stipend er en statlig gode. Det finnes folk uten barn som også får dekket samme utdanning som andre betaler delvis selv for med lån. Altså høyere utdanning. Det kan man få støtte til gjennom nav.

Selvfølgelig blir man ikke rik, det skrev jeg aldri, men man kan få en god del pengegoder som man ikke får når man er eldre (ofte fordi man allerede har fullført utdanning/er gift eller samboer).

• Studenter med barn kan få støtte til daglige utgifter til stell og pass av barn under ti år eller de kan søke om barnetillegg.

Uansett, vi bor i Norge, uansett om du sløser pengene vekk på røyk og alkohol er det alltids nødpenger hos nav. Ingen sulter eller går uten et hjem, med barn eller ikke.

Det er ikke jeg som lager reglene, men alle vet det er velferdsstaten Norge vi bor i. De som klager over at de går sulten har bare ikke søkt etter hjelp på det de har krav på.

Overgangstønad, barnebidrag, barnetrygd. Slike ting får man selvom man er eldre mor også, så burde ikke tatt det med egentlig.

Kvittsøppel nepskrell tenker slik.

[Flekk]

Kvittsøppel nepskrell tenker slik.

det er slik det er, kjenner et par og vet om mange i den ung mor-epidimien. Eller de har ikke tatt videre utdanning enda, de lever fortsatt på nav.

Jeg sier bare hvordan det er.

[Gjest Blomsterert]

Jeg har en venninne som planlagte, og ble - ung mor.

Hun angrer som en gal.

Anonymous poster hash: d7e7b...6cc

Hvorfor?

[Gjest Blomsterert]

Kvittsøppel nepskrell tenker slik.

Er et ganske drøyt innlegg du gir svar på,-men å kalle andre søppel??

Du viser deg da ikke stort bedre. Syns kommentaren din var like drøy som det du vil "kritisere".

Det fins ikke søppel blant mennesker,-det er feil måte å argumentere på.

[Gjest Blomsterert]

Er det noen av dere som fikk barn som unge?

Jeg er selv 19 år og har en samboer på samme alder.Jeg har et stort ønske om barn, egentlig nå snart. Vi har det helt fantastisk sammen

Vi har hatt noen diskusjoner om temaet, og vi gjør ingen ting før begge er klare selvfølgelig. Men mitt spørsmål er, er det noen av dere som ble unge mødre av fri vilje? Og hvordan har livet blitt etter barnet kom til verden?

Jeg leser ofte om unge mødre, men disse barna var ikke akkurat planlagt.

Jeg vil gjerne høre om en historie der det var planlagt å bli ung mor og hvordan det ble! :-)

Håper på respons, takk på forhånd! :-)

Det som er viktig å tenke over,er hvorfor du vil ha barn,og,ikke minst,hva dere har å tilby et barn?

Det er et lite menneske en skal ta hånd om,oppdra osv,så jeg tenker at du må svare på disse spørsmålene.

Dessuten hvor trygt og stabilt forhold du og kjæresten har. Du får ansvar for et liv i mange år,og du må forsake mye i rollen som forelder. Selfølgelig kan unge mødre være gode foreldre!

Men,tenk grundig og godt gjennom dette. Og du? Kjøp gjerne en bok om småbarnsperioden. Da kan du nok vurdere litt mer alvorlig :-) Mitt råd er å vente til du ihvertfall er over tjue! Du er bare ungdom vet du,og en bør nok være modnere om en planlegger :-)

[Gjest Blomsterert]

Jeg ble uplanlagt gravid og fikk barn rett før jeg ble 23år gammel. Føler ikke jeg er veldig ung mor, men Mtp at mange venter til de er rundt 30 så ble jeg jo mamma ganske tidlig.

Jeg følte meg klar for å få barn og hadde ting på stell, men jeg tenkte ikke over at ting ikke alltid blir sånn man hadde sett for seg. Hvis jeg hadde visst alt jeg vet nå så hadde jeg aldri følt meg klar til å bli mamma så tidlig. Jeg fødte en frisk og fin gutt, eneste som var utenom det vanlige var noe komplikasjoner ved fødsel og at babyen måtte være på intensiven noen dager.

Følte alltid at noe var annerledes med mitt barn, men kunne ikke sette fingeren på det. tenkte jeg var litt hønemor, og det er jo normalt

Men så ble han mye syk. Han spiste dårlig, gikk ned i vekt, kastet opp hver dag, brakk seg lett, mye skriking om nettene osv. Så begynte han å få infeksjoner veldig hyppig (halsen).

Han ble mer og mer vanskelig å ha med å gjøre, veldig aktiv, vanskelig å roe ned, vanskelig å få kontakt med osv

Etterhvert viste det seg at han måtte ha dren i ørene, noe som var greit nok, men vi merket ikke forskjell ift hans ubehag eller hans oppmerksomhet.

vi har måttet kjempe for å finne ut hva som var galt og for at han skulle få hjelp, selvom det var åpenlyst at det var noe med barnet.

Han har barneautisme som er en alvorlig utviklingsforstyrrelse. Han lærer ingenting på egenhånd, alt må trenes på med mange respetisjoner og når han lærer seg noe så er det ikke alltid han forstår, det er bare innlært som om han er en programmert robot.

I tillegg har han refluks, epilepsi og store, utfordrende atferdsvansker som ingen i systemet klarer å hjelpe oss med.

Jeg elsker barnet mitt og ville ikke "byttet han ut" mot noe i verden, men det er ekstremt tungt. Hadde aldri sett for meg at det kunne bli sånn som dette, at jeg måtte sette hele livet mitt på vent og at jeg måtte føle så mye smerte på vegne av barnet mitt.

Det er lett å glemme at livet fort kan bli snudd på hodet. Ikke alt er synlig på ultralyd eller de første leveårene. Og selvom man får et friskt barn kan det fortsatt skje ting som f.eks ulykke som gjør at ingenting blir det samme igjen.

Sjangsene er små, men skal man få barn er det greit å ha tenkt igjennom slike ting. Er du klar for å få barn? Eller er det kanskje greit å vente er par år til?

Dette er et innlegg det står stor respekt av. Veldig fint å sette lys på at alt kan være noe helt annet enn hva en tror. Takk så mye for et svært viktig innlegg! :-)