Britisk eller amerikansk aksent?

[AnonymBruker]

Skal ha skypeintervju for en jobb og jeg lurer på hva som er best? Har bodd til sammen 7 år i England og USA og har "flytende aksent" på begge språk. Ganske nøytral aksent i begge. Hva er best? Arbeidsgiver er nederlandsk.

Er jo ikke en stor problemstilling men morsomt å høre hva folk synes

Anonymous poster hash: fe752...f16

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok gått for den britiske hvis du mestrer begge to like godt. Du har helt rett i at det betyr lite, men europeere flest, i hvert fall i en profesjonell setting, får vel heller en bedre følelse av engelsk kontra amerikansk enn omvendt. Nederlendere er jo også svært gode i engelsk, de fleste av dem, og har definitivt et nærere forhold til britisk enn amerikansk engelsk. Det spørs selvsagt også hva slags amerikansk aksent/dialekt du har: Snakker du skikkelig hillbilly-deep south hadde jeg kanskje droppet den, men snakker du general American eller en av de "finere" kystdialektene blir det sikkert godt mottatt. Så lenge det ikke virker påtatt, igrunn.

Men som du sier, det betyr lite eller ingenting. Jeg tipper bare at dersom du skulle i 1000 jobbintervjuer med nederlendere og valgte engelsk 500 ganger og amerikansk 500 ganger ville den engelsk "vunnet".

Anonymous poster hash: 6ce78...3e8

[AnonymBruker]

British all the way! Høres mer sofistikert ut!

- Engelskmann

Anonymous poster hash: fb2f8...873

[fxnuabo]

Hei Hei! Kanskje Amerikansk, gir deg mer frie tøyler til å utrykke deg med "ungdommelig" språk, og merker at de som ofte er fra utlandet (som din arbeidsgiver er= som ikke forstår engelsk så godt, har vanskelig for å forstå britisk og britiske termer. Amerikansk er mer kjent brukt da det er et mer "ungdommelig" språk med masse slang som de fleste vet betydningen av og selv de med middels og dårlig engelsk kan forstå relatvit godt. ikke mistforstå, Jeg er stooor tilhenger av britisk engelsk jeg synes det er absolutt nydelig for de som får det til, men merker at de fleste som prøver seg på det ender opp med å høres unaturlig ut og bruker termer som eksisterte i 1700 årene, og ikke de nye britisk dagligordene som ungdommen bruker nå. Amerikansk høres nesten alltid naturlig ut da det er så mye slang og variasjon at det meste er godtatt og du kan ikke gå feil.

med andre ord velg det som er mest komfertabelt for deg for det er det du vil høres mest naturlig ut i

[AnonymBruker]

Britisk helt klart.

Anonymous poster hash: a48fa...29e

[Silfen]

Selvsagt britisk. Det er jo dronningen av det engelske språket, mens amerikansk er den skitne rampegutten.

[Tirkes]

Jeg assosierer amerikansk aksent med litt cocky, småarrogant bedreviter. Og britisk med profesjonalitet, høflig og ydmyk.

Dette til tross for at jeg kjenner nok briter til å vite at ingen slår dem i grøftehumor, rompevitser, dobbelt betydninger og perverse/koffert-tolkninger av alt du måtte finne på å kremte ut av deg.

Så egentlig burde jeg vite bedre. Men assosiasjonsmønsteret mitt består. Dét + at intervjuet er av europeisk art = britisk aksent.

[AnonymBruker]

Moro at så mange heller mot britisk, det gjør vel egentlig jeg og. Vil si begge er ganske nøytrale, Connecticut og en forstad til London er spesifikt de stedene som har gitt meg min aksent, kunne jo vært enda mer spesifikk da men dere skjønner. Tror det blir britisk, da jeg selv føler meg en smule mer profesjonell enn med den amerikanske. Men når jeg tenker meg om så er jeg jo stuck med den aksenten videre om jeg får jobben. Kanskje jeg skal se om intervjuer har en markant aksent en av veiene?

Anonymous poster hash: fe752...f16

[AnonymBruker]

Gå for det du behersker best/er mest naturlig for deg å bruke ettersom du, som du sier, er stuck med nevnte aksent videre.

Anonymous poster hash: 2ffb6...32c

[AnonymBruker]

Connecticut har en ganske clean cut, amerikansk aksent. Det er jo forskjell på amerikanske aksenter også. En Boston-aksent sender helt andre signaler enn f.eks. en Texas-aksent eller en California-aksent.

Når det gjelder britisk er den eneste aksenten jeg synes er pen, en helt ren overklasse-aksent a la Keira Knightley. Jeg har bodd i England mesteparten av mitt voksne liv og har generelt en britisk aksent (dog kan skifte utifra hvem jeg snakker med). Veldig mange jeg treffer som har britisk aksent og ikke er britiske, overdriver litt hvilket for engelskmenn ikke er "posh", men det motsatte.

Den peneste formen for britisk er ganske enkel og faktisk ikke veldig langt fra pen amerikansk.

Det kommer an på firma, bransje og mer synes nå jeg. Da jeg var yngre syntes jeg alltid britisk ga et bedre inntrykk, men nå har jeg snudd litt om. Menneskene jeg kjenner med mest suksess som er mest sosiale, arbeidssomme og kreative, er som regel amerikanske. Så for de fleste bransjer hadde jeg lent mot det amerikanske.

Du kan jo også se an hvilken del av deg selv du vil "spille opp". Ettersom du har erfaring fra Connecticut og en forstad til London regner jeg med at din utdannelse/erfaring fra USA er noe bedre enn den du har fra England, og da vil en amerikansk aksent understreke dette.

Anonymous poster hash: 2abcf...efc

[AnonymBruker]

Takk for svar AB overfor her. Jeg har også det jeg vil kalle en clean britisk, men skifter og litt utifra hvem jeg snakker med, derfor jeg er litt spent på hvordan intervjuer/sjef evt. snakker, da jeg jo vil forholde meg mye til de om jeg får jobben. Amerikansken min er nok mer effortless og da dette er i mediebransjen er det kanskje bra å være litt mer casual. Spennende hvilke inntrykk en aksent kan gi syns jeg.

Når jeg er i USA har jeg av og til snakket med britisk aksent og merker at jeg får mye mer oppmerksomhet, selvfølgelig fordi det er annerledes men jeg har et inntrykk av at folk hører bedre etter når jeg snakker britisk, fremstår viktigere?

Anonymous poster hash: fe752...f16

[AnonymBruker]

Hehe, denne tråden bringer meg litt tilbake til skoledagene. Gikk på ungdomsskolen på begynnelsen av 90-tallet. Jeg hadde veldig språkøre og var klassens desidert beste i engelsk. Var veldig fascinert av USA, slukte amerikanske serier og filmer, og aksenten min ble sterkt preget av det. Det falt dog ikke i god jord hos min engelsklærer - jeg fikk klar beskjed om at i timene her lærer vi britisk - gang på gang. Jeg ville ikke høre på det øret, insisterte på å snakke amerikansk. Fant til og med frem beskrivelsen av faget fra et eller annet sted (dette var før internettets tid, så ikke bare bare å finne), hvor det klart stod at de to språkformene var likestilte. Til ingen nytte. Jeg skulle hatt toppkarakter på de fleste prøver, eksamener, muntlige tester og i standpunkt, men fikk det ikke; På alle prøver stod det to karakterer; Den jeg faktisk fikk, og den jeg ville fått dersom jeg hadde gjort det samme på britisk istedenfor amerikansk. Sistnevnte var alltid en karakter høyere enn den jeg faktisk fikk. I timene når jeg snakket kommenterte læreren alltid når jeg var ferdig at jeg benyttet feil aksent for timen, i dag ville det kanskje vært kalt mobbing.

Følte jeg fikk min "hevn" da jeg kom på videregående og fikk beskjed om at jeg var den beste engelskeleven læreren hadde hatt, samt da jeg var på ferie i USA med familien året etter (første gang jeg satte mine ben der), og vi underveis fikk mange spørsmål om hvorfor en ung, amerikansk jente reiste sammen med en norsk familie.

Jaja, ingen svar på spørsmålet ditt TS, men fikk som sagt assosiasjoner til min historie fra dengang.

Anonymous poster hash: db7ac...ce7

[Shai]

Jeg hadde kjørt britisk. Amerikansk blir ofte veldig nasalt

[AnonymBruker]

Hehe, denne tråden bringer meg litt tilbake til skoledagene. Gikk på ungdomsskolen på begynnelsen av 90-tallet. Jeg hadde veldig språkøre og var klassens desidert beste i engelsk. Var veldig fascinert av USA, slukte amerikanske serier og filmer, og aksenten min ble sterkt preget av det. Det falt dog ikke i god jord hos min engelsklærer - jeg fikk klar beskjed om at i timene her lærer vi britisk - gang på gang. Jeg ville ikke høre på det øret, insisterte på å snakke amerikansk. Fant til og med frem beskrivelsen av faget fra et eller annet sted (dette var før internettets tid, så ikke bare bare å finne), hvor det klart stod at de to språkformene var likestilte. Til ingen nytte. Jeg skulle hatt toppkarakter på de fleste prøver, eksamener, muntlige tester og i standpunkt, men fikk det ikke; På alle prøver stod det to karakterer; Den jeg faktisk fikk, og den jeg ville fått dersom jeg hadde gjort det samme på britisk istedenfor amerikansk. Sistnevnte var alltid en karakter høyere enn den jeg faktisk fikk. I timene når jeg snakket kommenterte læreren alltid når jeg var ferdig at jeg benyttet feil aksent for timen, i dag ville det kanskje vært kalt mobbing.

Følte jeg fikk min "hevn" da jeg kom på videregående og fikk beskjed om at jeg var den beste engelskeleven læreren hadde hatt, samt da jeg var på ferie i USA med familien året etter (første gang jeg satte mine ben der), og vi underveis fikk mange spørsmål om hvorfor en ung, amerikansk jente reiste sammen med en norsk familie.

Jaja, ingen svar på spørsmålet ditt TS, men fikk som sagt assosiasjoner til min historie fra dengang.

Anonymous poster hash: db7ac...ce7

En sånn lærer hadde jeg også! Ettersom jeg var klassens mafiaboss gav jeg alle en britisk dialekt hver og tvang dem til å lære dem perfekt, og så satt vi og snøvla i vei på ymse bygdebritiske dialekter Hun ble ikke fornøyd, men vi fikk faktisk lov til å bruke en pen amerikansk for det.

Anonymous poster hash: 7a85d...48b

[AnonymBruker]

Britisk, helt klart!

Anonymous poster hash: 521b0...eaa

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at alle heller mot britisk. Jeg synes nordmenn som snakker med britisk aksent høres veldig pretensiøse ut, og foretrekker definitivt når nordvenn velger amerikansk.

Anonymous poster hash: ed2f1...790

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at alle heller mot britisk. Jeg synes nordmenn som snakker med britisk aksent høres veldig pretensiøse ut, og foretrekker definitivt når nordvenn velger amerikansk.

Anonymous poster hash: ed2f1...790

Jeg synes man skal holde en nøytral engelsk, jeg. Altså verken britisk eller amerikansk. Vi er norske, ikke britiske eller amerikanske, så å snakke med en dialekt som dem høres rart ut. Jeg ville syntes det var rart om noen lærte seg norsk og begynte å snakke på min dialekt uten noen grunn for det, liksom. Min engelsk er litt i mellom, litt mer klang i enn amerikansk men ikke så sirlig som britisk - noen av de litt mindre språkbevisste tror jeg er skotsk eller australsk, mens de fleste hører at jeg ikke er opprinnelig engelsksnakkende.

Det er selvsagt noe annet om man snakker de dialektene av en grunn, fordi man har bodd der og dermed vennet seg til å snakke slik, som jo er tilfellet til TS.

Anonymous poster hash: 7a85d...48b

[AnonymBruker]

Jeg lærte britisk engelsk på skolen, men merker jeg har en tendens til å ha amerikansk uttalelse av noen ord.

Anonymous poster hash: f7523...c1b

[AnonymBruker]

Jeg synes man skal holde en nøytral engelsk, jeg. Altså verken britisk eller amerikansk. Vi er norske, ikke britiske eller amerikanske, så å snakke med en dialekt som dem høres rart ut. Jeg ville syntes det var rart om noen lærte seg norsk og begynte å snakke på min dialekt uten noen grunn for det, liksom. Min engelsk er litt i mellom, litt mer klang i enn amerikansk men ikke så sirlig som britisk - noen av de litt mindre språkbevisste tror jeg er skotsk eller australsk, mens de fleste hører at jeg ikke er opprinnelig engelsksnakkende.

Anonymous poster hash: 7a85d...48b

Men altså, hva i alle dager er i nøytral engelsk? Jeg lurer ganske mye på hvordan en slik høres ut? Og jeg er helt uenig med deg. Om noen nordmenn kan engelsk såpass godt at de kan velge en aksent uten å høres helt idiotisk ut, så er jo det tvert i mot noe vi bør strebe etter! Emm kan en ikke et språk skikkelig godt før en faktisk har dreisen på uttalen, og da må man "velge" om en vil snakke amerikansk, britisk, australsk osv.

Anonymous poster hash: c1f65...b28

[AnonymBruker]

Men altså, hva i alle dager er i nøytral engelsk? Jeg lurer ganske mye på hvordan en slik høres ut? Og jeg er helt uenig med deg. Om noen nordmenn kan engelsk såpass godt at de kan velge en aksent uten å høres helt idiotisk ut, så er jo det tvert i mot noe vi bør strebe etter! Emm kan en ikke et språk skikkelig godt før en faktisk har dreisen på uttalen, og da må man "velge" om en vil snakke amerikansk, britisk, australsk osv.

Anonymous poster hash: c1f65...b28

Enig med du! Når det gjelder aksenter så er begge mine så nøytrale som mulig men den ene er amerikansk og den andre britisk. Så jeg er helt enig med deg om at vi må jo velge. Er jo derfor jeg spør her og

Men faktisk har jeg hørt mange ganger at nordmenn har en nøytral engelsk. Men jeg vil påstå at den er veldig mye nærmere amerikansk enn britisk, i stor del pga eksponeringen vi utsettes for fra tv og musikk.

Anonymous poster hash: fe752...f16