Britisk eller amerikansk aksent?

[Gjest 2JZ]

Jeg synes Amerikansk er finere enn Britisk.

[AnonymBruker]

Takk for svar AB overfor her. Jeg har også det jeg vil kalle en clean britisk, men skifter og litt utifra hvem jeg snakker med, derfor jeg er litt spent på hvordan intervjuer/sjef evt. snakker, da jeg jo vil forholde meg mye til de om jeg får jobben. Amerikansken min er nok mer effortless og da dette er i mediebransjen er det kanskje bra å være litt mer casual. Spennende hvilke inntrykk en aksent kan gi syns jeg.

Når jeg er i USA har jeg av og til snakket med britisk aksent og merker at jeg får mye mer oppmerksomhet, selvfølgelig fordi det er annerledes men jeg har et inntrykk av at folk hører bedre etter når jeg snakker britisk, fremstår viktigere?

Anonymous poster hash: fe752...f16

Ikke alle amerikanere har godt nok språklynne til å differensiere britiske aksenter eller forstå enkelte "småfeil" innen britisk. Hvilket betyr at om du har rimelig grei britisk aksent i USA kan de lett oppfatte det som at du ER britisk, mens en brite ville visst at du ikke var det.

De kan lettere gjenkjenne at du ikke er amerikansk, og vil anta at du er turist, på utveksling el.l.

Dersom du ser på amerikanske TV serier portretterer de gjerne briter på en viss måte. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett en film eller en serie der den mannlige karakteren forelsker seg i en britisk jente. Hun snakker alltid ekstremt overdrevent britisk, er veldig "skikkelig" og intelligent (og selvsagt mindre slutty enn de amerikanske karakterene). Se bare på karakteren Barney forelsker seg i i "How I Met Your Mother".

Kvinnelige britiske karakterer i serier som Boston Legal, Nip Tuck, Friends osv. er ofte likedan. Noen amerikanere assosierer det derfor med en viss sofistikert bakgrunn (selv om dette langt fra er sant, og aksenten du ser er overdrevet).

Anonymous poster hash: 2abcf...efc

[AnonymBruker]

Men faktisk har jeg hørt mange ganger at nordmenn har en nøytral engelsk. Men jeg vil påstå at den er veldig mye nærmere amerikansk enn britisk, i stor del pga eksponeringen vi utsettes for fra tv og musikk.

Anonymous poster hash: fe752...f16

De aller fleste nordmenn har jo det. Altså de har ikke en spesiell aksent. Men det har emm å gjøre med at de fleste nordmenn overvurderer hvor flinke de er i engelsk. De skjønner gjerne det som sies, og kan (med litt småplukk) holde en (mer eller mindre) normal samtale, men alle kan høre at engelsk ikke er morsmålet deres. Men likevel er det ørten nordmenn som hevder de snakker "flytende engelsk", når vi alle med en gang skjønner at det gjør de ikke. Sier ikke dette for å virke nedlatende, men slik situasjonen er så snakker de fleste nordmenn langt fra perfekt engelsk. Dette inkluderer også den yngre generasjonen som har vokst opp med engelsk rundt seg pga. media.

Jeg har selv bodd flere år i USA, så har naturlig nok en amerikansk aksent. Alle jeg møter tror at jeg er amerikansk. Men situasjonen var helt annerledes da jeg først flyttet til USA. Jeg skjønte hva folk sa, men alle kunne høre at jeg var utlending. Nå bor jeg i Norge, men kommer gjennom jobben i kontakt med en god del engelskspråklige mennesker, og uansett om kollegene mine alle "snakker flytende" vil de helst at jeg skal ta av meg snakkingen. Når de snakker engelsk snakker de ikke med en veldig brautende undertone av norsk, men jeg kan likevel klart høre at de er fra Norge.

Anonymous poster hash: c1f65...b28

[AnonymBruker]

De aller fleste nordmenn har jo det. Altså de har ikke en spesiell aksent. Men det har emm å gjøre med at de fleste nordmenn overvurderer hvor flinke de er i engelsk. De skjønner gjerne det som sies, og kan (med litt småplukk) holde en (mer eller mindre) normal samtale, men alle kan høre at engelsk ikke er morsmålet deres. Men likevel er det ørten nordmenn som hevder de snakker "flytende engelsk", når vi alle med en gang skjønner at det gjør de ikke. Sier ikke dette for å virke nedlatende, men slik situasjonen er så snakker de fleste nordmenn langt fra perfekt engelsk. Dette inkluderer også den yngre generasjonen som har vokst opp med engelsk rundt seg pga. media.

Jeg har selv bodd flere år i USA, så har naturlig nok en amerikansk aksent. Alle jeg møter tror at jeg er amerikansk. Men situasjonen var helt annerledes da jeg først flyttet til USA. Jeg skjønte hva folk sa, men alle kunne høre at jeg var utlending. Nå bor jeg i Norge, men kommer gjennom jobben i kontakt med en god del engelskspråklige mennesker, og uansett om kollegene mine alle "snakker flytende" vil de helst at jeg skal ta av meg snakkingen. Når de snakker engelsk snakker de ikke med en veldig brautende undertone av norsk, men jeg kan likevel klart høre at de er fra Norge.

Anonymous poster hash: c1f65...b28

Enig i dette.

Jeg er litt i samme situasjon og har samme tvil når folk sier de er "flytende i engelsk" - ikke fordi de ikke snakker godt til å kommunisere eller forstå, men fordi deres aksent ikke er så god som de tror. Ikke at aksent er så ekstremt viktig - hvem bryr seg om folk forstår du ikke er britisk/amerikansk? Men fordi man ikke alltid skal tro at man passerer som en utenlandsk borger.

Det er veldig politisk ukorrekt å antyde at mange nordmenn ikke snakker så godt engelsk som de tror. Det er en "greie" rundt Norge vs. utlandet der mange tar det for gitt at de som har levd utenfor Norge er "ovenpå" og ikke skal tro de er noe. Til tross for at språk, utdannelse, jobb og generell livserfaring er veldig begrenset i Norge holder mange fast ved at her er livet best og du er ikke så smart/kul/verdensvant som du tror. En venninne av meg studerte ved Yale og opplevde da hun kom hjem at enkelte arbeidsgivere ikke engang var kjent med Ivy League skolene (til tross for at de rangerer langt over norske skoler). Da hun påpekte at litt bedre informering innen HR er en god ide, ble hun kraftig kritisert fordi hun "trodde hun er noe" bare fordi hun har bodd i USA.

Beklager ranten, men dette er et minefelt. I de fleste sammenhenger er min internasjonale bakgrunn og nettverk en fordel - har gått på skole utenlands siden tenårene og foreldrene mine gjorde det samme. Mannen min (samt alle menn jeg har datet) og min vennekrets er blandet. Jeg ser ikke på dette som noe bedre enn en norsk vennekrets, det er bare slik det er. Det er lettere for meg å uttrykke meg på engelsk enn det er på norsk, og dette er som regel ikke tilfelle for de fleste som skryter av sine engelskkunnskaper. Jeg har t.o.m. noen i min familie som har middels til under middels evner på andre områder og som resultat har deres foreldre bestemt seg for å skryte deres språkkunnskaper opp i skyene (fordi deres foreldre, i femtiårene, snakker dårlig engelsk). Når det gjelder generasjonsforskjeller skal man ta ros fra de eldre med en klype salt.

Men uansett. Jeg velger å stole på TS' språkevner, vi har jo ikke noen audio å gå utifra. Hun må uansett vurdere det ift. hva slags stilling dette gjelder.

Anonymous poster hash: 2abcf...efc

[AnonymBruker]

Interessante poenger AB'er. Har og merket meg dette med folk som mener de snakker veldig god engelsk men de syns det er flaut å snakke når jeg er tilstede fordi de tror jeg skal kommentere/dømme dem.

Språkevnene mine er det ingenting å si på. I USA tror de at jeg er amerikansk om jeg snakker med amerikansk aksent.

Amerikanere og folk fra alle andre land vil nok tro at jeg er britisk om jeg snakker britisk men britene vil kanskje ane ugler i mosen da jeg nok har plukket opp et ord eller tonefall her og der fra diverse dialekter som tydeliggjør at jeg ikke er fra ETT sted i England. Sånt sett så er jo "amerikansken" min mer gjennomført.

Tror uansett ikke at dette er så viktig, men interessant er det, spesielt det med folk sin oppfatning av de forskjellige dialektene. Men litt greit er det jo å høre hva folk syns, da jeg som tidligere nevnt kanskje er stuck med aksenten om jeg før jobben.

Anonymous poster hash: fe752...f16