Forening 2 foreldre

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Nettopp det jeg mener når jeg oppmuntrer til en smule nyansering i synspunkter - menneskers REELLE situasjon hadde vært genialt å ta utgangspunkt i, dessverre bidrar de nye reglene til at forholdene for de som (ikke la dette utløse en kilometer av argumenter for 50-50) AV ULIKE GRUNNER HAR hovedomsorgen for barn. Uavhengig om det gjelder en kvinne eller en mann.

[Gjest Far til 2]

Som jeg har nevnt ved flere anledninger er jeg mer opptatt av samvær/omsorg enn av økonomi. Når dette likevel er tatt opp mener jeg det er grunn til å vurdere om noen aleneforeldre har krevd omsorgen alene av økonomiske årsaker, - basert på den gamle bidragsprdningen. Jeg tror ikke noen av ordningene vil være rettferdig i hvert henseende. Det har jeg heller ikke sagt. Men jeg tror løsningen likevel er mer rettferdig med dagens ordning enn det den var tidligere.

Gjest forteller om 2780,- i bidrag og ca 4000,- i barnetrygd.Det er beløp som tilsier at BY tjener under "vanlig industriarbeiderlønn" og vil ikke være representativt for det store flertall. Jeg har imidlertid forståelse for at beløpet er en realitet for "gjest" og at det gir lite rom for luksus.

Men i tillegg kommer skatteklasse II (ca kr. 800,-/mnd) samt gjests eget bidrag til oppfostring av barna. Om BY tjener f.eks. 250.000 og betaler 2780,- vil det tilsi at BM betaler ca kr.2000,-.

Totalbeløpet som da er tiltenkt barnas oppvekst utgjør dermed i underkant av 10.000,-.

Fortsatt ikke et beløp som gir grunn til fest hver dag, men likevel et grunnlag som gir ent minimum av levestandard.

Med den gamle ordningen skulle en BY med 250.000,- betalt ca 5.500,-/mnd. Dette ville gitt en nettoinntekt før skattefradrag på i overkant av 180.000,-. Heller ikke det noe å hoppe i taket for.

Problemene med dagens bidragsordning er at de BM som har en BY med liten inntekt vil få svært dårlig inntekt om de ikke tjener godt selv. Tidligere var det slik at de BM med BY som tjente svært godt kunne leve urimlig godt av bidraget (som da nødvendigvis ikke gikk til barna).

Skjevheter i bidragsordningen har det vært i MANGE år. Og skjevheter er det fortsatt. Men det er likevel en bedre løsning i dag der BY tjener "normalt".

Far til 2

[Gjest Tex]

Kan du slutte og mase om skatteklasse to og at det er en inntekt for alenemødre??

[Gjest Far til 2]

Kan du slutte og mase om skatteklasse to og at det er en inntekt for alenemødre??

Skal vi kalle det en "støtte" da ?

Uansett er dette noe aleneforeldre får og som ikke samværsforeldre får (om de da ikke har fått barn på nytt og bor sammen med disse og ny partner ikke er i arbeid).

Far til 2

[Gjest Tex]

Alle som er enslige og med forsørgeransvar eller lav inntekt får skatteklasse to.

Men bare dersom de faktisk bor alene!!

De aller fleste alenemødre bor faktisk sammen med en annen voksen person.

Det betyr at de aller fleste ikke får skatteklasse to og dermed kan du heller ikke holde på med å regne skatteklasse to som inntekt på generellt grunnlag for alle alenemødre.

kan du vennligst slutte med det??

Blir så utrolig provosert her....

[Gjest Tex]

-og hvem er det egentlig som er mest opptatt av å telle kroner og øre.....

*rister oppgitt på hodet*

[Gjest Anonymous]

Jeg er samboer med en som ikke er barnets far. Jeg får fortsatt skatteklasse 2. Skatteklasse 1 får jeg den dagen jeg blir gift.

Barnetrygd for et barn ekstra blir borte samt at de som får forskudd på barnebidrag må forholde seg til lavere inntektsgrenser. For meg betyr det at jeg går ned fra 75% til 50% av bidragsforskudd. (kjekt å ha en far som ikke gidder å jobbe).

Kanskje ender det med at jeg ikke har råd til å være samboer. Jeg får redusert "inntekt" ved å være samboer, men samboer har ingen forsørgelsesplikt ovenfor mine barn.

[Gjest Tex]

Jeg er samboer med en som ikke er barnets far. Skatteklasse 1 får jeg den dagen jeg blir gift

....skatteklasse 1 får du fra og med det året du gifter deg, eller fra og med det året du og din nye mann får barn sammen. Føder du i november, eller gifter deg helt på slutten av året, må du betale klasse 1 for hele kalenderåret.

[Gjest *Fiona*]

Skjønner deg godt, Tex.

Man går lett i den fella å regne slike ting for "inntekt", bonus, støtte, fordel eller hva jeg skal kalle det - som om ikke de pengene går med i det store sluket det faktisk er å forsørge to eller flere personer på EN voksens inntekt - særlig når denne voksne ikke kan ha fulltidsarbeid pga det praktiske i hverdagen med barna.

Kanskje på tide å slutte å oppføre seg som om alenemødre er det fordi det er så "fordelaktig", når man vitterlig ofrer ganske mye av tid, krefter, drømmer, egne muligheter, sosial kontakt, jobbmuligheter osv fordi man er i en låst situasjon. Hvordan noen kan tro kvinner gjør dette for moro skyld eller for å oppnå "fordeler" økonomisk er jo hinsides fornuft og normal innsikt. Dessverre en utbredt, kunnskapsløs, ensidig oppfatning. Men det sier jo mer om den som tror det enn om alenemødre, det kan lønne seg å huske det.

Dette gjelder ikke alle. Jeg er sikker på det sitter en og annen alenemor med fet inntekt og ingen bekymringer, på rompa i sofaen foran en såpeopera og sneipen i kjeften og rødvin på bordet, som snylter på barnefar og har stor glede av både det og å hindre barna kontakt med ham. Just for the hell of it.

Men det gjelder vel neppe flertallet. Man snakker om å anerkjenne far for at han "er villig til" å ta ansvar, og vi skal belønne ham for DET (!!!???). Kan ikke huske det er blitt delt ut noen pris for Årets alenemor noen gang akkurat, i tillegg til det man yter ved å ha ansvaret i større eller mindre grad alene må man høre på ganske mye mer eller mindre relevant kritikk.

Selvsagt er ikke alle alenemødre uskyldige ofre heller. Men at mange mødre på dette forum, som nå engang har hovedomsorg, av mange ulike grunner, mange av dem sikkert vektige (og uansett, skal andre dømme om det??), skal møtes med den samme jamringen om og om igjen, synes jeg blir rett og slett ufint. Fint å innrømme at man er farget av sin situasjon som samværsforelder, men det hjelper jo lite på innsikten og fintfølelsen overfor andres situasjon for øvrig.

Kan ikke huske å ha kritisert noen for å være mann. Mulig jeg har ytret synspunkter om det å være trangsynt mann, men det er vitterlig noe annet... og langt fra kjønnsbasert.

[Gjest Anonymous]

Kanskje på tide å slutte å oppføre seg som om alenemødre er det fordi det er så "fordelaktig", når man vitterlig ofrer ganske mye av tid, krefter, drømmer, egne muligheter, sosial kontakt, jobbmuligheter osv fordi man er i en låst situasjon. Hvordan noen kan tro kvinner gjør dette for moro skyld eller for å oppnå "fordeler" økonomisk er jo hinsides fornuft og normal innsikt.

Ehhh..nå ble jeg litt satt ut her asså. Høres ut som det er et stort åk å ha ansvaret for barn. Den perioden av livet er kanskje "selve livet". Det vil man se og oppleve den dagen barna er blit voksne og man oppdager at man bare har fått låne de i noen år.

Høres ut som egoistisk sutring, særlig med tanke på at de fleste får barn i voksen alder og faktisk har hatt mulighet til å kun tneke på seg selv lenge.

[Gjest *Fiona*]

Du bekrefter jo bare det jeg skriver - det er liten anerkjennelse for det å være mamma.

Det er da for svarte ingen motsetning i å synes det krever mye, og å synes det er fantastisk! At det er utrolig og velsignet å ha barn betyr ikke at det ikke krever sitt.

[Gjest Anonymous]

Men ærlig talt, synes du det er så liten anerkjennelse å være mamma? Den anerkjennelsen opplever alle foreldre gjennom barna sine hver eneste dag.

Og kom ikke å si at eneforsørgere ikke blir ivartatt i dette landet.

Det er ingen som lider noen stor nød, så lenge man lever et fornuftig liv og gjør litt for å ha det bra selv. Alt skal ikke være lett. De kan være vanskelig å få barnehageplass, på samme måte som det kan være vanskelig å få jobb. Det kan være slitsomt å oppfostre barn, på samme måte som det kan være vanskelig å ta vare på gamle foreldre.

Det er en del av livet.....

[Gjest *Fiona*]

Det er herlig å være mamma, og jo, anerkjennelse rent personlig får man. Du vet lite når du sier INGEN lider noen nød i dette landet, men det var ikke poenget.

Hvorfor være så svart hvit da?

Jada, livet er tøft. Var det poenget? Livet er så tøft så da skal vi sette oss ned og gjøre ingenting? Hva i all verden hadde det med saken å gjøre?? Kanskje det finnes mennesker der ute med en annen virkelighet enn deg?

Selv er jeg utrolig privilegert. Det tar ikke fra meg evnen til å se at andre ikke er det... Jeg får masse anerkjennelse jeg, fra eksen, fra hans familie, fra sønnen min, min familie, venner, arbeidsplass... Så da er det greit liksom? Det er MIN privilegerte situasjon. Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har oppnådd dette selv! Det betyr da ikke at det ikke skjer andre ting andre steder. Det handler ikke om anerkjennelse slik du åpenbart tolket ordet - som i medaljer eller prestisje eller hva. Anerkjennelse betyr også at man "er klar over, innser, gir til kjenne", AT noe er slik og slik.

En alenemor eller alenefar til tre barn vil sikkert ikke være uten barna sine - det betyr ikke at det ikke er krevende, at barnas betingelser kanskje kan bedres!

Jeg tror ikke du oppfatter helt hva diskusjonen dreier seg om.

[Gjest Anonymous]

Jeg er eneforsørger selv. Dvs. bor sammen med ny samboer nå. Har aldri fått noen hjelp fra barnefar da han droppet ut ganske kjapt.

Og jeg mener faktisk at det er svært få som ikke har det akseptabelt her i landet.

Da ser jeg bort fra grupper som narkomane o.l.

Jeg etterlyser bare litt"helikoptersyn" i diskusjonen. Synes det blir ganske sytete når man diskuterer 100 lapper og hvem som får mest og minst.

Thats all...

[Gjest Emmelina]

Fiona..

Kom deg opp og ut av klagemuren din..Jeg skulle gladelig gitt avkall på alle mine timer der jeg kan lese, gå på kino, ta en tur ut, slappe av , jobbe så mye jeg vil .. o.s.v. om barna hadde bodd her..

Ja skjønner at du noen gang blir lei, men jeg kan si deg at som samværsforeldre . så går du med ett indre savn og nå mener jeg ikke sorg.. Den er jeg ferdig med..

Men å leve med ett savn av barna dine hver dag spiser deg opp innvendig. Det er den følelsen mange fedre også sitter med og den skulle du prøvd Fiona før du beklager deg ..

Ja barna er krevende .. Det vet samværsforeldre også. Vi har bodd med barn , en del i mange år..

Det skrives her som at vi ikke har peiling..

Jeg har en eks som saboterer en del av samværet som kan være og som .. p.g.a. han har økonomiske grunner til ikke å la barna være mer hos meg.

Beklager Fiona, men kom deg ut og bort fra klagemuren og takk din skaper for at barna bor mest hos deg..

Vennlig hilsen

Meg

[Gjest Anonymous]

Selvsagt er ikke alle alenemødre uskyldige ofre heller.

Javel, ofre asså....ofre for hva da liksom. Ofre for å ha fått barn eller...???

[Gjest *Fiona*]

Ja... det er jeg enig i. Av typen "jeg har det fint økonomisk, men det er jo PRINSIPPET da, jeg synes han skal betale mer..." Særlig med ny type, og tilsvarende sterkere økonomi e.l.

Eksen min kommer og sier fra når han har gått opp i lønn han, for å høre om ikke han kan betale mer... Forrige gang sa jeg ja takk, jeg var arbeidsledig, sinnsykt blakk og han fikk fast jobb med god inntekt. Vill eikke gjort det ellers.

Neste gang kan det være omvendt - og jeg har ikke tenkt til å ri prinsipper; jeg er interessert i at sønnen vår skal ha best mulig vilkår, både ved å ha foreldre som kommuniserer bra og at han slipper å tape sosialt og økonomisk mer enn "nødvendig" på at foreldrene valgte å ikke leve sammen. Hadde spm om penger vært et konfliktområde ville jeg sagt fra meg ethvert krav, fordi sønnen min er viktigere.

MEN - det finnes dem som ikke har det sånn... Det finnes reelle problemer her i landet også, selv om det sulter barn i Afrika - føler liksom at det må være lov for dem som sliter med en situasjon, å komme med det.

At det finnes en del sytere stemmer sikkert. Mye følelser ute og går ifm brudd :-)

Men man må vel nesten la tvilen komme tiltalte til gode, det er et kvinnediskusjonsforum, det blir kanskje litt ensidig å dømme her.

[Gjest *Fiona*]

Mitt svar var til gjesten før gjesten, hadde jeg nær sagt, siste gjest gjør ikke akkurat rede for seg og spørsmålet taler vel for seg selv... Uskyldige ofre for omstendigheter som kan dukke opp i kjølvannet av et brudd da, ikke sant!!?? herregud...

[Gjest *Fiona*]

Til Meg

Jeg sitter ikke på noen klagemur. Jeg har det kjempefint. Hvis du hadde lest innleggene hadde du skjønt det.

Jeg svarer på de innleggene som er, om den virkeligheten mange opplever. Innlegg av typen "kom deg ned fra klagemuren" blir vankelig for meg å ta seriøst.

At du har det sånn synes jeg er trist. Og du har sikkert en helt annen situasjon enn meg, som gjør at det er tungt å bære, og som gjør at din virkelighet er helt annerledes enn min. Det gjør velkanskje at det er lett å bli furten på alle andre i motsatt situasjon. Jeg aner ingenting om årsaken til din situasjon.

Selv savner jeg gutten min når han er borte, og i sommer har jeg vært nødt til å jobbe, hvilket vil si jeg ikke har sett ham på 5 uker. Mitt savn er likevel fullstendig i bakgrunnen, da jeg vet han har det fantastisk der han er - det er faktisk viktigst for meg.

Du kan klassifisere tapet ditt på din måte. Jeg har, i min , situasjon, fått igjen mer enn jeg har ofret - men det har ikke alltid vært sånn, og det koster jo. Jeg setter pris på det jeg har hvert sekund. Det er ikke å klage, det er å si "en spade er en spade".

Men - og jeg begynner å gjenta meg selv hører jeg - ens egen virkelighet er ikke allmenngyldig!!! Ens egen subjektive hverdagsoppfatning er ikke den absolutte sannhet. Om man har det kjempefint og blir trangsynt av det, eller om man har det pyton og blir bitter av det - det spiller ingen rolle for meg i seg selv - når jeg skriver, er det med tanke på dem som ikke akkurat viser noen særlig ydmykhet ift at de skjebnene som beskrives her faktisk er reelle for dem som skriver inn.

Snakk om å plukke ting ut av sammenheng da. Skjønner ikke helt hvorfor jeg bruker tid på dette akkurat nå, når jeg tenker meg om. Det finnes alltid mulighet for feiltolkning, og forklaringer kan aldri bli lange nok :-?

[LilleBille]

For meg som sitter utenfor - virker det som om *Fiona* har fått til det som de fleste ønsker for barna sine etter et brudd - kan derfor ikke helt skjønne at hun får beskjed om å komme ned fra "klagemuren".. tvert i mot virker det som om hun og barnefaren virkelig jobber for å gjøre det enklest mulig for barnet.

Det å være foreldre er uansett om man er alene eller ikke - en stor utfordring med masse gleder - masse utfordringer - og masse jobb.

Et brudd er vanskelig for alle - uansett grunnen - og det viktigste for oss alle bør være barna.

At foreldrene - og evt. nye partnere tar hensyn til barnet og hverandre ... og samarbeider til beste for barnet må da være målet.