Synes ikke det virker som noe kjekt å ha barn....

[AnonymBruker]

Er for tiden veldig ambivalent, og sliter litt med mange irrasjonelle følelser. Er 38 uker på vei, og på en måte drittlei av å gå gravid. Har mange plager, så skal bli deilig å bli ferdig. På en annen måte vil jeg helst at ungen skal bli der inne så lenge som mulig, fordi det blir jo i hvert fall ikke bedre etterpå.

Jeg synes bare jeg får høre om hvor slitsomt og fælt det kommer til å bli i tiden etterpå.

Kommentarer som disse hører jeg daglig : "Du må sove nå, for det blir siste sjangse på leeeenge".

"Dere får bare nyte de siste dagene, snart er det for sent"

"Er det noen som kan klare det så er det jo dere to".

"Bra dere har et godt forhold, det kommer dere til å trenge".

"Vi må treffes nå før ungen kommer, etterpå er det for sent".

"Dette kommer til å bli tungt" osvosv..

Altså.. Er det alltid slik at det å få barn er et rent helvete som setter parforholdet på prøve? Noen lyspunkt må det jo være? Folk får vel flere barn av en grunn? Føler at jeg angrer jeg, og har daglige tanker om "hva er det nå vi har gjort." Ønsker ikke å ødelegge vårt gode forhold heller.

Det hjelper heller ikke at jeg aldri har vært spesielt glad i babyer, og har lite/ingen erfaring med dem. Jeg håper jo liksom at det skal bli noe annet med min egen. Har ikke fått spesielt mye følelser for barnet i magen heller, det virker så fjernt ennå...

Alt dette har ført til at jeg gruer meg, i stedet for å glede meg...

Uff... beklager rotete innlegg...

Anonymous poster hash: 2f98a...320

[AnonymBruker]

Hadde selv aldri holdt en baby før jeg fikk sønnen min i armene for drøye fem år siden.

Selv da var det ikke den sjelsettende opplevelsen mange snakket om på forhånd. Joda, jeg var glad, men engler dalte ikke ned fra himmelen og spilte trompet, hvis du skjønner hva jeg mener.

Men tiden gikk, og slitsom var (og er!) det, men du verden: for første gang i mitt 39 år gamle liv har jeg virkelig forstått betydningen av å elske noen. Jeg blir varm om hjertet hver gang jeg ser ham, og livet har fått en dimensjon som jeg ikke kunne forestille meg.

Livet ditt kommer til å forandre seg, og slitsomt vil det bli, men det kommer du ikke til å bry deg noe om. Du er i ferd med å tre inn i en helt magisk verden. Du har ALT å glede deg til!

Anonymous poster hash: 5bc66...cad

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det slitsomt å få barn, og de kommentarene er det noe i. Men så er det andre man får som gjør at alt er verdt det! Den kjærligheten man kan gi til en annen og få tilbake, er bare herlig.

Når min 7 årige sønn vil sitte i armkroken min å se på tv, da er livet mitt bare komplett.

Anonymous poster hash: 58f67...2f1

[Gjest Magdalene]

Nei, det er langt fra slik for alle.

For oss har det gått lekende lett med begge barna. De har kun spist og sovet fra starten av. Enkle å legge, ikke noe hokuspokus med mating, sovet godt på nettene, kost seg hos besteforeldrene.

Jeg og mannen har samarbeidet godt, og er et sabla godt team, setter at tid til hverandre, og ikke minst; koser oss masse som en familie.

[AnonymBruker]

Fødte for 14 mnd siden og det er en stor omveltning i starten, men når rutinene og selvtilliten er på plass var det ikke noe som stoppet oss fra p reise på besøk, middag med venner og familie etc. Etterhvert når barnet blir eldre kommer gjerne mer kveldsrutinwe og da er det naturlig at man er hjemme på kveldstid uansett pga legging osv, men da er jo spørsmålet hva dere/dine venner forventer? Er det partyparty? Er det middag, brettspill og en pils? Dette er jo ting som for mange kommer tilbake ibhverdagslivet etter de første mnd med omstilling søvn, amming etc.

selv er jeg 36 uker på vei og gleder meg til nummer to. Starten var for oss veldig vanskelig og sleit masse med ammingen og synes permisjon var noe kjedelige greier. Mannen og jeg var tidlig klar på at vi skulle komme oss ut av hus og slikt, selv om det er begrensninger.

for oss er det en berikelse, jeg tvilte på om jeg ønsket barn og er ikke fluffyduffy-person som mor heller, men gleder meg til dagene med barna og alle de små hverdagsgledene de bringer.

Anonymous poster hash: 4acbe...b6c

[Maximillian Cohen]

Jeg kjenner meg svært sjeldent igjen i disse negative beskrivelsene; syns det var helt topp å bli far.

[Tanuki]

De forste 10 ukene var grusomme! Var utslitt og folte ikke den store kjaerligheten for den lille, men saa bedret det seg. Han sov bedre, smiler, lager lyder, gulper ikke like mye lenger etc, er endelig kan jeg liksom si at jeg faktisk nyter a vaere hjemme med ham:P Var bare et sinnsykt slit i begynnelsen, men det var jo bare snakk om noen uker. Og er jo saa koselig a fole seg som en famile:)

[Sushi]

Kommentarene du får er nok ment å gi deg et annet perspektiv enn alle som sier "ååå, det er så HERLIG med baby, du må bare NYTE hvert sekund!!! :hjerte: ". Det er bare å ta det som det kommer. Kanskje elsker du babytilværelsen, kanskje hater du den. Uansett er det en ganske kort periode, selv om det ikke føles slik når du står midt i det. Forholdet blir nok satt på prøve, men her gjelder det som alltid å kommunisere. Er dere gode på det så takler dere nok å få barn også.

Det hjelper heller ikke at jeg aldri har vært spesielt glad i babyer, og har lite/ingen erfaring med dem. Jeg håper jo liksom at det skal bli noe annet med min egen. Har ikke fått spesielt mye følelser for barnet i magen heller, det virker så fjernt ennå...

Anonymous poster hash: 2f98a...320

Dette siste du skriver gjaldt også meg før jeg fikk barn. Ikke noe problem for meg i alle fall - jeg er fortsatt ingen babyperson, men er blitt mer glad i barn generelt etter jeg fikk mine egne. Og jeg elsker selvsagt ungene mine selv om jeg heller ikke følte så mye når de var i magen.

[inlovewith]

De første 3-4 ukene var fæle her. Jeg fikk ikke sove mer enn 2 i strekk. Gubben snoka seg unna alt av husarbeid siden jeg bare "koste meg hjemme hele dagen". Babyen sleit med sugeteknikken, nipplene var såre og blødde, og jeg holdt på å gi opp ammingen! Men så snudde alt seg rundt! jeg grein meg til å få mer hjelp i hus, baby tar puppen med en gang og nå sover hun gjerne i ett strekk fra midnatt til kl6-7, noe som er GULL verdt!

[Nicoline86]

De kommentarene du får er bare fakta, men det blir lettere med tiden

[AnonymBruker]

Med sånne advarsler så blir du kanskje lettet over at det ikke blir såååå ille som de andre skulle ha det til mens du gikk gravid?

Anonymous poster hash: 75780...3c2

[AnonymBruker]

Jeg synes det var 100% slitsomt og 100% kjempefantastisk på samme tid.. Bare å glede seg. Mannen og jeg har fortsatt et lykkelig forhold.

Anonymous poster hash: 365dd...b19

[AnonymBruker]

I mitt hode var det litt pakka man må godta når man planlegger barn; det kan bli fantastisk, ekstremt utmattende og alt innimellom der.

Tror bare man må akseptere det, og ha i bakhodet at man får ta en dag av gangen uansett om de er gode eller dårlige

Anonymous poster hash: 7666d...de0

[Aomame]

Fikk min datter for 12 uker siden og det har har vært litt slitsomt, men ikke utmattende. Jeg har hatt lave ambisjoner for hva jeg skal rekke i permisjonstiden annet enn å ta meg av baby og har latt babyen styre døgnrytme og mating.

Jeg er en av dem som har elsket babyen min fra første stund. Forholdet til min mann er bedre enn aldri før og vi forteller hverandre hver dag hvor lykkelige vi for at vi har denne lille familien sammen. Så for meg har barn vært noe som har beriket livet mitt kraftig

[Gjest Trolletrine]

Jeg fikk også mange sånne kommentarer som du har fått, TS. Men hvis det er så ille å få barn, skjønner jeg ikke hvorfor folk orker å få barn nr 2 og nr 3.....

Men nettopp pga sånne kommentarer, så så jeg for meg et slitsomt liv. Men vet du hva? Livet mitt er blitt så fantastisk bra! Alle er forskjellig, men for mitt vedkommende var det å få barn en ubeskrivelig berikelse.

Akkurat nå er du sliten, lei og hormonell. Forsøk å ikke ta deg nær av det folk sier til deg. Du skal få ditt eget barn, og ikke barna de andre snakker om, uansett.

Bruk siste tiden til å kjenne på forventning og glede- du har skapt et liv som du snart skal få se om en liten stund. GLED deg og masse lykke til :-)

[AnonymBruker]

De første ukene/månedene var mannen, baby og jeg i en lykkeboble. Barnet lå på gulvetpå et teppe, og vi satt og SÅ på henne. I timesvis. I dagevis. Vi storkoste oss med amming, stell, bading (Å, det var så gøy!), små trilleturer. Vi har tusenvis av bilder av en en yfødt baby som stort sett sov, vi forsøkte å fange det vidunderlige/en følelse/sjelen hennes. Alle sa: Nå må dere kose dere og nyte den første tiden". Jeg skjønte det ikke, vi gjorde da virkelig ikke noe annet enn å kose og nyte, hvordan kan man gjøre noe annet?

Det kan bli fantastisk. Ikke alle har det slik, men jeg hadde noe av en motsatt fødselsdepresjon, den skjønne babyen ga meg verdens største kick. Heldigvis har vi små øyeblikk av lykke nå også, i all hverdagsmaset med større barn.

Anonymous poster hash: 042ad...6ac

[AnonymBruker]

Synes det er ekstremt utmattende med barn, og den første perioden var grusom. Babyen sov 2 timer om natta. Det er noe i kommentarene de sier, livet blir aldri det samme. Men det blir også fantastisk på veldig mange måter. Parforholdet blir såklart satt på prøve, mindre overskudd til sex, slimhinnene i underlivet tørker ut når du ammer, så man blir lite lysten i begynnelsen også, for å si det sånn. Her er noen punker jeg skulle ønsker folk fortalte meg før jeg fikk barn.

- Man blir så knyttet til ungen sin at det gjør fysisk vondt å være borte fra barnet i begynnelsen.

- Man har knapt tid til å dusje den første tiden.

- Søvnen man fikk som gravid er myyye bedre enn med en nyfødt

- Jeg gledet meg til å sove på magen igjen, men det gikk ikke an. Når puppene er fylte med melk er det svært ubehagelig.

- Man lekker fra puppene konstant i begynnelsen

Anonymous poster hash: 46d69...4ec

[AnonymBruker]

De forste 10 ukene var grusomme! Var utslitt og folte ikke den store kjaerligheten for den lille, men saa bedret det seg. Han sov bedre, smiler, lager lyder, gulper ikke like mye lenger etc, er endelig kan jeg liksom si at jeg faktisk nyter a vaere hjemme med ham:P Var bare et sinnsykt slit i begynnelsen, men det var jo bare snakk om noen uker. Og er jo saa koselig a fole seg som en famile:)

Skriver under på denne! De første ukene er helt forferdelig grusomme. Hadde aldri trodd det på forhånd. Men nå hadde jeg haste keisersnitt og ble syk etterpå. Så det var nok litt tyngre enn for de som har en vanlig fødsel. Men for å si det sånn så har jeg funnet ut hva som er meningen med livet. Det blir bare bedre og bedre for hver dag som går

Anonymous poster hash: 55501...622

[AnonymBruker]

Jeg gleder meg utrolig masse selv om jeg vet det blir slitsomt. Jeg fikk et søsken i en alder av 18 år og var med på det meste fra første dag.

Det er forresten ingen i min familie som sier at spedbarn er slitsomt. Vet ikke om de bare ha vært heldige, men de har flere barn med lite aldersforskjell så de har nok ikke syns det var så ille. Skal sies at familien er veldig hjelpsomme her og gjerne bidrar med mating, turer og pass slik at foreldrene får sove ut litt.

Bruk familien din det du kan

Anonymous poster hash: 2de70...413

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i de kommentarene der!!! Jeg lurte jo virkelig på om det var så ille å få barn, og om dersom det var det, hvorfor får folk så mange unger da??

Jeg hadde derfor mentalt forberedt meg til at når baby kom så kom det til å bli ett slit og ett helvete uten like.

MEN....vet du hva?? Det er ikke ille i hele tatt. Jeg føler meg ikke særlig sliten, og har vel aldri hatt ett såpass rolig liv før som nå. For min del er jo det arbeidet jeg gjør med baby, ikke særlig anstrengende. Bade baby, leke med baby, stelle baby, gi baby mat...ect. Det er jo ikke tungt fysisk arbeid man snakker om?? Det er vanlige arbeidsoppgaver, og for min del er dette veldig overkommelig.

Men jeg og pappaen er flinke på å avlaste hverandre. Så ingen problemer å få kommet seg ut innimellom, få trene litt, tatt seg en fest, ect. Det har vi begge klart å gjøre her, og vår baby er 3 mnd. Man er selvsagt ikke like fri som før, men det er fult mulig å få gjort slike ting.

Jeg har selvsagt full forståelse for at de som har babyer med ekstra behov, kolikk, ect vil ha tøffere hverdager. Men disse utgjør jo ett mindretall.

Ikke hør på alle disse kommentarene. Det er alt hva du gjør det til. Gled deg heller til alle de mulighetene som dukker opp når du er i permisjon.

- Gå masse trilleturer, mens alle andre er på jobb:-) Få frisk luft i lunger og sinn. Deilig!

- Ta deg smålurer på dagtid, når du har behov for det. Ta med deg baby og hvil dere sammen. Baby liker dette.

Jeg synes nå at det er veldig mange mødre med babyer her inne på forumene. Det indikerer jo at det innimellom er litt " fritid" og "fri" fra babyen. Om man da vil bruke dette på å surfe på nettet, eller ta seg en tur ut, er jo en prioriteringssak.

Mange mødrer går jo på kafe også. Er det ikke det mødrer i perm er "kjent" for?

Att dette er så travelt så alle skal ha det til, kjøper ikke jeg i alle fall. Noen har det travelt og slitsomt, men jeg tror de fleste føler at dette med å få en baby er ganske overkommelig, og ganske gøy:-)

Anonymous poster hash: 6f163...2e2