Mangel på empati

[Cordelia]

Du har ikke mistet det, bare lukket igjen. Og det som har vært lukket kan åpnes igjen. Poenget er at du må tro på det. At det er umulig er bare bullshit. Du sitter og snakker deg selv ned og umuliggjør en løsning rett og slett fordi det er det som er lettest å svelge. Hvis du åpner opp innebærer det at du også må godta smerte. Og det er vel der det egentlig gnager?

Ta kontakt med psykolig ts, ikke la livet knekke deg. Du fortjener bedre.

Endret 30. oktober 2014 av Cordelia

[Gypsy22]

Jeg var ganske kald og død lenge, møtte min mann på denne tiden. Han pleide meg og fikk sårene mine til og gro igjen. Tok tid.. Var så sliten mange ganger at han måtte vaske håret mitt og få i meg mat.

I dag er jeg glad og sprudlende når man finner den rette som skal inn så snur det seg. Men en ide er og gå til psykolog du trenger bare noen som tar ivare på deg ❤️

[Gjest]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Ann Christin, mod

[Gjest Seajewel]

Som man sår, får man. Det er ikke vanskligere enn det kjære TS. Anonymous poster hash: 395c0...aaf

Det er det bare ignorante mennesker som sier. Skam deg!

[Neutral90]

uffa TS, livet er ikke alltid enkelt. Søk hjelp og ta tiden til hjelp, det er først når du er glad i deg selv at du kan vise glede eller empati ovenfor andre. Jeg håper at alt ser lysere ut snart.

Jeg er også forsåvidt enig med andre her, at ved en følelsesmessig "overload" så lukkes systemer ned. Det er fordi kroppen og sinnet ditt forteller deg at du må fokusere på deg selv.

Skap et liv du ønsker å leve selv. Klem igjen.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har full medfølelse og forståelse med deg, jeg var også en som hadde det rimelig ok i oppveksten, før det plutselig smalt -og det ene førte meg inn i det neste, traume etter traume. Til slutt følte jeg meg som en skygge av meg selv, og visste hverken ut eller inn, jeg reagerte ikke lengre annet enn med angst og frykt som et konstant teppe over tankene. Jeg lo ikke lengre, ikke fra hjertet, relasjonene jeg hadde til folk gikk på automatikk -det føltes som om jeg var helt tom, ikke engang når noe var skremmende hadde jeg noen form for reaksjon. Men hjernen kvernet på fortiden, og den kvernet på "akkurat nå", jeg var deprimert, jeg tenkte mørke tanker om livet -like mye som jeg prøvde å holde hode over vannet, med et smil.

Jeg "slapp" å bli sint, aggressiv -det er det jeg forteller meg selv. Jeg ble grå på innsiden, men jeg gikk aldri i svart, jeg følte aldri ondskap fra hjertet mitt, -kanskje fordi jeg var heldig nok til å huske varmen hjertet en gang hadde. Så jeg visste at jeg ikke var 'død', men skjønte etterhvert at min menneskelige, fysiske kropp -med all dens evne til å beskytte seg selv mot skade og reparerere sår, bare var i beskyttelsesmodus. Og det hadde jeg vært lenge.

Så oppdaget jeg noe.. nye måter å tenke på, nye måter å ta ansvar for hvordan jeg lever dette livet mitt.

Jeg begynner med denne, ingen guruer og sjamaner i første omgang, ei heller rent vitenskapelig -men en som forklarer hvordan ting henger sammen, med et litt annerledes perspektiv.

Anonymous poster hash: 06b94...066

[AnonymBruker]

Om man har mobbet hver dag gjennom ungdomsskole og vidregående, samt opplevd at foreldrene som man er dypt glad i har dødd samt kjæresten gjennom 5 år har dødd. Så er det fullt mulig å miste empatien man utviklet i barndommen.

Du får ta mitt ord for det

Anonymous poster hash: da9c9...e07

Kanksje du skulle fokusere på å lege deg selv fremfor å lege andre. Virker som at du har fokusert på andre i altfor lang tid, for å slippe å ta tak i din egen sorg. Nå har psyken din satt en svært naturlig stopp for dette.

Det er en fase, og du kommer ut av den ved å jobbe deg igjennom alle de vanskelige følelsene du har knyttet til det du sier her.

Når du på nytt føler at livet smiler til deg, vil du også få empatien tilbake. Kanskje ikke like sterkt som da du fokuserte på andre for å unngå å fokusere på deg selv, men du vil nok få tilbake en helt normal dose empati.

Anonymous poster hash: 3fbfe...bff

[AnonymBruker]

^posteren over

jeg skulle skrive noe om at, -om du føler deg åpen for denne typen "terapi" så kan jeg legge ut flere videoer her som kan være interessante, det er bare å si fra. Jeg har brukt noen år på å forandre mitt perspektiv på livet, og det å stole på universet sev om det foregår mye drit blandt oss mennesker -men har fortsatt et helt liv igjen å leve, og jeg reparerer i riktig retning dag for dag.

Anonymous poster hash: 06b94...066

[AnonymBruker]

Har null empati for folk selv! Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Bryr meg svært lite om andres tanker og følelser. Så sant det ikke har en personlig vinning for meg.

Men jeg kan gjerne spandere på folk, men underbevisst så tror jeg at det er fordi da fremstår jeg som bedre.

Jeg tror jeg var snillere når jeg var yngre. Vokste opp i et hjem hvor pappa var voldelig mot mamma, og litt mot oss barna også. Jeg husker egentlig svært lite av disse episodene, men kanskje de ligger bak der og ulmer.

Jeg har også svært vanskelig for å unnskylde meg, og kan fint finne på å si helt for jævlige ting til folk, som jeg selv mener ikke er så ille. Uansett hva folk sier til meg om min oppførsel så preller det av, føler meg egentlig som er supermenneske.

Blir nesten litt kvalm av meg selv ved å skrive dette, men sånn er det nå

Anonymous poster hash: acae2...45c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har selv opplevd mye, og har selv en far uten empati, så jeg håper ikke jeg blir som han. Jeg er 23 år nå, og jeg har med årene blitt mer og mer iskald noe som venner samt bekjente har snakket om flere ganger. Jeg selv har blitt så kald at jeg kun bryr meg om meg selv, samt venner er kun noe jeg kontakter når jeg får noe igjen for det.

Om jeg mangler empati det håper jeg ikke, men det er mulig dette er en forsvarsmekanisme mot å bli såret. Opp i alt dette holder jeg på med en, men jeg sliter med å fortsette relasjonen fordi jeg vet at det kommer til å gå til helvete uansett.

Så ja, akkurat nå er jeg i en veldig egoistisk periode der alt handler om meg, mitt, og min framtid. Kjærlighet samt nærhet er ikke noe jeg har kjent på lenge.

Anonymous poster hash: 5248e...a12

[AnonymBruker]

Jeg mangler mye empati jeg også. Ingen ville trodd det. Jeg fungerer svært godt i dagliglivet, som kone, småbarnsmor, kollega, venninne. Men sannheten er at jeg ikke bryr meg særlig om andre enn meg selv. Jobber i tillegg i et omsorgsyrke, og tilsynelatende er jeg snill og omsorgsfull. Jeg tror jeg har hatt mer empati enn jeg har nå, men at jeg er overbelastet av all omsorgen jeg har blitt nødt til å gi. Min far har svært lite empati, og noe kommer nok fra han. Jeg håper jeg kan få tilbake empatien.... Jobber med meg selv, og går til psykolog.

Anonymous poster hash: 875b3...376

[AnonymBruker]

Har null empati for folk selv! Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Bryr meg svært lite om andres tanker og følelser. Så sant det ikke har en personlig vinning for meg.

Men jeg kan gjerne spandere på folk, men underbevisst så tror jeg at det er fordi da fremstår jeg som bedre.

Jeg tror jeg var snillere når jeg var yngre. Vokste opp i et hjem hvor pappa var voldelig mot mamma, og litt mot oss barna også. Jeg husker egentlig svært lite av disse episodene, men kanskje de ligger bak der og ulmer.

Jeg har også svært vanskelig for å unnskylde meg, og kan fint finne på å si helt for jævlige ting til folk, som jeg selv mener ikke er så ille. Uansett hva folk sier til meg om min oppførsel så preller det av, føler meg egentlig som er supermenneske.

Blir nesten litt kvalm av meg selv ved å skrive dette, men sånn er det nå Anonymous poster hash: acae2...45c

Du kommer til å ende opp ensom og fullstendig alene om du fortsetter med drittslengingen. Ingen orker det i lengden. http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_icon_wink.gif' alt=';)'>

Anonymous poster hash: 77215...a1b

[Gjest Lille-pus]

Bare et lite spørsmål til dere som mener dere er uten evnen til å logisk forstå hvordan og hvorfor et annet menneske kan agere og handle som det gjør, - selv om dere selv ville valgt og handlet helt annerledes:

Er dere helt sikre på at det er empati dere mangler, og ikke sympati?

[AnonymBruker]

Dersom man ikke klarer å håndtere egne følelser, er det vanskelig å ha empati for andre.

Jeg vil tro at du har "skrudd av" for dine egne følelser knyttet til alt du har vært gjennom. Dermed klarer du heller ikke skru på når det gjelder andres følelser eller vonde opplevelser.

Med tanke på det du har opplevd, vil jeg tro at profesjonell hjelp vil være nødvendig for å kunne bearbeide og klare å håndtere vanskelige følelser. Og det vil forhåpentligvis kunne hjelpe deg til å ha sunnere relasjoner til andre mennesker.

Anonymous poster hash: 751a9...d60

[AnonymBruker]

såklart, hvem hadde ikke vært det om de hadde vært i mine sko. har nok med å bry meg om meg selv så jeg evner ikke føle empati med andre mennesker. det gjør meg ikke ond, jeg er et produkt av mine omgivelser og omstendigheter men jeg har fremdeles mitt moralske kompass Anonymous poster hash: da9c9...e07

Jo alle ville blitt det, men du kan jobbe deg ut. Jeg følte null empati fra en eller annen alder som barn til nå for ca 4 år siden også begynte jeg å jobbe med meg selv. Det tok mange år og pågår enda. Var så kynisk jeg 'solgte' venninner til andre menn. Ikke permanent. Jeg manipulerte moren min på en syk måte. Jeg ødela livet eller i der minste perioder av livet til flere 'venner'

Som barn visste jeg hva jeg skulle si for å trøste andre, men inni meg skjønte jeg ikke hvorfor de var lei seg for noe sånt og hånte dem inni hodet mitt. Stjal fra mine nærmeste venner osv osv..

Problemer: pappa var voldelig mot mamma. Og oss barna. I tilegg var han pedofil dette gikk hardt utover meg men også yngre søsken.. mamma gjorde ingenting. De flyttet fra hverandre men vi var der mye. Stemor kom og hun var ekstremt ustabil ble ofte fjernet av politiet/vakter i butikker osv. Pappa hadde ikke mye mat til oss, han snakket om hvor hore mamma var. Mamma var alltid sliten og om jeg ville vise henne noe jeg hadde laget sa hun alltid hysj jeg er opptatt. Hun slo meg også men ikke ofte. Pappa drakk og røyket hasj hver dag. . Jeg ble mobbet på barneskolen og ungdomsskolen. Ikke på vgs for da begynte jeg å ruse meg. Voldtekts forsøk. En venn lurte meg. En annen venn prøvde å selge meg på skippergata med makt. Ble ofte dopet ned. Klarte ikke vgs (begynte 4 ganger og slutta) fikk angst, depresjon og psykoser. Skjærte opp armer og ben siden 11 års alder. Fikk sparken fra ekstrajobben pga jeg ble sur etter at han tvang meg til å røre skrittet hans med beinet mitt x antall ganger. Ble kastet ut hjemmenifra da jeg fylte 18. Ofte glattcella og behandlet som drit. Avhengig av heroin. Sprøyter i halsen. Voldtatt. Kidnappet av pappa, låst inne i en uke.. osv osv orker ikke skrive mer men er mye vondt som har skjedd.

Idag: føler veldig for andre mennesker. Fordi jeg har jobbet for det. Jeg trodde jeg var en psykopat, men jeg var bare traumatisert. Det er du også men du kan jobbe med deg selv. Funker dog ikke med den innstillingen du har nå. Du må bli klar over at ingen kan ordne dette for deg. Ingen kommer til å ta ansvar for deg. Prøv å ta med deg det positive, du hadde gode foreldre. Du har hatt empati engang. Det er ikke noe galt i å svare det du svarer når folk sier de vil ta øvet sitt. Det er ikke ditt ansvar. Vil du ha det godt ikke livet må du ordne det selv for Ikke noen andre vil gjøre det.

Ingen skal si at sånt er umulig det tar jeg som en fornærmelse.

Anonymous poster hash: cefca...5df

[AnonymBruker]

Tror nok det er mulig å miste empati ja. Eksen min har en tøff bakgrunn der han blant mye annet mistet faren sin i tenårene. I starten opplevde jeg han som kjempe snill og omtenksom. Men etter ett halvt år merket jeg att noe var rart med han. Han brydde seg bare om folk om det gagnet han. Klarte ikke å sette seg inn i att jeg ble såret av ting og klarte ikke å vise støtte når jeg hadde det tøft. Det er veldig sårende å bry seg veldig om noen når man aldri føler man får det tilbake. Ville jobbet med dette hos psykolog om jeg var deg. Lykke til:-)

Anonymous poster hash: c6e43...844