Vil ikke ta abort men føler at jeg må :-(

[AnonymBruker]

Jeg står veldig alene i dette. Kjæresten min slo opp med meg da jeg fortalte det, og han sender meldinger om at jeg burde ta abort. At jeg ødelegger livet hans om jeg beholder. At de har arvelige sykdommer i familien som barnet mest sannsynelig får.

Jeg er student uten jobb. Har ikke hatt jobb på over et år nå, og har levd på oppsparte penger som tok slutt... Bor hos foreldrene mine fremdeles pga skolen bare er 20 min unna. (Er 24 år, han er 23). Jeg er på andre året av en bachelor. Jeg syntes studiet er vanskelig og må ta meg inn igjen i helgene for å henge med...

Men jeg har ikke lyst til å ta abort!!! :'( Beholder jeg er jeg redd jeg ikke klarer studiet. Foreldrene mine ville blitt skuffet, men de ville støttet meg.

Jeg føler uansett valg så vil livet mitt på en eller annen måte bli ødelagt... Jeg sitter her og håper faktisk på spontanabort slik at jeg slipper valget. Om jeg tok abort... Hvem ville den personen blitt?

Jeg er for abort. Fornuften sier at jeg burde ta abort. Men følelsene sier noe annet...hva skal jeg gjøre? Hva hadde du gjort i min situasjon? Faen altså.. Den personen jeg trodde jeg kunne snakke med om dette til forlot meg og trakasserer meg,.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!!!

Anonymous poster hash: c68fe...c64

[Chizue]

Eneste personen som kan finne utav dette er deg..
Du vil få mange forskjellige svar her på KG.
"Du dreper ett uskyldig vesen"
"Går du igjennom graviditeten er du egoistisk, hva har du å tilby barnet?" osv osv..
For å ikke snakke om barnebidrag og slikt...

Snakk med foreldrene dine, gode venninner..
Ikke her på KG

[AnonymBruker]

Det er ditt valg og du må ta avgjørelsen som føles riktig for deg. Men det er også et annet liv inni bildet, og barnets vell og ve er, når/om barnet blir til, er top prioritet. Ditt liv er ikke lengre kun ditt og alle dine valg ångår et annet liv også. Viss du er imot abort og bestemmer deg for å beholde det så er det mye å tenke på, økonomisk, sosialt, bosted, utdanning osv. Det er også hjelpeordninger, du kan snakke med fastlege , foreldre etc. Om du velger å beholde det så har du muligheten for adopsjon. Da kan barnet evt vokse opp hos foreldre, oftest gift med stabilt liv, god økonomi og er ofte eldre en det du er. Har du gitt noen tanker til denne muligheten?
Abort er et stort valg, og da du sier nå at det ikke er noe du vil, så har du full rett til å bestemme dette! Det er som sagt ditt liv, din kropp og din avgjørelse. Husk dog at dette er en stor avgjørelse som kommer til å påvirke resten av ditt liv, og avgjørelsen må taes etter du har nøye veiet alle sidene av saken.

Anonymous poster hash: 0b317...552

[AnonymBruker]

Ikke gjennomfør abort om du ikke 100% sikkert vil det.

Klem til deg!

Anonymous poster hash: 8a366...512

[Timza]

Ta den vanlige "testen" som man får beskjed om rundt avgjørelser. Lag to lister av pluss og minus. Da vil du instinktivt lage en større liste på den siden du egentlig har lyst til å bli størst.

[AnonymBruker]

Jeg ville beholdt. At den drittfaren blir unge selv med en gang noe sånn skjer trenger ikke avgjøre skjebnen. Tenk om du ikke får mulighet for å få barn i fremtiden? Du sa selv du ikke har lyst til å ta abort. Ikke la en drittsekk true deg til abort. Det er trist å ikke ha en mann gjennom graviditeten, men mange menn feiger ut og rett etter ungen blir født eller med en gang man blir gravid. Det er ikke første gang.

Dersom du velger å beholde skal du IKKE finne deg i at han trakkaserer deg og truer deg. Det holder å informere én gang om ''sykdommer'', men om han fortsetter burde du virkelig sette ned foten. Alt for mange som lar folk behandle dem som et objekt de eier.

Anonymous poster hash: ae37f...cb2

[Gjest Papirfly]

Drit i typen. Ikke tenk på ham engang.

Du kan snu på utsagnet over og si, ikke behold ungen om du ikke 100% sikkert vil det.

Hver jævla dag spyler jeg sædceller ned i dass. Det har blitt noen millioner. Burde jeg føle meg skyldig pga alle de livene som går tapt?

Hva er viktigst, at du kan forsvare deg selv som en plettfri helgen, eller at du klarer deg igjennom en vanskelig periode hvor du ikke klarer å fø deg selv engang, for å få en unge med en far som ikke vil se ungen og som har slått opp med deg?

Du må klare å leve med å være "drapskvinne," "morder," "du støtter bare abort fordi du har gjort det selv," osv. Men det er faktisk mange som fint har klart det.

Det er verre hvis du veldig gjerne ville hatt ungen, eller tenker at det er den eneste ungen du kommer til å ha sjanse til å få.

Vet ikke om det hjalp deg noe, men, men.

[Gjest Papirfly]

Adopsjon vil potensielt gi deg enda dårligere samvittighet, en unge som føler at det var viktigere for mammaen at hun fikk en utdannelse og et mindre vanskelig liv, enn at ungen fikk møte sin egen mamma. Adopsjon er jævlig, sånn sett.

[Timza]

Angående spørsmålet: Hvem ville ungen ha vært om du tar abort.

Det spørsmål kan du jo stille andre veien også.

Om du får denne ungen, hvilken unge® går du glipp av?

Min mor mistet en unge i krybbedød, og det var ekstremt hardt for henne. Men det dødsfallet ble også starten på et annet liv, min lillesøster som hun aldri ville ha fått om min bror ikke døde.

Får du en unge uten en far, så vil du også slite litt mer med å finne en partner i ettertid ettersom flere faller ifra med aleneforeldre. Hva hvis du etter utdannelsen treffer noen som ville gitt deg 2-3 barn som du i utgangspunktet ikke vil få hvis du får et barn nå? Hvem kunne isåfall dem ha vært?

Endret 27. oktober 2014 av Timza

[AnonymBruker]

Adopsjon vil potensielt gi deg enda dårligere samvittighet, en unge som føler at det var viktigere for mammaen at hun fikk en utdannelse og et mindre vanskelig liv, enn at ungen fikk møte sin egen mamma. Adopsjon er jævlig, sånn sett.

Adopsjon kan være lukket og barnet trenger aldri vite at det er adoptert. Og viss det får vite det kan det få vite det slik at dens biologiske mor var smart nok og elsket barnet nok til at hun bestemte seg for å la noen som er bedre egnet være barnets foreldre, og gi det alt hun ikke kan. Det er lite som er så uselvisk som adopsjon.

Anonymous poster hash: 0b317...552

[Pottepalme]

Jeg synes man burde være to et barn og at mannen må få ha noe å si. Men når det kommer til alt så er det jo ditt valg.

[AnonymBruker]

Burde undersøkt dette med arvelige sykdommer. Er sikkert ikke sant, han har sikkert litt småpanikk.

Du skriver at du er for abort, men at følelsene sier noe annet. Er kanskje greit å poengtere at når du blir gravid kommer det mange hormoner inn i bildet som kan endre litt på ting.

Anonymous poster hash: 04188...d8b

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette kan kun jeg avgjøre, men jeg vet ikke hva som er rett! Og jeg føler meg så ødelagt... Har ikke fortalt det til noen andre enda.

Og hvordan han reagerte da jeg fortalte det... Jeg tenker på det hele tida og er så utrolig lei meg. Jeg hater han akkurat nå samtidig som jeg savner han så utrolig mye :-(

Anonymous poster hash: c68fe...c64

[suprarenalis]

Dette er ditt valg å ta. Synes den potensielle barnefaren skal få lov å si hva han mener om saken, men å sende deg slike meldinger er ufint. (Han høres ikke ut som en jeg hadde ønsket å få barn sammen men, men det er jo irrelevant her.)

Du har en del å tenke igjennom nå, og begrenset tid å gjøre det på. Har du noen du kan prate med om dette? Har du satt deg ned og tenkt igjennom hva slags støtte og hjelp du vil få fra de rundt deg, ikke bare de neste månedene, men årene, så du får fullført studier? Ønsker du deg dette barnet?

Det finnes mange støtteordninger for eneforsørgere. Det er ingen luksus, men man får hjelp.

Amathea spesialiserer seg på samtale og rådgivning i din situasjon: http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003

[lillemeg90]

Dette er ditt valg, men vil råde deg til å ikke ta abort før du er HELT sikker.

Jeg ville også kontaktet Amathea.

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har nylig gjennomført en abort, og kjenner meg veldig igjen i de følelsene du beskriver.

Det er et forferdelig vanskelig valg å ta, og noe man må leve med resten av livet, uansett hva man velger.

Det er selvfølgelig sant at det til syvende og sist kun er ditt valg, og kun du som vet hva som føles rett for deg. Allikevel så er mitt beste råd til deg, dersom du gjennomfører en abort, å ikke gjennomføre dette alene. Det er utrolig trist å høre hvordan kjæresten din reagerte, og dersom du skulle finne ut at omstendighetene og den manglende støtten fra han fører til at du tar en abort, så skal du vite at du ikke har gjort et egoistisk valg. Forhør deg med foreldre, venner eller en annen person du stoler på som kan hjelpe deg gjennom prosessen.

Støtteordninger, livssituasjon og fremtidsplaner spiller en stor rolle både for fremtiden din -og til et eventuelt barn. Allikevel er det ingen tvil om at du klarer deg og at du kommer til å elske barnet, selv om hverdagen kan bli tøft. Den "morsfølelsen" du kjenner nå er sterk, og det er som nevnt over mange hormoner inne i bildet. Med de følelsene du har nå, så vil det være umulig å være 100% sikker på valget du skal ta (ihvertfall var det slik for meg), et råd kan være å sette opp en liste over hvordan din og barnets situasjon vil se ut med de ulike utfallene, og kjenne på magefølelsen og hva som kjennes "mest rett" for deg.

Når valget er tatt, så skal du vite at du har gjort et riktig valg -uansett hva du bestemte deg for.

En abort vil som regel føre med seg en viss skyldfølelse uansett, og da er det viktig å ha tenkt nøye gjennom valget, og ha noen å snakke med som kan støtte deg og minne deg på at valget du har tatt var riktig for deg (og et eventuelt barn) der og da. Samtidig så må du ikke glemme å støtte deg selv i valget du tar -for det vil komme sitasjoner hvor du blir lei deg usikker på om du valgte feil. Det samme gjelder dersom du beholder barnet (selv om du da ikke vil sitte igjen med anger, så kan det komme opp vanskelige situasjoner hvor det viktig å ha støtte både fra andre og deg selv).

Selv om det ikke finnes noe fasitsvar, så håper jeg dette var til en liten hjelp.

Anonymous poster hash: 89cc7...348

[Gjest Hold the door]

-

Endret 7. mars 2017 av Hold the door

[umwar]

Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig. Men du må tenke gjennom alternativene, og om du kan gi barnet ditt et godt liv ut ifra situasjonen du er i. Barn er DYRT, det krever ekstremt mye av deg og barnefaren, og det er en fordel å ha et godt nettverk, en jobb/utdannelse å falle tilbake på. Du må også ta med i stykket at du må få ditt eget sted å bo. Dere er begge voksne, og må ta ansvar for det livet dere har skapt sammen.

Snakk med foreldrene dine, legen din og hør hva de har å si. Det er ditt valg, ene og alene, men det er greit å vite at du har et apparat i ryggen.

[AnonymBruker]

Jeg synes det du skriver her sier mye.

Noen over her skrev: "Ikke gjennomfør abort om du ikke 100% sikkert vil det." Jeg ville heller sagt at dersom du ikke er 100% sikker på at du vil ha barn og er fullt forberedt på og i stand til å ta vare på barnet og gi det en god og trygg oppvekst, uten hjelp fra barnefar, kanskje ikke økonomisk heller dersom han lar være å betale barnebidrag, så ta abort.

Enig i dette.

En venninne av meg gikk nylig igjennom det samme. Og selv om det var vanskelig, forsto hun i etterkant at mye av det handlet om hormonene som herjet i kroppen og at hun kunne kjenne hun var gravid.

I dette tilfelle er TS i tillegg nettopp blitt dumpet, og har det å slite med. Det handler nok også litt om at hun er sint og fortvilet og ikke vil at han skal tvinge henne til noe. Hvis han hadde sagt "det er ditt valg, og jeg er ved din side uansett" så kunne hun tatt abort uansett, vel vitende om at det var hennes eget valg.

Det som er med valget ang. abort er at når det gjelder deg selv er valget en "byrde" og for den som uansett ikke kan ta valget, er valgmuligheten et privilegium (for barnefar har ikke noe han skulle ha sagt).

Jeg synes faktisk man skal ta begge siders mening med i beslutningen, og her vil han ikke bli far. Jeg er kvinne selv forresten.

Anonymous poster hash: 49444...360