Antidepressiv

[AnonymBruker]

Legen min vil at jeg, tross inat jeg aldri noensinne har fått behandling av psykolog, skal begynne på antidepressiv. Aner ikke hvilken medisin. Det "krasjer" ikke med den nåværende medisinen jeg tar (kom bare opp gult), men kjenner jeg er skeptisk.. Hørt så mye om at man blir apatisk?

Anonymous poster hash: fc546...df9

[AnonymBruker]

Det høres uten at jeg vet noe om akkurat din situasjon, helt på trynet ut.

Man bør jo ikke legge lokk på ting, som kan jobbes igjennom ved samtaleterapi....

Man kan bli likegyldig, og problemet forsvinner jo ikke selv om det "dekkes over"

Anonymous poster hash: b9505...956

[Gjest supernova_87]

Jeg ville ikke si at man blir apatisk. Men toppene forsvinner. Altså, du føler ikke følelsene så sterkt, i begge retninger. Men det kommer veldig an på hvilke antidepressiva du begynner på.

Er du selv interessert i samtaleterapi? Dersom du er interessert i samtaleterapi så kan du jo si at du heller vil, eller i tillegg vil bli henvist til psykolog.

Føler du at du er så deprimert selv at du trenger medisiner? Det er jo mange andre ting man kan prøve før medikamenter, som samtaleterapi, lysterapi, hjelp til en god søvnrytme, trening, rutiner.

[AnonymBruker]

Samtaleterapi i stedet, ikke i tillegg vil jeg råde til å begynne med.

Tar du medisiner, mister du kanskje kontakten med følelsene dine, og da kommer du ingen vei i samtaleterapi.

Anonymous poster hash: b9505...956

[AnonymBruker]

Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men at man mister følelsene er bare tull. Jeg går på cipralex 15 mg, gjort det i et halvt år, livet mitt har aldri vært bedre. Jeg takket først nei da psykologen min anbefalte meg det for 9 måneder siden, men da angsten og depresjonen ble så ille at jeg nesten ikke klarte å jobbe eller studere bestemte jeg meg for å endre livet mitt, gjøre noe for meg selv, så jeg sa til psykologen min at jeg var veldig klar for å begynne på antidepressiva, og h*n var helt enig. Så da gjorde jeg det. Livet mitt har bedret seg på alle områder, jeg har kontroll over mitt eget liv, jeg kommer meg på forelesning, jeg leser, jeg jobber, jeg finner på ting med vennene mine, jeg er positivt, jeg ser lyst på fremtiden, jeg ser håp, jeg gir mer kjærlighet til min kjære enn jeg gjorde som psykisk syk. I tillegg blir jeg ikke like sint og lei meg, vi krangler nesten ikke lengre, jeg klarer å heve meg over ting og ikke krangle for bagateller. Alt er mye bedre, det er nå bare min opplevelese, men jeg ville bare anbefalt folk å begynne på antidepressiv, jeg var veldig skeptisk selv, men angrer overhodet ikke. Du leser som regel kun om de negative opplevelsene på nett, så det er min solskinnshistorie. Jeg tror du må være innstilt på at du vil bli frisk og at du vil bli bedre, medisinen hjelper ikke 100 % og er ikke noe quick fix, men en hjelp på veien, det er den absolutt Vil råde deg til samtaleterapi samt muligens medisin om behandleren anbefaler det! Synes forøvrig leger slenger ut slike medisiner i hytt og pine, men om du føler du trenger det, så er det nok riktig. Hvorfor har legen sagt at du burde gå på det? Og hvilken annen medisin går du på og for hva?

Anonymous poster hash: b3ead...340

[AnonymBruker]

Livet mitt ble også mye bedre etter jeg begynte på cipralex føler meg ikke apatatisk, jeg føler meg som meg selv igjen.

Anonymous poster hash: 780bb...cc0

[AnonymBruker]

Det kan jo hende TS bør bearbeide ting osv. Samtaler hos psykolog vil jo være bedre enn at hun kun medisineres. Hvor lenge er det i så fall greit å medisineres?

Bør jo heller prøve samtaler først, og så evt. senere medisineres i tillegg. Samtaler kan jo hjelpe såpass at medisiner ikke blir nødvendig.

Anonymous poster hash: b9505...956

[AnonymBruker]

Det kan jo hende TS bør bearbeide ting osv. Samtaler hos psykolog vil jo være bedre enn at hun kun medisineres. Hvor lenge er det i så fall greit å medisineres?

Bør jo heller prøve samtaler først, og så evt. senere medisineres i tillegg. Samtaler kan jo hjelpe såpass at medisiner ikke blir nødvendig.

Anonymous poster hash: b9505...956

Hvor lenge det er greit å medisinieres? Det varierer jo fra person til person hvor lenge man trenger behandling, men man bør gå på det ihvertfall rundt ett år før man trapper ned, noen går på det i mange år, noen sier de vil gå på det hele livet. I følge psykologen min så blir hjernen vant til stoffet og man bør bytte medisin etterhvert evt slutte/trappe ned. Noen har jo sikkert en psykisk effekt, at de trenger de selv om de i teorien ikke utgjør noe forskjell.

Samtaleterapi kan absolutt ikke hjelpes alene i alle tilfeller, det spørs hvilken diagnose man har. Det hjalp ikke med 2 års samtaleterapi for meg, og når angsten og depresjonene hemmer deg fra hverdagen, drar fra deg håpet og drar deg mot ønsket om å dø, og du bare ligger i sengen å gråter hver eneste dag, ja da er faktisk ssri en veldig god hjelp på veien. Om du ikke går på medisin eller har gått på det eller har noen som helst utdanning innen for feltet ville jeg latt være å uttale meg, punktum

Anonymous poster hash: b3ead...340

[AnonymBruker]

Det hjalp ikke med 2 års samtaleterapi for meg, og når angsten og depresjonene hemmer deg fra hverdagen, drar fra deg håpet og drar deg mot ønsket om å dø, og du bare ligger i sengen å gråter hver eneste dag, ja da er faktisk ssri en veldig god hjelp på veien. Om du ikke går på medisin eller har gått på det eller har noen som helst utdanning innen for feltet ville jeg latt være å uttale meg, punktum

Men er du ikke enig i at samtaleterapi i hvert fall bør prøves..? Her er det jo snakk om å begynne rett på medisin. At legen foreslår det, uten at psykolog/psykiater er inne i bildet?

Anonymous poster hash: b9505...956

[AnonymBruker]

Men er du ikke enig i at samtaleterapi i hvert fall bør prøves..? Her er det jo snakk om å begynne rett på medisin. At legen foreslår det, uten at psykolog/psykiater er inne i bildet? Anonymous poster hash: b9505...956

Samtaleterapi hjelper sjeldent kognitiv atferdsterapi kan fungere derimot

Anonymous poster hash: 780bb...cc0

[Cata]

At man blir apatisk er etter min erfaring tøv. Jeg var mer apatisk før jeg fikk antidepressiva enn da jeg gikk på det. Det tok vekk en del av de ekstreme følelsene ja, og det var en lettelse, for "dalene" forsvant definitivt før toppene. Jeg ble rett og slett normal igjen. Faktisk ble jeg mer normal enn når jeg er normal , for jeg ble nok generelt litt mindre hissig, hvilket jeg tror omgivelsene satte pris på.

For meg var medisineringen en stor lettelse, rett og slett.

Jeg gikk på medisiner i nesten to år til sammen. Prøvde å slutte etter 6 mnd, men det viste seg å være for tidlig. Depresjonen kom tilbake, så da måtte jeg begynne igjen. Da jeg etterhvert begynte å glemme å ta medisinen tok jeg det som et tegn på at jeg ikke lenger trengte den, så da prøvde jeg å seponere for 2. gang. Magefølelsen holdt nok stikk der, for da gikk det helt fint og har ikke hatt behov for antidepressiva etter det. Det er nå 5 år siden, om jeg ikke husker aldeles feil.

Er for øvrig veldig glad for at legen som hadde behandlingen var lydhør for mine ønsker og innspill da jeg ble behandlet, så jeg fikk faktisk i ganske stor grad påvirke medisineringen selv. Da jeg signaliserte at jeg trodde jeg gikk på litt for høy dose, fikk jeg lov å halvere den - noe som viste seg å være riktig for meg. Likeledes hørte han etter da jeg etter å ha sluttet første gang kom tilbake og sa jeg trodde jeg hadde sluttet for tidlig. Veldig greit å ha medinnflytelse over egen situasjon.

[AnonymBruker]

Samtaleterapi hjelper sjeldent kognitiv atferdsterapi kan fungere derimot

Løsningsorientert samtaleterapi basert på kognitiv atferdsterapi. Medisin uten terapi virker i hvert fall litt merkelig.

Anonymous poster hash: b9505...956

[AnonymBruker]

Kommer jo an på om du skal få behandling på sikt?!

Dersom du har en flink lege som hjelper deg fram til du begynner hos en psykolog foreksempel så kan du jo fint begynne på de nå.

Kan gjerne ta et par månder før de virker, så det er ikke slik at du vil få effekt i morgen liksom.

Noen reagerer med å bli apatisk og få mer angst og slike bivirkninger, jeg har tatt de tidligere og hadde kun positiv effekt. Var litt "startvansker" de første to ukene, ble ustabil i humøret osv, men når det satbiliserte seg så gikk det veldig fint.

Legen var veldig obs i denne tiden, og var tilgengelig dersom jeg ringte og lurte på noe foreksempel

Anonymous poster hash: 6fa8d...f66

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt få hjelp fra psykolog i nesten ti år, de vil bare ikke ta meg inn fordi jeg ikke har forsøkt å ta selvmord.. og løsningen til legen er da antidepressiv. Jeg kjenner en som gikk på det som ble helt apatisk, han frarådet meg det sterkt. En av bivirkningene var også "plutselig død" :o jeg har legetime om en måned, da vil han sikkert mase om antidepressiv igjen. Gruer meg.

Nå har legen søkt psykolog igjen, jeg ønsker selv å få muligheten til å bli frisk uten kjemikalier. Jeg har ingen diagnose, for jeg har aldri vært hos psykolog. Hvis jeg skal gjette, har jeg PTSD og sosial angst. Eller bipolar. Jeg vil bare ha hjelp. Jeg vil bare være frisk.

Jeg er redd pillene gjør meg til en annen enn den jeg egentlig er, for jeg er et følelsesmenneske. Kunstnerisk og meget musikalsk, blir lett rørt av dype filmer, søte dyr osv. Empatisk og rettferdig. Vil ikke bli en kald zombie som ikke bryr seg.

Anonymous poster hash: fc546...df9

[AnonymBruker]

At man blir apatisk er etter min erfaring tøv. Jeg var mer apatisk før jeg fikk antidepressiva enn da jeg gikk på det. Det tok vekk en del av de ekstreme følelsene ja, og det var en lettelse, for "dalene" forsvant definitivt før toppene. Jeg ble rett og slett normal igjen. Faktisk ble jeg mer normal enn når jeg er normal , for jeg ble nok generelt litt mindre hissig, hvilket jeg tror omgivelsene satte pris på.

For meg var medisineringen en stor lettelse, rett og slett.

Jeg gikk på medisiner i nesten to år til sammen. Prøvde å slutte etter 6 mnd, men det viste seg å være for tidlig. Depresjonen kom tilbake, så da måtte jeg begynne igjen. Da jeg etterhvert begynte å glemme å ta medisinen tok jeg det som et tegn på at jeg ikke lenger trengte den, så da prøvde jeg å seponere for 2. gang. Magefølelsen holdt nok stikk der, for da gikk det helt fint og har ikke hatt behov for antidepressiva etter det. Det er nå 5 år siden, om jeg ikke husker aldeles feil.

Er for øvrig veldig glad for at legen som hadde behandlingen var lydhør for mine ønsker og innspill da jeg ble behandlet, så jeg fikk faktisk i ganske stor grad påvirke medisineringen selv. Da jeg signaliserte at jeg trodde jeg gikk på litt for høy dose, fikk jeg lov å halvere den - noe som viste seg å være riktig for meg. Likeledes hørte han etter da jeg etter å ha sluttet første gang kom tilbake og sa jeg trodde jeg hadde sluttet for tidlig. Veldig greit å ha medinnflytelse over egen situasjon.

Det skulle bare mangle, da man bestemmer over seg selv? Legene kan jo veilede, men man tar valgene selv.

Anonymous poster hash: fc546...df9

[AnonymBruker]

Det kan jo hende TS bør bearbeide ting osv. Samtaler hos psykolog vil jo være bedre enn at hun kun medisineres. Hvor lenge er det i så fall greit å medisineres?Bør jo heller prøve samtaler først, og så evt. senere medisineres i tillegg. Samtaler kan jo hjelpe såpass at medisiner ikke blir nødvendig. Anonymous poster hash: b9505...956

Det er det jeg tenkte og.

Anonymous poster hash: fc546...df9

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke si at man blir apatisk. Men toppene forsvinner. Altså, du føler ikke følelsene så sterkt, i begge retninger. Men det kommer veldig an på hvilke antidepressiva du begynner på.

Er du selv interessert i samtaleterapi? Dersom du er interessert i samtaleterapi så kan du jo si at du heller vil, eller i tillegg vil bli henvist til psykolog.

Føler du at du er så deprimert selv at du trenger medisiner? Det er jo mange andre ting man kan prøve før medikamenter, som samtaleterapi, lysterapi, hjelp til en god søvnrytme, trening, rutiner.

Nei, det var han som tok opp dette med medisiner, jeg vil ikke dytte i kroppen mer kunstig stoff enn høyst nødvendig. Jeg har jo aldri fått tilbud om hjelp og samtaler fra psykolog.

Anonymous poster hash: fc546...df9

[AnonymBruker]

Løsningsorientert samtaleterapi basert på kognitiv atferdsterapi. Medisin uten terapi virker i hvert fall litt merkelig. Anonymous poster hash: b9505...956

Funker flott for meg

Anonymous poster hash: 780bb...cc0

[AnonymBruker]

Funker flott for meg Anonymous poster hash: 780bb...cc0

Ja, men hvem er du? Hvordan er livet ditt? Hva er diagnosen din?

Jeg føler det blir feil å begynne på antidepressiv uten å engang vite hva som feiler meg... De behandler jo da bare symtpomene, ikke årsaken,

Anonymous poster hash: fc546...df9

[Cata]

Det skulle bare mangle, da man bestemmer over seg selv? Legene kan jo veilede, men man tar valgene selv.

Anonymous poster hash: fc546...df9

Sant nok, men ikke alle leger er like villige til å høre etter - kanskje ofte med rette. Legen sitter tross alt inne med "en del" fagkunnskap som vi ikkemedisinske ikke har. Men denne stolte på at jeg kjente meg selv og mine reaksjoner godt nok til at det var bryet verdt å høre på det jeg sa. Han var litt skeptisk da jeg ville redusere mengden, men var villig til å gi det en sjans. ("Går det ikke, så får du heller øke på igjen.")