"Du kan bli HVA du vil"

[AnonymBruker]

... Ja sikkert...

Ha meg unnskyldt bitterheten, men det kan man faktisk ikke

Jeg har relativt gode karakterer (5 i snitt), og ser på samordna nå at de studiene jeg kunne tenke meg, som regel er på 5.5 og over. Så hvorfor får vi beskjed fra vi er små om at vi kan bli nøyaktig hva vi vil? Jeg kunne kanskje jobbet LITT hardere på vgs, men aldri i verden om jeg hadde fått 6 i alle fag. For da skal du være et geni da... Man er jo ofte ENTEN god i gym, ELLER i matte, skal litt til å være god i alt!

Noen flere som vil få ut litt frustrasjon så er det bare å slenge seg på

Anonymous poster hash: cf612...f7b

[AnonymBruker]

Det er jo fremdeles mulig. Du kan ta opp fag. Du kan faktisk bli det du vil, men det kommer ikke gratis.

Anonymous poster hash: 4281c...4a5

[isbiten.]

Du kan jo fortsatt bli hva du vil, men du kan kanskje ikke forvente å ha alle muligheter rett etter videregående. Er mange som bruker flere år etter vgs for å samle poeng/forbedre karakterer for å ha mulighet til å komme inn på drømmestudiet.

[AnonymBruker]

Det heter tross alt ikke "du kan bli HVA du vil hvis du tar videregående halvseriøst!"

Men du KAN bli hva du vil. Bare jobb målrettet mot drømmen! Det blir noen omveier når man ikke kommer rett inn på drømmestudiet etter videregående, men det er ofte langs omveiene man lærer mest!

Anonymous poster hash: d2a55...921

[Surriball]

At man kan bli nøyaktig hva man vil er bare bullshit. Man kan bli noe som er innen rekkevidden av sine evner. Å ta opp fag som privatist og forbedre karakterer slik at du kan komme inn på det du vil er nok noe du kan klare.

Men det er nok mange som heller skulle ha satset på yrkesfag enn å studere lenge, og opplevd mye større mestring med det.

Jeg kan nok ikke bli matematiker eller kvantefysiker. Det blir rett og slett for abstrakt for hjernen min. Jeg kunne kanskje prøvd, og skrapt sammen ståkarakterer, men det hadde nok kostet mer enn det hadde smakt. Bedre å gå for noe som passer mine evner bedre.

[Hirondelle]

At man kan bli nøyaktig hva man vil er bare bullshit. Man kan bli noe som er innen rekkevidden av sine evner. Å ta opp fag som privatist og forbedre karakterer slik at du kan komme inn på det du vil er nok noe du kan klare.

Men det er nok mange som heller skulle ha satset på yrkesfag enn å studere lenge, og opplevd mye større mestring med det.

Jeg kan nok ikke bli matematiker eller kvantefysiker. Det blir rett og slett for abstrakt for hjernen min. Jeg kunne kanskje prøvd, og skrapt sammen ståkarakterer, men det hadde nok kostet mer enn det hadde smakt. Bedre å gå for noe som passer mine evner bedre.

Men kan bli hva man VIL.

Men du vil jo ikke bli matematiker eller kvantefysiker.

[AnonymBruker]

Jeg mener og det er tull. Noen er skolesvake og uansett hvor mye de hadde jobbet, hadde de aldri hatt mulighet til å bli f.eks lege.

Anonymous poster hash: 3c0ce...9fd

[AnonymBruker]

Poenget er vel at når du er liten skal du ikke sette begrensninger for deg selv eller håpene dine. Du skal arbeide hardt og legge sjelen i det som interesserer deg.

Du har jo gode karakterer så om du skulle ville utdanne deg innen noen av de (få) feltene som har mest i opptakskrav, kan du enten forbedre karakterer eller studere noe annet i mellomtiden. Jeg hadde omtrent karakterer som deg, eller litt mer i snitt, jeg studerte business og tenker å starte en ny grad nå, og i det tilfelle ville jeg få alderspoeng i tillegg.

Jeg synes ikke det er feil å si at noen kan bli hva de vil - mulighetene i Norge er omtrent de beste i verden, og vi har heller ikke skolepenger som setter begrensninger for folk. Vokser du opp i USA er det en annen historie.

De mest prestisjefylte områdene krever toppkarakterer, og evt. tilleggspoeng og forbedring for de som ikke har det fra vgs. Hvilket er helt fair.

Jeg tror også det er en negativ trend der mange som er typiske "skoleflinke" uansett skal inn i disse feltene kun fordi de har karakterer til det. Husker fra vgs. at det var en rekke som vurderte "juss eller medisin", selv om disse fagene er helt urelatert. Det handlet egentlig bare om å komme inn der det var vanskeligst.

Anonymous poster hash: 72cca...c44

[AnonymBruker]

Nei,alle kan ikke bli hva de vil. Vi alle er ikke like flinke i f.eks matte. Noen får det bare ikke til uansett hvor hardt de prøver.

Bare tull det der, du kan bli hva du vil. Man kan ikke bli maler om man ikke kan male. Man kan ikke bli modell om man ikke passer til det, o.s.v.

Anonymous poster hash: ed27f...591

[AnonymBruker]

Nei,alle kan ikke bli hva de vil. Vi alle er ikke like flinke i f.eks matte. Noen får det bare ikke til uansett hvor hardt de prøver.

Bare tull det der, du kan bli hva du vil. Man kan ikke bli maler om man ikke kan male. Man kan ikke bli modell om man ikke passer til det, o.s.v.

Anonymous poster hash: ed27f...591

Man mener jo gjerne fornuftige utdannelser da. Ikke av typen "jeg vil bli verdensberømt popstjerne eller jeg vil bli profesjonell fotballspiller". Man kan faktisk bli det man vil. Men om man ikke liker matte vil man jo heller ikke bli matematiker?

Anonymous poster hash: 4281c...4a5

[Surriball]

Men kan bli hva man VIL.

Men du vil jo ikke bli matematiker eller kvantefysiker.

Nei, man kan ikke det. Jeg VIL tilfeldigvis ikke bli kvantefysiker, men det er også fordi jeg innser at mine evner begrenser meg der. På samme måte vet jeg og at jeg ikke kan bli danser, fordi jeg aldri har hatt talent for det. Jeg kunne sikkert øvd veldig mye og blitt fryktelig mye bedre, men jeg tror ikke min kropp er i stand til å oppå kroppsbeherskelsen som kreves for å bli profesjonell.

Men jeg er enig i det som skrives lenger opp at vi har alle muligheter åpne for å ta den utdannelsen vi ønsker i Norge - forutsatt at vi når kravene for å komme inn. Det er ikke det økonomiske som setter grensene, det er evnene og viljen.

Men nå er jeg såpass pragmatisk at jeg mener at man bør satse på noe man tror man kommer til å mestre. Jeg synes ikke det er verdt blodslit i evigheter for å oppnå en drøm, men at man bør sikte på noe man kommer til å trives med og mestre. Jeg tror det gjør folk lykkeligere. Ikke gå for tunge studier med masse, masse lesing hvis du har dysleksi og konsentrasjonsvansker. Da går du for noe som passer deg bedre. Sliter du med å forholde deg til mennesker - ja, da er kanskje ikke et serviceyrke noe for deg. Synes du rutinearbeid er møkk - da bør du kanskje gå for et yrke med en mer variert hverdag. Noe kreativt eller prosjektbasert. Ligger du på to-tre i snitt og har jobbet hardt for de karakterene, da er kanskje ikke ingeniør eller jus noe for deg. Er du tonedøv er kanskje ikke musikkstudier noe for deg heller. Skjønner dere poenget mitt?

Alle kan ikke bli alt, men mulighetene er der hvis du har evner til det.

Endret 26. oktober 2014 av Stjernesol

[Red-Ruby]

Jeg syns faktisk dette var litt spennende tema.

Fordi på den ene siden vil man oppmuntre sine barn til å jobbe hardt for å oppnå sine drømmer, men man kan faktisk ikke bli hva man vil, som du sier.

Det var noen som kommenterte at det ikke er rart man ikke får bli hva man vil, når man tar videregående halvt seriøst, men jeg ville faktisk si at å ha 5 i snitt betyr vel at hun må ha jobbet litt for det.

Til mine egne barn hadde jeg sagt at de kan oppnå sine mål ved å jobbe hardt, mens samtidig må man se verden for hva den er og man må godta sine begrensninger. Det kan være snakk om alt fra helse tilstand til talent og læreevne.

Jeg tror at mange barn sitter og føler de har skuffa foreldrene sine fordi de kunne jo bli hva som helst i verden, men valgte å bare være det og det.

[AnonymBruker]

Noen studier krever gjerne høyere karaktersnitt enn 5, men en kommer gjerne inn om man studerer noe annet først, hvor studiepoeng kan øke sjansen for videre opptak. Ellers er det gjerne elever som har ekstrafag med mer poeng. Jeg hadde det, men fikk dessverre 2'er på eksamen... Kunne like gjerne valgt et annet fag og hatt høyere snitt. Likevel sitter jeg med utdannelsen jeg ønsket, på grunn av andre studier, tok bare litt lengre tid.

Anonymous poster hash: 893b9...65b

[AnonymBruker]

Nei,alle kan ikke bli hva de vil. Vi alle er ikke like flinke i f.eks matte. Noen får det bare ikke til uansett hvor hardt de prøver.

Bare tull det der, du kan bli hva du vil. Man kan ikke bli maler om man ikke kan male. Man kan ikke bli modell om man ikke passer til det, o.s.v.

Anonymous poster hash: ed27f...591

Det handler nok mer om at om en 15 åring ønsker å bli lege, kan han bli det om han jobber målrettet for å få gode karakterer, komme inn på bra skole, jobbe godt gjennom studiet etc.

Det er mange i eks. USA som drømmer om å bli eks. lege men som aldri kan bli det pga økonomi og skolesystemet der. Det er ikke realistisk, selv om evnen og ønsket er der.

De som kommer inn på legestudiet kommer fra resurssterke familier, eller har skutt gullfuglen og fått stipend.

Anonymous poster hash: d2a55...921

[Gjest Uhumskheter]

Man kan virkelig ikke bli hva man vil. Syns ikke man skal fortelle barn det heller. Jeg vil bli mye rart, men det kan jeg ikke. Så enkelt er det.

[Tibbie]

Man trenger jo ikke gå skole for å bli det man vil da, med mindre det er et yrke der utdannelse er lovpålagt, naturligvis

Bare av nysgjerrighet; hva vil du bli?

[AnonymBruker]

Jeg syns faktisk dette var litt spennende tema.

Fordi på den ene siden vil man oppmuntre sine barn til å jobbe hardt for å oppnå sine drømmer, men man kan faktisk ikke bli hva man vil, som du sier.

Det var noen som kommenterte at det ikke er rart man ikke får bli hva man vil, når man tar videregående halvt seriøst, men jeg ville faktisk si at å ha 5 i snitt betyr vel at hun må ha jobbet litt for det.

Til mine egne barn hadde jeg sagt at de kan oppnå sine mål ved å jobbe hardt, mens samtidig må man se verden for hva den er og man må godta sine begrensninger. Det kan være snakk om alt fra helse tilstand til talent og læreevne.

Jeg tror at mange barn sitter og føler de har skuffa foreldrene sine fordi de kunne jo bli hva som helst i verden, men valgte å bare være det og det.

Når mine foreldre sa "du kan bli hva du vil!" inkluderte det også praktiske yrker. Var en periode veldig gira på å bli frisør, og mine foreldre gjentok mange ganger at det viktigste var å velge et yrke man elsker og brenner for. Enten det er frisør eller murer eller hjerneforsker. Tror nok mange misforstår og tolker det som "jobb ræva av deg og bli noe stort!!" - ikke rart mange unge får prestasjonsangst om de har foreldre hjemme som pusher mot universitetsutdanning når de har mest lyst til å bli møbelsnekker eller starte kafe.

Viktig å huske på at det går begge veier - man kan også velge å ikke ta høyere utdanning om det er det man ønsker. Alle kan ikke bli hjerneforskere, heldigvis :-)

Anonymous poster hash: d2a55...921

[Red-Ruby]

Når mine foreldre sa "du kan bli hva du vil!" inkluderte det også praktiske yrker. Var en periode veldig gira på å bli frisør, og mine foreldre gjentok mange ganger at det viktigste var å velge et yrke man elsker og brenner for. Enten det er frisør eller murer eller hjerneforsker. Tror nok mange misforstår og tolker det som "jobb ræva av deg og bli noe stort!!" - ikke rart mange unge får prestasjonsangst om de har foreldre hjemme som pusher mot universitetsutdanning når de har mest lyst til å bli møbelsnekker eller starte kafe.

Viktig å huske på at det går begge veier - man kan også velge å ikke ta høyere utdanning om det er det man ønsker. Alle kan ikke bli hjerneforskere, heldigvis :-)

Anonymous poster hash: d2a55...921

Høres ut som om du har fine foreldre og jeg er selvsagt fullstendig enig, men vi kan ikke lukke øynene for forventningsamfunnet og at mange sliter med å nå opp til det andre forventer at de skal bli.

Mange er ikke så heldig som har fornuftige foreldre som deg og bare her på KG kunne vi lese om en som mente at familiens grunnmur ble ristet pga utdanningsvalg til ungen.

Det bringer meg til et annet annet argument mot den setningen:

Noen mister motet og innser at de kanskje ikke er bra nok(selv om det er tullete),mens andre vil ikke se sine egne svakheter. De kjører 3 år med bachelor i en utdanning som ikke passer dem fordi de kan jo få det til, og når de til slutt begynner å jobbe, så må de slutte, fordi yrket ikke egnet seg til dem som menneske..

[Kara W]

Jeg mener at man kan bli hva man vil, men det de fleste glemmer å legge til er at det kan komme til å koste mer enn det smaker. Personen over her som vil bli danser f.eks. Dersom hun bruker all tilgjengelig tid og penger på privattimer og å øve, og finner en nisje som passer til henne, så vil hun til slutt klare å få en jobb som danser. Det er også godt mulig at hun er ensom og i gjeld, men hun HAR blitt danser. Akkurat det samme kan man si om alle andre yrker.

Å fortelle barna sine at de kan bli hva de vil, uten å realitetsorientere dem hva som faktisk skal til for å bli de ulike tingene, er jo ganske meningsløst. Som påpekt vil det bare skape prestisjeangst og skuffelser når ting ikke dumper ned i fanget på dem.

[AnonymBruker]

Det handler nok mer om at om en 15 åring ønsker å bli lege, kan han bli det om han jobber målrettet for å få gode karakterer, komme inn på bra skole, jobbe godt gjennom studiet etc.

Det er mange i eks. USA som drømmer om å bli eks. lege men som aldri kan bli det pga økonomi og skolesystemet der. Det er ikke realistisk, selv om evnen og ønsket er der.

De som kommer inn på legestudiet kommer fra resurssterke familier, eller har skutt gullfuglen og fått stipend.

Anonymous poster hash: d2a55...921

Alle er ikke like smart og noen vil ikke ha sjans i havet, uansett hvor hardt de prøver.

Anonymous poster hash: 3c0ce...9fd