Svangerskapsdepresjon?

[AnonymBruker]

Jeg har vært deppa og full av angst hele svangerskapet. Jeg tåler virkelig ikke hormoner. (Blir ikke meg selv når jeg bruker p-piller heller)

Jeg er i uke 37 og unngår så godt jeg kam å treffe folk. Føler meg så stygg og feit. Vil helst bare ligge i senga og stirre i veggen - og det gjør jeg ofte, kan ligge å bare kikke i veggen i to timer før jeg klarer å stå opp.

Har heller ikke fått noe følelser for babyen i magen.

Vet ikke om jeg tør nevne dette for lege/jordmor, er redd de kommer til å ta fra meg babyen (selv om jeg ikke har følelser for den, så vil jeg jo ta vare på den selv)....

Selv om man har svangerskapsdepresjon, så trenger det ikke gå over til fødselsdepresjon når den tid kommer?

Anonymous poster hash: d20ae...7f3

[AnonymBruker]

Du, det siste du skal være redd for er å ta det opp med jordmor eller lege. De er der for å HJELPE deg, ikke for å klusse til ting. Og det skal virkelig myyyye mer til for å bli fratatt barnet, da må de vite helt sikkert at du ikke tar vare på det slik du bør. Og det er jo ikke en gang et aktuelt spørsmål nå.

Det er mye vanligere enn mange tror å ikke få noe særlig følelser for den lille i magen. Det gjør deg på ingen måte til en uegnet mor. De følelsene kommer før eller senere, og selv om de ikke dukker opp rett etter fødselen heller, så kan du fortsatt gi babyen alt den trenger. DETTE HAR IKKE NOE Å SI FOR HVOR GOD MAMMA DU BLIR!

Jeg har hatt det som deg. Det går over. Men jeg synes virkelig du burde ta det opp med lege eller jordmor. Jeg snakket med begge om det, og har aldri opplevd å bli tatt så til de grader på alvor og ivaretatt. Jordmor var ikke i nærheten av å dømme, tvert imot roset hun meg for å ta tak i det, og jeg fikk noen ekstra timer god henne bare for å ha noen å snakke med. Jeg fikk også henvisning til psykiater, noe som hjalp meg endel.

Det er på ingen måte sikkert at dette blir en føfselsdepresjon, men jeg tror likevel det er lurt å ta tak i det nå. Både for at du skal få en best mulig start på livet med den lille, og for at da er kanskje terskelen lavere for å få hjelp OM du skulle oppleve at du fortsetter å være deprimert.

Anonymous poster hash: 033e0...d17

[AnonymBruker]

Svarngerskapsdepresjon rammer mange, og ingen tar fra deg barnet eller betviler din omsorgsevne av den grunn.

Det er stor sjanse for at det går over til fødselsdepresjon og verre tilstander om du ikke søker hjelp - så jeg anbefaler deg å ta kontakt med helsestasjon for å få snakke med psykiatrisk sykepleier.

Det er gratis, og det er stort fokus på dette.

Jeg hadde det selv, og det var ingen som stilte noen spørsmål rundt min omsorgsevne eller vilje - dette re langt mer vanlig enn du tror.

Fokuset deres ligger på å kunne være støtte for de som har det slik, og at man skal få det bedre

Hormoner kan gjøre mye ja, så man blir ikke diagnistisert.

Anonymous poster hash: e4f0e...de0

[Skogsprinsessa]

Bor du sammen med barnefar?

[AnonymBruker]

Bor du sammen med barnefar?

TS her. Ja, jeg bor sammen med barnefaren. Han er en fantastisk mann som jeg vet kommer til å bli en super pappa.

Anonymous poster hash: d20ae...7f3

[Mafalda]

For å komme med en "solskinnshistorie", så har jeg vært dønn deppa konstant gjennom flere svangerskap, og så har det forsvunnet som dugg for solen så fort babyen var ute. Det er rett og slett som om jeg ikke tåler de hormonelle endringene, for depresjonen har vært helt uforklarlig og har ingen sammenheng med ytre faktorer. Alt har bare vært pyton, og det er ingen overdrivelse å si at jeg brukte flere av svangerskapene til å kun sove og grine. Helt grusomt.

Og det var så rart, hvordan jeg nesten kunne kjenne kroppen endre seg og hodet falle på plass etter fødsel. En konkret, fysisk følelse av at tåka lettet og jeg var meg selv igjen. Noen forklaring på dette har jeg aldri fått, annet enn at det sannsynligvis er en overreaksjon på hormoner som er ekstra vanskelig å takle hvis man er litt sliten fra før.

Så det er ikke sikkert at det utvikler seg til noen fødselsdepresjon. Men det er nok lurt å være obs på at risikoen er der, og ting blir ganske mye mer slitsomt når man har en nyfødt baby å ta seg av også. Så jeg vil råde deg til å ta det opp i alle fall med mannen din, slik at han er klar til å pushe deg litt eller trekke i tråder hvis han ser at det bare blir verre når babyen kommer. Men jeg håper du slipper det, og ønsker deg masse lykke til. Noen sliter i svangerskapet, noen sliter i barseltiden. Det er ikke dermed sagt at man gjør en dårlig jobb som mamma! Men hvis man får en alvorlig, tung depresjon etter at babyen er født kan det gå ut over samspillet mellom mor og barn, og det er ikke noe man kan risikere- da må man be om hjelp. Helsepersonell er nok godt vant til dette, og du trenger ikke føle deg rar eller unormal!

Tillegg: Jeg har heller ikke fått de største følelsene for babyene mens de ennå ligger i magen, men det tror jeg egentlig er ganske normalt. Selv om man har dem inni seg, og det sånn sett er så intimt som det kan få blitt, så er det noe med å se det lille nurket, holde det, høre og lukte som ikke lar seg gjøre før etter fødselen. Så lenge babyen har vært i magen har det på et vis vært en ukjent liten person, og nesten litt vanskelig å begripe at det faktisk er en fiks ferdig liten baby inni der. Jeg har i alle fall ikke klart å "bonde" så fryktelig mye før babyene ble født.

Endret 12. oktober 2014 av Mafalda

[Bolla*]

Jeg er i uke 17, og kjenner jeg sliter en del allerede selv. Tåler virkelig ikke dette her. Humørsvingninger, irritabilitet, bekymringer og stress.

Har nesten bare negative og tunge tanker, og lite hjelper det at samboer sier jeg må ta meg sammen. Lettere sagt enn gjort. Lite støtte fra der, gitt.

Jeg må nok snakke med jordmor om dette her, da det ikke er en ideel situasjon..

[Skogsprinsessa]

Hei igjen!

Så lenge babyen blir tatt godt vare på vil ingen ta den fra deg!

Med en fødselsdepresjon vil man ikke greie å respondere godt nok på barnets signaler, og barnet kan få store skader av dette. Dersom du skulle få fødselsdepresjon er det KJEMPEVIKTIG at du blir sykemeldt og at far overtar permisjonen. Da vil dere bli hjemme begge to, og babyen vil få den responsen den trenger.

[AnonymBruker]

Hei igjen!

Så lenge babyen blir tatt godt vare på vil ingen ta den fra deg!

Med en fødselsdepresjon vil man ikke greie å respondere godt nok på barnets signaler, og barnet kan få store skader av dette. Dersom du skulle få fødselsdepresjon er det KJEMPEVIKTIG at du blir sykemeldt og at far overtar permisjonen. Da vil dere bli hjemme begge to, og babyen vil få den responsen den trenger.

En depresjon kan uttarte seg på flere måter. Jeg har fint klart å tatt meg av barna mine selv med depresjon og det har aldri vært snakk om noe annet enn litt ekstra avlastning fra far. Snakk om å krisemaksimere.

Anonymous poster hash: 72c8f...857

[Skogsprinsessa]

En depresjon kan uttarte seg på flere måter. Jeg har fint klart å tatt meg av barna mine selv med depresjon og det har aldri vært snakk om noe annet enn litt ekstra avlastning fra far. Snakk om å krisemaksimere.

Anonymous poster hash: 72c8f...857

Hei!

Har du noe barnefaglig utdanning?

Lest noe forskning på svangerskapsdepresjon?

Å ivareta fysiske behov er noe helt annet enn å respondere på barnets sosiale signaler. Depresjon gir blant annet mindre ansiktsmimikk, noe som vil påvirke barnet på ulike måter. Jeg tuller ikke når jeg sier at det er viktig at far overtar permisjonen dersom mor lider av depresjon.

[AnonymBruker]

Hei!

Har du noe barnefaglig utdanning?

Lest noe forskning på svangerskapsdepresjon?

Å ivareta fysiske behov er noe helt annet enn å respondere på barnets sosiale signaler. Depresjon gir blant annet mindre ansiktsmimikk, noe som vil påvirke barnet på ulike måter. Jeg tuller ikke når jeg sier at det er viktig at far overtar permisjonen dersom mor lider av depresjon.

Dette var i samråd med helsestasjon, lege, psykiater og psykolog så jeg vil tro at de har noe kunnskap om emnet ja.

Anonymous poster hash: 72c8f...857

[AnonymBruker]

Hei igjen!

Så lenge babyen blir tatt godt vare på vil ingen ta den fra deg!

Med en fødselsdepresjon vil man ikke greie å respondere godt nok på barnets signaler, og barnet kan få store skader av dette. Dersom du skulle få fødselsdepresjon er det KJEMPEVIKTIG at du blir sykemeldt og at far overtar permisjonen. Da vil dere bli hjemme begge to, og babyen vil få den responsen den trenger.

Nå MÅ du gi deg med å uttale deg om ting du ikke har greie på. Det samme her som i tråden om kartlegging av fødselsdepresjon. Du har ikke noen linker eller noe du kan vise til osv.

Utsagnet om at barn allerede blir skadet etter 6 uker hos en mor med depresjon tok kaka. Best å bare kneppe igjen hullet ditt.

Anonymous poster hash: 6e1d1...356

[Gjest Tekola]

Hei!

Har du noe barnefaglig utdanning?

Lest noe forskning på svangerskapsdepresjon?

Å ivareta fysiske behov er noe helt annet enn å respondere på barnets sosiale signaler. Depresjon gir blant annet mindre ansiktsmimikk, noe som vil påvirke barnet på ulike måter. Jeg tuller ikke når jeg sier at det er viktig at far overtar permisjonen dersom mor lider av depresjon.

Det er faktisk fullt mulig å bli diagnostisert med depresjon og allikevel klare å ivareta babyens sosiale behov også. Selvfølgelig bør man få masse hjelp og avlastning, men den slags krisemaksimering du driver med nå hører ikke hjemme noe sted.

[Gjest AllisHagtorn]

Hei!

Har du noe barnefaglig utdanning?

Lest noe forskning på svangerskapsdepresjon?

Å ivareta fysiske behov er noe helt annet enn å respondere på barnets sosiale signaler. Depresjon gir blant annet mindre ansiktsmimikk, noe som vil påvirke barnet på ulike måter. Jeg tuller ikke når jeg sier at det er viktig at far overtar permisjonen dersom mor lider av depresjon.

Jeg inviterer deg herved på besøk ei uke hos meg.

Da skal du få tilbringe tid sammen med ei som har vært deprimert hele svangerskapet, deler av permisjonsiden, som knapt sover og er dritsliten.

Dagene går sånn;

05.00; Ungen våkner(jeg har knapt sovet), jeg tenker "herregud for en nydelig unge!!", forter meg bort til sengen så jeg kan ta morgenstell. Vi koser, susser og klemmer på stellebordet, kikker i speilet og ler av hverandre. Verdens beste følelse i hele verden. Han har lært seg å susse tilbake, og lager forsiktige koselyder mens han gaper oppunnen for å gi meg og/eller pappaen nuss. Myk i hjerte-følelse deluxe!

05-08: Kos, lek og sussing med baby- pappaen er og med. Generelt klem/kosing, vil ha babyen på fanget mens jeg spiser frokost så jeg kan ha han mest mulig med meg. Vi gjør ulike motoriske øvelser, synger sanger han kjenner igjen og slapper av på lekematte frem til han skal sove igjen.

08-16; jobb(jeg får bilder og meldinger fra pappaen om alt de har gjort).

Etter jobb; forter meg hjem så jeg kan klemme og kose på babyen, han gliser idet jeg kommer inn døra og helt frem til han legges av meg får han masse kos, nuss og leking. Oppfører meg helt tussete babyforelsket og synes selvsagt alt babyen gjør er bedårende(bortsett fra når han nekter sove).

Når han legges bysser jeg ham i armene mine og tenker at noe finere i verden er det ikke mulig å oppleve enn akkurat den stunden.

Så sover ungen etter å ha blitt strykt på kinnet og kanskje bysser rolig litt til av meg, og før jeg legger meg snakker meg og pappaen om hvor fin den lille kosebabyen vår er.

Når den uka er over har det forhåpentligvis gått inn i nøtta di at depresjon, nedstemthet eller andre psykiske lidelser ikke generelt påvirker folks evne til å ha et fint og godt liv underveis mens det står på.

Jeg får oppriktig vondt av å lese disse forvrengte oppfatningene dine, det høres hjernevaska ut.

Endret 18. oktober 2014 av AllisHagtorn

[Teriyaki]

Hei!

Har du noe barnefaglig utdanning?

Lest noe forskning på svangerskapsdepresjon?

Å ivareta fysiske behov er noe helt annet enn å respondere på barnets sosiale signaler. Depresjon gir blant annet mindre ansiktsmimikk, noe som vil påvirke barnet på ulike måter. Jeg tuller ikke når jeg sier at det er viktig at far overtar permisjonen dersom mor lider av depresjon.

Nå må du slutte med denne krisemaksimeringen din. Ærlig talt.