Hva er greia med folk som snakker "babyspråk" til barna sine?

[AnonymBruker]

Altså, man pludrer jo med de nyfødte, men jeg har ei venninne som bruker babyspråk til 3'åringen sin fortsatt... De sier "lalle" i stedet for "sove"

"Namnam" istedet for "godteri" osv..

Jeg ser for meg at dette blir tungvint når man skal lære ungen å prate ordentlig når h*n blir eldre?

Snakker dere "babyspråk" til barna deres?

Anonymous poster hash: 8cfb8...66a

[LilleBallerina]

Om jeg snakker babyspråk så bytter jeg toneleie, ikke ord.

[Teriyaki]

Snakker for det meste korrekt, men kan godt si nammenam da. Sier godteri også, men noen ganger blir det nammenam. Han er kjempeflink til å snakke selv om vi har ett og annet ord som ikke er helt korrekt.

Blir så klart noe annet hvis man bruker feil ord til stadighet og at ungen selv bare bruker disse ordene.

[Gjest Snuttepi]

Guttungen på seks retter på sin oldemor når hun snakker til ham. Hun bruker ekstrembabyspråk, og uttaler aldri bokstaven R. "Kom hit da, oldemoj sin stoje gutt, så fåj du litt godteji". Uæææh!!! Det var sykt irriterende da han var liten, men enda verre etter han begynte å snakke selv. Jeg har aldri fått meg til å si noe til henne. Nå reagerer han heldigvis selv

Jeg legger om stemmeleiet når jeg snakker med en baby som ikke snakker tilbake, men jeg bruker ordentlige ord. Derfor sa gutten min "hund" når mine venninners unger sa "bissevovv". Hva er greia med å bytte ut ord???

[^^Belle^^]

Om jeg snakker babyspråk så bytter jeg toneleie, ikke ord.

Det gjør jeg også.

Altså, vi har noen ''babyord'' på ting, som nommenomm i stedet for fluortabletter, men det er gjort bevisst for å få en positiv link til for eksempel tannpussen som alltid har vært et mareritt.

Det som jeg synes er det største problemet er vi bor, hvor dialekten vår tilsier at vi skal si ''ikkje'', er foreldre som helt bevisst sier ''ikke'' til ungene sine, mens de sier ''ikkje'' i samtaler med resten av verden. Vi har et vennepar som fremdeles gjør det til sin 6 år gamle sønn.

Endret 10. oktober 2014 av ^^Belle^^

[AnonymBruker]

Ta det med ro, ungen klarer fint å lære seg å snakke normalt selv om den blir snakket babyspråk til innimellom. Det er verre med alle putene dere syr under armene til ungene deres, så de er totalt hjelpeløse når de skal ut i verden. lager mat og vasker klær for dem til de flytter hjemmefra fordi det er "så koselig". Nei, takke meg til litt babyspråk.

Anonymous poster hash: decb7...8b6

[^^Belle^^]

Ta det med ro, ungen klarer fint å lære seg å snakke normalt selv om den blir snakket babyspråk til innimellom. Det er verre med alle putene dere syr under armene til ungene deres, så de er totalt hjelpeløse når de skal ut i verden. lager mat og vasker klær for dem til de flytter hjemmefra fordi det er "så koselig". Nei, takke meg til litt babyspråk.

Anonymous poster hash: decb7...8b6

Eh? Må det ene ekskludere det andre? Enten babyspråk eller putesying, liksom?

[Teriyaki]

Guttungen på seks retter på sin oldemor når hun snakker til ham. Hun bruker ekstrembabyspråk, og uttaler aldri bokstaven R. "Kom hit da, oldemoj sin stoje gutt, så fåj du litt godteji". Uæææh!!! Det var sykt irriterende da han var liten, men enda verre etter han begynte å snakke selv. Jeg har aldri fått meg til å si noe til henne. Nå reagerer han heldigvis selv

Jeg legger om stemmeleiet når jeg snakker med en baby som ikke snakker tilbake, men jeg bruker ordentlige ord. Derfor sa gutten min "hund" når mine venninners unger sa "bissevovv". Hva er greia med å bytte ut ord???

Vi har også alltid sagt hund, fuggel og sånt, likevell har gutten vår både sagt hund og vovve, rett og slett fordi han plukker opp hvordan andre barn snakker. Nammenam var det heller ikke jeg som lærte han i alle fall. Han bare plutselig sa det en dag.

[AnonymBruker]

Jeg liker å tro at vi har sluttet med det nå. Men nå er vår 5 år, og har generelle utfordringer med språket sitt. Så vi prøver så godt vi kan å være bevisste på det meste innen språk.

Anonymous poster hash: 54c2b...206