Jeg hater å være gravid

[AnonymBruker]

Det høres sikkert veldig hardt ut, men jeg hater å være gravid. Barnet er veldig etterlengtet, vi hadde prøvd i to år, og jeg ble så veldig glad da jeg så de to blå strekene, men siden da har alt egentlig bare vært et ork. Jeg har vært kjempebekymret for å skade barnet, og unngått alt fra boblebad til orgasmer til kaffedrikking, og lest side opp og ned om toksoplasmose og listeria, sovet dårlig og vært redd for at barnet skulle dø. De første 12 ukene ventet jeg omtrent bare på spontanabort, så begynte jeg å lese om hvor mange fostre som likevel dør etter denne grensen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet og vært livredd fordi jeg ikke har kjent liv.

Jeg har ikke sovet en god natt siden jeg fikk vite om svangerskapet Var kjempekvalm og uggen i starten, hormonene tar helt av, jeg er konstant trøtt, sliten og lei, må tisse hele tiden, og de eneste gløttene av glede jeg har kjent har vært når baby sparker.

Nå er jeg i uke 38, bekkenløsning og ryggsmerter har tatt helt over, jeg gråter av smerte og trøtthet, og har lagt på meg så mye at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal bli den samme noensinne, når jeg ser gigantmagen, blålig og med strekkmerker, et blekt og hovent ansikt med poser under øynene, overvektig og ekkel.

Det eneste jeg er fornøyd med er at jeg ikke har vært sykmeldt én dag. Det hadde liksom vært det ultimate tegnet på nederlag, at jeg ikke hadde klart å jobbe en gang. Jeg føler meg så svak her jeg nå sitter som en hval i permisjon og ikke en gang orker å sette på en vaskemaskin...

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal ha overskudd til baby når den kommer Mannen er helt fantastisk og stiller opp med absolutt alt, men det får meg bare til å føle meg enda dårligere fordi jeg bare sitter her og ikke er til nytte.

Jeg er SÅ misunnelig på alle dem som koser seg med svangerskapene sine og klarer å nyte å være gravid. En venninne sa til og med hun skulle ønske hun kunne være gravid for alltid. Hva har jeg gjort feil, hvorfor har dette bare vært et mareritt fra ende til annen?

Anonymous poster hash: 9a972...564

[AnonymBruker]

Det et akkurat som jeg skulle skrevet innlegget selv! Jeg er også 38 uker på veg nå.

Vi prøvde over ett år å bli gravide, jeg hadde en SA i den perioden i uke 6 og brukte etter SA 6 mnd på å bli gravid igjen.

Var overlykkelig over å bli gravid igjen når jeg så de to strekene. Men så begynte plagene: kvalme, spying og konstant hodeverk frem til 4 mnd. Hadde 1 mnd som var ganske ok sånn fysisk sett i sommer.

Jeg begynte å bli kraftig deprimert når jeg var 3 mnd på veg, angret så på at vi skulle ha barn og har siden da bare gått å håpet på at jeg skulle miste det.

Nå er det 2 uker til termin, sover ikke noe særlig pga bekkenløsning. Har lagt på meg 32 kg og ser ikke ut. Føler meg fanget i egen kropp.

Jeg skjønner meg ikke på de som sier at de elsker å gå gravide, for det er den verste perioden jeg har hatt i hele mitt liv. Ser for meg at det kun blir med dette barnet, for å gå gravid igjen er ganske uaktuelt.

Ps: jeg har vært 100% sykemeldt fra uke 30..

Anonymous poster hash: a569d...620

[Gjest Solstråla88]

Føler med dere. Er 17+5 og har vært sykemeldt siden jeg var rett under 13 uker på vei, pga bekkeløsning. Kjenner igjen søvnmangel, ork og det å være sliten. Tror tiden blir veldig lang frem mot Mars!

[AnonymBruker]

Er utslitt selv. Kun uke 28, men har så fryktelig vondt i ryggen og bekkenet. Gangsperre til tusen. Gått opp minst 15kg så langt og skjønner ikke hvordan jeg skal kunne bli større. Pga smerter, ubehag og hvalstørrelsen blir jeg ikke komfortabel uansett hva jeg gjør. Sover derfor dårlig og er alltid sliten. Kynnere fra helvete har jeg også.

Er tre hele måneder igjen så jeg fatter ikke hvordan dette skal gå... Kos med spark og bevegelse, resten er noe dritt

Anonymous poster hash: 757f7...585

[AnonymBruker]

Det går nok over etterhvert, skal du se.

Anonymous poster hash: fa514...7b9

[umwar]

Du er snart ferdig! Vet det ikke hjelper, men det er heldigvis sant! Det å hate å være gravid har ingen sammenheng med hvordan du er som mor! Pris deg lykkelig mannen din er en fantastisk avlastning, og ikke en byrde du må krangle med for at han skal forstå deg. Du har ansvar for barnet inni magen, han har ansvar for at du har det best mulig. Det er en ganske fin fordeling

[Tibbie]

Er også gravid.

Skjønner nå at jeg har vært utrolig naiv. Trodde man ikke ble plaget før magen ble så stor at den er tung og i veien, sånn at alt blir et slit. Hadde også hørt om morgenkvalme, men tenkte at det bare var noe som varte en liten stund hver morgen i en liten periode.

Men der tok jeg feil.

Er visstnok bare to måneder på vei, men jeg sliter veldig! Jeg er kvalm hele døgnet, hver dag. Har vondt i magen og fryser. Det er rett og slett som en skikkelig hangover. Bare dritt.

Har heller ikke noe energi. Legen sier at det er helt vanlig, siden fosteret suger til seg all energi og næring, og da blir gjerne mor sisteprioritet og sitter igjen med ingenting. Leiligheta jeg bor i ser ikke ut! Klarer ikke rydde lengre. Klarer nesten ikke gå. Klarer ikke ordne meg selv om morgenen før jeg drar på jobb en gang, noe som sier mye - for jeg er veldig opptatt av det, og gå sjeldent uten sminke. Om man ser bort fra de siste ukene...

Klarer det ikke like bra som deg. Har måttet komme senere noen dager på grunn av kvalme og spying, og har måttet tatt meg fri på grunn av dårlig form. Så kudos til deg som har klart deg så lenge uten å være borte! Jeg er aldri borte fra jobb, så skal mye til.

Nå skal jeg ikke beholde. Gruer meg masse, masse, masse til abort, men gleder meg til at jeg er i form igjen. Føler at jeg har sittet fengslet. Alle ambisjonene jeg har! Jeg skal rydde leiligheta såååå fin, jeg skal ut på byen, gjøre det ENDA bedre på jobb og jeg skal spise masse mat og godteri (klarer ikke nå pga kvalmen).

Generelt alt jeg ikke klarer nå. Det blir sikkert slik med deg også. Når formen og magen er tilbake, tror jeg du blir mye mer motivert til å ta vare på deg selv og det rundt deg. Å være gravid er noe dritt. Gruer meg til å måtte gå gjennom det igjen. Nesten så jeg ikke tør.

Men jeg tror at det blir bedre om du tenker at du går gjennom alt dette for den lille!

Lykke til! Jeg synes du er tøff. Alt blir nok bedre når du har født, du har slappet av og kroppen har fått vent seg til å ikke være gravid lengre

[AnonymBruker]

Jeg elsker å gå gravid tross bekymringene. Jeg gjør lett dette igjen for å få barn.

Jeg spyr og er alltid kvalm, har bekkenløsning, forstoppelse, massiv hårvekst på magen, masse utflod, fryser og får aldri sove, men jeg er så uendelig takknemlig for at jeg endelig har blitt gravid. Det eneste som plager meg er redselen for at noe går galt.

Anonymous poster hash: 03431...bc1

[Anglofil]

Tråden er ryddet for personangrep.

Yvonne (mod)

[AnonymBruker]

Jeg likte heller ikke å være gravid, følte jeg mistet meg selv. Når kvalmen sto på som verst angret jeg på at jeg var blitt gravid i det hele tatt. Man glemmer fort! nå begynner jeg og glede meg til neste gang 12 uker etter fødsel.

Anonymous poster hash: 19045...d0a