Jeg har løyet til behandleren min

[AnonymBruker]

Jeg har slitt i mange år uten å vite hvorfor. Trodde kanskje det var stedet jeg bodde, miljøet jeg var i, vennene jeg hadde (eller ikke hadde), men har innsett at det sannsynligvis ikke handler om det, det handler om meg.

Noe føles så feil, og det har egentlig bestandig gjort det.

Psykiaterer og andre behandlinger har aldri skjønt hvorfor jeg har vært så deprimert, hvorfor jeg har skadet meg selv eller har prøvd å ta livet mitt. Derfor ble det "halleluja-stemning" da jeg kom med en tåpelig løgn om at jeg ble misbrukt da jeg var et lite barn. Endelig kunne de forstå seg på meg, og, ja, de hadde skjønt at sannsynligvis jeg hadde opplevd noe som ikke var helt bra.

Det føltes veldig bra at noen endelig forsto meg, jeg var så lei av å bli bombadert med spørsmål om hvorfor jeg er deprimert, hvorfor jeg var redd, hvorfor jeg ville ta livet mitt.

Det er snart 1,5 år siden jeg fortalte den løgnen, og all videre behandling bygger jo på at jeg har opplevd noe som jeg ikke har opplevd. Det har jo ikke skjedd. Jeg kommer meg ikke videre, jeg er på stedet hvil. Jeg flytter fra hjembyen, trodde kanskje at en miljøforandring var det som skulle til, men nei.

Jeg tar meg selv i å ønske at det skal skje noe grusomt med meg, bare sånn at jeg kan slippe unna livet. Ønsker at noen skal skade meg, eller at jeg skal få en alvorlig sykdom.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, noen som har noen tips til meg? I bunn og grunn ønsker jeg egentlig å ha det bra

Anonymous poster hash: 329dd...991

[AnonymBruker]

Hvis du ikke klarer å tilstå dette overfor terapeuten, bytt terapeut.

Skal du komme noen vei med behandling, kan den ikke baseres på gale premisser.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg ville testet ut flere behandlingsmetoder, og ikke minst livsvalg og hobbyer som kan endre situasjonen din.

Du sier det var en lettelse for de som behandlet deg å få vite om et slik "akseptert" problem, men du leter kanskje etter noe selv også? Som i at du ikke synes du har "rett" til depresjon og ikke derfor heller klarer å diskutere det? Begynn å skrive dagbok og beskriv hva du tenker og hva slags negativitet som oppstår. Du kan bruke dette for deg selv eller overfor en psykolog.

Anonymous poster hash: 0f129...4ec

[AnonymBruker]

Eller du kan gå videre med en behandler som ikke er opptatt av hvorfor du har blitt deprimert og heller fokuserer på hvordan du kan slutte med det..?

Anonymous poster hash: 67f58...a4b

[AnonymBruker]

Hvis du ikke klarer å tilstå dette overfor terapeuten, bytt terapeut.

Skal du komme noen vei med behandling, kan den ikke baseres på gale premisser.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg ville testet ut flere behandlingsmetoder, og ikke minst livsvalg og hobbyer som kan endre situasjonen din.

Du sier det var en lettelse for de som behandlet deg å få vite om et slik "akseptert" problem, men du leter kanskje etter noe selv også? Som i at du ikke synes du har "rett" til depresjon og ikke derfor heller klarer å diskutere det? Begynn å skrive dagbok og beskriv hva du tenker og hva slags negativitet som oppstår. Du kan bruke dette for deg selv eller overfor en psykolog.

Anonymous poster hash: 0f129...4ec

Alt sammen står i journalen min, så jeg blir jo nødt til tilstå uansett.

Hvordan skal jeg klare å innrømme dette? En normal reagerer jo med avsky når folk lyver om sånt, og det kan jeg godt forstå, man skal ikke lyve om sånne ting!

Jeg leter etter en grunn selv også ja, er nok derfor jeg "ønsker" meg sykdommer o.l. Jeg vil ha noe å skylde på.

Eller du kan gå videre med en behandler som ikke er opptatt av hvorfor du har blitt deprimert og heller fokuserer på hvordan du kan slutte med det..?

Anonymous poster hash: 67f58...a4b

I og med at det står i journalen min, så er jeg jo nødt å fortelle at det ikke var sant på en eller annen måte.

Denne løgnen har blitt så innviklet, og jeg har blitt så vant med å fortelle den nå, at jeg nesten tror på det selv. Jeg har "minner" om ting som jeg ikke har opplevd.

Anonymous poster hash: 329dd...991

[AnonymBruker]

Om dette er på et dps, så står det jo kun i den sykehusjournalen. En privatpraktiserende psykolog eller psykisater med refusjonsrett har ikke tilgang til den journalen. Men nå er jo helsejournalloven under utarbeidelse, så det er snkak om at det fremtiden vil bli ett felles journalsystem, der alle kan se alt (skrekk og gru).

Anonymous poster hash: da2b0...71d

[Lanoungen]

Kan anbefale Jesus

[AnonymBruker]

Du må si ifra med en gang. Hvis du synes det er vanskelig å si det kan du skrive det på en lapp feks? Jo lenger du drar det her jo vanskeligere blir det for deg, for du vil uansett ikke få hjelp til å bearbeide det som egentlig er i veien. Forklar at du løy for at du skulle bli forstått og tatt alvorlig. Har du fortalt noen andre dette og?

Det er vanskelig når man har viklet seg inn i noe på den måten, men nå må du komme deg ut av det med en gang! Føler du ikke at du kommer noe steder uten å lyve får du prøve andre behandlere. Om de baserer depresjonen ol. på et overgrep vil du aldri kunne få hjelp, det vet du sikkert også. Det er ikke bra å skape en alternativ fortid som begynner å blande seg inn i virkeligheten.

Du er garantert ikke den første som har gjort dette, men det er viktig at du tar tak nå og forteller sannheten. Depresjon, angst osv. er ikke forbehold kun noen mennesker, så du må ikke finne på ting for å skulle bli tatt seriøst. Jeg forstår hvorfor du gjorde det, men nå må du snu rundt.

Ønsker deg masse lykke videre! Håper ting ordner seg for deg.

Anonymous poster hash: 842c9...286

[AnonymBruker]

Da jeg var femten overtalte min daværende kjæreste meg til å ha sex, selvom jeg egentlig ikke ville. Jeg sa det til storesøsteren min, og hun overeagerte skikkelig og påsto at det var voldtekt. Jeg sa om igjen at det ikke var det. Én dag fortalte hun foreldrene våre at jeg var blitt voldtatt. Jeg sa at jeg ikke var det, men de tenkte at jeg var i fornektelse. De tok meg med til fastlegen, han mente også at jeg fornektet det. da jeg begynte hos psykolog tenkte jeg at jeg bare skulle jatte med for å få slutt på alt styret. Gikk til psykolog noen ganger og hun konkluderte med at jeg hadde hatt PTSD, men ble frisk. Femten år etter ble jeg syk, MS. Da ble gamle journaler dratt fram.... Nav-legen mente at jeg kunne ha PTSD og ikke MS. Prøvde å forklare misforståelsen, men igjen mente legen at jeg fornektet det hele... Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Poenget er, ordn opp i det så fort som mulig!

Anonymous poster hash: eb6be...d70

[AnonymBruker]

dette må vel profesjonelle behandlere være trenet i å takle? Du er nok ikke den første som har løyet i behandling

Anonymous poster hash: abd37...266

[AnonymBruker]

Dette er det bare å ta opp direkte. Hvis du vil ha hjelp, så må du jo være ærlig. Det nytter ikke å fortsette å lyve. Si det som det er, at du var så frustrert over at du ikke kom noen vei og merket at behandlerne dine var frustrerte også.

Dessverre ødelegger dette mye for de som faktisk har vært utsatt for overgrep.

Anonymous poster hash: 8779e...eec

[AnonymBruker]

Dette er det bare å ta opp direkte. Hvis du vil ha hjelp, så må du jo være ærlig. Det nytter ikke å fortsette å lyve. Si det som det er, at du var så frustrert over at du ikke kom noen vei og merket at behandlerne dine var frustrerte også.

Dessverre ødelegger dette mye for de som faktisk har vært utsatt for overgrep.

Anonymous poster hash: 8779e...eec

Jeg vet, det er defor jeg vegrer meg sånn for å i si fra om at jeg løy. Heldigvis anmeldte jeg ikke noen, psykiateren jeg gikk til prøvde å overtale meg til å anmelde saken, TENK om jeg hadde gjort noe sånt....

Anonymous poster hash: 329dd...991

[AnonymBruker]

Dette er det bare å ta opp direkte. Hvis du vil ha hjelp, så må du jo være ærlig. Det nytter ikke å fortsette å lyve. Si det som det er, at du var så frustrert over at du ikke kom noen vei og merket at behandlerne dine var frustrerte også.

Dessverre ødelegger dette mye for de som faktisk har vært utsatt for overgrep.

Anonymous poster hash: 8779e...eec

Nemlig!

Anonymous poster hash: bd453...e7c

[AnonymBruker]

Jeg vet, det er defor jeg vegrer meg sånn for å i si fra om at jeg løy. Heldigvis anmeldte jeg ikke noen, psykiateren jeg gikk til prøvde å overtale meg til å anmelde saken, TENK om jeg hadde gjort noe sånt....

Anonymous poster hash: 329dd...991

Det står respekt av å være ærlig om hva som skjedde. Jeg tror de fleste vil kunne forstå grunnen til at du gjorde det. Det at du følte at det ble hallelujastemning, sier jo litt om hvilket press det har vært på deg til å grave fram "noe" som kan forklare at du sliter. Om du vil bli bedre, så er du nødt til å si det som det er. At det ikke er noen skjellsettende opplevelse fra barndommen, betyr ikke at du ikke trenger og fortjener hjelp. Men du må være klar over at det kan være vanskelig for behandlerne dine å gjenopprette tilliten til deg. Det kan bare du selv ta ansvaret for ved å stå frem nå.

Anonymous poster hash: 8779e...eec

[AnonymBruker]

Husker første gang jeg var til behandleren. Jeg ble bombadert med spørsmål. Blant annet fikk jeg spørsmål om det hadde skjedd noe i barndommen, jeg sa nei, han spurte igjen, jeg sa fortsatt nei. Han mente at jeg det var noe jeg ikke fortalte sannheten om, han spurte hvorfor jeg fikk tårer i øyene da han spurte om det hadde hendt noe. Jeg fikk samme type spørsmål hver gang jeg var til han og til slutt en dag kom jeg opp med løgnen om misbruk, han ble fornøyd, og mente at dette var noe han hadde skjønt hele tiden. Det passet liksom så godt med hvordan jeg hadde oppført meg.

TS

Anonymous poster hash: 329dd...991

[AnonymBruker]

Husker første gang jeg var til behandleren. Jeg ble bombadert med spørsmål. Blant annet fikk jeg spørsmål om det hadde skjedd noe i barndommen, jeg sa nei, han spurte igjen, jeg sa fortsatt nei. Han mente at jeg det var noe jeg ikke fortalte sannheten om, han spurte hvorfor jeg fikk tårer i øyene da han spurte om det hadde hendt noe. Jeg fikk samme type spørsmål hver gang jeg var til han og til slutt en dag kom jeg opp med løgnen om misbruk, han ble fornøyd, og mente at dette var noe han hadde skjønt hele tiden. Det passet liksom så godt med hvordan jeg hadde oppført meg.

TS

Anonymous poster hash: 329dd...991

Det var en dårlig behandler, synes jeg. Jeg synes faktisk at du skal bytte behandler hvis du kan.

Anonymous poster hash: 8779e...eec

[flinkeceline]

Det hørtes ikke ut som helt etisk oppførsel, nei. Bytt behandler han er jo ikke riktig navla.

[AnonymBruker]

Kan du ikke forklare terapeuten akkurat det du har forklart i denne tråden?

Anonymous poster hash: 51e7b...076

[AnonymBruker]

Kan du ikke forklare terapeuten akkurat det du har forklart i denne tråden?

Anonymous poster hash: 51e7b...076

Jeg kan vel kanskje det. Men jeg setter jo han i et dårlig lys? Vil nødig "angripe" han på noen måte.

Anonymous poster hash: 329dd...991

[AnonymBruker]

Jeg kan vel kanskje det. Men jeg setter jo han i et dårlig lys? Vil nødig "angripe" han på noen måte.

Anonymous poster hash: 329dd...991

Alle trenger tilbakemelding på arbeidet de gjør, og denne tilbakemeldingen synes jeg det er veldig viktig at han får.

Anonymous poster hash: 8779e...eec

[småsei]

Vær ærlig. forklar hvorfor du løy. Det der går nok helt fint så lenge sannheten kommer frem. Klem