Kjæresten sjalu på sønnene mine?

[Merita]

Jeg har verdens beste kjæreste. Vært sammen i to og et halvt år. Har det virkelig bra; han bærer meg på gullstol og vi har mye kos,latter,hverdag og fest sammen. Vi har sterke personligheter begge to,men vi funker bra. Men så er det et skår i gleden. Jeg har fler sønner i alderen 11-21 Og det er litt komplisert uten at jeg kan sette fingeren på hva det er. Den ene sønnen min har han et normalt voksenforhold til. Tenåringen derimot virker det som han har i vrangstrupen etter at han hadde en kort "uspiselig" pubertetsperiode som nå er over. Før dette gikk de godt overens. Nå er det isfront,selv om sønnen min prøvde en stund. Nå møtes vi i sammenhenger der kjæresten min ikke er tilstede. Mest fordi det er så sårende for meg. Orker ikke være vitne til det. Det er som sagt småting som at stefar ikke sier noe som "hei,hvordan går det" eller i det hele tatt ser opp,noe jeg synes er naturlig når man ikke har sett hverandre på lenge. Merker sønnen min synes dette er ekkelt.Sønnen min bor btw på hybel. Min yngste sønn som bor hjemme går det forsåvidt greit med nå,men jeg kjenner på det der også. Har en datter på åtte også og hun blir klemt og "dullet" med av han. Men ovenfor gutten(yngste) skal han være så tøff. Ingen klemming og skal på en måte være litt "høhø" og karslig mannemann. Har han problemer med å omgåes andre gutter i mitt liv? Er forøvrig ikke sjalu på guttevenner eller ekser av meg. Han er forsåvidt ingen machomann (kanskje litt,på utsiden. For de som ikke kjenner ham) og klemmer på kompiser og egen voksen sønn. Nå tenkes det vel at det er bare å prate om det....men det er ikke lett. Hinter og pakker inn gode råd som kanskje hjelper litt. Han er en mann med mye stolthet (og såret stolthet fra tidligere). Sviktet av egen far. Jeg er redd for brudulje (orker ikke...feigt kanskje...men har så mye annet på spill i livet som må på plass at jeg orker ikke en stor krangel. Vi blir veldig emosjonelle ved meningsutveksling og dette er et sårt og stort tema så faren for brudulje er stor).

Noen som har tanker om dette?

[AnonymBruker]

Merker at min nye kjæreste er litt sånn.. Han har 2 voksne barn fra før.

Jeg har en datter på 4.. Han er liksom ikke så oppmerksom på henne.

Lenge siden han ga henne en klem eller gjorde noe gøy.

Han er liksom ikke entusiastisk med henne.

Han e er ikke slem men bruker ikke mye tid på og snakke med hun.

Min datter er mest opptatt av meg og det hun liker.

Vet ikke, skal man ta det opp?

Jeg tok det opp en gang og spurte om han syns det var

Slitsomt og ha en kjæreste med et barn fra før. Han kunne ikke fatte hvorfor jeg spurte om det.

Anonymous poster hash: 7fabc...551

[AnonymBruker]

Min far er sånn. Han har aldri tålt andres barn, er bare jeg som er "bra" nok, og det skal han ha all æren for selvom jeg sjeldent så noe til han før moren min døde når jeg var tenåring og måtte flytte til han. Hans kjæreste, de har vært sammen i tre fire år, har fire unger. Men ungene mine får hun ikke lov til å si fordi de er voksne. What liksom..

Anonymous poster hash: 65c15...ec2

[YYRfred]

Min kjæreste kan være av og til sånn. Jeg er litt lei at han ofte er negativ mot min sønn på 13år.

Men det er mulig at menn kunne være sjalu mot barnet til kjæresten sin uten at de ikke vil innrømme det. Du sier at han oppfører litt bedre mot jenta, men ikke mot sønnene? Da blir det konkurranse. Menn vet at det er et sterk bind mellom mor og sønn og det er umulig for kjæresten å komme inn i midti mellom.

Min kjæreste er altså ikkje sjalu i det hele tatt når jeg møter annen mann (med jobb sammenheng) eller lesbisk venninne (jeg er bifil), men han blir sjalu mot sønnen min. Jeg prøver å tenke at kjæresten min er kjempeglad i meg og vil ha meg alt mulig, og han blir derfor sjalu.

[AnonymBruker]

Jeg kunne sverget å ha lest dette innlegget før.

Uansett så tror jeg ikke dette har med sjalusi å gjøre. Har nok mer med at personlighetene deres kanskje er eller har vært litt i kræsj. Og slik er det, selv om en person er grei, så er det ikke alltid de liker andre personer som er greie.

Dersom du og partner blir veldig turbulente/ emosjonelle når dere skal løse problemer; kanskje det hjelper å prøve å finne en annen måte å snakke om problemer på?

Har dere en tendens til å anklage eller skylde på hverandre som gjør den andre sint?

Går dere og irriterer dere lenge før det endelig kommer lessende ut på en gang, noe som også gjør den andre sint?

Retoriske spørsmål.

Tror egentlig jeg ville begynt med å prøve å snakke med partner om en strategi dere kan bruke når dere diskuterer såre tema. Dersom dere klarer å kommunisere bedre, så kan du heller prøve å snakke mer om sønnen din senere. Kanskje du kan google litt tips om "kommunikasjon i forhold"

Anonymous poster hash: 7819d...0c7

[peppermyntete]

Min stemor var slik mot meg fra jeg var ca fem til far endelig dumpa henne for godt når jeg var ca 19. Mildt sagt ødeleggende for hele familiedynamikken! Jeg nektet å være hos far når jeg var liten fordi jeg rett og slett ikke følte meg velkommen. Det tar tatt lang tid å bygge opp igjen et godt forhold til faren min på grunn av dette. Så for all del folkens! Ta dette på alvor og still kjæresten til veggs!!

[AnonymBruker]

Jeg syns det er rart at dere som har en kjæreste som oppfører seg sjalu overfor deres barn, ikke sier noe? Jeg ville aldri funnet meg i at kjæresten min var sjalu på mitt barn pga han følte konkurranse ... barnet mitt kommer først, og det er viktig å ha en kjæreste som fungerer voksent overfor barnet.

Anonymous poster hash: 72719...6b9

[AnonymBruker]

Menn blir sjalue på alle menn som er gamle nok til å sette barn på den man er sammen med.

Anonymous poster hash: 632a7...4a0

[AnonymBruker]

Jeg har verdens beste kjæreste. Vært sammen i to og et halvt år. Har det virkelig bra; han bærer meg på gullstol og vi har mye kos,latter,hverdag og fest sammen. Vi har sterke personligheter begge to,men vi funker bra. Men så er det et skår i gleden. Jeg har fler sønner i alderen 11-21 Og det er litt komplisert uten at jeg kan sette fingeren på hva det er. Den ene sønnen min har han et normalt voksenforhold til. Tenåringen derimot virker det som han har i vrangstrupen etter at han hadde en kort "uspiselig" pubertetsperiode som nå er over. Før dette gikk de godt overens. Nå er det isfront,selv om sønnen min prøvde en stund. Nå møtes vi i sammenhenger der kjæresten min ikke er tilstede. Mest fordi det er så sårende for meg. Orker ikke være vitne til det. Det er som sagt småting som at stefar ikke sier noe som "hei,hvordan går det" eller i det hele tatt ser opp,noe jeg synes er naturlig når man ikke har sett hverandre på lenge. Merker sønnen min synes dette er ekkelt.Sønnen min bor btw på hybel. Min yngste sønn som bor hjemme går det forsåvidt greit med nå,men jeg kjenner på det der også. Har en datter på åtte også og hun blir klemt og "dullet" med av han. Men ovenfor gutten(yngste) skal han være så tøff. Ingen klemming og skal på en måte være litt "høhø" og karslig mannemann. Har han problemer med å omgåes andre gutter i mitt liv? Er forøvrig ikke sjalu på guttevenner eller ekser av meg. Han er forsåvidt ingen machomann (kanskje litt,på utsiden. For de som ikke kjenner ham) og klemmer på kompiser og egen voksen sønn. Nå tenkes det vel at det er bare å prate om det....men det er ikke lett. Hinter og pakker inn gode råd som kanskje hjelper litt. Han er en mann med mye stolthet (og såret stolthet fra tidligere). Sviktet av egen far. Jeg er redd for brudulje (orker ikke...feigt kanskje...men har så mye annet på spill i livet som må på plass at jeg orker ikke en stor krangel. Vi blir veldig emosjonelle ved meningsutveksling og dette er et sårt og stort tema så faren for brudulje er stor).

Noen som har tanker om dette?

Nå skal jeg være dønn ærlig. Jeg tror at den biologiske foreldren tii barnet/barna har mye å si for om det skal lykkes med ny partner i forhold til barna.

Barn, og da spesielt litt større barn vil naturlig nok ikke godta den nye kjæresten med det samme. Noen ganger låser det seg jo helt som med den ene sønnen din.

Jeg tror det er viktig at de voksne står sammen, og at bio mamman/pappaen viser tydelig at dette er partneren min og at det ikke er barna som velger.

Hvis barn merker at man er usikker, vakler, leter etter feil hos partneren i forhold til barna vil forholdet bli sårbart og barn er så lojale mot sine ekte foreldre at de oppstår lett en eller annen form for konkurranse.

Et vennepar jeg kjenner skilte seg og fikk nye partnere. Moren var veldig usikker når det kom en ny partner inn i bildet, og det ble mye rart, med dine, mine unger osv.

Far fikk også ny partner, han introduserte henne for ungene og var veldig klar på at hun var viktig for ham, og at han ikke ville godta at ungene hadde noe annet enn respekt for henne og forholdet. ( Vi snakker om tenåringsbarn her)

Dette gikk mye bedre. Selv om hun også brakte med seg barn inn i forholdet. Det var samholdet de voksne i mellom som ble limet i denne familien.

Jeg tror ofte at problemene oppstår fordi den nye ikke blir regnet med, men bare er mammas eller pappas nye kjæreste. Og man kan til og med være både frekk og uoppdragen mot dem, og mamma eller pappa vil ikke tolerere at noen andre enn dem er oppdrageren

Det denne pappaen gjorde, var ikke i første omgang å la henne ta del i oppdragelsen, men han gjorde det helt klart at var noen av ungene vanskelige eller store i munnen mot henne, så fikk de stå til svars hos ham.

Ungene ble etter den første turbulente tiden veldig glad i stemoren sin, og har stor respekt for henne.

Jeg tror det blir vaklet for mye frem og tilbake. Unger får nye omsorgs personer som får en eller annen udefinert rolle i familien. Mor/far går hele tiden på vakt for å se etter tegn på om steforeldren tar seg for mye til rette i oppdragelsen.

Ungene merker fort hvis de kan spille den ene opp mot hverandre, enten det er deres egne foreldre eller familie bestående av steforeldre,

Det snakkes så mye om stemorsrollen her inne, og det virker som om det nesten bare er onde stemødre der ute.

Og jeg undres. Hvor mange unger, spesielt tenåringer liker sin nye stemamma/stepappa. Antagelig missliker de dem sterkt. Og vil helt sikkert prøve det de kan for å vinne mamma eller pappa over på sin side.

Da må de voksne vært sterke nok til å stå i dette og holde sammen for å komme ut på andre siden.

Hvis ikke tror jeg ikke det er mulig å lykkes.

Anonymous poster hash: 82e60...5ce

[AnonymBruker]

Vist barna er voksne så skal man ikke bry seg om hva barna mener.

men om barna er mindre årige da skal man faktisk ta hensyn til hva barna mener.

Anonymous poster hash: 66562...eb1

[Ava Mae]

Jeg synes det er helt feil av deg å stikke hode i sanden og heller gå omveier fremfor å ordne opp i denne situasjonen. Det er faktisk din plikt som mor, uansett om sønnen din bor på hybel eller ei for barndomshjemmet hans er tross alt hos deg. Du skriver selv at sønnen din har forsøkt ergo er det kjæresten din som er både urimelig og særdeles lite voksen her. At du glatter over dette ved å treffe sønnen din utenom tider der kjæresten din også er fremfor å ta tyren ved hornene er dårlig gjort ovenfor sønnen din. Er det slik at han kun skal få ta del i familien dere er de gangene din kjæreste/stefar ikke er der? Hvordan tror du det føles?

[YYRfred]

Jeg syns det er rart at dere som har en kjæreste som oppfører seg sjalu overfor deres barn, ikke sier noe? Jeg ville aldri funnet meg i at kjæresten min var sjalu på mitt barn pga han følte konkurranse ... barnet mitt kommer først, og det er viktig å ha en kjæreste som fungerer voksent overfor barnet.

Anonymous poster hash: 72719...6b9

Selv om han er voksen, ser det vanskelig ut for min kjæreste å forstå hvordan det å være foreldre siden han aldri har hatt barn selv. Han leser mye teori og artikkel om barneoppdragelse, men han forstår desverre ikke i praksis.

Det er noe partner med barn må forstå og finne løsning. Ingen er perfekt og vi som kjærestepar går det veldig fint. Så jeg prøver å tenke positivt :)