Gå til innhold

Selmas dagbok


Selma1984

Anbefalte innlegg

Prosessen går fremover! Leiligheten er solgt, jeg har fått jobb, og huset vi har kjøpt ferdigstilles litt og litt. Nå gjenstår barnehage til lillemann. Og resten, da. Jeg gleder meg enormt til ALT!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 måneder senere...

Fortsetter under...

Det har hendt uendelig mye siden sist. Vi flyttet i slutten av 2020. Avslutningen i Oslo ble ryddig, ufattelig trist, men allikevel fin. Vi flyttet inn i et helt nytt hus, og var så lykkelige. Huset er nydelig, funksjonelt, romslig og perfekt for oss. Vi har imidlertid lært oss MYE om nybygg og hva det innebærer. «Nøkkelferdig» er et begrep man må ta med et par klyper salt. Men vi er fornøyde med alle løsningene vi har valgt til huset, og så kan vi eventuelt endre litt etterhvert. 


 


 

 

Endret av Selma1984
Angrer på for mye informasjon
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er spesielt å lese gamle innlegg i denne dagboken, særlig med tanke på at det er 6-7 år siden jeg startet den. Utrolig mye som har skjedd på disse årene. De fleste årene har vært helt fantastiske. Det er det jeg må huske på nå som jeg er nede i en litt mørk del av livet. Jeg er helt avhengig av håpet om at det skal bli bra igjen. 

Mitt største problem er selvhatet. Jeg avskyr meg selv. Når jeg ser bilder av meg selv som barn, blir jeg kvalm. Alle mine prestasjoner, alle erfaringer, alt er verdiløst. Jeg er null verdt, og det er synd på alle som må ha med meg å gjøre. Dette er tanker som jeg alltid har hatt med meg, men jeg har ikke alltid latt de komme til orde. De har ikke fått lov til å dominere. Selv nå så vet en bitteliten del av meg at dette voldsomme selvhatet er irrasjonelt, men det er allikevel som at jeg er fanget i tankespinnet. Nå er selvforakten gjeldende, og jeg synes det er vanskelig å gi plass til fornuftige tanker. 

Derfor blir min store utfordring fremover å finne veien ut av selvhatet. Jeg aner ikke hvordan. Min behandler sier jeg må «fake it ‘til I make it», og kanskje det er rett. For det er ikke ektefølt. Andre kan si at jeg er flink, god, bra etc, men det preller bare rett av. Det er nesten så jeg ser ned på de som sier fine ting om meg, for de har åpenbart misforstått hvem jeg er, eller så lyver de. 

Jeg må finne ut av hva jeg kan leve tålelig med. Kan jeg leve med litt selvhat? For jeg har ikke troa på at jeg noen gang vil bli kvitt det. Hvordan kan jeg klare å fungere som mamma, kone, arbeidstaker og venn fremover? Åpenbart må jeg gjøre noen endringer i livet, for jeg kan ikke gå på en sånn her smell flere ganger. Nederlaget og skuffelsen er for stor. 

Jeg var hos legen i uka, og ble sykemeldt i 4 uker til. Samtidig sa han at jeg må være forberedt på at dette kommer til å ta tid, og at det er usannsynlig at jeg er tilbake på jobb før sommeren. Han trygget meg på at han ikke kom til å pushe meg til å komme tilbake på jobb før jeg er klar, og slik jeg er nå, er jeg langt fra arbeidsfør. Det er todelt å få en slik beskjed. På ene siden føles det som å få et hav av much needed omsorg kastet på meg, noe som antagelig trengs fordi jeg er så streng og jævlig mot meg selv. På den andre siden er det et stort nederlag å få bekreftet at man ikke fikser livet. Men faktum er at jeg ikke har noe på jobb å gjøre nå, jeg har så nok med meg selv. 

En annen stor frykt er dette med barn. Jeg vil ha et barn til. Virkelig, inderlig. Det begynner å haste litt mtp alder, så jeg vil ikke utsette. Samtidig så føler jeg sterkt på at jeg ikke burde få barn når psyken min er så skakkjørt. Jeg er så redd for at noen, hvem som helst, skal si at jeg ikke egner meg til å få flere barn. 

Men for å få inn noe positivt i denne drittsituasjonen da - jeg trives med å gå ned i vekt og at jeg går mye på tur. Det gjør meg godt. Jeg har noe mindre stress rundt meg. Behandlingen har gitt litt rom for å reflektere litt rundt hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg har åpnet meg mye for mannen min, både om selvskading og tidligere traumer. Han har for øvrig vært en uunværlig klippe oppi dette, og jeg føler vi er nærmere hverandre. Spontanaborten var utrolig kjip, men bekreftet at jeg i det minste KAN bli gravid. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg jobber med å finne ut hvordan jeg skal leve med meg selv på godt og vondt, resten av livet. Jeg skal tåle meg, og de rundt meg skal tåle meg. Slik det er nå strever jeg med å tåle meg. Jeg holder avstand til andre, for jeg tør ikke finne ut om de egentlig ikke tåler meg, de heller. 
 

Mye av det jeg liker med meg selv, er også egenskaper som er litt skadelig for meg. Jeg liker godt å være en person som får andre til å fortelle om vanskelige ting, at jeg er en som kan romme andres smerte. Men dessverre har det blitt at jeg ikke orker å stå i dette lenger, i alle fall nå. Jeg har lagt mye yrkesstolthet i denne egenskapen, men også vært stolt av at det har vært en del av min personlighet, å være en sosialarbeider med hud og hår. Men nå er «koppen» full. Den var antagelig stappfull i hele fjor. 
 

Betyr dette at jeg er for sart til å jobbe med dette? At jeg ikke egner meg? Det er min store skrekk. For hva er jeg, om jeg ikke er sosialarbeider. Jeg føler meg forvirret og utrolig usikker på hvem jeg egentlig er. Jeg er egentlig ganske klar på at jeg vil jobbe med det samme som før. Men da må jeg endre på et par ting. Som å sette grenser for meg selv, uten å være så redd for å bli avvist. Og ettersom det er så viktig for meg å være den varme, interesserte og rolige, tillate meg å være nettopp dét, i passende porsjoner. Og jeg skal aldri, aldri fysisk ta med meg jobben hjem. Jobbtelefon og pc må bli igjen på jobb, hjemmet MÅ være hellig. 
 

Jeg må også fortsette med dette helsesporet som gjør meg godt - spise sunt, og bevege meg daglig. Få med meg kollegaer på walk’n’talk i arbeidstida. Sitte ute i sola for å få i meg D-vitamin. 
 

Alle disse tankene jeg skriver ned er for å sette ord på refleksjoner jeg gjør meg under behandlingen jeg deltar i nå. Mye jeg må finne ut av. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg tusler videre i denne merkelige tilværelsen. Jeg er hjemme, og har de par siste dagene vært ekstra "lat" om jeg kan kalle det det. Altså at jeg ikke har støvsugd frenetisk i huset, at jeg satt en hel formiddag og så på serie mens jeg strikket. Kanskje det var greit for meg?

Jeg har kjent på at jeg har svært lav terskel for å bli stresset, nedtrykt og reagere irrasjonelt. I terapien har jeg fått mer hjelp til å utforske mine dysfunksjonelle tankemønstre, og prøve å gjenkjenne disse som nettopp dysfunksjonelle, og akseptere at de ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. Et slikt tankemønster, eller en sannhet jeg har laget til meg selv, er antagelsen om at andre ser på meg som et udugelig menneske på alle sett og vis. Men jeg har jo egentlig ikke belegg for å egentlig tro det? Og er det ikke egentlig en stygg ting å tro om andre, at de har så stygge tanker om meg? Og jet vet jo at alle egentlig har nok med seg selv, og at disse tankene er mine egne konstruksjoner, skapt og dyrket i en periode der jeg er ekstra skjør og sliten.

Jeg sa til terapeuten at jeg ikke orker å tenke på denne måten lenger. Jeg orker ikke å bruke mange år av livet mitt til å tenke stygge tanker om meg selv. Samt at den absolutt største skrekken er at jeg overfører denne måten å tenke på til sønnen min. Det er viktig for meg at sønnen min vokser opp til å tenke at hans mening er viktig, at han fortjener å bli hørt, at han er bra akkurat som han er. Selv har jeg aldri, virkelig aldri, følt meg bra nok i mine foreldres øyne. Jeg tror ikke de har ment at det skulle bli slik, men nå er det sånn. Vi har i det hele tatt snakket mye om mine foreldre og valg de har tatt opp igjennom, og det har vært utrolig vanskelig for meg å skulle sitte og snakke om de, å "oute" de. Men på et tidspunkt er jeg nødt til å tenke at de gjorde det beste de kunne, alle foreldre gjør feil, og at jeg er nødt til å ta til takke med det jeg har fått. Jeg har vansker som jeg tror bunner i barndommen, men nå må jeg velge å jobbe med disse vanskene, fremfor å føle at jeg legger skylda på foreldrene mine. Det skaper bare enormt mye dårlig samvittighet, som jo er lite hensiktsmessig.

Så er det jo vanskelig å skulle tenke fornuftig. Jeg er svært følelsesstyrt, og akkurat nå er det som om følelsene er ved rattet. Det svinger og humper og går alt for fort. Lite kontroll. Jeg gleder meg til fornuften melder seg igjen...

Sånn ellers er det slik at jeg er i DPO-land. Har lite håp, for det er jo ikke mer enn en måned siden jeg spontanaborterte. Jeg kan ikke nok om dette, og jeg tør ikke spørre noen. Så for alt jeg vet har jeg ikke hatt eggløsning en gang, og jeg har ikke kjøpt noen monitor, som jeg egentlig hadde planlagt. Men om jeg har tyda kroppens tegn rett, hadde jeg eggløsning på lørdagen som var. Jeg har i det minste landet på at jeg er ikke såå ute og kjøre med psyken, at jeg ikke i det minste burde prøve å bli gravid igjen. Håper jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Wow… snart to år siden sist.. må oppsummere de to verste og vanskeligste årene i mitt liv, da. 

Jeg ble sykemeldt februar 2021 pga utbrenthet og depresjon. Kom i behandling ganske raskt på DPS. Jeg ble gravid ca mars samme år, men gjennomgikk en spontanabort i april/mai. Dette var ufattelig tungt og vanskelig. Som et brutalt slag når jeg lå nede fra før. 
 

Jeg ble gravid igjen den sommeren. Jeg bestilte tidlig ultralyd privat i uke 10. Her så de at fosteret antagelig hadde gastroschise. Jeg ble henvist til sykehuset som bekreftet dette, og at tilstanden ikke var forenlig med liv utenfor magen. Jeg og mannen ble allikevel sendt til st.Olavs i Trondheim for grundigere fosterdiagnostikk. Da vi kom dit i uke 13, var babyen død. Det var så skuffende, tungt og trist, men samtidig lettende for da slapp vi ta avgjørelsen selv. Tanken på abortnemnda var ikke spesielt oppløftende. 
 

Dagen etter ble jeg lagt inn på SUS for å abortere ut fosteret. Ble lagt inn på fødeloftet, som var grusomt i seg selv. Omringet av enten høygravide damer eller nyblivne mødre med bittesmå babyer, mens jeg skulle abortere. Det gikk heldigvis raskt og smertefritt, og jeg fikk fri flyt med både sovemedisin og oxynorm. Magisk å kunne dope seg ned når man har det tungt. Fosteret la de pent i en eske som jeg fikk ha hos meg. Jeg ville egentlig ikke, men de anbefalte det. Jeg angrer ikke. Selv i uke 13, og selv med misdannelsene, var det et lite menneske, et lite liv som ikke ble noe av. 
 

Livet peste videre, og tre dager etter aborten var jeg i dialogmøte med NAV og arbeidsgiver. Min fine fastlege var med og han hjalp meg å si det som jeg ikke klarte selv. I møtet ble vi enige om at jeg snart skulle tilbake på jobb, men kun i 20%. Som sagt så gjort. Det var noe av det aller, aller, ALLER tøffeste. Jeg var full i angst, jeg følte ikke at jeg kjente noen, og ingen kjente meg eller hva jeg faktisk var i stand til. Alt jeg var god på var verdiløst. Den sosiale angsten var verst, og jeg gikk turer i stedet for å ta lunsj. Jeg hadde ingen arbeidsoppgaver, bare satt på kontoret mitt med lukket dør og full i engstelse. I tillegg var sorgen etter abortene stadig til stede.
 

Jeg gikk heldigvis i terapi fremdeles, og det var til enorm hjelp. Etter hvert ble det lettere. Jeg jobbet mer, og fikk fler arbeidsoppgaver. Tåken etter depresjon og spontanaborthelvetet begynte å lette litt. Jeg åpnet meg for kollegaer og begynte å trives littegrann. 
 

Så ble jeg gravid igjen. Jeg tenkte at NÅ er det min tur. Nå blir det baby! 1.mars 2022 begynte de velkjente murringene og blødningene, og spontanabort og mislykket svangerskap nummer 3 var et faktum. Denne gangen var jeg også helt knust, men hadde åpnet meg litt for noen på jobb, og det ble kun et par uker hjemme før jeg kom tilbake på kontoret.
 

Tanken slo meg, tenk om jeg aldri får min baby nummer to. Vi ga det et forsøk til, og jeg ble gravid allerede neste syklus. Terminen ville være 22.januar 2023, og mitt fjerde svangerskap på to år. Svangerskapet var tungt. Jeg var sliten og kvalm første trimester. For ikke å snakke om engstelig! Jeg begynte å jobbe redusert etter sommeren. Pga alle mulige komplikasjoner ble jeg helt sykemeldt i september. Jeg hadde morkakesvikt, svangerskapsdiabetes, bekkenløsning, høyt blodtrykk. Babyen lå godt under gjennomsnittet hele veien, men var tilsynelatende helt frisk. Å gjennomgå et svangerskap etter tre aborter er ingen spøk. Følte jeg var blitt helt hjerneskadet og hadde mye ensom engstelse. Heldigvis for meg hadde jeg verdens snilleste jordmor og så fastlegen min som var gode støttepersoner. Og for ikke å glemme mannen min! Stått stødig ved min side gjennom hele dritten. 
 

Året gikk mot slutten, og jeg strevde med blodtrykket som stadig ble høyere. Jeg var mye inne på SUS for å følge opp diabetes, blodtrykk og babyens (dårlige) vekst. Jeg ble innlagt og utskrevet, holdt meg aaaalkurat under behandlingsgrensa. Til slutt ble jeg lagt inn i romjula, og da skulle jeg ikke få komme ut før babyen var født. Mer om det i et annet innlegg, MEN! Jeg sitter nå her med verdens nydeligste, fantastiske lille jentebaby. Jeg er så lykkelig, ydmyk og tussete nyforelska! 
 

Så hva kan man si om tiden på Vestlandet. Jeg har hatt det så utrolig tungt og tøft. Jeg har isolert meg grunnet alt dette og omtrent ikke blitt kjent med noen. Jeg har kjørt både kroppen og psyken langt ned i kjelleren. Det har krevd ufattelig mye å holde seg på beina for familiens skuld. Tiden og livet har stått stille på et vis. Jeg rakk ikke pakke opp alle flytteeskene før livet raknet, så på en måte føler jeg ikke at jeg bor her ordentlig. Vegger som mangler bilder, rom som mangler møbler, huset mangler varme fordi jeg har ikke orket. Jeg har savnet Oslo, familie og venner noe enormt, og følt at jeg nærmest har gått gjennom dette alene. 
 

Men nå er jeg fylt med både energi og glede, det har jeg ikke følt siden vi bodde i Oslo. Jeg gleder meg til våren hjemme i permisjon, og jeg har en oppriktig tro på at det kan bli fint! 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Min seneste fødselshistorie må jo noteres ned! Sitter her nå med verdens nydeligste lille søtsak på 12 uker. Hun er en drømmebaby og virkelig familiens lykkepille. Er så forelska, takknemlig og lykkelig, og LETTA ikke minst. Det føles komplett! 
 

jeg hadde et styrete svangerskap, og var inne på sykehuset minst ukentlig pga mulig  svangerskapsforgiftning og svangerskapsdiabetes. Jeg håpa så inderlig at babyen ville bli født i 2023, men hadde blitt forespeilet at hun nok kom litt før. 
 

Jeg ble innlagt 28.des pga høyt blodtrykk. Jeg pakket med meg «alt» for jeg tenkte meg at jeg nok ikke kom hjem før fødselen. De som har liggi på sykehus lenge vet at det er noe dritt. Det er kjedelig og ensomt. Særlig på nyttårsaften var det trist å være alene, så mannen kom og var med meg da. Jeg hadde kjent på at det var litt lite liv den dagen, så det ble bestilt en ultralyd som faktisk ble gjennomført på 00-slaget. Underlig opplevelse! Alt sto fint til, men det ble enighet om at jeg skulle settes i gang 1.nyttårsdag, at det ikke var vits i å vente lenger. Jeg var kommet til uke 37+5 dagen etter, og satte inn ballong i 12 tida. Den begynte å virke klokken 16.00, med gjenkjennelige rier. Det var helt overkommelig frem til ca 23.00, da var jeg sliten og ville sove. Jeg fikk en morfinsprøyte og sovepille, som gjorde at jeg sov til kl 4.00. Da kunne jordmor røske ut ballongen, og med 6cm fikk jeg gå ned til fødeavdelingen. Jeg var så glad og fornøyd med å slippe både piller og riedrypp!

Mannen kom, og vannet ble tatt klokka 5. Jeg ville gjerne ikke ha epidural, for jeg klarte meg godt ganske lenge med lystgassen. I tillegg hadde mannen rieteller, og med den viten om at en rie ikke varer mer enn 1 minutt, med de midterste 20sek som peak, klarte jeg å holde ut. Jeg tenkte at dette fikser jeg! Men så begynte stormriene. De varte ikke lenger 1 minutt, men ble heller en eneste lang grusom ri. Jeg ville presse, men jordmødrene sa nei. Og så gikk det 30 sekunder før hodet hennes omtrent var ute! På samme ri fikk jeg presset ut resten av den vesle kroppen klokken 8.51. 
 

Hun skrek med en gang, og jeg fikk henne opp til meg med en gang. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse! Et friskt, men bittelite barn, som jeg fikk holde oppå meg mens de sydde to pyntesting. Mannen fikk klippe navlesnor, og det hele var bare så utrolig fint! Vesla fikk noen få dråper melk av meg, før hun ble veid til 2106 gram og 46cm. Lille, lille prinsesse. 
 

En kan si det var en skikkelig styrtfødsel. Aktiv fødsel 20 minutter og et minutt trykketid. Helt utrolig at alt gikk så fint, ingen store rifter eller sykt barn. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått oppleve en slik fødsel, til tross for igangsettelse så føltes det mye mer naturlig enn sist. Jeg forsto mer av riene, de føltes hensiktsmessige, og jeg klarte det uten epidural. Jeg hadde så dårlig erfaring ned epidural sist, så for meg var det en lettelse å slippe. Det gikk innmari fort, men da var det jo kortvarig, megaintens smerte som jeg er glad jeg fikk oppleve! En skjellsettende opplevelse, vil jeg si. 
 

Barseloppholdet får jeg ta i neste innlegg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...