Jump to content
Sign in to follow this  
Selma1984

Selmas dagbok

Recommended Posts

Selma1984

Nå har jeg begynt i den nye jobben, og vært der i 2 uker. Det er for tidlig å si om det blir en hit eller ikke, men enn så lenge trives jeg.

Sånn ellers er det myyyyye som har blitt gjort med leiligheten vi skal selge. Jeg har gjort det aller meste, mannen min har gjort litt. Men jeg lurer på hvordan denne prosessen ville gått hvis jeg ikke sto på litt. Vi snakker utskifting av alle vinduer, byttet en rekke møbler så det skal se litt freshere ut til fotografering og visning, malt alle vegger, dører og karmer, samt pakka ned masse ting og tang. I kveld har jeg begynt å skrubbe gulvene, de må skures med hard svamp for at skitten skal løsne. My god, aldri mer hvitt gulv sier jeg bare.. Forhåpentligvis vil all denne innsatsen gi litt tilbake, med tanke på selve salget. Leiligheten ser iallefall utrolig mye freshere ut nå enn det den gjorde.

Nå skal jeg være alene hjemme i noen dager, før jeg skal på en langhelg sammen med mannen og svigerfamilien. Blir fint med en slags ferie, midt oppi jobbinga.

En annen koselig ting er at vi nettopp har begynt med å prøve å få barn. Jeg måtte ta en alvorsprat med mannen om det, for han vil jo bare utsette det hele tiden. Men nå får det være nok, det får være måte på hvor "klare" og fornuftige vi skal være. Det eneste, og det er virkelig det eneste, som hindrer, er at jeg ikke har fast jobb. Utover det er økonomien god (per nå), vi har hus, bil og et stødig forhold. Nå har vi vært sammen i 7 år snart, så jeg tenker at det må være på tide. Og jeg begynner faktisk å kjenne litt på alderen.

Oh well, ny uke i morgen, så får vel legge meg da.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Selma1984

Da har jeg jobbet i 6 uker, og jeg har funnet ut at jeg trives <3 jeg har fått helt tullete gode tilbakemeldinger, men sånn er det vel når man er ny. Den ene lederen sendte en mail til de andre lederne om at jeg var et scoop. Jeg visste ikke om jeg skulle bli megaflau eller om jeg skulle bli megaglad, så jeg veksler mellom de to haha. Arbeidsoppgavene er helt fullstendig overkommelige, og jeg har fått nye, mer krevende som jeg gleder meg til å ta tak i. I går ba sjefen om et  møte med meg, der jeg mer eller mindre fikk tilbud om et lenger engasjement. Jeg har også blitt meldt på en rekke kurs så sent som i oktober, så det ser lyst ut for at jeg skal kunne få jobb etter jul også.

Vi har solgt leiligheten vår, godt over takst og greier. Vi har nå omtrent en million i egenkapital, kun på grunn av boligens verdiøkning. Helt utrolig fantastisk, vi er så vanvittig fornøyde!! Nå blir det å pakke sammen alle tingene våre, og sakte men sikkert bruke september på å komme på plass i den nye leiligheten. Det blir så bra! Og det er godt å tenke på at alt det føkkings strevet var verdt det. Og LETT at vi blir å bruke flyttevaskfirma når vi flytter ut...drittlei vasking av denne leiligheten nå.

Igjen sitter jeg med en følelse av å være utrolig heldig. Og lykkelig. Det er så mye av det praktiske og materielle som er på plass. Det føles trygt å ha masse penger på bok. Vi plukker ut en del av overskuddet fra salget og har på en disponibel konto, som en buffer. Det hadde ingenting å si på lånet om vi tok ut den summen, så det føles godt. Det er penger vi kan bruke til f.eks løse ut billån, eller bare ha i bakhånd.

De eneste skårene i gleden: Premier league begynte igjen...sukk... og jeg har et stooooooooort tannprosjekt foran meg. Vil jeg tro. Skal til utredning på tirsdag. Har så tannlegeskrekk at jeg fikk klump i halsen av å bare bestille timen, og måtte tørke en tåre etter at jeg la på røret. Helt tullete å ha så SYK skrekk. Jeg er livende redd for at jeg må trekke alle tennene, og ikke ha råd til å sette inn nye. Men nå har jeg funnet en tannlege som jeg har stor tro på, og jeg har innfunnet med med at jeg sannsynligvis må ta opp et lån for å finansiere det. Et slikt lån kunne jeg lett ha betalt ned på i løpet av 2 år, vil jeg tro. Etter at jeg er ferdig med tannbehandlingen, skal jeg gå til tannlegen hver 6 måned for å holde orden på dem.

Prosjekt baby: mislykket pp1. Kanskje like greit, siden den stakkars celleklumpen hadde blitt forgifta av all paraceten jeg har måttet ta pga tannsmerter. Greit å få unna det før jeg setter liv til verden. Jeg vingler også veeeldig. Ene dagen tenker jeg bare baby baby baby, mens andre tenker jeg at jeg vil satse litt på jobb akkurat nå. Endelig har jeg en ordentlig jobb, og jeg TRIVES! Mannen har gått fra å være ganske lite interessert i barn, til å snakke mer om hvordan han vil være som far. Men, når sant skal sies bør vi begge gå ned en del i vekt før man setter igang prøvingen.... så vi har vurdert å utsette det til neste år.

Nå tenkte jeg å finne meg en bok og slappe av litt før jeg legger meg :) Får tenke litt på hvor heldig jeg tross alt er.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Eh ja, angående siste avsnitt i forrige innlegg. Det var ikke et mislykket forsøk, for jeg tok en test i dag som viste to streker :hakeslepp:

Nå må jeg re-evaluate my life. Neida. Men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli gravid på første forsøk. Mannen fikk delvis stille panikk, men fremstod som ganske glad. Vi har iallefall bestem oss for å legge det litt på hylla i 3-4 uker, og hvis den fremdeles sitter, så skal vi fortelle det til flere. Men åååhhh jeg har så lyst å fortelle det til aaallleeee.... men jeg vet for mye om spontanabort.

Tenker jeg venter i 2 uker, så tester jeg igjen med en sånn digital test.

Hjelpes, for en start på dagen. Vet ikke hva jeg føler, faktisk!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Altså nå.... Jeg har nettopp vært hos tannlegen. Min verste skrekk i verden. Sist jeg var hos tannlegen måtte jeg trekke en jeksel, og tannlegen som gjorde det var en skikkelig uproff og sint mann. Jeg har panikkangst, noe han tydeligvis ikke likte. Tanna kom ut, men han brukte evighetens tid og måtte knekke den opp for å få den ut. Jeg trodde jeg aldri igjen skulle gå til tannlegen. fy fasan.

Jeg har hatt skikkelig tannpine i en måned nå, grusomme lammende smerter. Jeg så for meg at tannkjøttet skulle råtne vekk, og at kjevebenet var begynt å gå vekk. Jeg har hatt stoooor dyyyyp angst for dette, ikke fått sove, og tenkt så utrolig mye på dette. I tillegg har jeg tenkt på at jeg kanskje må ut med sekssifret tall i tannlegeregninger.

Så det var med tungt hjerte og høy puls at jeg gikk til tannlegen i dag. Fikk henne anbefalt av en venninne som også har tannlegeskrekk. Begynte å gråte umiddelbart da jeg kom inn der, hadde heldigvis skrevet et brev dersom det skjedde. Tannlegen tok det greit, og leste brevet med opplysningene. Så viste det seg at på grunn av graviditeten, så tar de ikke røntgen. Hjertet mitt sank ned i magen, jeg så for meg at jeg måtte gå hjem med uforrettet sak. Jeg gråt og gråt, og fikk ikke ut ordene. Men hun kikka tre sekunder i munnen min og sa at det er visdomstannen som er problemet. Om jeg ville trekke den nå? Jeg var litt usikker, men vi kjørte på. Jeg tenkte bare på den forrige trekkingen, men hun bare "jeg er proff". Og det var hun. Masse bedøvelse senere, hun la hodet mitt i posisjon. Knirk knirk sa det, og så var tanna ute. Det tok mindre enn et minutt, kontra 20 minutter sist! Jeg var så lykkelig! Jeg ER så lykkelig!! Ingen smerter! Eller, nå er det litt smertefullt, fordi bedøvelsen er på vei ut. Men det er samma det!

Hun kikka raskt på de andre tennene og sa det var litt småhull her og der, men at det ikke hastet. Og hun ville ikke sagt at det ikke hastet hvis hun ikke mente det, hun levde jo tross alt av å fikse tenner, sa hun. Jeg er overlykkelig. Hun ville vente til jeg var mer gravid, eller "god og rund" som hun sa, før hun ville jobbe videre. Vente til minst neste trimester. Så vi venter til over jul!! Jeg som trodde jeg måtte gå ukentlig til tannlegen for å trekke tenner!!!! Nå får jeg anledning til å spare opp penger til tannlegebehandling! Hvor fantastisk er ikke det??

Hun sa at hun forsto godt at jeg hadde hatt skikkelig vondt, fordi den visdomstannen så ikke ut. Nå skal jeg ikke trekke flere tenner. Jeg orker ikke mer!!! NÅ skal det være orden på tennene mine. Nok er nok! Det var dagens..

Over til graviditet: Jeg tok en til test i går, selv om jeg lova å ikke bli helt testoman. Fremdeles gravid! Kommer til å ta en tredje test på fredag, før jeg drar hjem til a mor og forteller nyheten. Har fortalt det til to venninner og min bror. Og tannlegen da. Føler meg fremdeles veldig bra (bortsett fra i munnen) litt murringer i magen innimellom og litt kvalmen. Men det kan like gjerne ha vært at jeg har grua meg til tannlegen.

Nå skal jeg legge meg litt nedpå med en etterlengtet paracet.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Yes da... fremdeles på tjukka. Nå er jeg i uke 8 (7+3) i følge appen min. Jeg greier ikke helt å knytte meg til ideen om at jeg bærer på et kommende menneske, siden jeg er så redd for spontanabort. Men det -kan- jo faktisk gå bra??

Jeg har fortalt det til mamma (som ble stormende glad) og en kollega (tenkte at minst én måtte vite om det på jobb) i tillegg til de som allerede vet. Mannen er derimot som en taus mur, og har kun fortalt det til sine foreldre. Jeg evner ikke å holde på hemmeligheter. Men svigers ble også hoppende glade. Så nå er det best for oss at bebe holder seg på plass i magen!

Jeg har omtrent ikke symptomer. Litt vonde bryster, bittelitt småkvalm om kveldene, og har vært litt trøttere enn vanlig. Men ellers er jeg i finfin form! Nesten så jeg blir bekymret. Mannen er faktisk både interessert og anerkjennende rundt dette, jeg trodde han skulle leve i fornektelsens rike frem til bebe blir født. Men han trengte nok litt tid til å venne seg til tanken. Ingen av oss har peiling på noe av dette, så det kan bli spennende.

I morgen har tiden kommet for å flytte, faktisk! Eller iallefall overta den nye leiligheten. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg!!! Vi skal bruke helga på å flytte ting og tang, det vil si at jeg skal peke og kommandere, og andre skal løfte. Mannen har gitt beskjed om at jeg kun får løfte det som veier 12 kg og under (noen har googlet).

Ellers...jobben går fremdeles fint! Neste uke begynner jeg med litt tyngre oppgaver, grugleder meg. Må nok sette meg ned og forberede meg godt innfor et par møter jeg skal ha. Kjenner litt på det at jeg ikke har peiling. Men, en gang må jo bli den første.

Uff....leiligheten har ikke vært skikkelig rydda eller ren siden vi solgte. Mista all motivasjon. Og nå ser det ut som et narkoreir, med tusen ting overalt og flyttekasser i alle kroker. Men nå er det altså bare en dag igjen her :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Da er vi kommet på plass i den nye leiligheten, og vi trives veldig godt :) Det er fresht og forholdsvis nytt, men samtidig utrolig koselig. Innflyttingen tok utroooolig lang tid, siden jeg ikke har orket så mye. Jeg har vært vanvittig trøtt, og nå i det siste har jeg vært kvalm også. Bleh. Men ikke noe oppkast eller noe ennå. Håper jeg slipper unna det.

Har vært på svangerskapskontroll, og skal på ultralyd i november. Begynner å litt etter litt tenke at dette blir noe av. Har hele tiden hatt i bakhodet at det så lett kan ende i spontanabort. Men nå har jeg snart gått 14 fulle uker. Vi har begynt å planlegge litt innkjøp, og snakker mye om alt som skal skje. Utrolig spennende alt sammen :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Selma1984

Jeg skrev et innlegg anonymt i gravidforumet om min opplevelse på ultralyden, der det kom frem at babyen hadde avvik i nyrene og flekk på hjertet. Det har vært en helt vill berg-og-dal-bane siden mandag, som kanskje er den verste dagen jeg har opplevd noensinne. Fra den totale glede hos meg og mannen ved å oppdage at det er en liten gutt i magen, til å få hinta til at babyen kanskje er så syk at senabort er et alternativ, var forferdelig vondt. Og utrolig vanskelig å forstå, siden den vesle i magen så så fin ut i profilbildene. Helt perfekt liten nese og munn, så nydelig. Men da de snakket om senabort, klarte jeg ikke å finne glede i det som tross alt var fint.

I går var vi på Riksen og tok fostervannsprøve. Da jeg kom inn til undersøkelsen, spurte jordmor med trøstestemme: "har du grua deg, du?". Og da begynte tårene å renne ukontrollert, og jeg fikk stotra frem om det sjokket som vi fikk servert på mandagen. Legen kom inn, og så litt forundret på meg, for den beskjeden han hadde fått var ikke så dramatisk. Nyrene var et av de vanligste avvikene, og flekken på hjertet hadde ofte ingen betydning isolert sett, og resten av babyen var helt fin. Dette trøstet meg veldig. Han kikket raskt på babyen i ultralyd, og konstaterte at den ene nyren ligger lavt, og den andre var vanskelig å finne. Han fant også hjerteflekken. Den vesle i magen gjorde noen saltomortaler da legen fant frem utstyret til prøven. Jeg kikka intenst inn i veggen, orket ikke forholde meg til den nålen. Etter å ha venta på at babyen roet seg, ble sprøyen satt. Jeg kan ikke påstå at det var utrolig behagelig, men ikke grusomt smertefullt heller. Da han dro ut sprøyten kjente jeg den velkjente brusingen i ørene, og at jeg ble helt glovarm og deretter iskald i kroppen. Glad jeg lå ned da, ellers hadde jeg besvimt. Legen tok et par til mål for meg, for å roe meg ned, og kikket på et helt perfekt neseben og en helt ordinær nakkefold. Han sa at det med all sannsynlighet var helt normalt, men at han støttet oss i å ta denne prøven.

Hva tenker jeg nå i etterkant, da. Jeg tenker at denne legen var helt fantastisk, for på den første ultralyden var det jo veldig dårlig stemning. To jordmødre som står og ser betenkte ut, to leger som så veldig alvorlige ut. Og snakking om fortgang i etisk nemnd for å gjennomføre senabort, kromosomfeil etc. Jeg var helt knust da vi gikk ut derfra, og mannen min som på ingen måte er dramatisk eller overilt, ble også helt satt ut av de beskjedene vi fikk da. Men i går ble vi så enormt oppløftet! Nå er det bare å vente på prøveresultatene. Vi håper og tror de vil gi oss gode nyheter, men det er allikevel ikke helt trygt. Men ventetiden nå blir litt lettere å bære, siden vi sitter med de gode følelsene. Jeg vil heller bruke ventetiden frem til prøveresultatet med å være glad og lykkelig over den lille perfekte i magen, enn å grue meg. Selv om jeg har god grunn til å grue meg.

Ellers er jeg evig imponert over min mann, som jeg kanskje hadde litt lave forventninger til, haha. Han heiv seg rundt da vi fikk beskjed om å dra på riksen påfølgende dag, fiksa leiebil siden vår bil var på verksted, og tok seg fri fra jobb for å støtte meg. Holdt en hånd på skulderen min gjennom hele undersøkelsen og var bare en så utrolig fin klippe. Han hater sykehus, så jeg ble litt skeptisk til om han ville bli med, men det var ingen spørsmål om saken. Han hadde fått store øyne da han så nålen jeg skulle stikkes med, og sa etterpå at den var minst en halvmeter lang. Jeg er så SYKT glad jeg valgte å ikke se på når jeg ble stukket.

Jeg var hjemme i går etter undersøkelsen, og er hjemme i dag også. Jeg trenger et par dager til å komme over dette sjokket, og det var litt smertefullt i magen etter undersøkelsen. Heldigvis har det gått over nå, men jeg er fremdeles litt matt i kroppen. Heldigvis har jeg verdens beste sjef og kollegaer som støtter meg. Fortalte det fæle til dem på en felleschat på facebook, siden alle visste at jeg skulle på ultralyd den dagen. Orket ikke tanken på å svare på en masse spørsmål på jobb. Og heldige meg som har så gode venner som går an å snakke med! Og heldige meg som har en mamma, pappa, en bror + svigersøster, og en super svigerfamilie som kunne trøste når det var ille! Ultralyd-dagen var samme dag som bursdagen min, så det var så ufattelig tungt å skulle besvare bursdagsgratulasjoner når alt var så jævlig. Men det hjalp ved å ha så mange gode rundt meg.

I dag skal jeg rydde litt her i heimen, i sakte film. Er ikke superbevegelig ennå, føles som jeg har hatt en skikkelig mageøkt etter stikket. Og jeg skal kikke på bildene av den vesle i magen og være glad! Og begynne å se på guttetøy! Jeg tar heller risikoen ved å ta lykken på forskudd, enn å være deppa.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Fredagskveld, og sitter og kjenner på følelsene. I går var jeg på jobb, noe som kanskje ikke var mitt smarteste valg? Men om det ikke var det beste for kroppen, så var det definitivt godt for hodet. Jeg trodde jeg skulle klare å fortelle hvordan det har vært på fellesmøtet, men jeg klarte bare å stotre frem at det gikk litt bedre, og at jeg hadde brukt hjemmedagen på å se på Svenska Hollywoodfruer. Det var så utrolig greit å sitte og høre på de andre, og gjennomgå en drøft, og på den måten få tankene litt over på andre ting. Ikke minst hagla klemmene og gode ord. For en fin gjeng jeg jobber med.

Men i dag våknet jeg og følte at jeg var litt våt nedentil, uten noen logisk grunn. Jeg ble redd for vannavgang, og ringte føden som anbefalte meg å holde meg i ro i dag. Så da har jeg sitti pal i sofaen absolutt hele dagen, ikke gjort noe som helst. Trist, for jeg skulle egentlig ha kjørt hjem til moren min sammen med min bror, og vi skulle ha møtt tanta mi og hatt førjulstreff. Men så ble jeg ubrukelig, og alle andre ble syke. Så det utgikk naturlig nok. Det skal sies at jeg ikke har hatt noe mer greier nedentil som har gitt meg grunn til å være urolig.

Nå sitter jeg alene, for min mann er på julebord. Jeg kan kjenne små bevegelser fra den lille i magen, og jeg jobber hardt med å holde tankene på den positive siden. Men jeg er uten tvil redd for resultatet. I går kjøpte vi bilstol på black-friday-salg, og vi håper så inderlig at vi får brukt den i april. Noen ville kanskje argumentert for at det er dumt å kjøpe ting hvis det ikke er sikkert at babyen er aktuell, men for min del er det nesten terapi i denne ventetiden. Orker ikke miste håpet helt, og det kan opprettholdes ved å gjøre som andre gravide gjør. Jeg hadde planlagt å kjøpe en "stor" babyting til black friday, og bare tanken på at jeg ikke fikk mulighet til det gjør meg trist. Det er ikke den nedsatte prisen, for akkurat nå betyr ikke pengene noe. Men det er det symbolske ved det. 

Har også lest litt om de ulike trisomiene vi eventuelt kan forvente oss. Det er så tungt å lese at det er nettopp feil ved nyrene og hjertefeil som er kjennetegn på syndromer. Sånn som det er nå, er det veldig vanskelig å se for seg at jeg fremdeles er gravid til jul. Allikevel ønsker jeg så inderlig å holde på håpet. Det glimter til innimellom, men det svinger veldig.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Igjen har tiden gått veldig fort siden sist!

Svaret på fostervannsprøven var: "ordinær maskulin". Det vil si at det ikke forekommer noen kromosomfeil ved den vesle i magen! Men den ene nyra er og forblir enten borte eller svært godt gjemt, så jeg blir fulgt opp med ultralyder hver 4.uke. Her ser de om fostervannet er rikelig, for det er et tegn på at den ene nyren fungerer som den skal. Og så langt så er det ingenting som tilsier at det er noe galt med den vesle :) Han vokser som han skal, han har ingen andre rariteter, og det er masse fostervann.

Perioden mellom den mandagen og da jeg fikk svaret er noe av det verste jeg har opplevd. Når jeg nå drar på sykehuset, har jeg dunkende, rask puls og svetter. Kroppen husker sjokket fra den første ultralyden, som satte så innmari støkk i meg. Selv om det er en utrolig lykke å vite at babyen etter alle solemerker er frisk, ligger uroen som et bakteppe allikevel. Forhåpentligvis klarer jeg å roe meg ned. Heldigvis har jeg en utrolig støttende og fin mann, som balanserer all galskapen i hodet mitt. Og ikke minst er jeg utrolig takknemlig for helsevesenet i dette landet, selv om det ikke er perfekt, så er det sørenmeg fantastisk oppfølging man får. Legene jeg har møtt har vært så vennlige og flinke til å forklare, og det føles godt at de tar dette på alvor. Ikke minst er det litt kos å se babyen hver fjerde uke.

For øvrig går det fiiiiinfint med meg, jeg jobber og står på fremdeles. Elsker seriøst jobben min, har utrolig lyst å komme tilbake dit etter permisjonen... Er nå tilbake i 100% etter å ha gått i 80% i noen uker. Har ingen plager som gjør at jeg må ta det med ro, utrolig takknemlig for det! Vi har gjort et stort innkjøp siden sist, en vogn <3 Gleder meg enormt til å få den hjem og fylle den med baby. Babyen er også blitt utrolig livlig, kjenner masse sprelling hver eneste dag. Nå er jeg i uke 25+0, så nå er det faktisk godt over halvveis. Vi sliter med navn, men det finner vi vel ut av.

Det er ikke så altfor mye annet som skjer i livet mitt, dette babygreiene tar opp mye plass i hjernen. Jeg prøver å finne tid til å være med venner og snakke om annet enn babyting, og snart skal vi ut og reise på babymoon! Siste reis på en stund, tror det skal gjøre oss godt. Bare han og jeg, fint hotell, god mat.

Nå er det natta her i huset.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Da sitter jeg her i sofaen klokka 13 på en mandag. Har holdt koken siden desember med 100 % jobb, men de to siste ukene har jeg vært så enormt sliten, og dro til legen i dag. Jeg hadde tidligere sendt en beskjeden request om 20% sykemelding, men hun kikka på blodtrykket mitt og sa at jeg skulle ikke ha bare 20%, men 100 %. Så nå skal jeg være syk i en hel uke, det tror jeg ikke at jeg har vært før. Kommer antagelig til å gå på veggen, men alt for babyen <3 Han har ikke godt av at jeg sliter meg ut. Stakkars lille vennen.

Ellers er det ikke mye som skjer, har handla inn nesten alt jeg trenger pluss litt til. Så nå kan jeg egentlig sitte og strikke i fred og ro på hentesettet, og tenke at det kommer til å gå fint :) Men tenker å pakke fødebagen om ikke så altfor lenge, med tanke på at det kan ligge litt svangerskapsforgiftning rundt hjørnet. Hadde vært fint å ikke føde i uke 32, men...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Ny legetime i dag, var egentlig klar for å begynne i 50% jobb fra og med neste uke, men jaggu ble jeg sykemeldt 100% i en uke til. Har heldigvis ingen tegn til svangerskapsforgiftning, utenom det forhøyede blodtrykket, så jeg kan nok pakke opp sykehusbaggen for denne gang :PMå si det føles greit når legen setter ned foten og ber en om å ta det med ro. Det er jo egentlig ikke et mål at pasienten skal sykemeldes, men det er kanskje det beste nå i siste trimester.

Men da sitter man her da. Jeg har holdt et høyt tempo med svært få pauser de siste årene, egentlig. Har det ikke vært jobb, så har det vært studier. Jeg har hatt ferier, jo, men ferieturer er noe annet enn å bare sulle hjemme. Men legen oppfordra meg til å gå ut og finne på ting, ikke bare sitte inne. Det tenker jeg å følge opp, kanskje jeg tar meg en svømmetur på formiddagen på et av badeanleggene her. Og så kan jeg f.eks gå turer og høre på podcaster, gå ned til byen og shoppe de siste tingene jeg trenger. Det som er kjedelig er at alle vennene mine er i arbeid på dagtid, så det kan fort bli litt ensomt. Skjønner ikke at det går an å være 100 % sykemeldt over lenger tid uten å bli helt gæren.

Nuvel! Kjenner at det meste er på plass til vesleguten, og sikkert vel så det. Jeg har antagelig gått i "kjøpte-for-mye"-fella, men det får være det samme. Tenker at shoppingen handler først og fremst om min egen prosess, og ikke så mye om hva som blir realiteten med babyen. For alt jeg vet hater han babynestet og vil ikke sove i vogna :P Så tenker at vi får ta det som det kommer, og at det blir han som får bestemme hva som faktisk trengs i hverdagen.

Jeg er kjent med alt man skal grue seg til. Søvnløshet, alt man ikke forstår seg på med babyen, ammingen som kanskje ikke fungerer, man er aldri alene, etc etc. Synes alle har et helt villt fokus på det som er jævlig med å ha barn. Hvis jeg skal gå resten av svangerskapet og grue meg til alt dette, blir jeg utslitt allerede før han er her. Derfor velger jeg å glede meg (selv om det kanskje ikke er reellt)! Jeg gleder meg til å holde han tett, tett inntil meg. Jeg gleder meg til å bli kjent med han, se hvordan han ser ut. Det blir helt villt å faktisk bli mamma til en sønn! Jeg gleder meg til å gå inn i denne verdenen som jeg ikke kjenner til. Nå har jeg vært egotripp og virkelig kost meg i mitt og mannens selskap i 20-årene, med reising, lange morgener i senga, kinoturer, total valgfrihet. Men fra og med nå er jeg klar for å ha en annen type mening i livet mitt. Så blir det jo kanskje aldri helt som man hadde tenkt seg, men det betyr jo ikke at det ikke kan bli fint!

Nå vet jeg at det er ikke en dans på roser, han kommer til å bli født med en sårbarhet i form av at han mangler et halvt organ. Heldigvis tilsier det meste at det ikke trenger å bety noe som helst, men det er en sårbarhet allikevel. Jeg kan velge å ta sorgene på forskudd her og, men jeg kan også tenke at det -kan- jo gå helt fint.

Nei, nå får jeg vel gå og gjøre noe annet enn å henge på sofaen.. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Påskeferie, og endelig ute i permisjon. Jeg hadde lagt planene klare for permisjonstida før babyen kommer, med serier, bøker og "hjemmeuniform" bestående av slækkeklær. Jeg skulle gjøre yoga foran tven, spise god mat og legge siste hånd på verket på barnerommet. Jeg skulle bake masse ostehorn og boller til å ha i fryseren, gå på mine "siste" cafebesøk og roe fullstendig ned. Men neida. 

Jeg har hatt høyt blodtrykk de to siste månedene ca, og blitt medisinert for dette. Jeg har jobbet 50%, og prøvd å ta det med ro. Symfysemålet på babyen de siste gangene hos jordmor har vært lite, og i går på ultralyd fremkom det at babyen ikke vokser som han skal.... Han veier rett i underkant av 2500g i uke 36+2, så han viker fra kurven sin. CTG'en var derimot kjempefin (for en gangs skyld, de andre gangene har babyen tatt fullstendig siesta) og jeg har ikke protein i urin, hodepine eller annet som tilsier at jeg har svangerskapsforgiftning. Men som legen sa, det er bedre å være proaktiv og få babyen ut før det blir forverring. At det ikke var vits i å vente på stadig forhøyet blodtrykk som kan være farlig for meg. Det at babyen ikke vokser som han skal, kan være fordi morkaken ikke fungerer pga mitt høye blodtrykk. Legen begynte å snakke om igangsettelse allerede på mandag, jeg kjente bare at de kalde føttene meldte seg umiddelbart. Nå angra jeg på hele prosjektet! Vi ble enige om at jeg skulle komme inn på en undersøkelse på søndag, og hvis det ikke er bedring da, så settes jeg i gang. Jeg måtte uansett forberede meg på at jeg vil settes igang 2-3 uker før termin uansett, og dette var visst helt normalt når mor har høyt blodtrykk. Ikke minst, dette burde noen ha fortalt meg før, så jeg kunne sykemeldt meg helt og holdent for 3 uker siden. Sa legen. Blæh! Så det vil si at jeg burde ikke ha vært på jobb i det hele tatt de siste 3 ukene. Nuvel.

Mitt store problem nå er at jeg er ganske redd for å bli igangsatt. Jeg har ikke tenkt nok på denne delen av det hele. Jeg har tenkt mye på graviditet, og tiden etter. Fødsel har jeg sortert laaaangt bak i hjernebarken, under påskudd om at det kun er et blaff i livet. Graviditet er forholdsvis langvarig, og tiden etter er jo evigvarende. Derfor har jeg ikke lagt vekt på fødsel whatsoever. Men nå er jo tiden plutselig her! Neste uke er jeg sannsynligvis mamma! Og jeg føler meg IKKE spesielt klar eller glad! Er på en termingruppe på facebook der alle driver med modningstiltak (akupunktur, sex, modningspizza(!!), etc) fordi de vil ha ut babyen tidligere! Hæ?! Jeg kan ikke forstå meg på de i det hele tatt! Jeg vil heller utsette dette ukjente og skumle så lenge det går.... Men nå har jeg ikke noe valg. Babyen må ut, og jeg er så redd. Jeg tror jeg må snakke med en coach eller mammaer som IKKE kommer med skrekkhistorier, og som kan få litt andre tanker i hodet mitt. Gubedre.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Da er babyen født! Han ble født 5.april, 2110g og 45 cm lang - helt aldeles nydelig, kjempesøt og bittebitteliten. Han var enda mindre enn antatt, så han er klassisk dysmatur. Nå er han oppe i snart 2500 gram, så han legger på seg i racerfart.

Fødselen begynte 3.april, med igangsetting med ballong. Ballongen ble satt inn ca 9.30, og jeg skulle gå med den i 24 timer eller til den datt ut. Den ble fylt for mye, og jeg fikk rieaktige sammentrekninger som ikke var hensiktsmessige. Så den ble tømt for noen ml. Deretter lå jeg en natt med dette, og på morgenen 4.april ble den røsket ut. Da var jeg så moden at jeg kunne settes på riedrypp. Etterhvert ble smertene så store at jeg fikk epidural. Epiduralen ble feilsatt (mitt mareritt!!), gikk spinalt og jeg ble lammet i omtrent en time. Jeg så for meg en tilværelse i rullestol, og ble livredd. Men heldigvis kom det et kobbel med anestesileger inn for å avkrefte dette. Anestesilegen som satte epiduralen ble helt blek og spak.

Deretter levde jeg på denne lammelsen en stund, kjente ingenting fra livet og ned, så ble strippet en del. Deretter begynte smertene å ta seg opp igjen, så jeg fikk en ny epidural. Det skal sies at den høye epiduralføringa henger sammen med at jeg hadde veldig høyt blodtrykk, og epiduralbedøvelse er med på å senke det. Jeg hadde i forkant av dette sendt hjem mannen min, for både jeg og jordmor var sikre på at det kom til å ta vinter og votter før babyen kom. Da mannen kom inn døra igjen 23.45, fikk han akkurat med seg begynnelsen av styrtfødselen! Jeg gikk fra 4-10 cm på omtrent 45 minutter, og presset ut babyen klokken 0.55. Det var forferdelig vondt og skummelt, men smertene slapp i samme sekund som minsten var ute. Han skrek nesten med en gang, og fikk ligge på brystet mitt mens de sydde. Det var et enormt øyeblikk for både meg og mannen! Jeg var så glad og letta for at det var over.

Baby ble målt og stelt, og vi kunne gå til barselavdelingen. På barselavdelingen jobbet det altså verdens fineste mennesker, som tok så godt hånd om oss. Baby måtte mates med kopp med mme, så det ble et styr. Kort etter fødsel fikk jeg tegn på spinalhodepine, som gjorde meg delvis invalidisert under hele barseloppholdet. Det endte med at jeg måtte sette en "bloodpatch", dvs en tredje epidural i ryggen. Dette var noe av det mest smertefulle ved hele fødselen, jeg gråt og gråt mens de holdt på. Og så endte det med at det ikke fungerte, og hodepinen fikk bare gå over av seg selv. I mellomtiden la baby på seg, fikk mat hver tredje time, først med kopp og deretter med flaske. Han viste seg å være den mest sultne babyen i verden, noe han fremdeles er. Dette er typisk for dysmature barn.

Barsel ble etterhvert både verdens beste og verdens verste sted å være for meg. Når som helst kunne jeg dra i snora og be om hjelp, og jeg fikk mye avlastning på grunn av hodepinen. Men det var hele tiden nye folk på rommet, andre babyer som gråt og gråt, konstant currylukt, andre voksne som skrek og bråka. Så etterhvert ønsket jeg ikke noe annet enn å komme meg hjem! Hvilket vi gjorde til slutt <3 Etter en uke på Ullevål kunne vi pakke med oss vesle mini og prøve oss på dette livet hjemme.

Nå er min elskling snart to uker, han har vokst på seg en kledelig dobbelhake og fylt ut prematurklærne sine litt mer. Han har begynt å ordentlig skrike i stedet for å pipe som en fuglunge som han gjorde i starten. Det er ikke så lett å venne seg til at man ikke skal sove om nettene lenger, men når man ser på fjeset hans så er det helt klart verdt det! Og mannen min har virkelig fått pappa-genet på plass, så vi har det skikkelig koselig her. Nå er det en som sier han er sulten, så da får jeg vel bare trå til her :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Selma1984

Det går opp og det går ned. For litt siden rant tårene mine ustanselig og jeg ville levere babyen tilbake på sykehuset. Jeg følte at jeg var verdens dårligste mor som ikke forsto hva han ville. Nå har jeg hatt 1-2 uker der de vonde følelsene har letta. Jeg har fått litt hjelp til å bearbeide de mest gærne følelsene.

Nå kjenner jeg på lykke! Min lille frosk smiler til oss når vi smiler til han, han får mer og mer blikkontakt med oss. Det er litt lettere å skille mellom sulten-gråten og vondt-i-magen-gråten. Han gråter i det hele tatt veldig lite, og han er lett å trøste. Jeg har skjønt hvordan jeg kan hjelpe han med prompingen. I går hadde jeg vært ute en tur for å kjøpe litt nye klær, da jeg kom hjem var han litt sutrete sammen med pappaen sin. Jeg holdt han da på fanget mitt, og da sovna han som en stokk - det var en fantastisk følelse å kunne trøste han. En annen ting er at jeg og mannen har det så fint sammen nå, vi smiler og ler mye, backer hverandre opp og muntrer opp når den andre har en nedtur. Vi skryter av hverandre og avlaster hverandre etter behov, og har i det hele tatt et impondernde samarbeid.

Nettene kan være litt varierende, men i går natt hadde vi det så fint. Da hadde baby spist en kjempeporsjon i 22-23-tiden, og sovnet like etter. Så sov han til klokka 3, da la jeg han ved siden av han og ammet liggende. Så sov vi ved siden av hverandre frem til klokka 6, da ammet jeg han igjen. Vi sovna igjen, og våkna 8. Da kom pappaen og overtok, og jeg fikk sove alene en time. Baby hadde sovet hele tiden mens pappaen passa på, som samtidig hadde vaska gulvene. En skikkelig drømmenatt og -morgen for mor! Det som er stas med den nattammingen er at det da var tilstrekkelig, og jeg trengte ikke gi han mme i tilllegg som jeg ofte må. Han er en sulten kar, noe som gjør at han må få mye mme sammen med mm.

Han har gått opp 1.3 kg så langt, og veier nå omtrent like mye som det en vanlig nyfødt baby skal veie - rundt 3300-3400 g. Han har litt tjukkere lår og armer, og en praktfull dobbelhake! Han har endelig vokst ut av prematurklærne sine, og har fått noen raffe klær i størrelse 50. Det betyr mye for mor og far å se at han vokser så fort og fint!

Ellers i livet har jeg mye å gjøre/tenke på med min mor som er alvorlig syk. Hun skal opereres, og det blir en lang rekonvalesens. I en perfekt verden hadde mamma vært frisk nok til å nyte det å være mormor, men nå er det som det er. Fremover blir det en del sykebesøk, og å hjelpe a mor med praktiske ting hjemme. Forhåpentligvis er hun friskere i høst, og kommer ut av tungsinnet som følger med når kroppen ikke spiller på lag.

Nå er det lørdag, med pizza og mgp. Veldig kos!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Nå er babyen straks 2 måneder, og jeg synes jeg ser utvikling hver dag! En ting er at han legger på seg som bare det, men han gjør også nye ting hele tiden. Bittebittesmå steg frem, men som mamma og pappa ser man de. Som f.eks en ny lyd, sterkere blikkontakt, interesse for andre ting enn fjeset til mamma og pappa, sterkere rygg, tydeligere smil osv osv. Jeg kan også finne frem klær som jeg har lagt vekk fordi de var for store. Nå passer han fint inn i størrelse 56, og har i skrivende stund på seg en body i størrelse 3-6 måneder. Litt stor i størrelsen for han, men ikke komisk stor. Det er helt fantastisk å oppleve denne utviklingen!

Han har vært på ultralyd for å følge opp den evinnelige nyra. De skulle ringe litt etter timen for å informere om funnene. Det de nå har kommet frem til er at han HAR to nyrer allikevel!! Helt siden 20. november 2017 har vi bekymra oss for at de bare fant en nyre på ultralyden, og hva det eventuelt hadde å si! Nå, ørtiførti ultralyder og masse bekymringer senere, så viser det seg at han har to nyrer på samme side i buken. Det var ingenting å tenke på mente de, for han fungerer akkurat som han skal. Mye styr!

Det har vært så drøyt varmt i hovedstaden, så vi har ikke klart å komme oss mye ut. Det har gjort at jeg har fått litt brakkesjuke, og blitt uendelig lei av å være hjemme! Jeg gleder meg enormt til å komme igang med barselgruppe, og håper det er andre der som er like motivert som meg. Jeg vil treffe folk! Klart jeg har venner som jeg kunne vært med, men de er på jobb når det er mest aktuelt for meg å være ute.

Snart er det ferie, og vi skal om to uker fly til vestlandet til svigers. Første flyturen for min lille frosk, vi er godt forberedt med bæresele og prampack og i det hele tatt. Mammahjertet gruer seg såklart, men det blir utrolig spennende å se hvordan det går. Flyturen er på en knapp time, så det er fort gjort. Senere i sommer skal vi kjøre til Bergen, og senere kjøre sørlandet tilbake til østlandet. Godt han liker seg i bilstolen.

Nå knyr det litt i kroken der han ligger og sover, jeg får forte meg å spise litt før han våkner ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Først og fremst: SHIT så lykkelig jeg er! Jeg har vunnet i lotteriet og fått en helt aldeles nydelig liten gutt, det blir mer og mer tydelig! Nå er han straks 5 måneder, og har våknet skikkelig fra spedbarnstiden. Nå er han en smilende, leende, rullende liten gladlaks. Frisk og rask, i følge hs, fysio og fastlege. Jeg føler meg så utrolig heldig! I dag fikk han sin første smaksprøve, en liten skje med søtpotetpure som gled rett ned. Han smatta fornøyd og ville ha mer mer mer! Men det fikk holde med den ene skjeen nå i første omgang. I dag har vi også vært på babysang for første gang, det var en stor opplevelse for han. Faktisk kanskje litt for mye, han skjalv på underleppa og kikka storøyd rundt seg. Etter noen minutter på armen min, syntes han det var greit å ligge på ryggen og bli sunget for. Veldig stas for a mor også!

Ja, alt i alt vil jeg si at det å få barn er helt konge. Klart det er slitsomt også, men på ingen måte uoverkommelig. Søvn er alfa og omega, da gutten vår stort sett sover om nettene. Han våkner såklart for å spise litt, men sovner som regel igjen. Hadde vi ikke fått sove, hadde det vært mye verre. Han gråter heller ikke spesielt mye, og har ingen spesielle plager - aldri utslett eller den slags. Så enn så lenge er dette et fantastisk eventyr ❤️

Jeg har såvidt begynt å tenke litt på livet etter permisjonen. Jeg må finne meg en jobb, og jeg stoler ikke på at jeg får komme tilbake til kontoret jeg jobbet på. De har mer eller mindre lovet meg en stilling der, men det er umulig å tro på hvis ikke de kan gi meg en kontrakt. Derfor tenke jeg å begynne søkingen i oktober, siden jeg ikke får mer av NAV fra 1.januar. Da skal altså jeg ut, og pappaen skal inn. Dét blir spennende! For alle involverte :P

En annen ting som er kjekt med et litt eldre barn, er at han går og legger seg i 19-tida. Jeg og mannen har fått kveldene tilbake!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Nå er babyen snart 9 måneder. Tida har gått både dørgende sakte og altfor fort - nå er snart permisjonen over! :) Det er stort sett utrolig morsomt å være mamma. Vi har fått en blid, morsom, sterk (både i kropp og vilje) baby som lærer og gjør nye ting hver eneste dag. Kryper lynraskt bortover gulvet, leker med bilene sine og drar i duker. Elsker å være med han, men synes også det er helt toppen når pappaen kommer hjem etter jobb slik at de kan være sammen. De er også bestevenner, babyen lyser opp som en sol når far kommer hjem fra jobb. Det har vært litt lite søvn de siste månedene, siden lillemann våkner 2-3 ganger mellom 00-06. Jeg kunne jo ha vært flink og lagt meg tidligere, men det ER så deiilg å ha kveldene sammen med mannen, god mat og TV.

Om noen dager er det jul, like etter nyttår er det tilbake på jobb. Jeg har fått jobb på gamle kontoret, et kort vikariat. Både gleder og gruer meg. Gleder meg til å få sove om nettene (nattevåk er forbeholdt forelderen i permisjon), og å ha litt egentid på t-banen. Gruer meg til å håndtere all mulig dritt og vanskelige saker på kontoret. Gruer meg til å få altfor vanskelige klienter. Jeg føler noen ganger at jeg ikke egentlig egner meg til denne type arbeid, men jeg må rett og slett bare gi det en sjangs. Dessuten har jeg fått et herlig lønnshopp, så nå tjener jeg plutselig skikkelig bra!

I morgen reiser vi hjem til min mor for å feire jul, kjenner at det blir stress selv om hun sier vi skal slappe av. Hun er et menneske som vekker stress, usikkerhet og utilstrekkelighet i meg. Både jeg og mannen synes hun er utrolig vanskelig å forholde seg til. Men jeg har egentlig ikke energi til å styre så mye med min mor, jeg får heller konsentrere meg om lillemann ❤️ Nåvel, alle gavene er kjøpt inn, maten er innhandla og kakene er bakt. Så vi får prøve å kose oss!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Selma1984

Om 4 dager er den lille store gutten min ett år gammel! Akkurat nå er han verdens morsomste, fineste, rareste lille klump. Det morsomste akkurat nå er å plukke ting ut av kasser, og legge de tilbake. Eller kaste de i full fart i vilkårlig retning. Det er også stas å gå rundt bordet hundre ganger og plukke ting opp og ned fra gulvet. Han tusler frem til pappaen sin og biter han i beinet. Eller så stikker han av i full fart når vi skifter bleie, og ser tilbake på oss for at vi skal jage han. Han hviner høyt og får en morsom rynke på nesa når vi herjer med han eller kiler han. Og så kan han bli kjempesint hvis vi tar fjernkontrollen fra han. Noen ganger mister han balansen litt, og da blir han redd og skriker. Det beste han vet er å skyve rundt på tomflasker, og akkurat nå er yoghurt en stor hit.

Jeg er på jobb for tida, og mannen min er hjemme. Det har gått over absolutt all forventning, de to har en skikkelig fin relasjon. Og mannen min er nå ekspert på hva minsten liker/ ikke liker, hvordan man får han til å sove, hvilke klær han skal ha på seg. uvant for a mor! Men utrolig deilig at det fungerer så bra.

På jobb er det så utrolig mye å gjøre. Sist jeg var på jobb var jeg kun skrivehjelp, med maks 2-3 saker. Nå har jeg 14 saker, noen av de er skikkelig alvorlige og krever mye arbeid, hjerne og hjerte. Men herremin som jeg trives! Noen dager føler jeg meg ubrukelig, men noen ganger får jeg noen oppturer som virkelig gjør godt. Det er lange dager og noen ganger kveldsarbeid, jeg har dårlig samvittighet absolutt hele tiden for et eller annet. Enten overfor jobben, eller overfor familien min, men mest av alt overfor minstemann.

Jeg prøvde å bli henvist til DPS for å få has på litt rester av fødselsdepresjon og annet rask, men jeg ble avvist. Jeg har for høy fungering og for få symptomer. Så nå må jeg finne ut hvordan jeg skal klare å komme meg ut av det på egenhånd.

Nu vel.

Jeg skal planlegge minstemanns første bursdag, som vi skal feire i flere omganger. Må bake en flott kake og lage litt tapas, har invitert inn litt familie. Det blir utrolig stas, helt utrolig at han har vært med oss et helt år nå! Elsker å være mamma, selv om det er helt utrolig slitsomt. Men aller mest morsomt.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...