Er endel kvinner "redde" for single menn med barn?

[AnonymBruker]

Jeg er en singel mann passert 34 år, har barn som er hos meg en gang iblant,og jeg er aktiv på nettdating og litt ellers også. Har etter 2 1/2 år som singel gjort meg opp noen tanker og meninger rundt dette temaet.
90% av de som vil gå på date med meg er alenemødre, har blitt kjent med mange hyggelig alenemødre men det har ikke blitt noe seriøst. Poenget er at det virker som om kvinner uten barn er mer skeptiske til å date en mann med barn. Hvorfor er det slik? Ja, jeg skjønner at det kan være skummelt med "stemorrollen" om det skulle bli noe seriøst. Er det akkurat dette som skremmer enslige kvinner fra å date menn med barn fra før? For meg virker det slik. Jeg vil bare understreke at jeg ikke er opptatt av om en kvinne har barn fra før eller ikke. jeg ønsker bare å finne en kvinne å dele livet med,og har hun evt barn er det bare hyggelig.

Hvor ulikt tenker kvinner med barn vs kvinner uten barn i en datingsituasjon?
Kjekk mann, men han har barn "dealbreaker"?.

En annen interessant ting er at de fleste jeg har datet har vært i alderen 25-30, noen få over 30. Jeg er 34, jeg lurer litt på det også. Hvorfor er det lettere å få med litt yngre på en date?? Jeg føler at de på min alder "skal vente" på alt mulig før en møtes.

*PradaAutostradaVada*

Anonymous poster hash: d3d3f...1fb

[sjonkelrolf]

Skjønner de single kvinnene uten barn veldig godt. Selv kunne jeg ikke tenke meg å date en singel kvinne med unge( r ). Det er definitivt en dealbreaker.

Endret 1. oktober 2014 av sjonkelrolf

[AnonymBruker]

Ganske så mange, av begge kjønn, kvier seg for å gå inn i et forhold med en person med barn fra før. Ikke fordi det er noe galt med personen, men fordi det er et stort ansvar å ta på seg å bli reserveforelder. I tillegg så kommer barna først for foreldre så den barnløse vil bli sittende å vente på at kjæresten skal få litt tid mellom øktene med barn... Det er uten tvil mye lettere å date noen uten barn enn noen med barn...

Anonymous poster hash: 84eb5...771

[Petra75]

Har man som singel og barnløs muligheten til å finne en OK mann uten barn er det å foretrekke. Det blir fort "problemer" når man skal date en mann med barn. Jeg har f.eks. to tinderkandidater nå. Begge har barn annenhver uke, han ene jobber kun kveld de ukene han ikke har barn, han andre reiser mye i jobben de ukene han ikke har barn.

Når skal han da få tid til å date meg?

Og så er det selvfølgelig dette med at man får med hele pakka - også sjalu og gæærne ekser.

[Ferny]

Jeg tenker jo litt at jeg en gang har lyst på egne barn, sånn sett kan det tenkes at han allerede er ferdig med den biten, siden han har barn fra før.

Videre tenker jeg også at han stiller en del andre (høyere?) krav til en fremtidig partner, siden hun ikke bare skal ha med han å gjøre - men også barna. Siden jeg ikke selv har barn (eller noen gang har hatt noe særlig med barn å gjøre), så frykter jeg vel at han vil se på manglende barneerfaring som en mangel/svakhet ved meg som person.

I tillegg er det jo barnemoren da. Jeg tenker at det må være vanskelig å følelsesmessig komme over en person man har valgt å få barn med. Hvordan er relasjonen mellom de to nå, følelser, samarbeid - godt/dårlig osv.

Aiaiai... så komplisert. Men sikkert ikke umulig om man treffer noen det klaffer skikkelig med.

Endret 1. oktober 2014 av Ferny

[AnonymBruker]

Nå har jeg barn selv, og kunne sikkert datet en mann med barn. Men da jeg var singel og barnløs var det uaktuelt. Grunnen var enkel: Jeg hadde veldig lyst på barn selv, og hadde lyst til å dele denne opplevelsen med en mann som også opplevde dette for første gang. Ikke like stas om han hadde vært gjennom alt fra før av.

Anonymous poster hash: dd380...d87

[Kjerringa]

For mange er det en delabreaker. Sånn er det bare. Ikke tro det er annerledes andre veien. Det blir annerledes når du blir 40-50 år. Da er mange skilte og det er mer "normalt" å være alenemor/far. Det blir altså vanlig på markedet, og ikke en dealbreaker. Du er fortsatt ung, og for mange er det negativt at du allerede er alenefar. De fleste holder jo sammen noen år til før de evt skiller lag eller skiller seg.

[AnonymBruker]

Nå har jeg barn selv, og kunne sikkert datet en mann med barn. Men da jeg var singel og barnløs var det uaktuelt. Grunnen var enkel: Jeg hadde veldig lyst på barn selv, og hadde lyst til å dele denne opplevelsen med en mann som også opplevde dette for første gang. Ikke like stas om han hadde vært gjennom alt fra før av.

Anonymous poster hash: dd380...d87

Dette.

Samt at 34 er en alder der dine jevnaldrende, og yngre, ofte ikke har barn. Er man en kvinne på 25 så er det at en mann ikke har barn normen, ikke unntaket.

Og i datingfasen blir alt mer komplisert med barn involvert. De fleste (attraktive) menn i tredveårene har allerede ganske full timeplan med jobb, sosialt, trening og skal man ha plass til barnepass i tillegg til dating, blir det trangt.

Anonymous poster hash: 36067...3ba

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel og ja jeg har noen reservasjoner mot menn som allerede har barn fra før. Det er ikke nødvendigvis en dealbreaker, men han skal være jækla bra for å veie opp for 1. potensielle samarbeidsproblemer med mor resten av livet, 2. at mor skal være med å bestemme når vi har ferie og hvilken familie jul skal feires med, 3. å bruke flere nødvendige år på å finne ut av om vi har en fremtid for barnets skyld når min biologiske klokke allerede tikker heftig. Og da tar jeg som en selvfølge at du er en god og tilstedeværende far i utgangspunktet i tillegg til å være drømmemannen.

Anonymous poster hash: f5c8a...541

[anybody]

Jeg tenker at det er ganske høye forventinger til damer som går inn i et forhold til en med barn fra før.

Det er en slags forventing om at man må kunne godta et barn uansett hvordan det er eller oppfører seg -siden det er hans og du kanskje elsker fyren. Man må fungere som en god stemor, ikke havne i disputt med den ordentlige moren, ikke egentlig ha noen ordentlig rolle i barnets liv -samtidig som man skal ha en viktig rolle.

Om man vil ha et forhold til en mann med et barn, må man innstille seg på å ta hensyn til mye man kanskje ikke er klar for. Og selv om det fungerer greit for mange, er jeg redd for at det kan bli mer drama enn nødvendig både for min egen del og barnets.

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel og ja jeg har noen reservasjoner mot menn som allerede har barn fra før. Det er ikke nødvendigvis en dealbreaker, men han skal være jækla bra for å veie opp for 1. potensielle samarbeidsproblemer med mor resten av livet, 2. at mor skal være med å bestemme når vi har ferie og hvilken familie jul skal feires med, 3. å bruke flere nødvendige år på å finne ut av om vi har en fremtid for barnets skyld når min biologiske klokke allerede tikker heftig. Og da tar jeg som en selvfølge at du er en god og tilstedeværende far i utgangspunktet i tillegg til å være drømmemannen.

Anonymous poster hash: f5c8a...541

Ahh, jeg kan så inderlig signere denne!

Situvasjonen min er litt anderledes men likevel. Jeg er dame på 30 år, barnløs og ikke noe ønske om egne barn. Aldri sett på det som noen hindring igrunn om jeg skulle treffe en mann med barn.

For 3 år siden, møtte jeg en mann med hele 3 barn. Og etter 2 år flyttet vi sammen. Og når jeg tenker tilbake og hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg nok gått enda en runde med meg selv om det var dette jeg ønsket.

Punkt 1-noe er det jo alltids, og hvertfall hos oss er det så mye små konflikter selv om de mener selv de er aldri så gode på å samarbeide etter samlivsbruddet. De har delt samvær, og hun bruker all tiden den uka han har barnefri på å kontakte han om alt mulig rart, til alle døgnets tider.

2/Hun kan finne på å sette seg helt på bakbena, så her føyer vi oss liksom bare etter hennes ferie. Itilegg har hun ytret ønske at han ikke tar med barna og feirer jul hos mine foreldre.

/3 gjelder jo ikke for meg, men jeg har jo bare han, og han har 3 barn som alltid (selvsagt) prioriteres før meg. Jeg stiller alltid sist, mens han alltid stiller i første rekke hos meg.... Jeg kjenner på den ofte, at det er vanskelig å svelge.

Jeg hadde nok ikke valgt det samme igjen, tiltross for at jeg elsker han.....

Anonymous poster hash: 37148...7d1

[Nimis]

Jeg tenker at det er ganske høye forventinger til damer som går inn i et forhold til en med barn fra før.

Det er en slags forventing om at man må kunne godta et barn uansett hvordan det er eller oppfører seg -siden det er hans og du kanskje elsker fyren. Man må fungere som en god stemor, ikke havne i disputt med den ordentlige moren, ikke egentlig ha noen ordentlig rolle i barnets liv -samtidig som man skal ha en viktig rolle.

Om man vil ha et forhold til en mann med et barn, må man innstille seg på å ta hensyn til mye man kanskje ikke er klar for. Og selv om det fungerer greit for mange, er jeg redd for at det kan bli mer drama enn nødvendig både for min egen del og barnets.

Vell skrevet! Kjenner igjen min egen situvasjon i dette her...

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel og ja jeg har noen reservasjoner mot menn som allerede har barn fra før. Det er ikke nødvendigvis en dealbreaker, men han skal være jækla bra for å veie opp for 1. potensielle samarbeidsproblemer med mor resten av livet, 2. at mor skal være med å bestemme når vi har ferie og hvilken familie jul skal feires med, 3. å bruke flere nødvendige år på å finne ut av om vi har en fremtid for barnets skyld når min biologiske klokke allerede tikker heftig. Og da tar jeg som en selvfølge at du er en god og tilstedeværende far i utgangspunktet i tillegg til å være drømmemannen.

Anonymous poster hash: f5c8a...541

Signerer denne.

Anonymous poster hash: e4ebf...f97

[AnonymBruker]

Jeg stiller alltid sist, mens han alltid stiller i første rekke hos meg.... Jeg kjenner på den ofte, at det er vanskelig å svelge.

Anonymous poster hash: 37148...7d1

Dette er det viktigste for meg. Barn skal og må komme først, men jeg vil vike plass for egne barn ikke andres.

Anonymous poster hash: f5c8a...541

[AnonymBruker]

Dette er det viktigste for meg. Barn skal og må komme først, men jeg vil vike plass for egne barn ikke andres.

Anonymous poster hash: f5c8a...541

Jepp, et annet argument. Jeg er ikke interessert i å fø på andres unger, kun mine egne.

Anonymous poster hash: b9694...cac

[Gjest Lille-pus]

For mange er det en delabreaker. Sånn er det bare. Ikke tro det er annerledes andre veien. Det blir annerledes når du blir 40-50 år. Da er mange skilte og det er mer "normalt" å være alenemor/far. Det blir altså vanlig på markedet, og ikke en dealbreaker. Du er fortsatt ung, og for mange er det negativt at du allerede er alenefar. De fleste holder jo sammen noen år til før de evt skiller lag eller skiller seg.

Det skal du ikke være så fryktelig sikker på.

I den alderen forventer man jo at har en 'date' barn, så er disse barna så voksne at de i praksis klarer seg selv.

Men, ikke alltid.

Det var en kar på min alder som insisterte på å 'date'... hyggelig kar, alt greit, men ikke noe spesielt (mao. ingen jeg øsnket å se mere til).

Bomben kom jo da han begynte å fortelle om sine barn i det lange og det brede... og jeg spurte hvor gamle de var... og fikk jublende beskjed om at de gikk i barnehagen, så han måtte ditt og han måtte datt osv. osv.

Men, for å holde oss til den aldergruppen du er i nå, TS.

Jeg mistenker at en alvorlig sperre er at du har betraktelig mye mindre muligheter til f.eks. å ta en impulsiv helgetur til en Europeisk storb, med mindre det er en av de helgene barna ikke er hos deg.

Fremover kan det forventes at du vil være opptatt med fotballtrening eller andre av barnas aktivteter på ukentlig basis.

Alle ferier må tas i skoleferien, og minst en av de resterende ukene vil bli enten høst- eller vinterferien til barna.

For en singel kvinne i den alersgruppen du selv er så vil dette være ting som trekker ned de mulighetene dere som par har til å være kjærester og reise og oppleve.

Din økonomi vil også sette noen begrensninger for hva du kan tillate deg, - ikke for hva hun kan tillate seg som kun har seg selv å forsørge.

Ofte er det kjærestetiden med sitt rosa tåkeslør og kun med øyne for hverandre som vil bli den skadelidende i et slikt forhold..

[Nettinettet]

Jeg tenker at det er ganske høye forventinger til damer som går inn i et forhold til en med barn fra før.

Det er en slags forventing om at man må kunne godta et barn uansett hvordan det er eller oppfører seg -siden det er hans og du kanskje elsker fyren. Man må fungere som en god stemor, ikke havne i disputt med den ordentlige moren, ikke egentlig ha noen ordentlig rolle i barnets liv -samtidig som man skal ha en viktig rolle.

Om man vil ha et forhold til en mann med et barn, må man innstille seg på å ta hensyn til mye man kanskje ikke er klar for. Og selv om det fungerer greit for mange, er jeg redd for at det kan bli mer drama enn nødvendig både for min egen del og barnets.

Ja, og fordi vi i 2014 kan sveipe videre så gjør vi det.

Jeg er en singel mann passert 34 år, har barn som er hos meg en gang iblant,og jeg er aktiv på nettdating og litt ellers også. Har etter 2 1/2 år som singel gjort meg opp noen tanker og meninger rundt dette temaet.

90% av de som vil gå på date med meg er alenemødre, har blitt kjent med mange hyggelig alenemødre men det har ikke blitt noe seriøst. Poenget er at det virker som om kvinner uten barn er mer skeptiske til å date en mann med barn. Hvorfor er det slik? Ja, jeg skjønner at det kan være skummelt med "stemorrollen" om det skulle bli noe seriøst. Er det akkurat dette som skremmer enslige kvinner fra å date menn med barn fra før? For meg virker det slik. Jeg vil bare understreke at jeg ikke er opptatt av om en kvinne har barn fra før eller ikke. jeg ønsker bare å finne en kvinne å dele livet med,og har hun evt barn er det bare hyggelig.

Hvor ulikt tenker kvinner med barn vs kvinner uten barn i en datingsituasjon?

Kjekk mann, men han har barn "dealbreaker"?.

En annen interessant ting er at de fleste jeg har datet har vært i alderen 25-30, noen få over 30. Jeg er 34, jeg lurer litt på det også. Hvorfor er det lettere å få med litt yngre på en date?? Jeg føler at de på min alder "skal vente" på alt mulig før en møtes.

*PradaAutostradaVada*

Anonymous poster hash: d3d3f...1fb

Før var det følelsene og tankene for personen som var i fokus. Man møtte noen, og man likte det man så, man synes han/hun var hyggelig og man ville tilbringe tid sammen. Nå er alle profilert med pluss og minus sider, og det er så mange å velge mellom. Det fører til at vi lager lister for å sortere ut, for å minke på antallet kandidater. Når vi ikke finner det vi leter etter i de kandidatene vi har, så leter vi videre.

Drar fingeren over skjermen til venstre eller høyre ut i fra en magefølelser der og da. Fordi vi vet det er flere som gjemmer seg bak. Kanskje noe bedre.

På en måte er det bra med Tinder at man ikke vet så mye mer, kontra med nettdatingsidene. Men samtidig bør flere tenke over at det de ser, ofte ikke er det de får.

Der kommer 20-30 åringene inn i bildet. De har ikke så mye livserfaring og er ikke så analytiske som de eldre, med tanke på hva de søker etter og helheten i ett forhold. De er ute etter følelser og kjærliget først og fremst. Ikke en partner for resten av livet.

Vi som har opplevd mer og vet hvor mye som skal til for at et forhold skal fungere i dagens samfunn, har flere kriterier. Vi må være mer bevisst på hva vi ønsker oss og hva vi er villige til å ofre.

Men vi skaper problemer for oss selv fordi vi tenker for mye. Vi tenker at hvis vi gjør ditt, så forventes det datt... uten at vi vet.. vi bare tror og tenker..

Så vi kompliserer ting mer enn vi burde.

Mitt råd til alle er å gi flere sjanser. Se bak fasaden på menneske og vær litt mer raus. Det som glitrer er ofte ikke gull, men det er mye gull gjemt i gråstein!

[Silfen]

Hadde vært mer skeptisk til "en gang iblant" og barn.

[Gjest Phoenix]

Hadde vært mer skeptisk til "en gang iblant" og barn.

Samme her.

[sjonkelrolf]

På en måte er det bra med Tinder at man ikke vet så mye mer, kontra med nettdatingsidene. Men samtidig bør flere tenke over at det de ser, ofte ikke er det de får.

Ser jeg så mye som et snev av en unge på en Tinder-profil som ikke er forklart, er det rett vest. Og det er jo fint at en del faktisk skriver at de er mødre, det gjør det lettere for alle parter.