Selvskading

[Gjest Anonym nå]

er det noen du kan snakke med om dette? hvis ikke syns jeg du skal bestille en time hos psykolog.. det er vanskelig nok som det er, om du ikke skal holde på alt dette alene.

Jeg gikk til behandling for noe annet, men da jeg ville snakke om kuttingen var psykologen rask til og bytte tema. Siden jeg allerede sliter med og snakke om ting tok jeg det hardt og behandlingen ble dessuten avsluttet bare et par uker etter dette. Har forresten også snakket med noen på Mental Helse men føler ikke at de heller forstår.."det er jo bare og ta seg sammen.."

[Gjest Emera]

Selvskading er vel et forholdsvis "nytt" tema for behandligsaparatet. Jeg tror rett og slett de har for dårlig kunnskap om emnet.

Derfor er det viktig at den som kutter seg opp fortsetter å bringe temaet på bane overfor behandlere.

Du er jo pionér, "Anonym nå!" Jeg vet selv hvor vanskelig det er å kjempe seg videre frem når behandleren ikke forstår, og bytter tema. Det er fryktelig lett å gi opp! Man har samlet seg opp mot til å be om hjelp, og så blir man bare overhørt.

Jeg opplever også at hvis jeg nevner for behandler at "nå er det vanskelig med maten," så svarer de ikke!

Men husk, i en samtaletime er det DU som bestemmer dagsorden, ikke behandleren! Faktisk. Jeg vet det er lett å si, men slik er det!

[Englepusen]

Trist å høre at så mange ikke blir tatt på alvor..

Det er ikke alltid like lett å be om hjelp, det vet jeg alt om, og når man da ikke blir tatt på alvor en gang..Det er ille det!

Jeg klarte ikke å be om hjelpfør jeg raste utfor stupet..

Men heldigvis(?) fikk jeg det.

[Gjest TomKrus]

Jeg tror man må rope høyt for å bli hørt av behandleren. Og da mener jeg ikke at man må skade seg mer, men tale sin sak bedre. Behandlere og leger treffer mange i løpet av en dag, og de kan selv ha en dårlig dag, og treffer de da på en fåmælt person som sier lite om problemet, plastrer de på såret og værshegodneste. Tanker du formidler på et forum som dette må du også klare å formidle til en lege. Hvis du har gjort det, og blitt ledd av da, så er det seriøst noe galt med den legen, og du bør finne deg en ny.

[Gjest Anonym nå]

Jeg ba legen om ny henvisning, men han sa at jeg måtte be den gamle psykologen min og å få en ny. Det gjorde jeg men han sa at jeg hadde ikke god nok grunn til bytte. Han mente at siden det ikke fungerte hos ham, var det liten sjanse for at det kom til å gjøre det hos noen andre. Han har vel rett i det.

[Gjest 1111]

Hvis du vil ha ny så har du krav på å få ny.

[Gjest Embla s]

Han mente at siden det ikke fungerte hos ham' date=' var det liten sjanse for at det kom til å gjøre det hos noen andre. Han har vel rett i det.[/quote']

akkurat det syns jeg høres merkelig ut. Kjemi mellom pasient og behandler er jo ganske vesentlig og jeg tror det er individuelle forskjeller mellom hvilke psykolog som egner seg for den enkelte.

(det er jo mange som ønsker å bytte fastlege også)

[Gjest Anonym nå]

Men hvor skal jeg henvende meg da? Alle jeg har snakket med sier at det er opp til psykologen min og bestemme det, og han sier jo nei.

[Gjest Embla s]

Kanskje du burde hatt annen hjelp enn psykolog? At du heller burde søke hjelp innen psykiatrien?

[Gjest Anonymous]

En dyktig psykolog bør også ha evne til å innse sin egen begrensning. Hvis kjemien ikke stemmer mellom dere bør h*n støtte deg i å bytte terapeut. Å ha "feil" terapeut kan faktisk gjøre situasjonen din verre istedet for bedre. Blir så forbannet på terapeuter som ikke innser alvoret i situasjonen eller som feiger ut.

[Gjest Anonym nå]

Kanskje du burde hatt annen hjelp enn psykolog? At du heller burde søke hjelp innen psykiatrien?

Hva er forskjellen?

[Gjest Anonymous]

Anonym nå: Kan du ta kontakt med BUP (Barne og ungdomspsykiatri) for ditt geografiske område og spørre om råd der? Der kan de fortelle deg hvor du kan henvende deg for å få hjelp.

Hvis du ikke finner BUP, kan du spørre legen din, eller ringe helsestasjon eller ppt og spørre der. Du må komme i kontakt med noen som har erfaring og kompetanse i forhold til dine vansker.

Klem og lykke til.

[Gjest Anonym nå]

Men jeg har gått til psykolog. Og jeg går jevnlig til lege.

[Gjest gjest1]

Trist at du "Anonym Nå" skal ha det sånn. Det er verdt å prøve flere behandlere før man på en måte gir opp. Jeg måtte dessverre avslutte behandlingen hos min "drømmeterapeut", men fikk en ny og har brukt over ett år på å stole ordentlig på henne. Nå har vi et greit forhold. Ting tar tid.

Som selvskader - dog mye mindre nå, vet jeg hva dette er snakk om. Det er riktig som enkelte sier at selvskading kan være veldig mye.

Fordi jeg en stund var en "habil" selvskader og gjorde det mye og til tider alvorlig dypt (da med kniv eller skalpell), har jeg en forskrudd tanke om at noen risp ikke "telles". Det er feil, men jeg ser ikke på meg selv som en selvskader likevel.

Jeg har brukt selvskading til mye. For å straffe meg selv, forsvinne fra meg selv, glemme ting, rømme fra noe, sinne som ble uttalt gjennom selvskading og ikke gjennom å kaste gjenstander i veggen osv. Men også for omsorgens skyld. Mange sier at noen selvskadere bare er ute etter oppmerksomhet - det er delvis rett og delvis feil. Noen selvskadere er ute etter omsorg, som er noe annet fra oppmerksomhet i den forstand. Jeg trengte at noen så meg, at noen forsto at jeg hadde det vondt. At alle ordene jeg ikke klarte å si kunne vises gjennom et sår i steden. Det handler ikke om å vise det til Gud og hvermann, men å vite at man er sett. Sånn har det delvis vært for meg. Og jeg skammet meg over det før, men har nå innsett at det er et primærbehov å vite at man er sett.

Har vært innom en lege som ikke tok meg alvorlig. "Hvordan kan du som er så ung og blablbla... gjøre sånn med deg selv? Ser du ikke at det ser helt jævlig ut? Du ødelegger deg selv, du skjønner det?". Og selvsagt så jeg det, og selvsagt angret jeg - men det var etterpå. Det var for seint. Og når man kommer for å få hjelp til noe slikt, er det ikke akkurat oppløftende å få slike kommentarer i trynet. Har faktisk opplevd å komme til en annen lege med et kutt i panna - etter et uhell i trappa. Var svimmel, orket ikke skifte, gikk med t-skjorte og arrete armer. Og hva fikk jeg høre? "Jasså, du har vært ute i hardt vær før du ja. Da skal nok dette gå bra". Også dyttet hun bomullsdotten i panna på meg og lot det stå til. For hun regnet jo med at jeg tålte det...

Helsevesenet er for dårlig opplyst. Men det er i ferd med å bedre seg. Kurs for allmennleger og artikler i Tidsskrift for den Norske Lægeforening osv. Men det tar tid.

Heldigvis finnes det mange i helsevesenet som er forståelsesfull og har nok kunnskap til ikke å dømme utifra uvitenhet.

Vet ikke om noen fikk noe ut av dette. Dette er min måte, min metode å fikse ting på for ulike typer følelser. Vi er alle forskjellige.

Har en del selvskading i arkivet, og gjør det til dels fortsatt, men det "teller" jo ikke....

[Gjest Anonym nå]

Tusen takk for et utrolig bra og utfyllende svar :-)

[Gjest Hope - ikke pålogget]

Om du "Anonym Nå" vil, kan du sende meg en PM. (Opprett en ny brukerprofil om du ikke vil "røpe" hvem du er.)

Takk for fin tilbakemelding på innlegget mitt. Som forøvrig ble skrevet rett fra levra.

Ønsker deg en god natt så lenge.

Hope - ikke pålogget akkurat nå.

[Gjest Catwoman]

Har bare lyst å gi en til Anonym nå. Og håper ting ordner seg for deg etterhvert. Og at du får den hjelpen du har krav på. En psykolog som ikke takler å snakke om selvskadingen, er bare å kutte ut, poenget med en psykolog er jo at du skal kunne fortelle om ALT som er vanskelig for deg.

her står det litt, vet ikke hvor relevant det er for deg da, men du kan jo ta en titt, det er om selvskading.

[veie]

Hei

Har selv drevet med selvskading siden 8-9 års alderen og gjør det fortsatt.

Jeg begynte med dette tidlig da jeg har hatt en vanskelig og ustabil oppvekst.

Jeg har brukt selvskading som en måte å takle problemer å følelser på, en slags hemmelig "terapi". Når jeg har det skikkelig vondt inni meg eller kommer opp i situasjoner jeg ikke klarer å takle så skader jeg meg selv. Det er så mye bedre (ikke å anbefale) å kjenne den fysiske smerten istedenfor den psykiske. Når jeg kutter meg eller gjør andre ting for å skade meg så blir jeg rolig inni meg og angsten forsvinner. Det blir liksom en slags rus.

Jeg er ikke enig i at selvskading har så mye med selvmord å gjøre. Selvskading er ikke et ønske om dø, det er bare en møte å føle en annen type smerte på. Men ja, man kan dø av det, ved at man ved et uhell kutter for dypt feks. Sa psykiateren min til familien min en gang, for de trodde jo jeg prøvde å ta livet av meg hver gang jeg kuttet.

Klem

[veie]

Jeg kutta meg igjen igår. Vet egentlig ikke om jeg kalles selvskader. Kuttene er overfladiske, men de blør mye. Jeg synes det er godt og kutte meg, men føler meg ennå verre etterpå og fatter ikke hva jeg driver med. Armene mine blir bare verre og verre. Dritt!

Hørte på sangen "story" med lene marlin, hun synger "hurts inside, no scars to show". Føler det beskriver åssen jeg føler det.

Dessuten har jeg store problemer med å vise følelser. Det er lettere og låse seg inne på et rom med barberbladet, enn å rase, grine og hyle ut smerten.

Kuttet igår var større og dypere enn før. Jeg dro til legen min, visste ikke om det måtte sys. Han bare lo å satte på et plaster. Jeg er så patetisk.. Greier ikke å gjøre dette ordentlig engang

Trist å høre at du har det slik, det er vondt å ikke bli forstått å bli tatt på alvor.

Det er selvskading samme hvordan du kutter hvis du gjør det med hensikt i å skade deg selv. Det gir faktisk mer fysisk smerte å ikke kutte så dypt så vær så snill ikke kutt så du må sy. Arr etter risping forsvinner med tiden, men arr etter sting vil alltid syns. Snakker av erfaring da jeg har merker etter ca 150 sting på armene.

Håper du finner en terapeut som tar deg på alvor.

Lykke til

[Gjest sykepleierstud]

da jeg var i psykiatri praksis drev de fleste av jentene med spiseforsyrrelser med selvskading. det gikk i en ond sirkel: hvis de spiste litt, måtte de skjære seg, hvis de ikke spiste hadde de ikke problemer med det..

er sikkert ikke sånn med alle, men det er uansett trist..