Selvskading

[Gjest Anonym nå]

Hvilke tanker/meninger har dere om selvskading?

[birgitte242]

Det finnes mange typer selvskading.

Rusmisbruk kan også betegnes som en type selvskading.

Men jeg regner med at det du mener er når man kutter seg opp osv..

Jeg kan jo skjønne at man kan få utløp for et og annet ved å påføre seg selv smerte.

Selvskading er visst iferd med å ta over for anorexia som "motelidelse" blant unge jenter.

En foreleser jeg hadde mente at ni av ti jenter som kuttet seg opp hadde vært utsatt for seksuelle overgrep.

[Gjest TomKrus]

Det finnes mange typer selvskading.

Rusmisbruk kan også betegnes som en type selvskading.

Men jeg regner med at det du mener er når man kutter seg opp osv..

Jeg kan jo skjønne at man kan få utløp for et og annet ved å påføre seg selv smerte.

Selvskading er visst iferd med å ta over for anorexia som "motelidelse" blant unge jenter.

En foreleser jeg hadde mente at ni av ti jenter som kuttet seg opp hadde vært utsatt for seksuelle overgrep.

Litt lettere å forholde seg til fysisk smerte enn psykisk, tipper jeg. Og et ønske om å føle noe annet enn den psykiske smerten.

[birgitte242]

Ja, det tenker jeg også.. Selve smerten oppleves vel kanskje som en slags katarsis. Det må jo nødvendigvis ligge en gevinst i handlingen (om enn på kort sikt).

[Gjest 1111]

Jeg har slitt med selvskading i nesten et år nå og det går ikke en dag uten at jeg har lyst til å skade meg selv. det er forferdelig vanskelig.

De fleste leger tar ikke oss med spiseforstyrrelser og/eller selskading-problemer seriøst og det er ikke mye hjelp å få. man er heldig hvis man kommer til noen som tar deg seriøst og er villig til å hjelpe.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg skader meg selv, men det er vel slik at der og da demper den fysiske smerten den psykiske..

[Gjest Catwoman]

Jeg har vært selvskader, og det var vel fordi det var godt å skade seg selv fysisk, dempe litt av den psykisie smerten. Men for en selvskader så gjør vel aldri skadingen vondt, jeg kjente aldri at det gjorde vondt. Men jeg syns det var godt å se blod (det høres vel absurd ut) å se blodet som rant ut, det føltes beroligende og angstdempende på en måte.

Det er desverre veldig få som vet hva slecskading er, det er en lite kjent "sykdom" for folk flest.

[Englepusen]

Vanskelig å svare på hvorfor...

Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe med blodet som renner.

[Gjest Emera]

Det skal mot til for å møte indre smerte, for det er forferdelig vanskelig. Indre smerte har gjerne sin årsak i traumer, som ofte er blitt fortrengte.

Så går man igjennom livet med en udefinerbar, tyngende plage som gjør at man er "annerledes."

Eller man har vonde minner som presser seg fram.

Da får man behov for å dempe smerten. Eller for å få utløp for selvforakt.

Skjære seg opp. Ikke spise. Spise og spy. Overspise uten å spy.

Det var "godt" å kjenne sulten gnage. Faktisk.

Denne ytre smerten gjorde at jeg kunne "kontrollere" den indre. På en måte.

[Gjest 1111]

Jeg vet ikke hvorfor' date=' men det er noe med blodet som renner.[/quote']

[Englepusen]

Nå er jo jeg en mester i å fortrenge daglidagse problemer, men jeg har vondt for å tro at jeg kan ha fortrengt overgrep/mishandling.. Er det virkelig mulig å "glemme" sånne opplevelser i årevis?

Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg er som jeg er..

Får hjelp nå så kanskje jeg klarer å finne ut av det, og slutte å skade meg selv. Sitter igjen med masse arr som alltid vil minne meg om alt det vonde.

[Gjest Emera]

Det er meget mulig å fortrenge overgrep, ja.

Hm, nå blir jeg litt usikker på hvor personlig jeg skal være her, men la gå.

Jeg husket absolutt ingenting før etter jeg hadde vært igjennom en fødsel. Til da hadde jeg slitt i årevis, med en rekke "uforklarlige" problemer.

Sånn var det med meg.

[Gjest 1111]

Tror ikke man skal være for kjapp å trekke slutninger mellom selvskading og overgrep. sikkert mulig å fortrenge slikt, og mange har nok gjort det, men ikke alle..

[Gjest Embla s]

Selvskading kan være åpenlys, for å oppnå positiv eller negativ oppmerksomhet, eller det kan være et rop om hjelp, ønske om å påvirke eller formidle noe.

Selvskading kan også være skjult, da gjerne for å avlede en emosjonell tilstand. For eksempel straffe seg selv, gi seg selv påskudd til egenomsorg, aggressiv selvforakt, etc.

Biologiske teorier på selvskading går på at det er lavt seretonin-nivå, impulsivitet og aggressjon (eks v/ selvmordsforsøk og depresjon), og at smerten man påfører seg frigjør smertereduserende stoffer, noe som føles behagelig og som personen kan bli avhengig av, og at det kan skyldes permanente nevrobiologiske forandringer i hjernen som følge av traumer i barndommen.

Ofte finner man selvskading hos personer som har hatt traumatiske barndomsopplevelser (i en undersøkelse hadde 62 % vært utsatt for missbruk i barndommen), eller et oppvekstmiljø preget av ugyldiggjøring av barns følelser og tolkninger, eller manglende tilknytning. Hos mange finner man også manglende evne til å vite og beskrive affektive tilstander.

For å hjelpe selvskadere kan man benytte kontrakter, lære inn alternative mestringsstrategier og problemløsningsstrategier, individuell terapi og noen ganger medisinering. Ofte kan det hjelpe at selvskaderen selv finner alternative måter å uttrykke seg på, for eksempel gjennom å skrive dikt eller tegne.

[Gjest Anonymous]

Kjenner til barn som har vokst opp med vold i familien som drar ut øyevipper og dunker hodet eller slår hodet. De er traumeskadet. Kjenner også til barnehjemsbarn i øst europa som dunket hodet i veggen lenge og ofte. Dette bla pga mangel på stimuli.

Dette er et alvorlig symptom. Personer som driver med selvskading trenger behandling.

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke blitt seksuelt misbrukt og har hatt en normal, trygg og god oppvekst.

Men jeg blir fort frustrert og sint på meg selv. Jeg skuffer meg selv stadig vekk. Jeg klarer ikke være så perfekt som jeg vil være. Derfor straffer jeg meg selv ved å kutte meg opp eller slå hardt slik at jeg får blåmerke.

Jeg har nok urimelig høye krav til meg selv, og selvskadingen er nok utviklet etter en lang kamp mot å tippe over i spiseforstyrrelsesverdenen. Selvskadingen er nok et rop om hjelp. Nærme selvmord, men så vil jeg ikke påføre andre smerte ved at jeg tar mitt eget liv. Det ville jo være toppen av egoisme, og det er egoistisk jeg egentlig prøver å unngå å være.

[Gjest Catwoman]

Vet også at selvskading er svært vanlig blant spiseforstyrrede. Har i hvert fall hørt om mange som har spiseforstyrrelser som også sliter med selvskading. Er vel forskjellige årsaker til det, men noen skader seg selv som straff fordi de har spist mer enn de hadde "lov"til, eller annen mat enn de de hadde "lov" til.

Syns også det er viktig og presisere at det er forskjell på selvskading og selvmordsforsøk. Noen tenker selvmordsforsøk når de ser noen som har kuttet seg opp, og det kan jo også være det det er, men selvskading er ikke et forsøk på å dø.

[Gjest Anonym nå]

Jeg kutta meg igjen igår. Vet egentlig ikke om jeg kalles selvskader. Kuttene er overfladiske, men de blør mye. Jeg synes det er godt og kutte meg, men føler meg ennå verre etterpå og fatter ikke hva jeg driver med. Armene mine blir bare verre og verre. Dritt!

Hørte på sangen "story" med lene marlin, hun synger "hurts inside, no scars to show". Føler det beskriver åssen jeg føler det.

Dessuten har jeg store problemer med å vise følelser. Det er lettere og låse seg inne på et rom med barberbladet, enn å rase, grine og hyle ut smerten.

Kuttet igår var større og dypere enn før. Jeg dro til legen min, visste ikke om det måtte sys. Han bare lo å satte på et plaster. Jeg er så patetisk.. Greier ikke å gjøre dette ordentlig engang

[Gjest 1111]

Han bare lo å satte på et plaster.

:o

Er det mulig?!?

Jeg blir så sint når jeg leser sånt, man ler ikke av mennesker som driver med selvskading, uansett! denne legen skulle ha mistet praksisen sin :evil:

Man trenger ikke kutte så dypt at man må sy for å være selvskader. det finnes mange former for selvskading, men jeg anbefaler deg å få hjelp. er det noen du kan snakke med om dette? hvis ikke syns jeg du skal bestille en time hos psykolog.. det er vanskelig nok som det er, om du ikke skal holde på alt dette alene.

[Gjest Catwoman]

Skader man seg selv med vilje, er man selvskader, det har ikke noe med saken å gjøre hvor hardt man skader seg.

Enig med Mylian, du trenger å få hjelp, du fortjener å bli hørt og IKKE ledd av. :evil:

[Gjest Eir]

Syns også det er viktig og presisere at det er forskjell på selvskading og selvmordsforsøk. Noen tenker selvmordsforsøk når de ser noen som har kuttet seg opp' date=' og det kan jo også være det det er, men selvskading er ikke et forsøk på å dø.[/quote']

De færreste selvskadere prøver å ta livet sitt senere, fordi selvskading tross alt er en "positiv" overlevelsesmekanisme. Selvskading er ett alternativ til å ta livet av seg, ikke ett veldig godt alternativ, men likevel langt bedre. Det har også vært flere eksempler på folk som vil kutte over pulsåren på håndleddet, for å ta livet av seg, men etter å ha kuttet og sett litt blod har de følt seg såpass mye bedre at de har latt være å ta livet sitt.