Falt ned trappa med babyen!

[AnonymBruker]

Mååå bare få ut angsten min! Jeg gikk ned trappa i sta med babyen i armene også plutselig så sklei lei. Det eneste jeg klarte å tenke på var babyen, jeg holdt henne så fast jeg kunne. Jeg gadd ikke å tenke på meg selv så fikk et skikkelig slag i hodet.

Når har jeg blåmerker på venstre lår, arm og hofte. Men det var et mirakel at babyen ikke fikk en eneste skramme. Babyen fikk bare litt sjokk men roet seg ned etterhvert.

Føler meg som en elendig mor selvom at jeg vet at det ikke var meningen.

Noen andre som har opplevet noe lignende ?? Eller kanskje har hatt en baby som rullet ned senga eller no, hvordan gikk det?

Ohh måtte bare få det ut, tankene flyr rundt i hodet, tenker på ting som kunne h skjedd. Hva om jeg ikke hadde holdt onkelig tak i babyen, hva om babyen hadde falt ned 3 etasjer, jeg blir så gal av ''hva om'' tankene når jeg egentlig burde være glad for at babyen har det bra.

Anonymous poster hash: 83717...92e

[AnonymBruker]

Ingen som stormer til KG om de er bekymret for spedbarnet (om det er spedbarn det gjelder) sitt etter ett fall. Alt av skader kan dessuten ikke sees på utsiden, og små barn kan gå i sjokk. Og om du ikke spøker, så nei, du er ingen dårlig mor. Du falt jo ikke med vilje. Viktigste er at du observerer øyne, søvn og væremåte.

Anonymous poster hash: 3d157...65e

Endret 27. september 2014 av ninuska_

[AnonymBruker]

Ingen som stormer til KG om de er bekymret for spedbarnet (om det er spedbarn det gjelder) sitt etter ett fall. Alt av skader kan dessuten ikke sees på utsiden, og små barn kan gå i sjokk. Og om du ikke spøker, så nei, du er ingen dårlig mor. Du falt jo ikke med vilje. Viktigste er at du observerer øyne, søvn og væremåte.

Anonymous poster hash: 3d157...65e

Dette skjedde idag tidlig og vi har vært på legevakta. Men grunne for at jeg skrev innlegget er pågrunn av redsel tankene mine.

Jeg blir spist opp innvendig av redsel om hva som kuben ha skjedd. Tanken på at noe kunne ha skjedd barnet mitt dreper meg. Vet det ikke er min skyld men det gjør vondt.

Og det som gjør det enda værre er at samboer kjefte på meg osv, men det var bare fordi han var i sjokk, han sa jo unnskyld men gjør fortsatt vondt.

Men ja skjønner hva du mener , skulle kanskje ha forklart at dette skjedde i dag tidlig og at babyen har vært hos legen.

Anonymous poster hash: 83717...92e

Endret 27. september 2014 av ninuska_

[Gjest Sleeve]

Dette skjedde idag tidlig og vi har vært på legevakta. Men grunne for at jeg skrev innlegget er pågrunn av redsel tankene mine.

Jeg blir spist opp innvendig av redsel om hva som kuben ha skjedd. Tanken på at noe kunne ha skjedd barnet mitt dreper meg. Vet det ikke er min skyld men det gjør vondt.

Og det som gjør det enda værre er at samboer kjefte på meg osv, men det var bare fordi han var i sjokk, han sa jo unnskyld men gjør fortsatt vondt.

Men ja skjønner hva du mener , skulle kanskje ha forklart at dette skjedde i dag tidlig og at babyen har vært hos legen.

Anonymous poster hash: 83717...92e

I ditt første innlegg skriver du at du 'gikk ned trappa i sta'. Og nå' skjedde dette tidlig i dag, og du har allerede vært hos legen..

Endret 27. september 2014 av ninuska_

[Leini]

Så en mor bør aldri gjøre noen feil, tabber eller i det hele tatt utsette seg for noe som kan gå galt. Dette gjelder både bilkjøring med ungen i baksetet, fly er helt ut og trapper må unngås for enhver pris. Iallfall til alt er polstret i alle kanter og dobbelt på hjørnene.

Oppriktig talt: Et uhell skjer den beste. Hovedsaken er at du beskyttet ungen din så godt du kunne, uten tanke for deg selv. At du i tillegg fikk henne undersøkt hos lege er også veldig positivt. Ikke overtenk hva som kunne skje, vær takknemlig over hvor godt det gikk!

[AnonymBruker]

I ditt første innlegg skriver du at du 'gikk ned trappa i sta'. Og nå' skjedde dette tidlig i dag, og du har allerede vært hos legen..

Da jeg skrev ista så mente jeg tidligere og beklager skrive feil. Og jeg sa jo at babyen hadde det bra.

Så la meg skrive litt sånn at det blir forstått bedre.

Tidligere idag så skulle jeg i butikken med en vennine av meg og babyen min på 6,5 mnd. Jeg bor i blokk i 3 etasje. Jeg hadde bare gått ned noen få trappetrinn da jeg plutselig skled ned den første etasjen. Og da falt jeg med babyen i armene. Det eneste jeg klarte å fokusere på var babyen, vanligvis har man jo en refleks om å bruke hendene som støtte men det kunne jeg jo ikke fordi jeg måtte holde fast babyen min. Venninna mi måtte ta babyen med en gang og løpe inn til samboeren min og be han hjelpe meg. Men da han så at babyen gråt så begynte han å skrike til meg selvom jeg lå på trappa å gråt. Vi kjøre til legevakta og babyen hadde det helt fint bare jeg som skadet foten litt og fikk et par blåmerker.

Men poenget mitt var at jeg klarer ikke å slapp av selvom alt går fint med babyen. Det plager meg så mye , bare tanken på om jeg ikke hadde klart å holde fast i babyen spiser meg opp innvendig.

Anonymous poster hash: 83717...92e

Endret 27. september 2014 av ninuska_

[AnonymBruker]

Så en mor bør aldri gjøre noen feil, tabber eller i det hele tatt utsette seg for noe som kan gå galt. Dette gjelder både bilkjøring med ungen i baksetet, fly er helt ut og trapper må unngås for enhver pris. Iallfall til alt er polstret i alle kanter og dobbelt på hjørnene.

Oppriktig talt: Et uhell skjer den beste. Hovedsaken er at du beskyttet ungen din så godt du kunne, uten tanke for deg selv. At du i tillegg fikk henne undersøkt hos lege er også veldig positivt. Ikke overtenk hva som kunne skje, vær takknemlig over hvor godt det gikk!

Tusen takk for svar, tror nok jeg bare trengte at noen skulle si akkurat det du sa, for i hele dag har jeg bare fått kjeft, og bare følt meg værre. Samboer har sagt unnskyld men ordene han sa når alt skjedde sitter fortsatt igjen i hodet mitt. Men noen få ord kan få en person til å føle seg bedre

Anonymous poster hash: 83717...92e

[Leini]

Tusen takk for svar, tror nok jeg bare trengte at noen skulle si akkurat det du sa, for i hele dag har jeg bare fått kjeft, og bare følt meg værre. Samboer har sagt unnskyld men ordene han sa når alt skjedde sitter fortsatt igjen i hodet mitt. Men noen få ord kan få en person til å føle seg bedre

Anonymous poster hash: 83717...92e

Han var sikkert bare skarp fordi han ble redd!

[Gjest Doh]

Uff, skjønner det var ekkelt. Det er dessverre sånt som skjer, men du passet jo på at babyen ikke slo seg og alt gikk bra. At samboeren reagerte med sinne er helt normalt, jeg blir også sint når jeg blir redd. Så prøv å ikke tenke på det

Jeg falt forresten ned det nederste trappetrinnet med baby i bilstol. Jeg ble jo først litt redd, mens han bare satt og kikket på meg med store øyne. Helt rolig, skjønte jo ikke noe Ikke at det kan sammenliknes med din opplevelse, men vi er hvertfall flere som kliner litt innimellom Jeg falt forresten fordi jeg trodde at jeg var ferdig med trappa....

[AnonymBruker]

Jeg datt/sklei også i trappa en gang med babyen min når hun var noen mnd. Jeg tenkte også bare på henne så hun holt jeg oppå meg (brystet/magen) mens jeg sklei nedover på ryggen. Jeg ble gul og blå, henne gikk det helt fint med.

Anonymous poster hash: 74652...a22

[Tøytigern]

Da jeg skrev ista så mente jeg tidligere og beklager skrive feil. Og jeg sa jo at babyen hadde det bra.

Så la meg skrive litt sånn at det blir forstått bedre.

Tidligere idag så skulle jeg i butikken med en vennine av meg og babyen min på 6,5 mnd. Jeg bor i blokk i 3 etasje. Jeg hadde bare gått ned noen få trappetrinn da jeg plutselig skled ned den første etasjen. Og da falt jeg med babyen i armene. Det eneste jeg klarte å fokusere på var babyen, vanligvis har man jo en refleks om å bruke hendene som støtte men det kunne jeg jo ikke fordi jeg måtte holde fast babyen min. Venninna mi måtte ta babyen med en gang og løpe inn til samboeren min og be han hjelpe meg. Men da han så at babyen gråt så begynte han å skrike til meg selvom jeg lå på trappa å gråt. Vi kjøre til legevakta og babyen hadde det helt fint bare jeg som skadet foten litt og fikk et par blåmerker.

Men poenget mitt var at jeg klarer ikke å slapp av selvom alt går fint med babyen. Det plager meg så mye , bare tanken på om jeg ikke hadde klart å holde fast i babyen spiser meg opp innvendig.

Anonymous poster hash: 83717...92e

Du opplever det som kalles morsinnstingt.

Det er en sunn reaksjon som kommer av at du klarer en moden risikovurdering og forstår hva som kunne hendt. Og det som kunne hendt skremmer deg.

Du er en normal mamma.

Jeg tenker også at det er vondt å føle at pappaen til barnet ikke så på dine behov for å bli ivaretatt av han men fokuserte på barnet,

Det er vondt å ha slått seg sånn mens alles fokus er på barnet. Men allikevel er du moden nok til å være en sunn mamma fordi du forsvarer hans reaksjon og vurderer igjen at ungen er viktigst.

Du er en voksen person og en flink mor.

Jeg tror sikkert at han er lei seg fordi han fikk panikk av skrekken på hva som kunne ha hendt med barnet.

Jeg tror det blir bedre om dere snakker sammen om det seinere. Spør han hva han tenker og hva han følte det som. Ikke si det som kritikk, så han går i forsvar, men spør om hva han opplevde og om han var redd.

Kanskje han er like engstelig som du er nå og føler seg skremt, selv.

At dere reagerer som dere gjør det forteller bare at dere er i stand til å ta vare på et barn først og dere selv etterpå. Det er voksent og modent.

Pass bare på å ta vare på hverandre etterpå, så dere ikke får noe følelsesmessig uavklart mellom dere.

Kanskje du kan begynne med å si noe om at du er glad for at han var opptatt av om barnet deres hadde det bra og snakke med han. For det tror jeg er en ikke-konfronterende måte å ta opp temaet på.

[Tøytigern]

Tusen takk for svar, tror nok jeg bare trengte at noen skulle si akkurat det du sa, for i hele dag har jeg bare fått kjeft, og bare følt meg værre. Samboer har sagt unnskyld men ordene han sa når alt skjedde sitter fortsatt igjen i hodet mitt. Men noen få ord kan få en person til å føle seg bedre

Anonymous poster hash: 83717...92e

Tenk på det som at det du hørte var en mann som ville beskytte barnet sitt. Han reagerte også med instingt. Ikke mot deg personlig men mot situasjonen.

Han er sikkert også lei seg.

Ordene var ikke sagt til deg, men til trappa du falt i, om du vil.

For den trappa kunne ha skadet det mest dyrebare han har noe helt fryktelig. Nemlig babyen deres og deg.

Så han følte seg sikkert avmektig og redd og reagerte med tom kjeftbruk.

Så tenk på det som et angrep på trappen og ikke på deg.

Han er jo glad i dere begge. Jeg kan iallefall ikke se for meg noe annet enn det, med det du beskriver.

Endret 27. september 2014 av Tøytigern

[Gjest Blondie65]

Jeg har ikke mer å tilføye etter å ha lest Tøytigererens innlegg enn en stor og god klem til deg trådstarter.

[ninuska_]

Tråden er ryddet for avsporinger,

ninuska_, mod

[Susa]

Guttungen min falt ned fra stellebordet en gang. Jeg holdt han i beinet, mens jeg bøyde meg ned for å ta opp en pysj fra skuffen. Han var mark og klarte å kaste seg over kanten.(i ettertid har han sikkert slått seg en trillion ganger, han er klatremus...) Husker jeg lagde innlegg her på kg om det, fikk mye dritt.

Du gjorde jo det rette og dro til legevakta, og alt er i orden. Du er ikke en dårlig mor!

[AnonymBruker]

Tusen takk dere føler meg mye bedre nå. Snakka med samboer og jeg forstår han bare var redd. Men det går mye bedre nå, jeg har roet meg ned.

Anonymous poster hash: 83717...92e

[AnonymBruker]

Uff jeg føler skikkelig med deg! Dette er min største skrekk hver kveld når vi skal ned og legge oss.

Men du klarte å beskytte babyen og det er det viktigste! Du var kjempe flink! Samboeren din ble nok som du sier bare redd.

Håper det går bra med deg! Klem til deg!

Anonymous poster hash: 682f2...942

[Kassiopeia]

Jeg snublet en gang med sønnen min på armen når han var ca 7-8 mnd om jeg husker rett. Vi bodde i et hus med flere leiligheter og inngangen vår var rett innenfor hovedytterdøren som hadde en litt høy kant fra trappeoppgangen utenfor. I det jeg trår inn ytterdøren og åpner døren til leiligheten snubler jeg og ramler rett framover. Alt skjedde så raskt og selv om jeg hadde klart å omfavne han best mulig inntil meg hadde jeg null sjanse å reagere godt nok. Så sønnen min endte opp med å slå hodet rett i døren. Han begynte å hylgrine og det samme gjorde jeg, var helt i fra meg av redsel for at han var skadet og at det var min feil. Ringte lege øyeblikkelig, men fikk beskjed om at det beste tegnet i slike tilfeller er at barnet gråter. Fikk beskjed om å følge med på allmenntilstand, men han mente ikke det var nødvendig å komme innom for sjekk. Han gikk en liten kul men det gikk heldigvis bra. Hadde dårlig samvittighet og skyldfølelse i mange måneder, følte meg som en forferdelig mor.

[Gjest extra]

Mååå bare få ut angsten min! Jeg gikk ned trappa i sta med babyen i armene også plutselig så sklei lei. Det eneste jeg klarte å tenke på var babyen, jeg holdt henne så fast jeg kunne. Jeg gadd ikke å tenke på meg selv så fikk et skikkelig slag i hodet.

Når har jeg blåmerker på venstre lår, arm og hofte. Men det var et mirakel at babyen ikke fikk en eneste skramme. Babyen fikk bare litt sjokk men roet seg ned etterhvert.

Føler meg som en elendig mor selvom at jeg vet at det ikke var meningen.

Noen andre som har opplevet noe lignende ?? Eller kanskje har hatt en baby som rullet ned senga eller no, hvordan gikk det?

Ohh måtte bare få det ut, tankene flyr rundt i hodet, tenker på ting som kunne h skjedd. Hva om jeg ikke hadde holdt onkelig tak i babyen, hva om babyen hadde falt ned 3 etasjer, jeg blir så gal av ''hva om'' tankene når jeg egentlig burde være glad for at babyen har det bra.

Anonymous poster hash: 83717...92e

Huff da!!

Forstår deg godt og det du får av tanker og følelser er helt naturlige i denne situasjonen. Du har fremstått som en ansvarlig mor, og hadde jo babyen din som førsteprioritet hele veien. Ikke tenk på det som har skjedd og forsøk å ikke være for engstelig rundt barnet. Om du skulle ha behov for det så snakk med fastlegen din eller noen du kjenner godt. Det er helt klart at du fikk sjokk av det som skjedde, men du gjorde ditt beste og kontrollerte situasjonen så godt du kunne.