Barn med nordsjøarbeidere. Stress?

[AnonymBruker]

Har en baby på 8 uker og en gutt på 7 år. Samboer jobber i Nordsjøen og dette er første turen hans ut etter at vi fikk lillemor. Gutten på 7 er min fra før.

Føler dette kommer til å bli syk hektisk og stress for meg og barna.

Er det noen her som har barn med en som jobber ute 2-4 eller 3-3 turnus? Og klarer dere det fint?

Er klar over at dette ikke er en livssituasjon som passe alle familier, men greit å høre hvordan andre takler det.

Anonymous poster hash: 9d08b...c0d

[Bug]

Min har jobber 4-4 disponibel ( reiser når som helst på påperiode , borte på ubestemt tid, innenfor 4 uker og fri fire uker) og er nå over på en utenlandskontrakt med 4-4(4 borte 4 hjemme). Vi har to små, en på 15 mnd og en på snart 3. Ja, det er en egen livsstil og du blir den barna henvender seg til uansett om han er hjemme eller borte, du blir nok tryggheten som alltid er der. Jeg har vært sammen med min mann i 10år, og hadde ikke forestilt meg at det faktisk skulle bli så tøft etter vi fikk barn, men nå har vi to små som ikke sover om nettene og jeg prøver å sjonglere mammarollen så godt jeg kan med å være medeier i et firma og jobbe 100% utenom.. Håper det blir litt bedre når ungene blir eldre uansett så er det to liv føler jeg, ett når han er hjemme og et når han er borte. Prøv å gjør det beste ut av det og innfinn deg med at situasjonen er som den er. Tok litt tid før jeg klarte det...

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alenemor og hadde jeg vært i den situasjonen at jeg kunne velge om jeg frivillig ville satt meg i den situasjonen at jeg ble "alenemor" mange uker hvert år hadde jeg ihvertfall aldri gjort det..

Anonymous poster hash: 884e2...2a6

[Leini]

De jeg kjenner til fungerer det for, men det har helt sikkert mye med om ungen er rolig og om du har andre som også kan stille opp innimellom.

[AnonymBruker]

SELVFØLGELIG blir det stress for deg og barna. Du har en liten baby som du må ta vare på selv mens mannen din jobber. Dette burde du jo vært klar over lenge før du ble smelt på tjukka, det at det er stress å oppdra et barn alene er ikke noen hemmelighet. Håper for din, mannen din og dine barns skyld at du gidder å presse deg gjennom det her og holde ut, men nå til dags fungerer det så og si aldri. Så ønsker dere virkelig lykke til.

Min far var bortreist halvparten av barndommen min til jeg var 10 år gammel, han jobbet på sjøen/offshore og jeg ble så og si oppdratt bare av mamma (han var ikke bare 4 uker i strekk borte og så 4 uker hjemme, han kunne være borte i 12-16 uker og så hjemme i noen dager før han var borte i 12 uker igjen). Hørte henne aldri klage, for hun visste at det kom til å bli tungt, at det ble stressende, spesielt når de to andre barna kom til verden, men hun greide det fint selv om det var mye travlere enn hun trodde det kom til å bli. De er forresten lykkelig (til en viss grad da, hehe) gift enda. Og hun sleit altså, for å si det sånn.

Dette er ikke en livssituasjon/livsstil som passer alle nei, men det er ingenting som passer alle, man må selv venne seg til det som er der. Og i ditt tilfelle, må du venne deg til at mannen din jobber slik han gjør og at du må gjøre mye av arbeidet i huset selv. Før i tiden var dette det eneste alternativet, nå til dags er det bare "løp den andre veien om det ikke går, for all del, ikke legg all din energi i å fikse noe som du uansett ser på som ødelagt". Håper du ser forbi den standarden. Ble plutselig veldig engasjert her, men det er så jævla mange forhold som ryker nettopp fordi de plutselig står oppi en situasjon de burde ha forutsett, men som de ikke veide en tanke til når de avtalte at nå skulle de sette et barn til verden.

Anonymous poster hash: 55ede...a1e

[AnonymBruker]

Jeg var jo klar over at han sku jobbe på denne måten, og har ikke vært noe problem så langt når jeg kunn hadde min sønn å tenke på..

Jeg ble smelt på tjukken tidligere enn forventet og den jeg tenker mest på er faktisk min sønn på 7 år.

Babyen krever jo sitt så han får ikke så mye tid slik som han pleier å få når vi er to voksne hjemme...

TS

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alenemor og hadde jeg vært i den situasjonen at jeg kunne velge om jeg frivillig ville satt meg i den situasjonen at jeg ble "alenemor" mange uker hvert år hadde jeg ihvertfall aldri gjort det..

Anonymous poster hash: 884e2...2a6

Skjønner hva du mener, har faktisk ikke tenk på det slik.. Jeg var alenemor med min sønn også i et par år før jeg traff han her.. Og det er jo litt som du sier at jeg velger å bli "alenemor" igjen når han er vekke ja.. :-/

TS

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

[Aisu]

Finnes det noen form for støtteapparat i regi av jobben hans du kan benytte deg litt av? Familiegrupper, barnevakttjenester, ett visst samhold blant andre i samme situasjon? Jeg vet at det er slik i forsvaret, i hvert fall. Her er det ett godt støtteapparat for partnere som plutselig blir alene i flere uker mens de er ute på øvelse

[^^Belle^^]

På min kant av landet er det veldig vanlig at den ene forelderen jobber enten offshore eller på båt, så for meg og omgivelsene er det helt normalt. Jeg har forstått fra KG og fra venner fra andre kanter av landet at de kanskje synes dette er veldig rart og ''unødvendig''?

Jeg har selv vokst opp med en far som jobbet på båt, 4-4, og jeg vil ikke si at vi er oppdratt kun av mamma. Jeg husker det som positivt at han hadde den jobben han hadde, for da var han hjemme hele dagen når han først var hjemme.

Mannen min jobber offshore, 2-4, og det har han gjort siden før vi fikk barn. Vi har en på 3 og en på halvannet, og det er ikke til å stikke under en stol at det er steinhardt når han er borte (all ære til alenemødre!). Jeg jobber 100%, og dagene blir mildt sagt veldig lange. Når vi i tillegg har barn som ikke sover hele natten og som våkner før fuglene fiser, kan jeg ikke akkurat skryte av å være opplagt.

Men det går helt greit allikevel. Vi har vaskehjelp, så den biten slipper jeg å tenke på heldigvis. Jeg bruker nok tid på å rydde! Jeg legger meg tidlig, for å være sikker på at jeg har overskudd til neste dag, og jeg har god familie rundt meg som hjelper til. Jeg trener regelmessig, og det er nesten det viktigste jeg gjør for å klare meg gjennom de to ukene. Jeg får mer overskudd og takler både trassing og søvnunderskudd en million ganger bedre. Trener hjemme i stuen stort sett, ellers får jeg noen til å passe ungene (mens de sover) mens jeg er på treningssenteret.

Ungene takler det også greit. Yngste er fornøyd så lenge hun har noen å kose med, det være seg mamma eller pappa. Eldste har tidligere ''straffet'' mannen fordi han har vært borte, ved å være skikkelig mammadalt og at bare jeg har vært god nok når han er hjemme. Nå ser det heldigvis ut til at hun har blitt stor nok til å forstå at pappa faktisk kommer hjem når han reiser.

Bonusen for vår familie av å ha en nordsjømann er først og fremst at han faktisk er mye hjemme. 2-4-ordning er jo gull. Barna våre har korte dager i barnehagen, stort sett 5,5 time, og også mange fridager innimellom.

En annen ting er lønnen. Han tjener langt ifra så mye som media skal ha det til, men han tjener mer enn gjennomsnittet for å si det sånn. Og trenger vi litt ekstra penger kan han jobbe en uke overtid og få et par greie månedslønner for den uken.

Det negative er at han, selv om han er mye hjemme, går glipp av viktige ting som bursdager og jul innimellom. Han var ikke tilstede da eldste fylte 3 år, men han skal være hjemme for andre jul på rad nå. Det går litt opp og ned.

[AnonymBruker]

For at dette skal fungere så tror jeg det er viktig at du fokuserer på det positive med den ordningen dere har. Det kan ikke være unntakstilstand og tanker om hvor slitsomt det blir hver gang han reiser ut, det vil ta knekken på deg OG han.

Anonymous poster hash: be2f9...366

[AnonymBruker]

Dette var en av hovedgrunnene til at det ble slutt mellom meg og eksen. Jeg er ikke innstillt på å være 150% mor og dekke opp for hans fravær hele tiden. Føler med deg!

Anonymous poster hash: 51b90...513

[AnonymBruker]

Takk for svar :-)

Jeg har nevnt for han at viss dette ikke fungerer så må han revurdere jobben sin. Han likte ikke helt tanken på det og merker han blir små stresser når jeg tar det opp .. Tviler på at han hadde klart å være hjemme to- tre uker av gangen alene med barna.

Vi får no bare se hvordan det går, blir kanskje lettere når lille blir litt eldre :-)

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

[Gjest Gjest]

Hvordan klarer folk som er helt alene seg, mon tro..

[AnonymBruker]

Har en søster som har hatt det slik i 18 år. Har ikke vært enkelt, spesielt leit når han har gått glipp av skoleavslutninger, bursdager, jul osv. Når han er hjemme kompenserer han med å gi datteren mye penger og sier ikke nei til noe, så på en måte ødelegger han mye av oppdragelsen søsteren min har jobbet med i mange år. Så der har det absolutt ikke blitt lettere med årene.

Anonymous poster hash: be47c...317

[AnonymBruker]

Hvordan klarer folk som er helt alene seg, mon tro..

De er vel vant til å være alene jeg var også alene med min sønn og klarte meg helt fint.. No er det forskjell fordi jeg ble gravid fortere en forventet, og jeg så ikke helt for meg det å være alene med min sønn og en baby!

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

[Gjest Gjest]

De er vel vant til å være alene jeg var også alene med min sønn og klarte meg helt fint.. No er det forskjell fordi jeg ble gravid fortere en forventet, og jeg så ikke helt for meg det å være alene med min sønn og en baby!

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

Men du er jo ikke alene, mannen din er på jobb bare.

[AnonymBruker]

Men du er jo ikke alene, mannen din er på jobb bare.

"Bare"? Det hjelper jo ingenting når man i praksis er alene...

Anonymous poster hash: 51b90...513

[AnonymBruker]

Men du er jo ikke alene, mannen din er på jobb bare.

Misforstå meg rett

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

[AnonymBruker]

Har en søster som har hatt det slik i 18 år. Har ikke vært enkelt, spesielt leit når han har gått glipp av skoleavslutninger, bursdager, jul osv. Når han er hjemme kompenserer han med å gi datteren mye penger og sier ikke nei til noe, så på en måte ødelegger han mye av oppdragelsen søsteren min har jobbet med i mange år. Så der har det absolutt ikke blitt lettere med årene.

Anonymous poster hash: be47c...317

Trodde det ble lettere med årene jeg..

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

[Gjest Gjest]

"Bare"? Det hjelper jo ingenting når man i praksis er alene...

Anonymous poster hash: 51b90...513

Misforstå meg rett

Anonymous poster hash: dfcc6...33e

Du er jo ikke alene siden du lever av hans gode inntekt.