Han er så dårlig til å stille opp når jeg trenger det mest ...

[AnonymBruker]

Les om Aspergers syndrom.

Det dere forteller er klare kjennetegn på Asperger.

Anonymous poster hash: 33e39...468

[Gjest Iben]

Jeg har en skikkelig tøff periode akkurat nå, er i ny jobb som virkelig ikke har vist seg å være det jeg håpet på, og kommer hjem hver dag med klump i halsen og skyhøye skuldre. Den siste mnd kan jeg ikke huske å ha vært ordentlig glad et eneste øyeblikk, og det eneste jeg vil er å sove - eller å flykte langt vekk. Jaja, sånn er det i perioder, og jobbsituasjonen kommer på sikt til å løse seg på en eller annen måte - i verste fall får jeg bytte jobb.

Men det som er vondt er at jeg får absolutt ikke noe støtte fra samboeren min. Han er en fantastisk fyr som jeg er fullstendig hodestups forelsket i, selv tre år ut i forholdet. Han er den eneste jeg vil ha, den jeg vil leve med, og jeg elsker han virkelig. Men ... Han har alltid vært lite flink til å vise at han setter pris på meg og er glad i meg. Han sier aldri at han er glad i meg eller elsker meg uten at jeg sier det først. Han finner aldri på å slenge armen rundt meg, gi meg en klem eller et kyss i forbifarten. Han tar aldri initiativ til å sitte inntil meg i sofaen. Og når jeg med skjelvende stemme og tårer i øynene sier at jeg er så lei meg over jobbsituasjonen og ikke aner hva jeg skal gjøre, blir han sint og utålmodig fordi jeg har dårlig innstilling.

Altså. Jeg vet han er glad i meg. Og så lenge jeg har det bra og er "på topp" så savner jeg ikke disse tingene like mye (eller, jeg har vent meg til og akseptert at det er slik han er - vi har hatt tusen diskusjoner om det, og jeg vet at det er "his way"). Men jeg har fått en liten støkk nå. Jeg føler det blir så upersonlig og lite kjærlighet i forholdet, at vi lever hvert vårt liv og kun er kjærester når vi har sex (det har vi mye og den er god). Kan jeg leve livet med en mann jeg elsker og er forelsket i, men som ikke klarer å gi meg støtte og oppmerksomhet - hverken fysisk eller psykisk - når jeg har det tøft? Æsj, jeg er så lei meg og så redd akkurat nå ...

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

Jeg tror kanskje at de to tingene jeg har uthevet har en sammenheng. Det er ofte sånn i kjærligheten at når den ene parten ikke viser at man bryr seg så mye som den andre parten kanskje trenger, fører dette til en dynamikk hvor man har en "svak part" og en "sterk part". For den "svake parten" oppleves dette underbevisst som at man er sammen med noen som egentlig er bedre enn en selv, at man egentlig er utrolig heldig som får være sammen med den personen, og man utvikler en slags "besettelse", eller en "hekt", på den personen, som gjør at forelskelsesfølelsen kan vare nærmest uendelig. Det trenger på ingen måte å være noen bevisst strategi fra "den sterke parten", men det er likefullt en uheldig dynamikk. Kan dette være greia i ditt tilfelle?

Endret 26. september 2014 av Iben

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar!

Min eks høres ut som din type. Jeg oppdaget en kul i brystet, og da vi planla uken nevnte jeg at jeg skulle til legen dagen etter fordi jeg hadde funnet denne kulen. Han brydde seg ikke. Etter legebesøket fortalte jeg at klumpen var mistenkelig og at jeg skule få time på sykehuset, han brydde seg ikke. Etter timen på sykehuset var beskjeden "mye mulig det er kreft", han brydde seg ikke. Ikke én eneste gang i løpet av de ukene gjorde eller sa han noe som helst for å vise at han brydde seg, selv ikke når jeg lå i sengen og gråt mens hans holdt på med padden. Gjorde det slutt og angrer nå bare på at jeg kastet bort så mye tid på ham.

Anonymous poster hash: 57cd1...ac9

Så vanvittig kjipt gjort! Bra du gjorde det slutt med han, sånne klarer man seg like fint uten. Men, jeg må altså presisere noe her. Kjæresten min er ikke totalt ufølsom. Han ville absolutt stilt opp hvis jeg ble syk, måtte på legevakten eller lignende, han stiller opp praktisk og er der for meg - men jeg får ikke noe særlig emosjonell støtte. Han klarer ikke gi meg en klem eller spørre hvordan jeg egentlig har det, men han ville aldri latt være å kjøre meg til sykehuset for eksempel. Han er veldig avsteng i følelseslivet sitt, og er ikke flink til å uttrykke omsorg hverken muntlig eller fysisk, men praktisk stiller han opp. Han er altså ikke slem på noen måte, men vi matcher dårlig på dette området.

Les om Aspergers syndrom.

Det dere forteller er klare kjennetegn på Asperger.

Anonymous poster hash: 33e39...468

Vet du hva, og dette er ikke for å virke utakknemlig over å få respons på tråden min, men jeg synes det er en uting at alt mulig skal sykeliggjøres/diagnostiseres nå for tiden! Normalitetsbegrepet er vidt, og alt som er litt annerledes er ikke sykelig. For bare 50 år siden hadde mannen min glidd rett inn i prototypen - en sånn taus, barsk mann som viser omsorg ved å fyre opp i ovnen på morgenen, men som ikke gir klemmer og muntlige bekreftelser så lett. Å ha svak evne til å sette seg inn i andres følelser er ett av mange kjennetegn ved Asperger, men det er ikke tilstrekkelig for å sett en slik diagnose, langt fra. Forøvrig har ikke min mann Asperger, og jeg tviler på at noen av de andre eksemplene i denne tråden hører inn under den diagnoseparaplyen heller. Men tusen takk for svar, og jeg beklager at det ble så krasst.

Jeg tror kanskje at de to tingene jeg har uthevet har en sammenheng. Det er ofte sånn i kjærligheten at når den ene parten ikke viser at man bryr seg så mye som den andre parten kanskje trenger, fører dette til en dynamikk hvor man har en "svak part" og en "sterk part". For den "svake parten" oppleves dette underbevisst som at man er sammen med noen som egentlig er bedre enn en selv, at man egentlig er utrolig heldig som får være sammen med den personen, og man utvikler en slags "besettelse", eller en "hekt", på den personen, som gjør at forelskelsesfølelsen kan vare nærmest uendelig. Det trenger på ingen måte å være noen bevisst strategi fra "den sterke parten", men det er likefullt en uheldig dynamikk. Kan dette være greia i ditt tilfelle?

Jeg er enig med deg. Jeg har vært veldig redd for å miste han, og vært veldig sånn at jeg har tilpasset meg hans ønsker - mens jeg nok har latt mine egne ønsker gå i "akseptboken". Han har jo alltid vært sånn, det er evigheter siden jeg fikk en klem eller et kyss utenom sengen som sagt, og han har vel aldri sagt at han er glad i meg uten at jeg sier det først. Det sitter bare SÅ langt inne. Men jeg vet at det ikke betyr at han ikke er glad i meg, eller at han er en dårlig person. Vi er bare forskjellige ... Og så må jeg ta en skikkelig runde med meg selv i forhold til dette fremover.

(Men, i går da vi la oss strøk han meg faktisk på ryggen til jeg sovnet og spurte hvordan det gikk! DET var utrolig deilig, og akkurat det jeg trengte!)

Anonymous poster hash: 0fe81...19a