Dere som velger å få flere barn, hvordan orker dere med tanke på å gå gravid om igjen og om igjen? (+litt klaging om gravidplager)

[Harlekin]

Når det gjelder småplager, som Lou Salome sier, så stemmer det nok at det blir hva man gjør det til. Innstilling er utrolig viktig - tenk på at det er en relativt kort periode i livet med et klart mål. Jeg selv tipper jeg hadde et ganske vanlig svangerskap. 1. trimester var preget av kvalme, ulvehunger, halsbrann og ekstrem utmattelse. 2. trimester var greit og spennende med voksende mage. 3. trimester var slitsomt og ubehagelig pga. stor mage, verking "overalt", halsbrann, dårlig søvn og tissetrengt hele tiden. Jeg var heldig og unngikk mer alvorlige ting som bekkenløsning og svangerskapsforgiftning.

Ingenting av det jeg kjente, gjør at jeg ikke vil være gravid igjen. Det var veldig tøft og ubehagelig, ja, men for å være ærlig, ingenting imot det som kommer etter fødselen Men man klarer det også. Mennesker er i utgangspunktet veldig tilpasningsdyktige og kan klare det utroligste når vi må.

[Gjest AllisHagtorn]

Når det gjelder småplager, som Lou Salome sier, så stemmer det nok at det blir hva man gjør det til. Innstilling er utrolig viktig - tenk på at det er en relativt kort periode i livet med et klart mål. Jeg selv tipper jeg hadde et ganske vanlig svangerskap. 1. trimester var preget av kvalme, ulvehunger, halsbrann og ekstrem utmattelse. 2. trimester var greit og spennende med voksende mage. 3. trimester var slitsomt og ubehagelig pga. stor mage, verking "overalt", halsbrann, dårlig søvn og tissetrengt hele tiden. Jeg var heldig og unngikk mer alvorlige ting som bekkenløsning og svangerskapsforgiftning.

Ingenting av det jeg kjente, gjør at jeg ikke vil være gravid igjen. Det var veldig tøft og ubehagelig, ja, men for å være ærlig, ingenting imot det som kommer etter fødselen Men man klarer det også. Mennesker er i utgangspunktet veldig tilpasningsdyktige og kan klare det utroligste når vi må.

Tja.

Det kommer helt an på hva slags plager graviditet og/eller fødsel og/eller tøff barsel/babytid eller hvaenn utløser hos den enkelte.

Enkelte har det tøft i noen måneder - og for noen går det faktisk aldri over. Og det kan faktisk påvirke helsebildet til enkelte såpass at man ikke ønsker risikere det igjen og kanskje man faktisk ikke er tilpasningsdyktig.

Jeg har eksempelvis hatt en kronisk sykdom med plager som i flere år var av en slik art at jeg ikke kunne fungere normalt og utsiktene til et helt normalt liv så ut til å gå i vasken. Likevel synes jeg graviditet etterhvert var rimelig kjipt - mer kjipt enn "dette er bare en fase" slik jeg tenkte om alt i starten.

Og det kan man ikke skjerpe seg fra - det blir for enkelt å si.

Jeg tror de som ser graviditet som et "nødvendig onde til en fantastisk gave" er nettopp de som får oppleve at plagene faktisk går over.

Det er en forskjell der. Jeg kan lett kjenne på noe i 2 måneder - nesten uansett hvor kjipt det er. Problemet oppstår jo om du ikke blir kvitt plagene i etterkant og de innvirker på livet slik du hadde sett det for deg.

Man gir ikke opp sitt livslange ønske om flere barn utfra "æsj, jeg gidder ikke ha litt halsbrann".

[Harlekin]

AllisHagtorn: Ja, i første setningen skrev jeg jo nettopp "småplager". Min tante, for eksempel, har fått livsvarig bekkenløsning etter graviditetene. I slike tilfeller er det jo ikke snakk om småplager som går over, men kronisk sykdom/smerter. Det er jo det jeg mener med at mennesker er tilpasningsdyktige og klarer det utroligste - når det er snakk om såkalte småplager som går over / er tidsbegrenset. Det synes jeg ikke er lettvint å si, det er jo sannheten.

[AnonymBruker]

Syntes det var grusomt å gå gravid og fødselen var et mareritt. Fikk et perfekt barn som jeg elsker over alt annet, men å få flere, det kan jeg ikke tenke meg. Er veldig fornøyd med det jeg har. Merker at vi har et veldig rolig og harmonisk liv i forhold til mange andre med 3-4 unger. Barnet vårt ønsker seg heller ikke småsøsken, h*n har en halvbror som bor hos oss 50% så jeg slipper å ha dårlig samvittighet for at h*n ikke har søsken.

Anonymous poster hash: 085e0...e0a

[SmallTalk]

Første svangerskap var vel normalt plagsomt frem til uke 24, og da ble jeg lagt inn pga truende prematur fødsel. Def neste tolv ukene ble tilbrakt mest mulig i horisontalen, før jeg toppet det hele med å få HELLP-syndrom i det jeg bikket 36 uker på vei.

Jeg ble gravid med nr 2 ganske nøyaktig ett år etter at førstemann ble født, og det svangerskapet ble litt enklere. Jeg eide ikke energi i det hele tatt i det svangerskapet, hadde halsbrann fra helvete og bekkenet mitt låste seg på slutten, men jeg slapp i det miste unna en ny truende prematur fødsel og HELLP-syndrom. Jeg fikk riktig nok vanlig svangerskapsforgiftning på slutten, men sammenlignet med HELLP-syndromet, var dette i det minste smertefritt (hvis man ser bort fra blodprøvene som ble tatt annenhver dag for å prøve å være i forkant av en ny runde med HELLP) og formen var fortsatt god.

Det er en sannhet med modifikasjoner!

Noen plager, som for eksempel svangerskapsforgiftning (eller enda verre; HELLP-syndrom), hjelper det ikke på så mye å "skjerpe seg" og ha en positiv innstilling.

Svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom er faktisk ikke svangerskapsplager, det er alvorlige komplikasjoner og ikke noe du vil måtte "holde ut", slik man må med halsbrann, bekkenløsning etc.

[Edie]

Svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom er faktisk ikke svangerskapsplager, det er alvorlige komplikasjoner og ikke noe du vil måtte "holde ut", slik man må med halsbrann, bekkenløsning etc.

Jeg er enig med deg. Legene følte det dessverre ikke sånn. Alt var bra med babyen i magen, så da kunne det være det samme med meg.. Var sikkert ikke så ille, men det føltes sånn. Jeg ble ikke tatt på alvor før jeg utviklet HELLP.

[sjøhest]

Hatt 2 helt ok svangerskap. Sånn sett kunne jeg fått flere, men ungene skal jo følges opp i mange mange år så da har vi nok med 2.