Hvorfor liker du barn/hvorfor ikke?

[AnonymBruker]

Jeg liker generelt sett ikke barn fordi de ofte skriker når de ikke får viljen sin, og fordi jeg ikke kan ha verandadøren åpen uten at jeg hører masse roping om sommeren.

Veloppdragne barn har jeg ikke så mye imot..

Barn som absolutt skal løpe på t-banen fortjener å gå på trynet så det synger.. Sitte ned, være stille...

Foreldre som lar barna løpe rundt og skrike i butikker er det verste..

Da er det strengt tatt foreldrene, altså voksne, du bør mislike. Det er voksnes jobb å passe på ungene.

Anonymous poster hash: aabd1...5df

[AnonymBruker]

Da er det strengt tatt foreldrene, altså voksne, du bør mislike. Det er voksnes jobb å passe på ungene.

Anonymous poster hash: aabd1...5df

Det gjør da ikke ungene mindre plagsomme.

Anonymous poster hash: f2a0e...b4e

[kvinneguide]

Jeg liker ikke barn og dette er hvorfor

De er:

Bråkete

Irriterende

Sutrete

Frekke

Grisete

Utålmodige

Masete

Krevende

Egoistiske

Anonymous poster hash: af369...5f8

Jeg liker ikke voksne........ Av samme grunn bortsett fra sutrete og grisete..........

[lille-lure]

Hmmmhva er veloppdragne barn? Min datter (3år)er ganske aktiv,hun har et temprament uten like og hun skriker til tider når hun ikke får viljen sin. Det er drit irriterende, men heller et barn som kan si ifra enn et alminnelig gjøre det. Hun surver og synes kjempe synd på seg selv til tider uten grunn i mine øyne.

Hun rydder tallerken sin fra bordet bør hu. Er ferdig, hun passer på at alle rundt henne har det bra og er ikke redd for å kjefte om noen prater hardt til hverandre. Hun sier unnskyld når hun gjør ting å det inne går bra. Hun viser masse kjærlighet og passer på tingene sine.

Barn er en god dose av alt. På godt å vondt. Noen ganger vil jeg gi henne bort og andre anger lurer jeg på hva jeg har som har fortjent er slikt fantastisk menneske.

[Red-Ruby]

Liker barn fordi de er lekne, fordi de ser på verden på helt annen måte enn voksne, fordi de er imøtekommende og mye mer ærlig, liker barn fordi barndom er en fantastisk tid.

Hjemmet våres har alltid vært et åpent sted for barn, og mine foreldre har alltid hatt venner med barn. Så det er så og si alltid noen barn hos oss, og jeg har veldig naturlig forhold til barn.

Jeg sliter mer med de ungene som har blitt påvirket av foreldrene sine derimot.
Det er akkurat det som er med barn, de er ofte produksjon av sine foreldre. Og jeg føler at jeg ikke klarer å være sur fordi det er foreldrenes feil. Men nå snakker jeg mest om de minste ungene.

Sliter litt mer med de litt eldre, spesielt de i tenårene. Lurer veldig på hvordan jeg kommer til å takle å ha tenåringer i huset selv..

[AnonymBruker]

Uff, jeg likte alle barn tidligere. Jeg så en hel masse positivt i alle barn jeg kjente og møtte. Nå må jeg dessverre innrømme at jeg ikke liker min egen stesønn. Til å begynne med hadde jeg samme syn på han som alle andre barn. Men etterhvert som jeg ble kjent med han oppdaget jeg en ren tragedie av en unge. Han er ufattelig kjedelig, uinteressant, lat, fantasiløs og lite intelligent. Gutten er kun 7 år, så dette er jo bare trist. Det er ikke sånn barn skal være!

Anonymous poster hash: f11ce...32d