En evig singel jentes vonde følelser

[AnonymBruker]

Ja men det er jo litt av problemet, jeg vil ikke sette meg i den situasjonen der de skjønner at jeg savner det de har, da føler jeg meg enda mer mindreverdig, og det at jeg skal stille det åpent for de at hvis jeg møter kollegaen eller bror så må de se meg når jeg mislykkes nok en gang.

Da vil jeg heller møte noen i skjul sånn at jeg kan ha skuffelsen for meg selv.

Anonymous poster hash: bc3a9...25c

Det forstår jeg godt, så mye mas og press det er på at man må leve i tosomhet for å ha et vellykket liv.

Anonymous poster hash: 68d15...6d2

[AnonymBruker]

Ja men det er jo litt av problemet, jeg vil ikke sette meg i den situasjonen der de skjønner at jeg savner det de har, da føler jeg meg enda mer mindreverdig, og det at jeg skal stille det åpent for de at hvis jeg møter kollegaen eller bror så må de se meg når jeg mislykkes nok en gang.

Da vil jeg heller møte noen i skjul sånn at jeg kan ha skuffelsen for meg selv.

Anonymous poster hash: bc3a9...25c

Hvis de er gode venninner så kan du prate med dem. Dersom du er over 30 og singel er det ikke akkurat en vanvittig åpenbaring at du kanskje er på jakt etter en mann. Dersom du i tillegg er unnvikende ift. andres lykke, oppfatter de jo situasjonen. Da er det bedre med kortene på bordet.

Blind date situasjoner er ukomfortable, og det er ikke det jeg snakker om. Heller at du holder god kontakt med dine venninner selv om de er i forhold og ser etter anledninger til å finne på ting sammen. Enten det er en bursdagsfest eller et middagsselskap der flere er invitert. Jo bedre du ivaretar vennskap og jo flere bekjentskaper du har, jo lettere å treffe noen.

Du kan jo fortsatt få nye venninner også eller ta opp kontakten med gamle.

Anonymous poster hash: 8e009...856

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt. Det jeg har bestemt meg for å jobbe med, er å ikke gå rundt å syns synd på meg selv. Det har jeg gjort altfor mye, og det har gått opp for meg at jeg nok har blitt en smule selvopptatt (mener ikke med dette at du er det!). Jeg har f.eks vært dårlig til å stille opp for veninner med kjærlighetsproblemer, fordi jeg føler at "jaja, de møter uansett en ny snart uansett, det gjør ikke jeg". At andre er lykkelige, at andre finner kjærligheten, forlover seg, får barn osv, er ikke noe du kan kontrollere. Men du kan jobbe for å bli lykkelig selv. Om veninnene dine som har kjæreste /noe på gang merker at du ikke klarer å glede deg på deres vegner, kan det gjøre at de oppfatter deg som sur og bitter, og dermed lite fristende å tilbringe tid sammen med. Dersom du tydelig viser at du er misfornøyd med singeltilværelsen, er det også desto vanskeligere å få seg en kjæreste.

Ifht alder: Jeg er og bekymret, føler jeg har hastverk, men det jeg også ser, er at de som møter kjæresten i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene ofte er raskere ute med å gå inn i samboerskap og stifte familie enn de i starten av 20-årene. Det hjelper i alle fall ikke å stresse. Og ikke les de idiotiske trådene her inne der folk antyder at løpet er kjørt når man er på vår alder, det er bare tull og demotiverende.

Jeg syns du skal prøve å være sosial med veninnene dine, prøv gjerne nettdating om du ikke har gjort det, tren, smil og forsøk og tenk positivt. Og ikke stress. Dette er råd jeg selv etter beste evne skal gå etter nå. Vet ikke om dette hjalp, men det var nå et forsøk:)

Singel, 29.

Anonymous poster hash: 93ada...d4f

[Gjest Hummels]

Jepp, ingen menn vil ha meg. Og jeg får hele tiden høre at jeg er pen og dritkul men det hjelper tydeligvis ingenting. Her snakker vi forever alone altså! Føler meg så lite verdt.. hva er vitsen med å leve når jeg er dømt til å være alene? Kommer ikke til å få barn en gang

Anonymous poster hash: 2c5e6...620

Det finnes de som vil ha deg også, du har bare ikke møtt på de enda. Alle menn i hele Norge har nok ikke sett deg enda Ikke gi opp. Det er aldri for sent.

Endret 14. september 2014 av Baby_Blue

[AnonymBruker]

Nei, det er faktisk aldri for sent til å finne seg en mann. Poenget er at fryktelig mange stresser for mye og det gjør til at man vises for andre som desperat hvilket igjen gjør til at folk skyr deg som pesten hvis du vil ha et forhold. Jeg er ikke desperat men det er klart at jeg skulle ønske noen kom min vei og. Ikke går jeg for ons og ikke byen og ikke nettet- så da blir det "real life" og utdannelsessted jeg må finne noen.

Anonymous poster hash: aea33...b39

[Erazor]

En av fellene som er alt for lett å gå i, er at man får en negativ tankegang. Da vil man ofte gå glipp av muligheter som dukker opp, fordi det negative sløret gjør at man ikke ser dem eller fordi man velger å tolke alt på verst mulig måte.

Å finne den rette personen er ikke nødvendigvis en lett oppgave, og ofte handler det om å ha flaks. Felles for svært mange av de som faktisk har flaks, er imidlertid at de setter seg selv i en posisjon hvor det er større sannsynlighet for at de skal ha det, pluss at de griper sjansen når den er der.

En person som for eksempel sørger for å være i situasjoner hvor vedkommende møter nye mennesker, vil ha mye større sannsynlighet for å møte noen enn en person sitter hjemme hver kveld. En person som er positiv og åpen vil ha større sannsynlighet for å komme overens med noen enn en som er negativ og lukket. En person som er komfortabel med seg selv vil ofte gjøre et bedre inntrykk enn en som er selvkritisk og misfornøyd med seg selv.

Alle de små tingene man velger å gjøre vil påvirke oddsen man har.

Utfordringen er også at man ofte ikke klarer å innse hvordan en selv faktisk fremstår for andre. Forsøk å reflektere over hvordan du ville ha oppfattet andre som var som deg selv. Et typisk eksempel er hvordan man tar imot komplimenter. Når noen sier noe pent om en selv, er det mange som automatisk begynner å argumentere imot det som ble sagt. Det kan være frustrerende for den som gir komplimentet, og kan oppfattes som fisking etter mer bekreftelse. Bare det å smile og si tusen takk gir et helt annet inntrykk.

På lik linje kan det være slitsomt å høre på dem som hele tiden klager over at de aldri finner noen, at de er verdiløse og at ingen liker dem, spesielt de unge, siden det finnes masser av eksempler på mennesker som har funnet sine livspartnere sent i livet. Frustrasjonen deres er forståelig, men når mange virker fastgrodd og urokkelige i sin negative tankegang, uansett hvor mye råd og støtte de får, så blir man til slutt lei av å høre den samme jamringen.

Det er lov til å være lei seg over at man ikke er lykkelig. Men på et tidspunkt er man nødt til å slutte å synes synd på seg selv og innse at man er sin egen lykkes smed. Gjør man virkelig absolutt alt man kan for å sette seg selv i en best mulig posisjon til å finne en livspartner? Ikke? Tørk tårene, rist av deg selvmedlidenheten, bit tennene sammen og bestem deg for å gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

En av fellene som er alt for lett å gå i, er at man får en negativ tankegang. Da vil man ofte gå glipp av muligheter som dukker opp, fordi det negative sløret gjør at man ikke ser dem eller fordi man velger å tolke alt på verst mulig måte.

Å finne den rette personen er ikke nødvendigvis en lett oppgave, og ofte handler det om å ha flaks. Felles for svært mange av de som faktisk har flaks, er imidlertid at de setter seg selv i en posisjon hvor det er større sannsynlighet for at de skal ha det, pluss at de griper sjansen når den er der.

En person som for eksempel sørger for å være i situasjoner hvor vedkommende møter nye mennesker, vil ha mye større sannsynlighet for å møte noen enn en person sitter hjemme hver kveld. En person som er positiv og åpen vil ha større sannsynlighet for å komme overens med noen enn en som er negativ og lukket. En person som er komfortabel med seg selv vil ofte gjøre et bedre inntrykk enn en som er selvkritisk og misfornøyd med seg selv.

Alle de små tingene man velger å gjøre vil påvirke oddsen man har.

Utfordringen er også at man ofte ikke klarer å innse hvordan en selv faktisk fremstår for andre. Forsøk å reflektere over hvordan du ville ha oppfattet andre som var som deg selv. Et typisk eksempel er hvordan man tar imot komplimenter. Når noen sier noe pent om en selv, er det mange som automatisk begynner å argumentere imot det som ble sagt. Det kan være frustrerende for den som gir komplimentet, og kan oppfattes som fisking etter mer bekreftelse. Bare det å smile og si tusen takk gir et helt annet inntrykk.

På lik linje kan det være slitsomt å høre på dem som hele tiden klager over at de aldri finner noen, at de er verdiløse og at ingen liker dem, spesielt de unge, siden det finnes masser av eksempler på mennesker som har funnet sine livspartnere sent i livet. Frustrasjonen deres er forståelig, men når mange virker fastgrodd og urokkelige i sin negative tankegang, uansett hvor mye råd og støtte de får, så blir man til slutt lei av å høre den samme jamringen.

Det er lov til å være lei seg over at man ikke er lykkelig. Men på et tidspunkt er man nødt til å slutte å synes synd på seg selv og innse at man er sin egen lykkes smed. Gjør man virkelig absolutt alt man kan for å sette seg selv i en best mulig posisjon til å finne en livspartner? Ikke? Tørk tårene, rist av deg selvmedlidenheten, bit tennene sammen og bestem deg for å gjøre noe med det.

Et veldig bra og motiverende innlegg:)

Anonymous poster hash: 93ada...d4f

[AnonymBruker]

Poenget er jo at jeg ikke klager over at jeg er singel. Jeg gjør vel alt jeg kan for å fremstå som at jeg ikke bryr meg og ikke trenger noen - fordi jeg føler jeg setter meg i en nedverdigende posisjon ved å så sårt ville ha noe jeg åpenbart ikke kan få.

Anonymous poster hash: bc3a9...25c

[DelvisPresley]

Huff, jeg må skrive her for å få ut litt som plager meg. Egentlig er det meg selv som plager meg.

Jeg har aldri, og da mener jeg aldri fått det til på kjærlighetsfronten. Alle andre folk har ting på gang hele tida i hytt og pine og ordner seg hele tiden.

Og det som da plager meg så enormt og som gjør meg veldig veldig lei meg er min egen reaksjon på andres "lykke" akkurat når det gjelder dette.

JEg klarer ikke å ha noe som helst glede på venninnene mine sine vegner når de skal på en date eller har møtt noen.

Jeg klarer faktisk ikke å forholde meg til dem i det hele tatt. Jeg unngår dem. Det er helt forferdelig og jeg føler meg som et grusomt menneske. Har et par venninner nå, som jeg ikke har prata så mye med i det siste, har fått mistanke om at de har noe på gang med noen fyrer, og da kjenner jeg at jeg ikke orker eller takler å møte dem og få servert historien om at de order seg igjen. De har jo i perioder vært single, mens jeg bare har vært og er singel konstant, og de siste åra har det ikke vært så mye som en flørt en gang. Ja, det er jo garantert 90%min egen feil men akkurat dette temaet er så jævlig sårt for meg.

Så da føler jeg meg som en verdiløs liten fjott når alt dem bryr seg om er hvordan det går på guttefronten, og det er det vellykkethet måles i i vår verden.

Jeg har det egentlig veldig fint med meg selv, fornøyd med jobb og har det ganske bra med meg selv, men når jeg må ut av skallet mitt og møte virkeligheten der alle bare etablerer seg og jeg sitter fast i å ikke finne meg noen og ser ensomheten komme krypende, ja da er det vanskelig.

Jeg føler meg så mindreverdig i forhold til dem at jeg ikke vil..nedverdige meg selv ved å spørre om de vil finne på noe i frykt for at de allerede har en avtale med en gutt/gutten og dermed må DET være grunnen til at jeg f.eks da ikke har noe å finne på den kvelden. Klarer ikke f.eks å sende en snap av at jeg gjør noe tilfelle de sitter der med en mann i armkroken og jeg bare er en loner som går tur i skogen, eller hva enn. Jeg får destruktive tanker om at de setter seg selv høyere enn meg fordi de har en date og jeg har det ikke. Det er jo selvsagt fordi jeg alltid har vært og er den som er evig singel og evig uten noe action.

Jeg ser virkelig ikke grunnnen til å hige sånn etter den slags bare for å hige etter det og jeg gidder ikke bruke masse tid og energi på det før jeg møter en jeg virkelig vil ha. Det virker som at folk flest ikke bryr seg om annet. Og det provoserer meg litt egentlig. Og man blir jo ikke akkurat prioritert over gutter og menn uansett.

Må få dette ut et sted, føler ikke dette er noe man kan snakke med noen om, det er jo et ekstremt lite flatterende trekk, men jeg tenker jo at det er en ærlig sak og det må da finnes flere som har det på samme måte?

Er i slutten av 20åra så ja, det begynner jo å haste. Begynner å bli desperat, og ekstremt lei meg fordi jeg ikke får det til eller finner noen. Og andre bare får det til hele tida. Og når jeg da på toppen av dette skal plages med at jeg føler meg som et dårlig menneske fordi jeg virkelig ikke klarer å face dette er veldig vondt.

Anonymous poster hash: bc3a9...25c

Hva er grunnene til at du tror du blir evig singel? Hvis venninnene dine stadig får kjærester, vil jeg ikke si at de lykkes på kjærlighetsfronten, siden de ofte skifter ut mannen. Kanskje er du den heldige som finner den ene rette?

Du må jo bare fortsette å tro på det, gå inn med en positiv attitude og ikke være bitter. Du sier at det haster siden du er i slutten av 20-årene, og med det mener du kanskje barn? Isåfall har du minst 10 år på deg før det blir noe problem.

Selv har jeg bare hatt 1 kjæreste som varte i et halvt år. Jeg har ikke lykkes på kjærlighetsfronten, hittil. Men jeg orker ikke stresse med det. Det kommer helt sikkert.

Du må gjerne sende meg PM, hvis du trenger ytterligere med motiverende ord:-)

[Erazor]

Poenget er jo at jeg ikke klager over at jeg er singel. Jeg gjør vel alt jeg kan for å fremstå som at jeg ikke bryr meg og ikke trenger noen - fordi jeg føler jeg setter meg i en nedverdigende posisjon ved å så sårt ville ha noe jeg åpenbart ikke kan få.

Anonymous poster hash: bc3a9...25c

Du klager kanskje ikke verbalt, men det er en sjanse for at måten du oppfører deg på støter folk fra deg heller enn å trekke dem til deg. For eksempel isolerer du deg og minimerer sjansen for å møte andre ved å ikke omgås andre mennesker som har en partner, pluss at vennene dine kanskje tror at du ikke liker dem siden du ikke ønsker å være med dem. Du tillegger dem også svært negative egenskaper når du velger å tenke at de setter seg selv høyere enn dem fordi de har partner. Det er urettferdig mot dem.

I tillegg oser det negativitet av det meste du skriver i denne tråden, og da er det også en viss sannsynlighet for at det skinner gjennom når du snakker med andre om dette temaet.

Å si at du «åpenbart ikke kan få» en partner er bullshit, men du velger likevel å messe på mantraet fordi det er en unnskyldning for å ikke gjøre noe med situasjonen din. Jeg har forståelse for at du er frustrert og lei deg, men om du ikke faktisk prøver å gjøre noe aktivt, kan jeg ikke tilby noen sympati.

[AnonymBruker]

Det er bare tull å snakke som om "toget har gått" når man er i slutten av tyveårene. Det er vanlig å finne sin fremtidige partner i denne alderen og oddsene for at det varer er langt bedre enn når man er 23.

Statitisk er det den beste alderen å lete etter sin livspartner. Var du 35 ville jeg forstått "stresset".

Det viktigste er å våge å satse, men ikke kaste bort tiden dersom man faktisk befinner seg i et forhold. Når begge er voksne mennesker trenger man ikke årevis på å vite hva man vil.

Anonymous poster hash: 8e009...856

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Jeg er i begynnelsen av 30-åra og er den eneste i venninnegjengen som aldri har hatt kjæreste. Jeg vil gjerne og jeg synes jeg er blid og vennlig i møte med nye mennesker. Men jeg treffer for få single menn. Har prøvd nettdating også, men det blir alltid rart og kunstig for minst en av partene, også blir det ikke noe mer. Kanskje jeg har en eller annen desperat vibb som kommer gjennom de gangene jeg treffer noen jeg liker? Jeg har egne interesser og klarer meg fint på egenhånd, men kanskje jeg oser kronisk sigel uten at jeg er klar over det selv.

Jeg unngår ikke venninnene mine som er i forhold, men de har jo mindre tid enn før og det forstår jeg. Det som jeg er redd for er at jeg plutselig skal være 50 år og aldri ha opplevd å ha en kjæreste. Jeg har det fint nok som singel, men jeg er i hvert fall lagd sånn at jeg ikke kan godta å være alene for alltid uten å ha prøvd noe annet. Kanskje finner jeg roen med det en dag, men ikke nå, jeg vil fortsatt håpe at jeg kan treffe noen uansett hvor umulig det kan virke. I mellomtiden lever jeg et godt liv, men jeg vet at jeg vil ha noe mer.

Og når det kommer til det med å gjøre seg attraktiv så kler jeg meg pent, men jeg er for tjukk. Det kan jeg jo gjøre noe med, men jeg tror ikke det kommer til å gjøre noen stor forskjell. (Eller jeg håper kanskje at det ikke vil gjøre noen stor forskjell, for da får jeg liksom bekreftet at jeg ikke er verdt å bruke tid på hvis jeg ikke er slank.)

Anonymous poster hash: 8f0f5...3ed

[AnonymBruker]

Poenget er jo at jeg ikke klager over at jeg er singel. Jeg gjør vel alt jeg kan for å fremstå som at jeg ikke bryr meg og ikke trenger noen - fordi jeg føler jeg setter meg i en nedverdigende posisjon ved å så sårt ville ha noe jeg åpenbart ikke kan få.

Anonymous poster hash: bc3a9...25c

Her har jeg vært også. Jeg trenger ingen, var mitt utgangspungt også. Men alle trenger noen. Ikke nødvendigvis en kjæreste, men de trenger mennesker rundt seg som bryr seg. Det er sånn mennesker er skapt. Det er ikke nedverdigende. Det er livet. Jeg syntes du burde søke hjelp, for det høres ut som du har låst deg fast i et tankemønster som du må ut av for å bli den fine jenta du helt sikkert er!

Jeg innså selv at jeg faktisk trengte hjelp til å sortere tankene mine. Det hjalp! Nå nærmer jeg meg 40 og er fortsatt singel, men kjempefornøyd med livet mitt og glad tvers i gjennom. Jeg innser at hadde jeg ikke tatt grep den gangen kunne ting vært annerledes. Jeg var på vei til å bli bitter. Det kan høres ut som du er det også? Ikke gå dit. Ta grep, det er en fin måte å bli kjent med seg selv på. Når du blir kjent med disse følelsene, så er de ikke farlige lenger. Husk at mange mennesker senser utstålingen til folk fort. Har du det ikke bra, vil det kanskje også støte noen vekk, fordi det er mer merkbart enn du tror? Kun en tanke

Anonymous poster hash: 206fc...703

[AnonymBruker]

Nå skal det sies at jeg har hatt flere forhold, men har vært singel mer eller mindre de siste seks årene

Jeg er anonym over her

Anonymous poster hash: 206fc...703

[AnonymBruker]

Og når det kommer til det med å gjøre seg attraktiv så kler jeg meg pent, men jeg er for tjukk. Det kan jeg jo gjøre noe med, men jeg tror ikke det kommer til å gjøre noen stor forskjell. (Eller jeg håper kanskje at det ikke vil gjøre noen stor forskjell, for da får jeg liksom bekreftet at jeg ikke er verdt å bruke tid på hvis jeg ikke er slank.)

Anonymous poster hash: 8f0f5...3ed

Dette er sannheten.

Det er klart vekten din har noe å si. Tiltrekningsmessig vil de aller fleste menn foretrekke en slank kvinne over en overvektig kvinne. Det finnes selvsagt unntak, men denne trenden er klar nok til at du vil ha et langt bedre utvalg dersom du går ned i vekt. Utvalget single menn i tredveårene er lite nok som det er, er man overvektig så har man gravd sin egen grav, for å si det brutalt.

Utseendet tiltrekker en mann, personlighet får ham til å bli. Det er selvsagt mulig det er trekk ved din personlighet som også er en del av bildet, men du finner aldri ut hva det er dersom du ikke kvitter deg med vekten. Og det er nok også årsaken til at du ikke endrer det - så du ikke må innse det evt. underliggende problemet.

Mangelen på selvinnsikt og selvransakelse er problemet for de aller fleste. Det er ikke noe unikt ved deg og heller ikke noe forferderlig, det gjelder mange. Vi later som vi vil ha svar, men gjemmer oss under andre forklaringer.

Anonymous poster hash: 8e009...856

[DelvisPresley]

Jepp, ingen menn vil ha meg. Og jeg får hele tiden høre at jeg er pen og dritkul men det hjelper tydeligvis ingenting. Her snakker vi forever alone altså! Føler meg så lite verdt.. hva er vitsen med å leve når jeg er dømt til å være alene? Kommer ikke til å få barn en gang

Anonymous poster hash: 2c5e6...620

Bare å PM`e meg:-)

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg er en som kommer til å bli "forever alone" og jeg er 24. Har vert i forhold men det er bare forhold jeg skulle ønske jeg ikke hadde vert i. Så såra, knust og nedfor de jentene fikk meg til å føle meg. De gjorde meg bare vondt. Utroskap, falske rykter, lureri, sjalusi, osv..osv..

Har gitt opp håpet på å finne meg ei så holder meg til ons og fuckfriends. Noen av vennene mine har egne familier, dame eller mann, barn, og lever lykkelig. Det verste er når de skryter og snakker om det til meg. Så jeg blir enda mer nedfor.

Det finnes nok mange der ute som vil ha deg. Du må bare ut å treffe de. På byen, på nettet, over alt. Vet ikke hvorfor men jeg føler alltid at det er lettere for jenter/damer og finne noen, enn det er for gutter/menn. For jenter/damer er så vakre ^^ Mens menn er bare menn hehe. Rar tankemåte i know. Sikkert for jeg er så misslykka.

Du er 24 og har hele livet foran deg enda. Når du blir 34 kan du få klage ... Hilsen ei som er 34.

Anonymous poster hash: b8163...32b

[Gjest extra]

Jeg er akkurat lik deg men er 33 år. Har bare innsett at jeg i allefall ikke kommer til å få egen familie og det er ikke så veldig kult å tenke på heller. Vet ikke hva jeg gjør feil så har ingen gode råd å komme med.

Anonymous poster hash: 68d15...6d2

Jeg har tenkt mye på det du skriver og lurer på om det har noe med den tiden vi lever i. Man skal være så bra til alt, ikke ha noen feil ved seg selv, være en som fikser alt osv. Har kravene blitt for store og mange?

[Summers]

Samme sjæl, men kan ikke skryte på meg særlig med venner å være misunnelige på.

[AnonymBruker]

Dette er sannheten.

Det er klart vekten din har noe å si. Tiltrekningsmessig vil de aller fleste menn foretrekke en slank kvinne over en overvektig kvinne. Det finnes selvsagt unntak, men denne trenden er klar nok til at du vil ha et langt bedre utvalg dersom du går ned i vekt. Utvalget single menn i tredveårene er lite nok som det er, er man overvektig så har man gravd sin egen grav, for å si det brutalt.

Utseendet tiltrekker en mann, personlighet får ham til å bli. Det er selvsagt mulig det er trekk ved din personlighet som også er en del av bildet, men du finner aldri ut hva det er dersom du ikke kvitter deg med vekten. Og det er nok også årsaken til at du ikke endrer det - så du ikke må innse det evt. underliggende problemet.

Mangelen på selvinnsikt og selvransakelse er problemet for de aller fleste. Det er ikke noe unikt ved deg og heller ikke noe forferderlig, det gjelder mange. Vi later som vi vil ha svar, men gjemmer oss under andre forklaringer.

Anonymous poster hash: 8e009...856

Jeg er 34 og har vært slank og veltrent hele livet. Jeg har også vært singel hele livet så å slanke seg trenger ikke løse noen problemer bare så det er sagt

Anonymous poster hash: 68d15...6d2