Til deg som har barn

[nima]

Hadde uten tvil gjort det igjen! Har aldri vært så sliten og trøtt som etter jeg fikk barn og det er det hardeste jeg har gjort, men det er også det beste i verden! Har aldri vært så lykkelig som etter jeg fikk sønnen min Livet får så mye mer mening i mine øyne.

[AnonymBruker]

Nei jeg ville ikke gjort det igjen. Jeg elsker barnet mitt selvfølgelig, men jeg ting ble ikke som jeg trodde. Jeg har blitt alenemor til et kronisk sykt barn, dårlig råd og et ikkeeksisterende sosialliv.

Anonymous poster hash: f0ec2...79d

[AnonymBruker]

Jeg husker fortsatt følelsen av "hva hvis jeg ikke får barn???" fra da vi hadde prøvd å bli gravide lenge.

Den var grusom! Altoppslukende.

Det er mulig den hadde gått over litt, men den hadde nok alltid vært der som en sårhet.

Å ha barn er en av de største gledene jeg har. Og selv om det i perioder har vært nesten uutholdelig slitsomt, så har det sjelden tatt mer enn minutter før jeg har vært like lykkelig for at jeg har barn igjen...

Jeg klarer ikke se for meg livet helt uten barn lenger, og tenker jeg hadde lengtet etter det livet gjennom, om jeg ikke fikk noen.

Anonymous poster hash: bcb67...472

[AnonymBruker]

Jeg hadde muligens ikke gjort det igjen. Kjenner meg ikke igjen i gleden dere andre snakker om.... Barnet er fire år.

Anonymous poster hash: 4d426...0db

[Daiquiry]

Ville fått barn igjen, men valgt pappaen med mer omhu...

[AnonymBruker]

Ville ikke fått barn. Grunnet at det var aldri min drøm, jeg skulle leve livet, reise, utforske hele verden, bo et annet sted, studere i utlandet. Og nå er jeg enslig mor til 2 barn, far stiller ikke opp, har ikke familie. Får ikke kjæreste, da de skjønner jeg aldri har barnefri. Og har lite venner. Bekymrer meg for barna og økonomi hele tiden. Men jeg elsker barna mine utrolig høyt.

Anonymous poster hash: ba5f2...265

[Teeny]

Må si jeg angra bittelitt da sønnen min var nyfødt og hylskrek og jeg ikke klarte å roe han. Mannen sa til og med: "dette er den største feilen jeg har gjort i hele mitt liv". Nå ler vi av det da Vi visste det kom til å bli slitsomt, men det gir også mye glede. Jeg liker ansvaret og det gir livet litt mer mening. Er i hvertfall glad for at jeg avsluttet utdannelsen min og fikk barn mens jeg var i jobb i det minste. Jeg er straks 29 og mannen er 32 og syns det er passende alder. Vi vil ha minst 1 barn til, men det blir ikke før om noen år!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mange av beskrivelsene her bare at i mitt tilfelle så dreier det seg om hundene mine.

En altoppslukende kjærlighetsfølelse og følelsen at de beriker livet mitt så ekstremt...herrejesus jeg elsker hundene mine.

Anonymous poster hash: 8a699...4dd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mange av beskrivelsene her bare at i mitt tilfelle så dreier det seg om hundene mine.

En altoppslukende kjærlighetsfølelse og følelsen at de beriker livet mitt så ekstremt...herrejesus jeg elsker hundene mine.

Anonymous poster hash: 8a699...4dd

Anonymous poster hash: 3e7ca...a77

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 3e7ca...a77

Jeg har også 2 barn...så jeg vet hva jeg snakker om... men det er hundene som er grunnen til at jeg lever i dag

men mine følelser måtte selvfølgelig latterliggjøres..trist at en persons følelser ikke kan være sosialt akseptert

Anonymous poster hash: 8a699...4dd

[AnonymBruker]

Jeg har også 2 barn...så jeg vet hva jeg snakker om... men det er hundene som er grunnen til at jeg lever i dag

men mine følelser måtte selvfølgelig latterliggjøres..trist at en persons følelser ikke kan være sosialt akseptert

Anonymous poster hash: 8a699...4dd

Du har to barn, men det er hundene som gir og får mest kjærøighet?

Anonymous poster hash: 3e7ca...a77

[AnonymBruker]

Jeg ville definitivt ikke valgt å få barn om jeg fikk en ny sjangse.
Jeg var aldri et mammamateriale. Jeg følte aldri noe spesielt for barn hverken da jeg var liten eller da jeg ble større. Jeg var 22 da jeg ble gravid og oppdaget det for sent til å ta abort (18-19 uker) selv om jeg søkte. Jeg var deprimert helt fra første graviditetstest og hele svangerskapet og utsatte meg selv for alt mulig rart i håp om at jeg skulle abortere. Spiste alt man ikke skulle, drev ekstremsport, tok everdoser av medisiner, sultet meg i flere uker i strekk... Jeg var rett og slett helt ute av meg selv. Det var tanten min som måtte ta seg av babyen fordi jeg rett og slett ikke klarte å oppholde meg i samme rom. Jeg hadde ingen andre følelser for barnet enn hat. Rett og slett hat. To måneder etter fødselen ble barnet overtatt av barnevernet og jeg har aldri vært så lettet og glad i hele mitt liv!
Jeg har søkt om å få bli sterilisert, men har til nå bare fått avslag på grunn av lav alder.

Anonymous poster hash: 35c5e...948

[AnonymBruker]

Så absolutt Nå ble jeg faktisk alenemor da jeg gikk gravid med mitt første barn, mye styr ifra barnefar. Å har fått to til med min samboer. Hadde aldri ville vært mine 3 barn foruten Jeg har gått igjennom mange tøffe kneiker, men mine barn er min store stolthet. Selvsagt er det ikke fryd og gammen hele tiden, men det er en del det av å være mamma :D Å jeg hadde aldri ville valgt det bort.

Anonymous poster hash: aea24...719

[AnonymBruker]

Jeg ville også definitivt ha valgt å få barn dersom jeg skulle ha valgt på nytt. Men, som flere her nevner, er jeg også glad for at vi ventet en stund med å få barn. Vi var begge i begynnelsen av 30-årene og hadde vært sammen i 7 år da vi fikk førstemann.

Hovedgrunnen til at jeg ville ha valgt å få barn dersom jeg kunne ha valgt på nytt, er at livet mitt er så enormt mye rikere nå enn hva det var før vi fikk barn. Dette er jo verdens største klisjé, men for meg stemmer deg virkelig. Jeg syntes i grunnen at vi hadde en rikt og fint liv også før vi fikk barn, og følte meg veldig lykkelig. Men likevel opplevde jeg at jeg fikk ytterligere en dimensjon i livet mitt ved å få barn, og denne ville jeg aldri ha vært foruten.

Anonymous poster hash: e4e96...b12

Her tenker jeg faktisk motsatt, skulle ønske at mannen og jeg hadde vært mye yngre når barna kom (jeg var 29 og han 35 når vi fikk førstemann). Men vi møtte jo ikke hverandre før jeg var 26 og han 32 år så vi kunne ikke ha fått barn tidligere, ville jo gjerne bli godt kjent og godt gift først... Hadde definitivt fått barn igjen, selv om det er svært krevende og slitsomt. Har aldri opplevd så mye kjærlighet og omsorg for noen i hele mitt liv, det er som å ta din mest intense forelskelse og gange med ti tusen, slik føler du det for barna dine. Hver eneste dag <3

Anonymous poster hash: 4ed99...126

[AnonymBruker]

Jeg ville definitivt ikke valgt å få barn om jeg fikk en ny sjangse.

Jeg var aldri et mammamateriale. Jeg følte aldri noe spesielt for barn hverken da jeg var liten eller da jeg ble større. Jeg var 22 da jeg ble gravid og oppdaget det for sent til å ta abort (18-19 uker) selv om jeg søkte. Jeg var deprimert helt fra første graviditetstest og hele svangerskapet og utsatte meg selv for alt mulig rart i håp om at jeg skulle abortere. Spiste alt man ikke skulle, drev ekstremsport, tok everdoser av medisiner, sultet meg i flere uker i strekk... Jeg var rett og slett helt ute av meg selv. Det var tanten min som måtte ta seg av babyen fordi jeg rett og slett ikke klarte å oppholde meg i samme rom. Jeg hadde ingen andre følelser for barnet enn hat. Rett og slett hat. To måneder etter fødselen ble barnet overtatt av barnevernet og jeg har aldri vært så lettet og glad i hele mitt liv!

Jeg har søkt om å få bli sterilisert, men har til nå bare fått avslag på grunn av lav alder.

Anonymous poster hash: 35c5e...948

Når du har blitt 25 år så får du innvilget sterilisering. Bra at du har selvinnsikt!

Anonymous poster hash: 4ed99...126

[MJParkerIsBack]

Jeg ville nok ja, helt klart. Sønnen min var dog ikke planlagt, men jeg og min daværende mann hadde så smått begynt å leke med tanken på barn, selv om han kom litt tidligere enn vi hadde tenkt. Jobb og inntekt og alt sånt var allerede i orden, så jeg hadde helt klart gjort det om igjen om jeg fikk sjansen.

Endret 13. september 2014 av MJParkerIsBack

[Gjest Blomsterert]

Hvis du kunne valgt, paa nytt, ville du ha valgt aa faa barn? Naa som du vet hvordan det er, hvor tungt det er og hvor mye du maa ofre.

Jeg spörr ikke om du angrer, fordi jeg antar at de fleste som har barn ikke angrer paa barna. Jeg bare lurer hva du ville ha valgt dersom du kunne valgt paa nytt, (ikke tenk paa barna du har naa).

Hvorfor og hvorfor ikke?

Jeg trenger ärlig tilbake meldinger, da jeg naa staar foran valget om aa faa barn eller ikke.

Hadde omstendighetene vært annerledes,hadde jeg fått flere enn de to jeg har.

Grunnen til at det ikke ble sånn,er at min siste eks hadde tre barn. Fem barn til sammmen var igrunnen nok :-)

Paa forhaan takk!

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

[AnonymBruker]

Helt klart ville jeg valgt det igjen.

Eneste jeg angrer på er at jeg ikke starta 'produksjonen' tidligere (før 30-årene kom)

Anonymous poster hash: ee42f...c61

[AnonymBruker]

Kan ikke få barn

Anonymous poster hash: 6fa89...f04

[AnonymBruker]

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Å få barn var vel ren egoisme, glede ved å ha en familie, ikke være ensom. Jeg kan ikke si jeg er lykkelig, men mulig det bedrer seg når det ikke er så hektisk. Jeg bekymrer meg stadig for stort og smått, har mistet gleden, klarer ikke å være til stede her og nå. Men meget mulig det hadde vært enda tristere uten barn, hvem vet. Dette er bare tanker jeg har for meg selv, utad ser nok alt perfekt ut.

Anonymous poster hash: c3f5c...0ed