Hvor avhengig var du av hjelp 2-4 uker etter fødsel?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og min mann venter vårt første barn nå i høst, noe vi gleder oss veldig til

Vi har nylig flyttet til en ny relativt stor by i Norge pga mannens jobb. Det er virkelig en interessant jobb og mulighet for han, og det virker som om bedriften virkelig vil satse på han. Bedriften virket også "relativt" familievennlig og gir full lønn de første 14 dagene etter fødsel til far.

I går fikk mannen min vite at bedriften vil sende han på et svært relevant opphold/etterutdanningskurs som varer i 3 uker. Barnet vårt vil være mellom 2-4 uker (2 uker hvis overtid). Han var helt i 100 da han fortalte det til meg: "tidenes sjanse!". Og jeg ser virkelig at dette er en unik mulighet for han som ikke kommer hvert år.

Jeg er likevel urolig, dette er vårt første barn. Klarer man å være helt alene med et barn på 2-4 uker i 3 uker på en ny plass? (Kurset er i utlandet)

Familiene våre bor på motsatt side av landet og har ikke mulighet til å avlaste meg i denne perioden. Jeg kjenner ingen ved min nye arbeidsplass (begynner først der etter permisjonsslutt) og på det sosiale er det kun en gammel studievenninne jeg har møtt 2-3 ganger siden vi flyttet hit.

Føler at jeg kan ingenting om hva så små babyer trenger (og det i en alder av 30 år!) Redd for å overse viktige tegn på at noe er galt.. Vil det gå greit å amme? Når skal jeg sove? Hva om babyen bare skriker? Hva om jeg blir syk? Brystbetennelse? Og hvis fødselen blir tøff - hvor lenge er man medtatt? Vi bor sentralt og har matvarebutikk jeg lett kan trille til, så må hvertfall ikke på lange utflukter for å få mat på bordet etc.

Føler at alt jeg har gledet meg sånn til har blitt erstattet av en stor uro for at jeg ikke skal klare å passe på babyen helt alene.

Vi har også en hund som trenger sitt hver dag, men den kan vi eventuelt få pass til. Men vi har snakket mye om hvor viktig vi synes det er med hund- baby-tilvenning fra starten av slik at det ikke oppstår problemer.

Jeg innser nå at jeg kanskje har gjort meg mere tanker rundt hvordan den første tida som mor-far-baby skulle bli. At vi skulle bli kjent alle tre sammen på ettermiddagene. Er også redd for at tankene rundt det å være alene har blitt overdramatisert i min høygravide boble

Jeg skjønner at ingen fødsel og tida like etterpå er like, men jeg lurer likevel på hvordan _din_ tid var og hvilke erfaringer du sitter igjen med.

Kunne du ha vært alene i denne perioden uten hjelp fra mann, familie eller venner? Hva kan man planlegge/tilrettelegge for at det skal gå helt fint? (Jeg har selv tenkt på å lage opp mat og fryse ned middagsporsjoner) kan man be om ekstra oppfølging på helsestasjonen?

Og ev hvorfor du ikke hadde klart å være alene disse ukene.

Blir veldig glad for svar

Anonymous poster hash: 9a835...16f

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt blankt nei. Om mannen dine er en arbeidsplassen vil satse på, så godtar de at han ikke kan dra til utlandet i tre uker rett etter fødsel. Flinke folk får flere sjanser, ikke bare én.

Her i huset tok far ut en ekstra ferieuke etter de to ukene arbeidsgiver spanderte. Jeg maktet ikke være alene om dagene (uten søvn om natta) etter bare to uker.

Anonymous poster hash: 22429...32a

[AnonymBruker]

På den tiden var jeg ikke avhengig av hjelp, første uka kunne jeg ikke gå eller stå alene da jeg mista 1 liter blod, men i uke 2 kunne jeg gjøre noe. Skifta bleie for første gang selv etter 1 uke

Men ja, etter 2 uker var mannen på jobb og mamma hadde reist og da var jeg hjemme alene. Gikk jo fint det, en nyfødt er liksom mest sofatid, gå rundt og bysse evt, gråting, amming og mamming.

Anonymous poster hash: 66f62...4bd

[AnonymBruker]

Klart du klarer det om du er innstilt på det!

Er så mye pysete folk for tiden.

Anonymous poster hash: 8acfd...79a

[FrøkenMånestråle]

Jeg klarte meg selv etter fødselen, trengte ikke noe hjelp Hadde en problemfri fødsel, revnet ikke og var på bena etter 1 time.

Men jeg skulle jo bare ta meg av meg selv og lillegutt, når du har en hund så hadde det jo kanskje vært greit hvis noen andre kunne ta seg av den i tilfelle du ikke skulle være helt i form etter fødselen.

Ammingen kommer nok til å gå bra, og så sover du når babyen sover. Så lenge du bare tar det som det kommer så går det greit, det viktigste er å ikke stresse

Om du vil mannen skal reiser bort eller ikke må jo være opp til deg, for meg ville det ikke vært noe problem. Men det er jo synd for han å miste denne tiden med sitt første barn, og jeg hadde nok lurt på prioriteringene hans...

[AnonymBruker]

Klart du klarer det om du er innstilt på det!

Er så mye pysete folk for tiden.

Anonymous poster hash: 8acfd...79a

Det er forskjell på barn. Hvordan TS' barn blir, vet hun først når det er kommet til verden. Og det handler da slett ikke om å være pysete. Det handler om å velge det som føles tryggest for barnet.

Anonymous poster hash: 22429...32a

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hvordan svangerskapet ditt forløper og hvordan fødselen går. Dersom du sliter mye med plager mot slutten (bekkenløsning kan vedvare lenge etter fødsel) og får en komplisert og krevende fødsel evt med stort blodtap og/eller påfølgende keisersnitt så kan det godt hende at du har behov for mye hjelp en god stund etterpå. En god venninne har gjennomgått to keisersnitt (ett katastrofesnitt og ett elektivt) og hadde begge ganger moren boende hos seg i 3 uker etterpå. Men selv har jeg vært heldig med relativt enkle svangerskap og greie fødsler, så her var jeg selvhjulpen fra det øyeblikket barna ble født. Poenget mitt er at dette kan du ikke vite. Dere kan jo ta utgangspunkt i at han kan dra, men at det er fullt mulig han må avlyse reisen om du ikke er i stand til å ta vare på barnet alene. Dette tror jeg dere vi ha mye bedre greie på etter at barnet er født. Dere må også forberede dere på at dere begge kan bli svært knyttet til barnet når det er født, ikke ti ville hester hadde fått mannen min til å reise vekk i ukevis med en 2 uker gammel nyfødt hjemme.

Anonymous poster hash: c18de...75d

[AnonymBruker]

Jeg var jo 19år og alenemor i en ny by som jeg ikke kjente noen. Det gikk jo, men var utrolig tøft! Synes han skulle se om han fikk mulighet senere. Har du ikke mye erfaring med barn trenger du støtten fra han, og barnet er like mye hans jobb og ansvar.

Anonymous poster hash: b13f1...e4a

[AnonymBruker]

Ts her:

Bare for å presisere: det er snakk om 3 uker sammenhengende dvs ikke bare å gå alene på dagtid, men både dag og natt.

Anonymous poster hash: 9a835...16f

[Essie_]

Jeg tror du hadde klart deg gjennom dette. Det er massevis av alenemødre der ute. Ville forhørt meg med familie om de hadde hatt mulighet til å fly til dere en helg. Men jeg tror ikke det er optimalt.

Vi har ikke født ennå (termin i februar), men samboeren ønsker ikke å reise bort den første tiden. Han er hvert år på en ukes tur i februar/mars og vi er enige om at det ikke blir noen tur til året. Både fordi vi tror jeg har det bedre med hans støtte, og fordi han ikke ønsker å ikke være her den uken.

[absinthia]

Svært lite, da nr 2 var to uker dro eksen min på jobb 75 mil borte og ble der i lengre tid. Jeg bodde på landet, på et sted med få bussavganger, hadde ikke lappen og hadde i tillegg en ett og et halvtåring.

Det gikk kjempebra og jeg husker dette som en fin tid, selv om nr to utviklet kolikk og ikke la seg før 1-3 på natta og storebroren sto opp 6-7.

Da nr 3 ble født var jeg blitt alene med tre barn og bodde heldigvis sentrumsnært. Hadde lappen men ikke bil.

Var forøvrig ikke spesielt avhengig av hjelp med førstemann ( som ble tatt ved akutt keisersnitt) men barnefaren var jo i huset når han ikke var på skole eller sammen med venner, så jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det. Tror ikke jeg var særlig avhengig av å ha han der, selv om det er fint å ha noen som tar bleieskift, bærer litt og kanskje lager mat.

3 uker er relativt kort tid. Om du bor et sted der du har nettverk kommer du også til å få besøk, slik at du ikke blir helt isolert.

Det kommer nok til å gå fint!

Ang soving, så er det fint å ta seg en lur på dagen, når babyen sover om en er trøtt.

Endret 9. september 2014 av absinthia

[AnonymBruker]

Ts igjen:

Takk for så mange svar! Det setter jeg veldig stor pris på. Blir ikke fornærmet av å bli kalt pysete jeg vet jo ingenting om "dette" siden jeg er førstegangs.

Men jeg skjønner så pass at det finnes ingen fasit her, men vil veldig gjerne lese andres erfaringer og tanker rundt dette

All honnør til alenemødre uten nettverk. Til du som var 19 år: hvordan la du opp tiden etter fødsel? Ukomplisert/ komplisert fødsel?

For min del handler det litt om at jeg er jo "så heldig" at jeg ikke er alene og at jeg tydeligvis har en del forventinger om hvordan tiden skulle bli..

Anonymous poster hash: 9a835...16f

[AnonymBruker]

Virker unektelig trist å være putt alene med nyfødt i 2-3 uker. Du kjenner så vidt ett menneske dit hvor dere har flyttet, virker jo trist, men forhåpentligvis får du en koselig barselgruppe. Men det høres tøft ut, og ikke noe jeg hadde gjort selv. Dere risikerer at far distanserer seg voldsomt mye fra babyen ved å være borte så lenge, og det er faktisk hans barn også. At han er supergira og snakker om tidenes sjanse for å dra på jobbreise med nyfødt baby hjemme er også stusselig. Han prioriterer jo jobben foran sitt nyfødte barn, og foran deg som nettopp har født barnet hans.

Anonymous poster hash: c18de...75d

[SmallTalk]

Tja... Alt går dersom man MÅ, men jeg ville ikke vært alene med en nyfødt unge 24/7 i tre uker, og spesielt ikke når det var førstemann. Jeg tror det måtte blitt kaldt i helvete først før jeg hadde sagt at dette hadde vært greit, dersom det hadde vært min mann som hadde foreslått noe sånn.

Og, for å være ærlig, så var jeg så kjip at jeg nektet samboeren en jobbreise til Italia i sommer som han virkelig hadde lyst til å reise på, fordi jeg ikke ville være alene hjemme med en baby på 8 uker og en unge på snart 2 år i en uke.

[AnonymBruker]

Ts igjen: jeg har som sagt ikke noe nettverk her. Så det blir jeg og babyen de 3 ukene. Jeg er også førstegangs og litt (dvs veldig !) usikker på en god del ting

Anonymous poster hash: 9a835...16f

[AnonymBruker]

Jeg hadde en dramatisk fødsel, og hadde ikke klart å være alene med den lille etter to uker. Da klarte jeg så vidt å gå på do, ammingen var et sant mareritt, og jeg hadde mye vondt. Bekkenplagene var også svært ille ett par uker etter fødselen.

Jeg klarte det meste av det daglige hjemme, men trengte hjelp når det kom til å bade babyen - og litt avlastning med bleieskift siden det var så vondt å stå.

Jeg hadde slitt med husarbeid, matlaging, komme meg til butikken.. Jeg hadde nok levd på brødskiver om jeg var helt alene de ukene.

Etter 3-4 uker hadde det gått seg til kraftig. Hadde han dratt da kunne det gått, men jeg hadde jo helst sett at ikke han dro.

Min mann dro på et 4-dagers kurs ca 3 uker etter fødselen. Det gikk fint, men jeg syns i grunnen det var lenge nok.

Min søster derimot var helt i hundre bare dager etter hun fødte. Hun var så gira på å være mor at det var så vidt mannen slapp til :-) Så det kan jo være du får det som henne, og at det går kjempefint! Det er jo imidlertid umulig å vite før barnet blir født, og du har sett det an noen dager.

Anonymous poster hash: 47649...777

[absinthia]

Ts igjen: jeg har som sagt ikke noe nettverk her. Så det blir jeg og babyen de 3 ukene. Jeg er også førstegangs og litt (dvs veldig !) usikker på en god del ting Anonymous poster hash: 9a835...16f

Da kan du garantert ringe helsestasjonen. Jeg var tenåring når jeg fikk førstemann, men hadde hatt såpass mye babyer rundt meg fra jeg var 10-16 at jeg egentlig var veldig trygg på at jeg gjorde det riktige.

Familien min bodde ca 100 mil unna, da jeg fikk alle barna og med nr to, var det eneste nettverket mitt naboene.

[Gjest celine]

Kunne du ha vært alene i denne perioden uten hjelp fra mann, familie eller venner? Hva kan man planlegge/tilrettelegge for at det skal gå helt fint? (Jeg har selv tenkt på å lage opp mat og fryse ned middagsporsjoner) kan man be om ekstra oppfølging på helsestasjonen?

Og ev hvorfor du ikke hadde klart å være alene disse ukene.

Blir veldig glad for svar

Anonymous poster hash: 9a835...16f

For min del hadde det gått fint uten hjelp fra mann og venner/familie, selv etter en tøff fødsel med førstemann Man lever litt i en egen boble de første dagene, og all energi går bort til å få på plass rutiner, amming, og alt er forsåvidt i en tåke. Men det går fint

Å lage mat og fryse ned, er en god ide! Sørg for å ha nok mat/drikke til å klare deg en stund, så slipper du å gå på butikken hvis du er sliten og medtatt. Sov når babyen sover, og ikke føl at du må ha et strøkent hjem til enhver tid Forbered så mye du kan på forhånd.

Jeg ville også ha sørget for pass til hunden, så slipper du å tenke på at den også har behov som trenger å fylles. Det går sikkert an å hente den før tiden, hvis du føler du orker både hund og baby.

Ønsker deg lykke til Er en spennende tid du går i møte!

[Susa]

Det finnes jo mannfolk som jobber i nordsjøen osv. Da er man jo alene med baby.

Du kan ikke ta med deg babyen og dra til foreldrene dine disse ukene da?

Min svigerinne er fra et annet sted i landet, og hun tok ofte med seg babyen "hjem" til sine foreldre i et par uker i slengen. Da koste hun seg med familie og venner.

[Heidi40]

Det burde da ikke være noe problem,trur du er litt overnervøs.

Du sover når baby sover,og dusjer og slikt innimellom.

Babyen tåler godt å ligge litt alene i veggen mens du gjør andre ting.