Er faktisk glad for å være evig singel

[AnonymBruker]

Jeg er en av de evig single menn. Jeg får vel si at feilen er helt og holdent min egen, jeg er rett og slett sjenert.

Da jeg var tenåring og i begynnelsen av tjueårene hadde jeg en vag forestilling om at det skulle endre seg en gang i framtiden. Før eller senere ville jentene slutte å bli tiltrukket av drittsekkene trodde jeg, men for all del, dette skal ikke bli et innlegg om kvinner som går etter drittsekker.

Etter en fiasko med en nettdate i begynnelsen av tjueårene (akkurat der gikk jeg faktisk langt utenfor komfortsonen) kom det en erkjennelse av at jeg rett og slett er dømt til et liv som evig singel. Ikke på grunn av utseendet, som er helt ok og vel så det, men fordi jeg er så sjenert og introvert.

En god stund kjentes det tungt, særlig hvis jeg gikk forbi forelskede par på gaten, men etterhvert har savnet forsvunnet. Det har nå i mange år faktisk vært sånn at jeg stort sett er glad for at jeg er singel. Jeg er faktisk ikke jomfru, men det var ikke noen stor opplevelse, selv om vi begge var edru. Mest av alt skyldtes det at jeg da, som i det meste av resten av livets arenaer, ikke klarte å slippe meg løs. Det virker som om jeg bare er slik, konstruert med en innebygd bremse som trigges når jeg opplever følelsesladde situasjoner.

Hvis jeg kjenner litt savn kan jeg for eksempel lese innlegg her på forumet. Kvinner (og menn også for den saks skyld) henger seg opp i de merkeligste ting i et forhold. Nå nettopp leste jeg innlegget fra hun som hadde store problemer med at kjæresten en gang for mange år siden lå med ei jente som var stygg og feit mens han var full.

Selv har jeg faktisk aldri vært særlig beruset, men jeg er fullt klar over at alkohol er et lovlig rusmiddel. At store deler av befolkningen har gjort dumme ting i fylla plager meg ikke så veldig så lenge det ikke er snakk om fyllekjøring eller tilsvarende. Om jeg på mystisk vis skulle få meg en kjæreste som har hatt noen ONS som hun ikke ville gjort i edru tilstand, ville jeg ikke brydd meg så lenge hun ikke hadde fått noen kjønnssykdommer av det.

For ikke å snakke om hvor komplisert det er å ha sex med en kvinne slik at hun skal få fullt utbytte av det. Jeg har både lest mange artikler i diverse medier og innlegg her om hvordan kvinner vil ha det i senga, og hver gang kommer jeg til konklusjonen at det er bedre å være alene enn å skulle prøve å oppfylle det jeg leser.

Nå hører jeg allerede folk rope at jeg er feig og bare burde prøve, men tenk dere litt om først: Kjenner ikke de fleste en eller flere som alltid er alene? Jeg kjenner flere som meg, og felles for dem og meg er at det virker som om vi er litt annerledes konstruert fra naturens side. Kanskje er det sånn at på samme måte som ikke alle passer til alle yrker er det noen som ikke passer til romantikk eller erotikk?

Anonymous poster hash: 17450...523

Anonymous poster hash: d74da...1b4

[AnonymBruker]

Fint og velskrevet innlegg.

Det er mange menn som skriver her inne nå, og hvor flott er ikke det. Jeg skal ikke kommentere innholdet så veldig, men du har rett i en ting: mye roping og lite innlevelse i andre menneskers situasjon her inne. Og mye fordømmelse. Synd det.

Anonymous poster hash: 88d1a...001

[Gjest C'est la vie:)]

Kjenner flere som er alene. En av mine venner (med sosial angst) har et savn etter en å dele livet med, men er komfortabel med seg selv og stresser ikke noe med å finne forhold. "Skjer det så skjer det". Så lenge en er tro mot seg selv, og trives med det, er det det viktigste. Internett har fungert bra for vedkommende i møte med andre, da det er enklere å kommunisere gjennom tekst.

PS: Når det kommer til medier, vil jeg generelt vært forsiktig med å lese på forventninger til sex med kvinner, eller andre slike undersøkelser og tips... Har lest noen selv, og de stemmer som regel ikke overens med virkeligheten, samtidig som alle kvinner har ulike oppfatninger av det temaet.

Poenget er: Alle er forskjellige. Så lenge du er fornøyd med den du er, så holder det. Ingen andre kan fortelle deg hvordan du skal leve ditt liv eller hvem du burde være. Det vet bare du.

[AnonymBruker]

Jeg har en mannlig venn på 35 som aldri har vært i noe forhold og så vidt jeg vet heller aldri har vært på date.

For en tid tilbake utviklet jeg følelser for ham. Kall det gjerne en forelskelse. Men jeg har fremdeles ikke gjort noe med det. Siden han har så lite erfaring, vet jeg ikke hvordan han vil takle det. Kanskje han ikke vil at noen skal like ham?

Anonymous poster hash: fbf1f...74d

[AnonymBruker]

Jeg har truffet en som deg litt i det siste. Og greia er at jeg liker det veldig godt. Jeg er ubrukelig når det gjelder "normale" forhold men nå har jeg null press på meg. Vi koser oss sammen uten forventninger til så veldig mye mer. Min innstilling er å ha det moro så lenge det varer. Hans innstilling er å forbli singel resten av sitt liv. Så da slipper man det hersens kravet om å være politisk korrekt og gjøre sånne kjæresteting. Men vi liker fysisk kontakt begge to og er nok litt utsulta på det området så da koser vi oss sammen

Anonymous poster hash: 2f474...a3f

[celinus]

Fint innlegg