Kjæresten døde. Jeg lever i et vakuum.

[AnonymBruker]

Det er snart ett år siden og jeg tar meg i å ta feil av denne månenden og den neste når jeg tenker tilbake på minnene. Noen ganger føles det fjernt og mer og mer uvirkelig, men så kommer tårene helt plutselig og jeg blir trist. Vi var bare sammen i tre år og han døde brått. Inntil nå har jeg ikke følt for å treffe andre og de jeg har møtt gjennom venner og familie har ikke fått meg til å tenke, at kanskje...

Men jeg savner en mann i livet mitt. Jeg tror alle savner en å dele livet med... Jeg er fremdeles relativt ung. Jeg vet at det vil dukke opp en mann en dag, eller jeg trodde at jeg visste det, men nå kjenner jeg bare på en stor ensomhet og følelse av at det aldri vil skje. I vår døde en jeg har svermet for i alle år, men utsatte å ta kontakt med han til det i alle fall var gått over ett år etter at min kjæreste døde. Jeg fortalte det til en som virker interessert i meg, men han virksr ikke til å forstå det så vi har ikke mer kontakt og det er like greit for meg.

I dag har vært en ekstra tung dag, og jeg vet ikke hvorfor. I det siste har jeg drømt om kjæresten som døde hver natt. En natt gråt han i drømmen og at han aldri mente å såre meg. Jeg satt bak en halvvegg og nektet å prate med han akkurat da, og visste ikke at han var død, men så gikk det opp for meg. Jeg drømmer stadig om at han er død og at jeg ikke har vært klar over det. Det er underbevisstheten som prøver å bearbeide det som skjedde, men jeg forstår ikke at det ikke har gått opp for meg. ?

Vi hadde ikke noen åpen kiste og jeg har ikke vært i hans leilighet etter at han døde så på den måten har jeg ikke fått med meg det å gå gjennom hele prosessen. Leiligheten er leid ut.

Dessverre føler jeg ikke for å få en ny kjæreste selv om jeg føler meg så ENSOM! Jeg føler meg satt tilbake til et annet århundre med ett års sørgetid.

Tror dere noen vil klandre meg om jeg finner en ny eller er det bare i mitt hode jeg ikke føler meg klar? Jeg har ikke møtt noen som jeg har falt for, men har heller ikke gitt noen en sjanse. Men jeg føler at jeg går på veggene, ikke pga det seksuelle, men fordi jeg har lyst å ha en jeg kan dele litt av dagene med.

TS Anonymous poster hash: 28919...6ba

[AnonymBruker]

Synes ikke du skal ha skyldfølelse for tankene dine. Jeg hadde ikke dømt deg dersom jeg kjente deg. Selv om du får ny kjæreste betyr det jo ikke at du skal glemme han du mistet. Høres klisjeaktig ut, men gjem de gode minnene i hjertet ditt og se fremover, lev livet

Anonymous poster hash: 4e065...4e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 26 Aug 2014 - 14:04, said:

Synes ikke du skal ha skyldfølelse for tankene dine. Jeg hadde ikke dømt deg dersom jeg kjente deg. Selv om du får ny kjæreste betyr det jo ikke at du skal glemme han du mistet. Høres klisjeaktig ut, men gjem de gode minnene i hjertet ditt og se fremover, lev livet

Anonymous poster hash: 4e065...4e6

Takk. Men jeg føler meg sperret, en indre sperre. Det handler ikke bevisst om at jeg tror eksen som døde ville blitt sjalu, men heller det at jeg savner det spesielle vi to hadde og at jeg ikke tror jeg vil finne det igjen.

Jeg merker også at jeg ikke vil gi noen en sjanse. Men blir lettere irritert når de tror jeg er klar for et forhold så raskt. Jeg synes det er jeg selv som må ta intiativet. De synes at de er livs gave til kvinnene og at jeg har vært for lenge alene. Jeg har ikke spurt, men det er mitt inntrykk.

Jeg skal prøve å se at dette er en tid som går over. I vår døde en jeg svermet for, jeg ville aldri gjort det slutt med eksen som døde pga han, men det satt meg veldig ut når han også døde brått og han tok sitt eget liv. Han gjorde det selv om han har barn. Jeg forsøker ikke å tilgi, for jeg har ikke noe nag. Men det var et sjokk og når jeg hørte at han hadde fått nye antidepressiva uten oppfølging, avgjorde jeg at pillene og legemiddelindustrien får ta skylda.

Men jeg savner en å være nær. En kjæreste, et forhold. Det plager meg. At jeg ikke får det til og at jeg ikke er interessert i menn og det virker som det vil vare for evig.

Anonymous poster hash: 28919...6ba

[AnonymBruker]

Takk. Men jeg føler meg sperret, en indre sperre. Det handler ikke bevisst om at jeg tror eksen som døde ville blitt sjalu, men heller det at jeg savner det spesielle vi to hadde og at jeg ikke tror jeg vil finne det igjen.

Jeg merker også at jeg ikke vil gi noen en sjanse. Men blir lettere irritert når de tror jeg er klar for et forhold så raskt. Jeg synes det er jeg selv som må ta intiativet. De synes at de er livs gave til kvinnene og at jeg har vært for lenge alene. Jeg har ikke spurt, men det er mitt inntrykk.

Jeg skal prøve å se at dette er en tid som går over. I vår døde en jeg svermet for, jeg ville aldri gjort det slutt med eksen som døde pga han, men det satt meg veldig ut når han også døde brått og han tok sitt eget liv. Han gjorde det selv om han har barn. Jeg forsøker ikke å tilgi, for jeg har ikke noe nag. Men det var et sjokk og når jeg hørte at han hadde fått nye antidepressiva uten oppfølging, avgjorde jeg at pillene og legemiddelindustrien får ta skylda.

Men jeg savner en å være nær. En kjæreste, et forhold. Det plager meg. At jeg ikke får det til og at jeg ikke er interessert i menn og det virker som det vil vare for evig.

Anonymous poster hash: 28919...6ba

Jeg mistet min kjæreste for 1,5 år siden, og helt til nå nylig føler jeg at jeg kanskje er klar for å date. Helt til nå har jeg følt det som deg, han døde jo så brått at det har følt som vi fremdeles var sammen, hvis du skjønner? At det var utroskap å se på andre gutter.

Men jeg vet at han vil at jeg skal leve livet videre, så det er på tide for meg å komme meg ut av sorgprosessen og komme videre med livet mitt. Alle de gode minnene av ham vil jeg alltid bære med meg.

Vet ikke om det hjelper deg noe særlig, men ville bare skrive hvordan det har/er for meg.

Anonymous poster hash: 0e2a1...829

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjæreste for 1,5 år siden, og helt til nå nylig føler jeg at jeg kanskje er klar for å date. Helt til nå har jeg følt det som deg, han døde jo så brått at det har følt som vi fremdeles var sammen, hvis du skjønner? At det var utroskap å se på andre gutter.

Men jeg vet at han vil at jeg skal leve livet videre, så det er på tide for meg å komme meg ut av sorgprosessen og komme videre med livet mitt. Alle de gode minnene av ham vil jeg alltid bære med meg.

Vet ikke om det hjelper deg noe særlig, men ville bare skrive hvordan det har/er for meg.

Anonymous poster hash: 0e2a1...829

Forstår.

Anonymous poster hash: 28919...6ba

[Leini]

Kjære deg. Kun 1 år? Noen trenger kort tid og andre trenger lang tid. Det er kun du som vet og kjenner hvordan du har det. Du er helt normal! Men du har det vondt, og derfor hadde det sikkert vært bra for deg å prate med noen som kan hjelpe deg å håndtere det du føler nå.

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjæreste for 1,5 år siden, og helt til nå nylig føler jeg at jeg kanskje er klar for å date. Helt til nå har jeg følt det som deg, han døde jo så brått at det har følt som vi fremdeles var sammen, hvis du skjønner? At det var utroskap å se på andre gutter.

Men jeg vet at han vil at jeg skal leve livet videre, så det er på tide for meg å komme meg ut av sorgprosessen og komme videre med livet mitt. Alle de gode minnene av ham vil jeg alltid bære med meg.

Vet ikke om det hjelper deg noe særlig, men ville bare skrive hvordan det har/er for meg.

Anonymous poster hash: 0e2a1...829

Jeg forstår hva du mener, men det er vanskelig og det er jo heller ikke akkurat på den måten at det kommer riddere på løpende bånd. Har mest et inntrykk av at venner som jeg har hatt vennskapelig forhold til i mange år nå tror at jeg trenger noen. Og det irriterer meg. Jeg vil helst møte en jeg ikke har noen relasjon til, og til og med ungdomsvenner på facebook er mer interessante enn de jeg anser som bare venner, i vennesonen. Det betyr ikke at jeg vil ta kontakt med noen på facebook. Jeg har det ikke travelt, det er følelsen av å være ensom og ha tapt for evig som er plagsom.

Kjære deg. Kun 1 år? Noen trenger kort tid og andre trenger lang tid. Det er kun du som vet og kjenner hvordan du har det. Du er helt normal! Men du har det vondt, og derfor hadde det sikkert vært bra for deg å prate med noen som kan hjelpe deg å håndtere det du føler nå.

Takk. Ja, det er ikke så lenge siden. Jeg skal gi det tid og tror kanskje det er normalt å føle seg utenfor. Men det er plagsomt, samtidig som jeg kan trøste meg med minnene. Men trøst... det føles ensomt likevel. Jeg kan ikke prate med venninner som har gjort det slutt eller blitt dumpet. De sier de forstår, men ... jeg har lest her inne på kg også at det ville være bedre om han/hun døde istedet for å gjøre det slutt, men det er faktisk ikke sant.

Anonymous poster hash: 28919...6ba

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 79b76...345

[Gjest brutal_mann]

Ingen med vettet i behold vil klandre deg for å finne noen å dele livet med, som du er glad i og som er oppriktig glad i deg. Dette handler nok om at du ennå ikke er klar. Du må uansett huske at du må ville bli klar. Du må ville elske igjen, du må ville å bli elsket. Du må akseptere at det du og din avdøde kjøre hadde sammen, det er en epoke som nå er over. du vil alltid ha minnene, men epoken, den er over. Da er det eneste riktige å skape en ny epoke for deg selv slik at du som lever videre får levd ditt liv. Du skal ta den tiden du trenger, men du skal aldri ha dårlig samvittighet for å gå videre.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 79b76...345

Det betyr ingenting for jeg føler meg gammel, og at på en måte er livet over. Men jeg er over 35.

Ingen med vettet i behold vil klandre deg for å finne noen å dele livet med, som du er glad i og som er oppriktig glad i deg. Dette handler nok om at du ennå ikke er klar. Du må uansett huske at du må ville bli klar. Du må ville elske igjen, du må ville å bli elsket. Du må akseptere at det du og din avdøde kjøre hadde sammen, det er en epoke som nå er over. du vil alltid ha minnene, men epoken, den er over. Da er det eneste riktige å skape en ny epoke for deg selv slik at du som lever videre får levd ditt liv. Du skal ta den tiden du trenger, men du skal aldri ha dårlig samvittighet for å gå videre.

Takk. Du sier det jeg også har tenkt, men å starte en ny epoke er vanskelig. Jeg er blitt mer og mer klar over at jeg trenger tid, men jeg er lei. En av grunnene er at jeg tror jeg holder på å grave meg ned i en depresjon. Men samtidig vet jeg at det er normale følelser. Det ville vært rart hvis jeg alltid var i godt humør og full av tiltakskraft.

Jeg drømmer om han nesten hver natt og det gjorde jeg ikke tidligere i sommer, bare par ganger i uka, men nå begynner det å nærme seg ett år på dagen. Jeg har heller ikke møtt noen jeg ville falt for umiddelbart selv under andre omstendigheter, men da ville jeg kanskje gitt noen en sjanse siden jeg foretrekker å bli kjent og så kanskje bli betatt og forelsket.

Jeg sliter også fælt med å forstå dette med døden, men prøver å forholde meg til at det er like naturlig som å bli født. Men det føles så totalt feil å miste noen i ung alder, en man hadde laget planer for resten av livet med. Noen ganger tenker jeg på at om jeg finner en ny, og om han dør, da vil jeg igjen miste og jeg føler ikke behovet for å gå gjennom det samme igjen. Jeg føler meg gammel, rett og slett, en som har gitt opp og som lever blant minnene og det er trist i seg selv.

Jeg vet at ingenting endrer seg hvis jeg går i de samme sporene og blir pinlig flau når jeg tar meg selv i å tenke tanken på at hvis bare jeg fant en mann som hadde passet perfekt. Flau fordi det ikke finnes noen perfekte menn og fordi jeg er klar over at jeg ikke kan leve livet gjennom andre.

Ts

Anonymous poster hash: 28919...6ba