Forpliktelsesvegring + psykiske problemer = Dømt til å mislykkes?

[AnonymBruker]

Etter å ha kjent ham en god stund nå ser jeg at oppførselen hans følger et mønster som gjentas gang på gang.

Det går som dette: Vi flørter,prater om alt,blir veldig fortrolige med hverandre

(vi vet mye om hverandres liv) og nesten hver gang dette skjer blir det mer tydelig hvor mye vi har felles,noe han også har sagt.

Han sier det er meg han vil være i et seriøst forhold sammen med,og vi legger planer for ting vi skal gjøre sammen,ofte på hans initiativ. Ting er i det hele tatt bare fryd og gammen i denne fasen.

men...

Deretter blir han mer fjernere og lager unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan møtes som avtalt,før han tilslutt blir helt borte.

Dette er fryktelig frustrerende for meg. Føles som ett skritt frem og to tilbake hver gang.Han returnerer alltid igjen senere, ofte noen uker etterpå.

Er det noen andre som har opplevd et slikt mønster?

Kan også legge til at han har hatt noen psykiske problemer. Kan det være en sammenheng mellom depresjon og forpliktelsesvegring?

Anonymous poster hash: 686af...335

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd et slikt mønster hos en kjæreste nei, men etter å ha vokst opp med psykisk sykdom og beslutningsvegring hos foreldre føler jeg meg kvalifisert til å gi deg ett enkelt, kort råd:

LØP!

Anonymous poster hash: b36b4...1c9

[spektralkatt]

Tja.

Mennesker er komplekse..

jeg tror absolutt det kan være sammenheng mellom psykiske problemer og forpliktelsesvegring, men det blir jo helt feil, om jeg skulle sagt at "slik er det" utifra den lille informasjonen som kommer i HI.

Det kommer jo an på hva som er årsaken til depresjonen, og hva som er årsaken til at han trekker seg bort.

jeg forstår det må være fryktelig frustrerende for deg. Og sikkert for han også?

Når du sier forpliktelsesvegring, gjelder det andre deler av livet også, er han redd for ting som å slå seg til ro et sted, ha fast jobb og alt det der, eller er det kun i romantiske forhold?

men jeg tror du må fokusere på deg selv. På hva du vil. selv om han har alle disse gode egenskapene og dere har de fint sammen, når dere er sammen, er det verdt det? er det verdt periodene med frustrasjon? usikerheten?

[Gjest Elisabeta]

Får han sex i denne "gode" fasen, for så å forsvinne etterpå? Så kommer han kanskje tilbake når ballene begynner å bli tunge?

Ikke meningen å være brutal, men er det slik at han forsvinner etter en runde i høyet holdes du nok på gress;)

Just saying.....

[Gjest Elisabeta]

Tja.

Mennesker er komplekse..

jeg tror absolutt det kan være sammenheng mellom psykiske problemer og forpliktelsesvegring, men det blir jo helt feil, om jeg skulle sagt at "slik er det" utifra den lille informasjonen som kommer i HI.

Det kommer jo an på hva som er årsaken til depresjonen, og hva som er årsaken til at han trekker seg bort.

jeg forstår det må være fryktelig frustrerende for deg. Og sikkert for han også?

Når du sier forpliktelsesvegring, gjelder det andre deler av livet også, er han redd for ting som å slå seg til ro et sted, ha fast jobb og alt det der, eller er det kun i romantiske forhold?

men jeg tror du må fokusere på deg selv. På hva du vil. selv om han har alle disse gode egenskapene og dere har de fint sammen, når dere er sammen, er det verdt det? er det verdt periodene med frustrasjon? usikerheten?

Ja, visse mennesker er komplekse...... Men visse mannfolk er enkle

[spektralkatt]

Ja, visse mennesker er komplekse...... Men visse mannfolk er enkle

tror du det?

[AnonymBruker]

Får han sex i denne "gode" fasen, for så å forsvinne etterpå? Så kommer han kanskje tilbake når ballene begynner å bli tunge?

Ikke meningen å være brutal, men er det slik at han forsvinner etter en runde i høyet holdes du nok på gress;)

Just saying.....

Hehe;) Nei,det er ikke sex inni bildet. Har riktignok hatt sex men det er lenge siden nå. Er forøvrig helt enig i det du skriver, og mistanken om å bli holdt på gress har vært der ja.

Det virker likevel ikke så sannsynlig siden han alltid er hjemme om kveldene,inkludert helger og har et sosialt liv som nærmest er ikke-eksisterende. Han har selv fortalt at dette skyldes at han ikke orker treffe folk når han er deprimert og nedfor.

ts

Anonymous poster hash: 686af...335

[AnonymBruker]

Tja.

Mennesker er komplekse..

jeg tror absolutt det kan være sammenheng mellom psykiske problemer og forpliktelsesvegring, men det blir jo helt feil, om jeg skulle sagt at "slik er det" utifra den lille informasjonen som kommer i HI.

Det kommer jo an på hva som er årsaken til depresjonen, og hva som er årsaken til at han trekker seg bort.

jeg forstår det må være fryktelig frustrerende for deg. Og sikkert for han også?

Når du sier forpliktelsesvegring, gjelder det andre deler av livet også, er han redd for ting som å slå seg til ro et sted, ha fast jobb og alt det der, eller er det kun i romantiske forhold?

men jeg tror du må fokusere på deg selv. På hva du vil. selv om han har alle disse gode egenskapene og dere har de fint sammen, når dere er sammen, er det verdt det? er det verdt periodene med frustrasjon? usikerheten?

Det virker på meg som det kun er romantiske forhold som er problemet...Han har ellers ting på stell i livet, men har vært uten jobb en stund og sykmeldt pga depresjon.

Nei jeg vet ikke om jeg orker usikkerheten og frustrasjonen rundt dette. Er i 30-årene,så har ikke lyst å kaste bort for mye tid heller,selv om jeg liker ham veldig godt.

ts

Anonymous poster hash: 686af...335

[AnonymBruker]

Slike menn er komplekse. Og ofte strenge mot seg selv. De tror kanskje ikke de fortjener bedre. Og det er ikke lett å komme innpå de. Så egentlig burde man løpe!

Men det er ikke lett heller, for det lille man får er så bra.

Klarer man å distansere seg i de perioder han er borte, så kan det gå. Men lar man seg frustrere så bør man si stopp.

Jeg er der du er TS. Og jeg avventer situasjonen litt. Fordi jeg er håpløs (og sliter med forpliktelse selv så egentlig er dette bra for meg. Jeg ønsker mer men klarer ikke når det kommer til et stykke)

Anonymous poster hash: aa460...952

[AnonymBruker]

Frykter det er dømt til å mislykkes ja. Er så lett å se for seg at han er i stand til å gi deg det du vil ha, men så lenge han ikke faktisk gjør det så blir det bare frustrasjon og en vond lengsel. Hilsen en som ga slipp på en slik, og som er glad for at hun klarte det.

Anonymous poster hash: 5fb61...a93

[Gjest Elisabeta]

Hehe;) Nei,det er ikke sex inni bildet. Har riktignok hatt sex men det er lenge siden nå. Er forøvrig helt enig i det du skriver, og mistanken om å bli holdt på gress har vært der ja.Det virker likevel ikke så sannsynlig siden han alltid er hjemme om kveldene,inkludert helger og har et sosialt liv som nærmest er ikke-eksisterende. Han har selv fortalt at dette skyldes at han ikke orker treffe folk når han er deprimert og nedfor. ts Anonymous poster hash: 686af...335

Ok, da er saken annerledes. Da må du ta stilling til om du orker forholde deg til en som sliter psykisk da. Det kan være slitsomt nok i seg selv det.

Lykke til

[spektralkatt]

Det virker på meg som det kun er romantiske forhold som er problemet...Han har ellers ting på stell i livet, men har vært uten jobb en stund og sykmeldt pga depresjon.

Nei jeg vet ikke om jeg orker usikkerheten og frustrasjonen rundt dette. Er i 30-årene,så har ikke lyst å kaste bort for mye tid heller,selv om jeg liker ham veldig godt.

ts

Anonymous poster hash: 686af...335

nei, jeg forstår forhold med mennesker som sliter med slikt, er jo veldig tidkrevende greier.

jeg er sikkert omtrent på din alder, så jeg forstår det med å kaste bort tid etc.

når jeg svarer på innlegget ditt, så står jeg vel egentlig på andre siden, dvs, en kan vel si at jeg selv har "forpliktelsesvegringer" når det gjelder romantiske forhold.

og når du skrev at dere har det veldig fint når dere er sammen, men at han forsvinner i ukesvis, så er det noe jeg kjenner meg igjen i- til en viss grad.

At jeg må ha perioder å rett og slett " ta meg inn igjen" fordi jeg blir.. hva skal jeg si... emosjonelt utmattet. av å slippe noen inn på meg på den måten. når jeg ser meg tilbake har jeg ikke tall på hvor mange jeg har dumpet fordi jeg plutselig bare fikk avsmak, ble avtent og syntes de var irriterende. Men det var ikke noe galt med dem. Det var nok bare meg som ble sliten av interessen deres. så.. jeg er en klassisk "drittsekk"

jeg tror egentlig at om en vil ha et forhold med noen som har slike problemer, så må en være ok med å bruke mye tid. og usikkerheten. det er ganske risikabelt å involvere seg emosjonelt med noen som ikke er komfortabel med å slippe andre nær.

om det er noe håp, kommer an på om denne mannen er bevisst på sine egne reaksjonsmønster, klarer å være åpen om følelsene sine, og interessert i å jobbe med dem, kanskje han går til en psykolog som han hjelpe?

om han ikke er motivert til å jobbe med dette, på egen hånd, tror jeg kanskje det er like greit å tenke på å gå videre.

jeg tror i alle fall du skal unngå å gå inn i en rolle som hjelper, og en som tar for mye hensyn, da blir det bare et skjevt og usunt forhold utav det.

[Nettinettet]

Nei der er ikke dømt til å mislykkes, og det finnes flere jeg kjenner til som har vært tolmodige og støttet partneren gjennom tøffe perioder for så å få det utrolig fint sammen. Men da skjer det også en endring. Det blir bedre. Er han låst fast i et mønster han selv trives med å være i, vil han alltid være sånn som han er nå, og du vil alltid få det du får nå.

[AnonymBruker]

Nei der er ikke dømt til å mislykkes, og det finnes flere jeg kjenner til som har vært tolmodige og støttet partneren gjennom tøffe perioder for så å få det utrolig fint sammen. Men da skjer det også en endring. Det blir bedre. Er han låst fast i et mønster han selv trives med å være i, vil han alltid være sånn som han er nå, og du vil alltid få det du får nå.

For en gangs skyld faktisk enig med Nettinettet her....

Men det får bli opp til deg om du vil dette TS.

Anonymous poster hash: 28c17...cad

[AnonymBruker]

Nei der er ikke dømt til å mislykkes, og det finnes flere jeg kjenner til som har vært tolmodige og støttet partneren gjennom tøffe perioder for så å få det utrolig fint sammen. Men da skjer det også en endring. Det blir bedre. Er han låst fast i et mønster han selv trives med å være i, vil han alltid være sånn som han er nå, og du vil alltid få det du får nå.

Har du noen tidsperspektiver på disse parene? Vet du hvor lenge de har ventet og vært tålmodige?

Jeg er ikke TS, men er i samme situasjon. Har også venninne i samme situasjon. Bare forskjellig opplegg. "min" er livredd for forpliktelser og damer generelt. Hennes er veldig glad i damer igjen Men de kommer alltid tilbake til oss.

Anonymous poster hash: aa460...952

[Nettinettet]

Har du noen tidsperspektiver på disse parene? Vet du hvor lenge de har ventet og vært tålmodige?

Jeg er ikke TS, men er i samme situasjon. Har også venninne i samme situasjon. Bare forskjellig opplegg. "min" er livredd for forpliktelser og damer generelt. Hennes er veldig glad i damer igjen Men de kommer alltid tilbake til oss.

Anonymous poster hash: aa460...952

De to tilfellene jeg vet om er det snakk om mange år før det ordnet seg. Sikkert 3 år på det ene og det andre er jeg usikker på. Kanskje 5-6 ? Mye frem og tilbake på det siste forholdet, mens de på 3 år var det så lenge før han bestemte seg for å gi det et forsøk, fordi han ble trygg på henne og så at hun var ventet på han..

Men jeg vet jo også om haugevis som fortsatt går på gress og som jeg ser vil gå på gress for alltid... Man skjønner etterhvert at det er en lyst til endring der, eller ikke, og ser man lysten er det jo bare å bli med på turen hvis man ønsker det. Ser man ikke lyst etter 1 eller 2 år burde man gå videre.. mener jeg..

[AnonymBruker]

De to tilfellene jeg vet om er det snakk om mange år før det ordnet seg. Sikkert 3 år på det ene og det andre er jeg usikker på. Kanskje 5-6 ? Mye frem og tilbake på det siste forholdet, mens de på 3 år var det så lenge før han bestemte seg for å gi det et forsøk, fordi han ble trygg på henne og så at hun var ventet på han..

Men jeg vet jo også om haugevis som fortsatt går på gress og som jeg ser vil gå på gress for alltid... Man skjønner etterhvert at det er en lyst til endring der, eller ikke, og ser man lysten er det jo bare å bli med på turen hvis man ønsker det. Ser man ikke lyst etter 1 eller 2 år burde man gå videre.. mener jeg..

Takk. Jeg har nok slått beina litt under han jeg venter på. Han har hatt det bedre enn ønsket Så enten så stikker han nå fordi han er redd for at det skal fortsette, eller så lar han seg "lure" litt til Han tenker for mye, og det er ingen fordel gitt

Mer usikker på min venninnes fyr. Han er ute og surrer med alt han finner. Dessverre. Men drar alltid tilbake til henne mellom "slagene". Skulle ønske han skjerpa seg og tok et valg... ikke bare holdt henne på gress

Anonymous poster hash: aa460...952

[Nettinettet]

Takk. Jeg har nok slått beina litt under han jeg venter på. Han har hatt det bedre enn ønsket Så enten så stikker han nå fordi han er redd for at det skal fortsette, eller så lar han seg "lure" litt til Han tenker for mye, og det er ingen fordel gitt

Mer usikker på min venninnes fyr. Han er ute og surrer med alt han finner. Dessverre. Men drar alltid tilbake til henne mellom "slagene". Skulle ønske han skjerpa seg og tok et valg... ikke bare holdt henne på gress

Anonymous poster hash: aa460...952

Jeg forstod ikke helt opplegget til deg og din, men opplegget til venninna di derrimot handler om at hun må sette grenser for sin egen selvfølelse og trivsel. Jeg kan jo ikke si noe konkret på dem eller han, siden jeg ikke har så mange detaljer, men når menn går frem og tilbake sånn er det fordi de får lov til det. Og når de får lov til det mister de også respekten for den dama som tillater oppførselen. har hun dårlig selvtillitt eller dårlig selvfølelse?

[AnonymBruker]

Takk. Jeg har nok slått beina litt under han jeg venter på. Han har hatt det bedre enn ønsket Så enten så stikker han nå fordi han er redd for at det skal fortsette, eller så lar han seg "lure" litt til Han tenker for mye, og det er ingen fordel gitt

Mer usikker på min venninnes fyr. Han er ute og surrer med alt han finner. Dessverre. Men drar alltid tilbake til henne mellom "slagene". Skulle ønske han skjerpa seg og tok et valg... ikke bare holdt henne på gress

Anonymous poster hash: aa460...952

Når et gjelder venninnen din,så hadde jeg aldri akseptert at han datet andre i mellomtiden og kom tilbake når han gikk lei. Dette er uakseptabel og respektløs oppførsel, og slik jeg ser det er sannsynligheten stor for at hun holdes på gress,ihvertfall om hun har sex med ham når han er tilbake fra turne`.

I mitt tilfelle har vi kjent hverandre i litt over 2 år. Jeg synes det er lenge, og hadde det ikke vært for at han har vært syk (alvorlig depresjon) i ca.1 1/2 år hadde jeg ikke latt dette fortsette.

En annen ting i mitt tilfelle, er det som spektralkatt skriver om i innlegg 12. Jeg kan bli litt følelsesmessig utilgjengelig selv, dersom jeg får følelser for en mann. Kjenner meg derfor litt igjen i oppførselen hans. Men jeg har jobbet med meg selv, og klart å være mer åpen og uredd i møte med nye menn.Og han jeg skriver om her er faktisk den første jeg har klart å være så åpen med. Da er det en slags skjebnens ironi at akkurat han,som jeg nå var klar for å forplikte meg til selv skulle vise seg å ha forpliktelsesvegring.

ts

Anonymous poster hash: 686af...335

[AnonymBruker]

Når et gjelder venninnen din,så hadde jeg aldri akseptert at han datet andre i mellomtiden og kom tilbake når han gikk lei. Dette er uakseptabel og respektløs oppførsel, og slik jeg ser det er sannsynligheten stor for at hun holdes på gress,ihvertfall om hun har sex med ham når han er tilbake fra turne`.

I mitt tilfelle har vi kjent hverandre i litt over 2 år. Jeg synes det er lenge, og hadde det ikke vært for at han har vært syk (alvorlig depresjon) i ca.1 1/2 år hadde jeg ikke latt dette fortsette.

En annen ting i mitt tilfelle, er det som spektralkatt skriver om i innlegg 12. Jeg kan bli litt følelsesmessig utilgjengelig selv, dersom jeg får følelser for en mann. Kjenner meg derfor litt igjen i oppførselen hans. Men jeg har jobbet med meg selv, og klart å være mer åpen og uredd i møte med nye menn.Og han jeg skriver om her er faktisk den første jeg har klart å være så åpen med. Da er det en slags skjebnens ironi at akkurat han,som jeg nå var klar for å forplikte meg til selv skulle vise seg å ha forpliktelsesvegring.

ts

Anonymous poster hash: 686af...335

Du og jeg er nok like der TS. Jeg har akkurat jobbet meg ut av depresjoner og angst - spesielt for menn. Og har vært livredd for forpliktelser selv. Har bare drevet alle forhold i grøfta Men jeg har jobbet beinhardt med meg selv, og da jeg endelig følte meg sterk nok, så møter jeg en som er på vei inn i en depresjon (eller har allerede vært der en stund). Men det som har skjedd her, er at han har satt pris på å snakke med meg, fordi jeg har vært der han er. Han føler han får både aksept og forståelse. Men han er også tydelig på at han skal forbli singel. Men allikevel treffer jeg han og da har vi de superkoselig. Da er vi oss selv og koser oss maks (til min store forskrekkelse for jeg er ikke helt over det at man kan slappe av og kose seg sammen med en mann og han er vel litt forskrekket selv. For et team). Bakdelen er vel at jeg er optimistisk og tror ting vil løse seg, mens han er pesimistisk og har ingen tro på at ting vil bli bedre.

Haha lett skal det ikke være, men det gjør i hvert fall hverdagen mer interesant

Min venninne har forresten alltid stått stødig og vært veldig trygg på seg selv, men hun er som smør sammen med han fyren her. Jeg tror han har roa ned på disse "turene" sine, men vet jo ikke. Man kan jo ikke stole på en slik fyr.

Anonymous poster hash: aa460...952