Klage og syte litt

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært singel i to år, og jeg begynner faktisk å miste troen på hele kjærlighetsgreia. Da forholdet mitt endte, på ganske dramatisk vis, så mistet jeg vel egentlig ganske mye.....Vi hadde en bedrift sammen, og siden jeg er konfliktsky så lot jeg ham beholde hele dritten. Nå har han den sammen med dama han var utro mot meg med.....og jeg har dratt langt bort derfra (ikke før for noen måneder siden, men da hadde han plaget meg i nesten to år). Hvis jeg drar tilbake, så vet jeg at endeløs trakassering venter meg, for det har han gjort helt siden det ble slutt. Hvorfor ikke la meg være i fred når det er slutt uansett? Han beholdt de materielle verdiene, men jeg beholdt alle vennene våre.

Nå, hvis jeg blir her, så må jeg starte helt på nytt, med noe som jeg ikke kan. Faktisk så må jeg nok gå på skole, i en alder over 30, for det må man vel hvis man skal ha en ok jobb her. Hvis jeg drar tilbake så må jeg også starte på nytt, med noe jeg kan, men med masse hard jobbing og lite penger i ett par år for å bygge opp alt jeg hadde bygd opp, og med eksen som kommer til å bruke all sin energi på å manipulere og stikke kjepper i hjulene.

Etter at det ble slutt, så har jeg møtt to som jeg likte. Ikke samtidig sef, men først en, og så en annen. Det gikk ikke særlig bra, den første viste seg å pule seg gjennom alle damene på sin vei (heldigvis ble vi ikke sammen) den andre virker ikke som han er "that into me." Unnvikende fyr, jeg tror bare han vil unngå å såre meg ved å ikke si noe direkte, noe som egentlig bare resulterer i at han sårer meg enda mer.

Men, samtidig, hva har vel jeg å tilby? Kjærlighet og diskusjoner og sex, det er alt. Ellers, så er jeg et train wreck, som ikke aner hva jeg skal gjøre med livet mitt...... Problemet er meg, ikke de andre, for, jeg har alltid flere menn som er interessert i meg. Men, jeg har liksom mistet litt troen......Jeg har alltid trodd at jeg skulle møte en mann som likte meg for den jeg var, som jeg kunne dele alt med.....og som ikke bryr seg om at kroppen forandrer seg, at man blir eldre og at tyngdekraften og rynkene gjør sitt inntog.

Den illusjonen har vel egentlig blitt litt knust.....Men jeg har vel vært heldig også, for de som har en mann som elsker dem for tankene deres, de savner en mann som elsker dem for kroppen......like mye som motsatt. Også ender det alltid med at jeg faller for feil menn, for utgangspunktet er vel at jeg har mistet troen, derfor er jeg totalt blasert. Dette resulterer i at jeg ikke lar meg lokke til en date før mennene setter i gang voldsomme romantiske gester, og da våkner romantikeren som bor inni meg og lar seg rive med.....Problemet er vel at de mennene med de voldsomme romantiske gestene er de som egentlig er de MINST romantiske når det kommer til stykke, de vil ha spenning og nye kropper....

Var det noen som forsto hva jeg mente nå? For det vet jeg ikke om jeg gjør selv.

Anonymous poster hash: 9f7b4...5e5

Anonymous poster hash: 9f7b4...5e5

[94happy]

Jeg forstår litt det du skriver - men jeg er nok for ung til å sette meg inn i dette. Det beste rådet jeg har er å ta litt sjanser og som klisjeen sier; Komme seg ut av komfortsonen.. Si ja til en date, går det dårlig - gratulerer, du er en erfaring rikere!

[Nettinettet]

Nå har jeg vært singel i to år, og jeg begynner faktisk å miste troen på hele kjærlighetsgreia. Da forholdet mitt endte, på ganske dramatisk vis, så mistet jeg vel egentlig ganske mye.....Vi hadde en bedrift sammen, og siden jeg er konfliktsky så lot jeg ham beholde hele dritten. Nå har han den sammen med dama han var utro mot meg med.....og jeg har dratt langt bort derfra (ikke før for noen måneder siden, men da hadde han plaget meg i nesten to år). Hvis jeg drar tilbake, så vet jeg at endeløs trakassering venter meg, for det har han gjort helt siden det ble slutt. Hvorfor ikke la meg være i fred når det er slutt uansett? Han beholdt de materielle verdiene, men jeg beholdt alle vennene våre.

Nå, hvis jeg blir her, så må jeg starte helt på nytt, med noe som jeg ikke kan. Faktisk så må jeg nok gå på skole, i en alder over 30, for det må man vel hvis man skal ha en ok jobb her. Hvis jeg drar tilbake så må jeg også starte på nytt, med noe jeg kan, men med masse hard jobbing og lite penger i ett par år for å bygge opp alt jeg hadde bygd opp, og med eksen som kommer til å bruke all sin energi på å manipulere og stikke kjepper i hjulene.

Etter at det ble slutt, så har jeg møtt to som jeg likte. Ikke samtidig sef, men først en, og så en annen. Det gikk ikke særlig bra, den første viste seg å pule seg gjennom alle damene på sin vei (heldigvis ble vi ikke sammen) den andre virker ikke som han er "that into me." Unnvikende fyr, jeg tror bare han vil unngå å såre meg ved å ikke si noe direkte, noe som egentlig bare resulterer i at han sårer meg enda mer.

Men, samtidig, hva har vel jeg å tilby? Kjærlighet og diskusjoner og sex, det er alt. Ellers, så er jeg et train wreck, som ikke aner hva jeg skal gjøre med livet mitt...... Problemet er meg, ikke de andre, for, jeg har alltid flere menn som er interessert i meg. Men, jeg har liksom mistet litt troen......Jeg har alltid trodd at jeg skulle møte en mann som likte meg for den jeg var, som jeg kunne dele alt med.....og som ikke bryr seg om at kroppen forandrer seg, at man blir eldre og at tyngdekraften og rynkene gjør sitt inntog.

Den illusjonen har vel egentlig blitt litt knust.....Men jeg har vel vært heldig også, for de som har en mann som elsker dem for tankene deres, de savner en mann som elsker dem for kroppen......like mye som motsatt. Også ender det alltid med at jeg faller for feil menn, for utgangspunktet er vel at jeg har mistet troen, derfor er jeg totalt blasert. Dette resulterer i at jeg ikke lar meg lokke til en date før mennene setter i gang voldsomme romantiske gester, og da våkner romantikeren som bor inni meg og lar seg rive med.....Problemet er vel at de mennene med de voldsomme romantiske gestene er de som egentlig er de MINST romantiske når det kommer til stykke, de vil ha spenning og nye kropper....

Var det noen som forsto hva jeg mente nå? For det vet jeg ikke om jeg gjør selv.

Anonymous poster hash: 9f7b4...5e5

Anonymous poster hash: 9f7b4...5e5

Dette kunne vært skrevet av meg for 10 år siden. Heldigvis bestemte jeg meg for å slutte å snakke nedlatende til meg selv og ta feil valg bare fordi jeg ikke følte jeg fortjente noe bedre. Mitt råd er å ta tak i deg selv og tankene dine. Gjør noe med det du kan gjøre noe med. Ikke bruk tid og krefter på å tenke på det du ikke kan kontrollere eller gjøre noe med. Hva andre velger å gjøre er deres valg ikke ditt. Det er ikke ditt problem om de er drittsekker, det blir bare ditt problem hvis du lar deg irritere over det og fortsette å involvere deg med disse menneskene.

Slutt å hold deg selv tilbake ved å snakke om alt som er dårlig, men hev deg selv ved å fokusere på det som er bra.

-lettere sagt enn gjort, tenker du sikkert.

Ja det er det, men fy fader det er verdt å gjøre jobben!

Du skal ikke rømme fra problemene, da blir du bare en flykter resten av livet. Jeg er sikker på at du, hvis du tar tak i deg selv og jobber med hindringene dine, kan bo i nabohuset til eksen uten at det skaper problemer for deg.