Barnefar vil ikke ha samvær med barna

[kjeledeggen]

Det er kjempe rart at han ikke ønsker kontakt med sine egne barn!

Sykdommen kan som sagt spille inn her.

Så bra at du skal møte moren hans i morgen!

Hun er garantert frustrert selv over dette, samt hun har to voksne sønner boende hjemme hos seg selv.

Kanskje du får vite noe i morgen som kan belyse din situasjon.

Jeg ønsker deg lykke til i morgen:)

Håper også at dere klarer å få til et samarbeid på sikt:)

Lykke til med konfirmasjonen når den tid kommer!

Tusen takk for lykkeønskninger! Konfirmasjon blir det uansett, må bare legge lista på mitt nivå (ikke så lett med 40 gjester). Har heldigvis hjelp fra mine foreldre til endel ting der.

Håper jeg får til til en bra samtale med farmor i morgen!

[kjeledeggen]

Mener du at hun ikke fortjener et pust i bakken for å hente seg inn igjen?

Å oppdra barn alene med en fraværende far er alt annet enn en kos og lek hver dag.

Nei, jeg kan skrive under på at det ikke er et latmannsliv...

Og det blir ikke lettere når barnefar er psykisk syk i perioder.

Jeg har mye dårlig samvittighet både overfor jobb og barn, men barna har førsteprioritet uansett.

Heldigvis begynner de å bli såpass store at de kan være noe alene, men jeg kan ikke bare dra avgårde på ting sent om kvelden, og jeg kan heller ikke være borte natten over enda.

De krever fortsatt endel oppfølging....

[AnonymBruker]

Mener du at hun ikke fortjener et pust i bakken for å hente seg inn igjen?

Å oppdra barn alene med en fraværende far er alt annet enn en kos og lek hver dag.

Nei, jeg forstår at hun kanskje trenger litt fri men da må hun kanskje søke om avlastning e.l.

Jeg syns ikke det er riktig hverken ovenfor barna eller faren å presse til samvær dersom far er psykisk syk.

Er i samme situasjon selv. Har tre barn som ikke har fast samvær pga fars psykiske problemer. Vi løser det med å invitere ham hjem til oss i gode perioder eller med på kino, ut å spise e.l.

Av hensyn til barnas usikkerhet ovenfor ham vil jeg aldri presset igjennom samvær annenhver helg bare for at jeg vil ha fri.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

[Gjest Snuppi]

Nei, jeg forstår at hun kanskje trenger litt fri men da må hun kanskje søke om avlastning e.l.

Jeg syns ikke det er riktig hverken ovenfor barna eller faren å presse til samvær dersom far er psykisk syk.

Er i samme situasjon selv. Har tre barn som ikke har fast samvær pga fars psykiske problemer. Vi løser det med å invitere ham hjem til oss i gode perioder eller med på kino, ut å spise e.l.

Av hensyn til barnas usikkerhet ovenfor ham vil jeg aldri presset igjennom samvær annenhver helg bare for at jeg vil ha fri. Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Trist at barna dine må oppleve dette!

Så bra at dere har funnet en løsning slik at barna får være sammen med pappen sin.

Avlastning skader vel ikke å søke om for Ts da mannen ikke ønsker kontakt!

[AnonymBruker]

Nei, jeg forstår at hun kanskje trenger litt fri men da må hun kanskje søke om avlastning e.l.

Jeg syns ikke det er riktig hverken ovenfor barna eller faren å presse til samvær dersom far er psykisk syk.

Er i samme situasjon selv. Har tre barn som ikke har fast samvær pga fars psykiske problemer. Vi løser det med å invitere ham hjem til oss i gode perioder eller med på kino, ut å spise e.l.

Av hensyn til barnas usikkerhet ovenfor ham vil jeg aldri presset igjennom samvær annenhver helg bare for at jeg vil ha fri.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Utrolig bra svar. Er selv i samme situasjon og barnefar klarer ikke ha så mye samvær. Han er en snill og god far men klarer ikke for mye styr og ansvaret som følger. Han har da ett par timer i uka hjemme hos moren sin og han er her og spiser middag av og til. Kunne aldri tenkt å presse han til ett ansvar jeg vet han ikke mestrer.

Anonymous poster hash: 9510b...26f

[Gjest Snuppi]

Nei, jeg kan skrive under på at det ikke er et latmannsliv...

Og det blir ikke lettere når barnefar er psykisk syk i perioder.

Jeg har mye dårlig samvittighet både overfor jobb og barn, men barna har førsteprioritet uansett.

Heldigvis begynner de å bli såpass store at de kan være noe alene, men jeg kan ikke bare dra avgårde på ting sent om kvelden, og jeg kan heller ikke være borte natten over enda.

De krever fortsatt endel oppfølging....

Jeg skjønner at det vanskelig.

Har du familie som kan passe barna av og til og ha dem på overnatting?

[AnonymBruker]

Trist at barna dine må oppleve dette!

Så bra at dere har funnet en løsning slik at barna får være sammen med pappen sin.

Avlastning skader vel ikke å søke om for Ts da mannen ikke ønsker kontakt!

Jeg er veldig glad for at vi har funnet løsninger som gjør at barna kan ha en form for forhold til sin far , selv om jeg personlig egentlig ikke ønsker å være sosial med ham. Men det viktigste er at barna får være sammen med ham og lære ham å kjenne som den gode faren han kan være.

Jeg opplevde også at han nektet samvær. Sa han ikke hadde lyst, at han hadde andre planer osv. Men sannheten var at han var redd for å være sammen med dem alene. Redd for å utsette de for negative opplevelser.

De gangene han har dårlige perioder er det ikke noe press fra min side, da tar vi det opp igjen når han har det bedre.

Det er begges ansvar at barna skal ha kontakt med begge foreldrene, men det må foregå på best mulig måte for alle berørte.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

[kjeledeggen]

Nei, jeg forstår at hun kanskje trenger litt fri men da må hun kanskje søke om avlastning e.l.

Jeg syns ikke det er riktig hverken ovenfor barna eller faren å presse til samvær dersom far er psykisk syk.

Er i samme situasjon selv. Har tre barn som ikke har fast samvær pga fars psykiske problemer. Vi løser det med å invitere ham hjem til oss i gode perioder eller med på kino, ut å spise e.l.

Av hensyn til barnas usikkerhet ovenfor ham vil jeg aldri presset igjennom samvær annenhver helg bare for at jeg vil ha fri.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Hei

Som sagt har han gode perioder, og har klart å ha dem annenhver helg i lengre perioder. Så om han ikke har blitt veldig mye dårligere, så skjønner jeg det ikke helt. Han klarer fint å jobbe, pusse opp hytte og male hus.

Avlastning tror jeg nok ikke jeg kommer til, det er andre som trenger mer enn meg, og jeg vil ikke bære en byrde for noe system.

Jeg kommer nok til å benytte meg av mine foreldre.

Men det løser ikke hovedproblemet mitt: at jeg synes det er synd at barna mister kontakten med far.

[Gjest Snuppi]

Jeg er veldig glad for at vi har funnet løsninger som gjør at barna kan ha en form for forhold til sin far , selv om jeg personlig egentlig ikke ønsker å være sosial med ham. Men det viktigste er at barna får være sammen med ham og lære ham å kjenne som den gode faren han kan være.

Jeg opplevde også at han nektet samvær. Sa han ikke hadde lyst, at han hadde andre planer osv. Men sannheten var at han var redd for å være sammen med dem alene. Redd for å utsette de for negative opplevelser.

De gangene han har dårlige perioder er det ikke noe press fra min side, da tar vi det opp igjen når han har det bedre.

Det er begges ansvar at barna skal ha kontakt med begge foreldrene, men det må foregå på best mulig måte for alle berørte. Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Så flott at du strekker deg så langt på dine barns vegne!

Det kan ikke være så lett for eksen din heller. Det er bra at du tar hensyn slik at han får tid sammen med barna.

[kjeledeggen]

Jeg er veldig glad for at vi har funnet løsninger som gjør at barna kan ha en form for forhold til sin far , selv om jeg personlig egentlig ikke ønsker å være sosial med ham. Men det viktigste er at barna får være sammen med ham og lære ham å kjenne som den gode faren han kan være.

Jeg opplevde også at han nektet samvær. Sa han ikke hadde lyst, at han hadde andre planer osv. Men sannheten var at han var redd for å være sammen med dem alene. Redd for å utsette de for negative opplevelser.

De gangene han har dårlige perioder er det ikke noe press fra min side, da tar vi det opp igjen når han har det bedre.

Det er begges ansvar at barna skal ha kontakt med begge foreldrene, men det må foregå på best mulig måte for alle berørte.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Takk, det er fint å høre dine erfaringer!

Vi har også hatt besøk av han av og til, middag eller en kopp kaffe. Men det var også oftere før.

Jeg innrømmer at jeg ikke har vært flink til å invitere, både fordi han irriterer meg vosldsomt (lang historie), men også fordi jeg ikke har overskudd etter at alt som må gjøres er gjort, om du skjønner.

Jeg føler vel at alt ligger på meg, han ringer ikke engang til barna og hører hvordan de har det, og etterhvert "glemmer" nesten barna at de har en far.

Det er jo veldig trist, han var engang en helt annen person.

Jeg forstår det heller ikke helt, sykdommen han har er ubegripelig, og jeg har vel aldri fått noe hjelp til å håndtere dette.

[kjeledeggen]

Utrolig bra svar. Er selv i samme situasjon og barnefar klarer ikke ha så mye samvær. Han er en snill og god far men klarer ikke for mye styr og ansvaret som følger. Han har da ett par timer i uka hjemme hos moren sin og han er her og spiser middag av og til. Kunne aldri tenkt å presse han til ett ansvar jeg vet han ikke mestrer.

Anonymous poster hash: 9510b...26f

Hei

Jeg ønsker ikke å presse han, mer motivere...

Har aldri snakket med noen som er i samme situasjon, så dette er lærerikt.

Hvordan får du hverdagen til å gå sammen? Savner ikke barna dine/barnet ditt faren sin? Blir du ikke sliten?

[Kontormus]

Vil han ha dem om han mister samværsfradraget?

[kjeledeggen]

Vil han ha dem om han mister samværsfradraget?

Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke han må betale så mye mer egentlig, for han ligger inne med den minste fradraget. Men jeg øsnker ikke å kreve mer penger av han, jeg ønsker at han bryr seg om egne barn.

Enten om han er med dem annenhver helg (så sant han er frisk nok), eller i det minste en helg i ny og ne. Og at han ringer dem av og til...

[AnonymBruker]

og jeg får aldri "fri". Jeg trenger også litt pause fra ansvaret. Det er det tydeligvis ingen som forstår. Mulig jeg er egoistisk der. Er jeg? Det er mye oppfølging av tenåringer, og jobben krever jo sitt. Av og til er det godt å tenke på kun seg selv...

Innspill?

Jeg tror faktisk at ungene vil få det bedre av å være i et besøkshjem et par ganger i måneden,

enn å måtte forholde seg til en slik far.

Jeg synes du skal være åpen om det for venner og familie.

Du trenger ikke stå i alt alene.

Og det er LOV til å bli sliten!

Selv om mammapolitiet raser, roper omsorgssvikt og krever omsorgsovertakelse,

når enkelte uttrykker behov for egen-tid.

Anonymous poster hash: a5bc2...841

[AnonymBruker]

Takk, det er fint å høre dine erfaringer!

Vi har også hatt besøk av han av og til, middag eller en kopp kaffe. Men det var også oftere før.

Jeg innrømmer at jeg ikke har vært flink til å invitere, både fordi han irriterer meg vosldsomt (lang historie), men også fordi jeg ikke har overskudd etter at alt som må gjøres er gjort, om du skjønner.

Jeg føler vel at alt ligger på meg, han ringer ikke engang til barna og hører hvordan de har det, og etterhvert "glemmer" nesten barna at de har en far.

Det er jo veldig trist, han var engang en helt annen person.

Jeg forstår det heller ikke helt, sykdommen han har er ubegripelig, og jeg har vel aldri fått noe hjelp til å håndtere dette.

Kjenner meg godt igjen i din historie. Det var et par år som mine barn ikke hadde kontakt med faren og bortimot glemte at han eksisterte. Det var da jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med det.

Jeg har heller ikke så mye til overs for min eks pga utroskap, mm. men jeg var nødt til å legge det til side for at barna ikke skulle bli skadelidende og for at de ikke skulle forsvinne helt ut av hverandres liv.

Han klarte ikke å fortelle om plagene hans selv. Var vel forbundet med skam og kanskje også manglende kunnskap om egen diagnose, men han løste behandleren fra taushetsplikten og jeg var der til et par samtaler og det hjalp meg veldig til å forstå hans situasjon.

Det hender vi foreldre må strekke oss veldig langt for barna våre. Men hvis dine er tenåringer så er det jo ikke lenge til du automatisk får mere frihet. I mellomtiden får du bite tennene sammen og nyte pustehullene i hverdagen.

Melde de inn i speidern eller lignende frtitidsaktiviteter som har helgeturer, ukesleirer om sommeren osv er også en god løsning. Det gir oss litt fri uten at man trenger å trygle og be venner og familie om avlasting til stadighet.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

[Kontormus]

Her har også far levd under stor innflytelse av kjærester i alle år, hvilket har resultert i at samvær har vært holdt på minimumsnivå. Og nå når sønnen har blitt så stor at han bestemmer selv har han helt kuttet ut å besøke faren. Har ikke overnattet der på et par år.

De reiser dog på fine ferier et par ganger i året.

Tror det er ganske vanlig blandt tenåringene at overnattingsbesøkene avtar. Men det er jo synd, og det er far som i lengden taper på det.