Samboeren min hater datteren min

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at jeg sikkert har alt for mange barn å ta meg av, og at døtrene mine har fått for lite oppmerksomhet etter at jeg har fått tre stykker til. Men disse jentene er forskjellige. Min eldste datter er mye mer ansvarsbevisst, gjør det hun blir bedt om, er hyggelig og grei osv. Hun er jo 4 år eldre, men hun var ikke noe problembarn den første tiden av tenårene heller, ikke noe utenom det vanlige liksom. Men yngstejenta lyver, har blitt tatt i nasking/stjeling på butikker, har rømt hjemmefra, har vært på nettsider uten lov, oppført seg dårlig på skolen slik at jeg har blitt oppringt m.m. Dette er kanskje ikke noe uvanlig dette heller, men tilsammen så er det så mange ting som gjør at alt blir så vanskelig.

Jeg syns ikke at jeg har problemer med grensesetting, men jeg kan innrømme at jeg har problemer med å sette meg imot min samboer og hans utsagn. Jeg er ofte enig i det han sier/mener, for vi tenker veldig likt i oppdragelsesammenheng, men de gangene han sier ting som jeg syns er for urettferdig eller galt på noen måte, så er jeg ikke så rask til å si ifra at jeg syns han tar feil. Han kan si ting som f.eks at jeg og eksen min må ha laget jenta i fylla, slik som hun er/har blitt, eller at "nå betaler jeg ikke et rødt øre mer på den jenta, fra nå av skal vi ha delt økonomi". Og så sier jeg ikke imot ham... dumme meg. Jeg bare biter tennene sammen og gråter for meg selv senere. Og tenker at det er JEG som er problemet eller har gjort det slik.

Det du beskriver om jenta di er typiske tegn for et barn som ikke har det så lett hjemme og som ikke får nok positiv oppmerksomhet og kjærlighet.

Det høres i hvertfall ikke ut som om hun psykopatiske trekk ut fra det du skriver her. Som sagt: Få time hos familievernkontor og kanskje jenta hadde hatt godt av psykologtimer alene? Jeg ville spandert på meg noen timer hos privat psykolog (enten dere sammen, eller hun alene, eller begge deler) mens dere venter på hjelp fra det offentlige.

Og sett av jentedager der du og henne har kvalitetstid sammen. Trenger ikke å være store greiene, men det skal være du og henne. Samboeren din må også begynne å vise henne kjærlighet, han er den voksne og det er ikke rett at han fryser henne ut slik.

Og så MÅ du bare gro deg litt ryggrad.

Anonymous poster hash: af9c6...3ab

[AnonymBruker]

Det du beskriver om jenta di er typiske tegn for et barn som ikke har det så lett hjemme og som ikke får nok positiv oppmerksomhet og kjærlighet.

Det høres i hvertfall ikke ut som om hun psykopatiske trekk ut fra det du skriver her. Som sagt: Få time hos familievernkontor og kanskje jenta hadde hatt godt av psykologtimer alene? Jeg ville spandert på meg noen timer hos privat psykolog (enten dere sammen, eller hun alene, eller begge deler) mens dere venter på hjelp fra det offentlige.

Og sett av jentedager der du og henne har kvalitetstid sammen. Trenger ikke å være store greiene, men det skal være du og henne. Samboeren din må også begynne å vise henne kjærlighet, han er den voksne og det er ikke rett at han fryser henne ut slik.

Og så MÅ du bare gro deg litt ryggrad.

Anonymous poster hash: af9c6...3ab

Veldig bra innlegg.

Anonymous poster hash: dbdbd...dfd

[søtpai]

Jeg er enig i at jeg sikkert har alt for mange barn å ta meg av, og at døtrene mine har fått for lite oppmerksomhet etter at jeg har fått tre stykker til. Men disse jentene er forskjellige. Min eldste datter er mye mer ansvarsbevisst, gjør det hun blir bedt om, er hyggelig og grei osv. Hun er jo 4 år eldre, men hun var ikke noe problembarn den første tiden av tenårene heller, ikke noe utenom det vanlige liksom. Men yngstejenta lyver, har blitt tatt i nasking/stjeling på butikker, har rømt hjemmefra, har vært på nettsider uten lov, oppført seg dårlig på skolen slik at jeg har blitt oppringt m.m. Dette er kanskje ikke noe uvanlig dette heller, men tilsammen så er det så mange ting som gjør at alt blir så vanskelig.

Jeg syns ikke at jeg har problemer med grensesetting, men jeg kan innrømme at jeg har problemer med å sette meg imot min samboer og hans utsagn. Jeg er ofte enig i det han sier/mener, for vi tenker veldig likt i oppdragelsesammenheng, men de gangene han sier ting som jeg syns er for urettferdig eller galt på noen måte, så er jeg ikke så rask til å si ifra at jeg syns han tar feil. Han kan si ting som f.eks at jeg og eksen min må ha laget jenta i fylla, slik som hun er/har blitt, eller at "nå betaler jeg ikke et rødt øre mer på den jenta, fra nå av skal vi ha delt økonomi". Og så sier jeg ikke imot ham... dumme meg. Jeg bare biter tennene sammen og gråter for meg selv senere. Og tenker at det er JEG som er problemet eller har gjort det slik.

Hvor mye tid bruker du på datteren din?

Utifra hvordan du beskriver hennes oppførsel så får jeg flashbacks da min lillesøster oppførte seg på samme måte når hun var 13-14 ish.

I følge henne så gjorde hun dette for oppmerksomhetens skyld, hun ville bli sett - de yngre søsknene våre fikk mer oppmerksomhet pga alderen.

Hva om du begynner å snakke litt oftere med henne, og spør om dere skal gjøre noe sammen kun dere to? Det gjorde vår mor med min søster og hun endret seg etterhvert.

[Fortvilet-kvinne]

Men hvordan kan du si at datteren din har psykopatiske trekk?

Jeg har vært gift med en psykopat. Han var også alkoholiker, å nå er jeg iferd med å gå ifra enda en alkoholiker. Så jeg tiltrekker meg tydeligvis sånne

Kanskje du og jeg skal holde oss unna mannfolk

Anonymous poster hash: dbdbd...dfd

Håper du kommer deg raskt vekk fra din nåværende mann/alkoholiker. "Min psykopat" var også glad i flaska.

Det at jeg sier at min datter har psykopatiske trekk er f.eks at hun virker som hun mangler empati, hun lyver, hun virker som hun tar det inn over seg at hun får tilsnakk/skjenn, men så er hun like blid igjen i neste øyeblikk, hun innrømmer aldri at noe er hennes feil eller at hun har gjort noe galt, hun spiller på psyken min ved å klage og syte for at jeg ikke er glad i henne og ikke vil henne noe godt eller at hun skal ha det artig og fint osv.

[Gjest Blomsterert]

Vi har vært sammen siden 2007, og jeg har to døtre fra før. Vi har fått tre sønner ilag (2, 4 og 6 år). De to eldste er 17 og 13 år, og bor begge hjemme hos oss. De er annenhver helg hos faren sin. Problemet vårt er min samboers forhold til dattera på 13. Det er nå gått så langt at han vil bryte ut av forholdet hvis ikke hun flytter til faren sin eller at det på annet vis blir bedre, og han tror ikke det kommer til å ordne seg. Jeg er fortvilet og oppgitt. Jeg vil IKKE bryte med min samboer og ødelegge familien. Samtidig vil jeg ikke at dattera mi skal flytte til faren, for han er en "idiot", men mest fordi jeg ikke ønsker å "gi opp" min datter. Hun er ei vanskelig jente, har nesten litt psykopatiske trekk, men jeg klarer ikke å bare skulle svikte henne. Hva skal jeg gjøre? Det er masse ting jeg kan komme med som sikkert får dere til å synes at samboeren min er en fjott eller at JEG må skjerpe meg eller at datteren min ikke er verdt å prøve å oppdra. Det jeg sliter med er å vite hva som er best å gjøre, for jeg føler at jeg ikke kommer noen vei, iallfall ingen vei som blir bedre enn slik det er nå.

Jeg ville gjerne visst hva du legger i at faren er idiot?

Det er vesentlig i forhold til hva jeg tenker om dette.

Er du HELT sikker på at datteren din kan ha utbytte av å bo hos faren?

Hvordan vil det eventuelt skade henne?

Du er en beskyttende mor,og du føler at datteren din trenger deg mer enn noen andre.

Og jeg reagerer jo når du skriver at hun har nesten psykopatiske trekk.

Hun har det jo ikke bra når hun har forårsaket så mange konflikter at hun kanskje.."terroriserer"resten av familien. Du har tre små gutter å tenke på også.

Er du HELT sikker på at ikke datteren din kan ha det bedre hos faren?

Hvis ikke bør du jo koble inn profesjonell hjelp,før hele familien,inkludert henne,blir skadelidde.

[Fortvilet-kvinne]

Det er nok en bra start å begynne å gjøre ting sammen med dattera mi, bare jeg og henne. Jeg har foreslått det for samboeren min faktisk, men så har det liksom ikke blitt noe av. Men jeg må nok prøve å sette av tid til dette uansett. Min frykt er imidlertid at min samboer skal synes at dette blir helt feil, at hun heller må ha "straff" enn å "få" noe.

[Gjest Blomsterert]

Barn kommer alltid foran mann. Hvis hun er vanskelig så er det kanskje fordi hun trenger deg mer.

Må si jeg mister respekt for enhver som i et forhold kommer med et slikt ultimatum, enten blir du kvitt den vanskelige dattera di ellers så tar jeg sekken min å går... Når dere først har blitt sammen og fått tre barn sammen så synes jeg det er rart han kommer med slike utspill, veldig lite løsningsorientert.

Men du får ta deg en tur til familievernkontorer og se om de kan hjelpe deg der.

Og hvis datteren din faktisk er uvanlig vanskelig, vet ikke helt hva du legger i ordet vanskelig, men da kan det jo være en ide og ta kontakt med barnevernet og spør om noe råd og veiledning der.

Det er ikke riktig at en tenåring som har så åpenbare psykiske plager at en hel familie blir offer for hennes væremåte,skal få fortsette med dette. Hvorfor skal hun måtte leve senere med at ingen stoppet hennes oppførsel. Sette grenser. Hun krever jo åpenbart mer enn gjennomsnittet.

Da er det kanskje klokt av moren å vurdere om hun har den kapasiteten i forhold til fks faren,til å hjelpe henne. Alle mødre føler seg uunnværlige,en gjør jo alt i beste mening.

Så en må tørre å tenke alternativer.

De bør ellers søke profesjonell hjelp ja.

[LexSuperior]

Det du beskriver om jenta di er typiske tegn for et barn som ikke har det så lett hjemme og som ikke får nok positiv oppmerksomhet og kjærlighet.

Det høres i hvertfall ikke ut som om hun psykopatiske trekk ut fra det du skriver her. Som sagt: Få time hos familievernkontor og kanskje jenta hadde hatt godt av psykologtimer alene? Jeg ville spandert på meg noen timer hos privat psykolog (enten dere sammen, eller hun alene, eller begge deler) mens dere venter på hjelp fra det offentlige.

Og sett av jentedager der du og henne har kvalitetstid sammen. Trenger ikke å være store greiene, men det skal være du og henne. Samboeren din må også begynne å vise henne kjærlighet, han er den voksne og det er ikke rett at han fryser henne ut slik.

Og så MÅ du bare gro deg litt ryggrad.

Anonymous poster hash: af9c6...3ab

Beste innlegg i tråden!

[AnonymBruker]

Barn blir jo ikke sånn helt uten videre da, så jeg synes dere (du, far og stefar) skal ta en lang kikk i speilet for å finne ut hvordan dere har bidratt til dette. Og så er det på tide å bli voksen og ordne opp i rotet, og det gjøres IKKE ved å hive jenta ut av huset.

Anonymous poster hash: 28649...53b

[AnonymBruker]

Noen av dere får det til å høres ut som jenta går foran absolutt alle. Også de andre barna.

Jeg syns jenta er stor nok til en alvorsprat. Syns du skal forklare henne konsekvenser av oppførselen hennes og at det kan resultere i at han flytter ut. Hvis det er det hun vil så kan hun jo få tilbud om å frivillig flytte til faren. Da kanskje pipa får en annen lyd.

Forresten så kan det være bedre at samboeren din flytter. Det kan umulig være hyggelig for ungene hans å se på dette. Da er det bedre at de får være sammen med faren sin i hans hjem uten jenta.

Anonymous poster hash: f2935...8f2

[Ciara]

Du har min fulle sympati, TS. Du har mange barn som krever sitt, en samboer som krever sitt, og egentlig ikke tid til at noen ikke kommer overens. Denne konflikten her må tære veldig på deg.

For det første: Jeg synes det er en uting å true med å gå fra hverandre uten å prøvd alle løsninger. Jeg skjønner at mannen din er desperat, men det gjør ingenting godt. Enten må han faktisk gå, eller så må han gjøre sitt beste for at familien skal fungere. Å snakke om brudd skaper bare frykt og en illusjon for deg av at du må velge mellom barna dine. Du skal ikke måtte velge mellom noen. Dere er en familie, et lag, her skal ingenting være uprøvd. Du bør si det til ham, at nå skal dere forsøke alt for å få familien på rett kjøl igjen og tenke framover, ikke på hva som har vært og hva han vil gjøre hvis ikke ditt og datt skjer. Jeg ville spurt ham hvordan han tror de andre barna reagerer hvis de ser at dere bare sender vekk et barn fordi det er vanskelig i blant.

Det er heller ikke fruktbart å snakke om psykopatiske trekk, i denne tråden får jeg inntrykk av at det ordet brukes lettvint. Tror du i fullt alvor at jenta er psykopat, søk hjelp deretter. Er du ikke sikker, så ikke si noe om det, det kan fort sette et stempel på henne som er tungt å bære.

Så må du jo ta tak i problemet. Andre her har glimrende forslag, med psykolog, familievernkontor og positive aktiviteter med jenta. Barn kan oppføre seg vanskelig og sette i gang en reaksjon hos foreldrene slik at familien kommer i et mønster det er vanskelig å komme ut av. Men det er tross alt foreldrene som har ansvar for å bryte mønsteret, ikke barnet.

Så er det dere foreldre: Har dere overskudd til å finne på noe hyggelig sammen slik at ikke parforholdet deres fullstendig domineres av denne konflikten?

Hold ut! Familien er verdt å kjempe for

[AnonymBruker]

Problemet i slike saker er ofte at barnet tror seg veldig mye mer modent enn det de faktisk er i den alderen. De vil gjøre som de selv vil fordi de er store i det ene øyeblikket, og tas hensyn til fordi de er barn i det neste, og det er helt normalt (gudene skal vite at jeg ikke var noen enkel tenåring)! Likevel kan man ikke la en hormonbombe ødelegge for resten av husholdningen, "tenåring" er ikke en blankofullmakt til å være dust de neste fem årene. Om ikke annet så skal de jo ha et liv etter tenårene også, og da bør de helst komme ut i andre enden uten varige mèn og langt rulleblad.

Vi har litt samme problemet hjemme, og her er det datteren som har kommet flyttende etter å ha kommet på kant med sin mor. Hun fikk selvfølgelig sjokk når hun innså at det ville bli stilt krav til henne hos far også, som tidligere kun har vært helge/feriepappa og derfor bare har vært moro og sirkus. Resultatet er en forvirret tenåring som hopper frem og tilbake ettersom hvem hun er mest sur på, og hva hun kan slippe unna med. Jeg fikser dette ekstremt dårlig, har adri hatt et nært forhold til jenta dessverre (ren personlighetsgreie), og har tatt konsekvensen av at jeg garantert ikke gjør saken bedre, så jeg flytter for meg selv. Forhåpentligvis finner mor og far ut av det sammen.

Anonymous poster hash: 59c82...c21

[AnonymBruker]

Noen av dere får det til å høres ut som jenta går foran absolutt alle. Også de andre barna.

Jeg syns jenta er stor nok til en alvorsprat. Syns du skal forklare henne konsekvenser av oppførselen hennes og at det kan resultere i at han flytter ut. Hvis det er det hun vil så kan hun jo få tilbud om å frivillig flytte til faren. Da kanskje pipa får en annen lyd.

Forresten så kan det være bedre at samboeren din flytter. Det kan umulig være hyggelig for ungene hans å se på dette. Da er det bedre at de får være sammen med faren sin i hans hjem uten jenta.

Anonymous poster hash: f2935...8f2

Hvis en av ungene dine ble syke, hadde ikke det vært førsteprioritet for deg da? Jeg synes det kan sammenlignes. Det betyr ikke at de andre barna skal neglisjeres, men denne jenta har problemer og det må tas tak i. Da må hele familien gjøre en innsats, det holder ikke bare å be jenta om å "skjerpe seg" når problemene stikker dypere enn det. Jeg hadde iallefall ikke vært fornøyd med meg selv som mor hvis svaret på adferdsproblemer hos barnet mitt på 12 år var å be det om å flytte...

Anonymous poster hash: 28649...53b

[AnonymBruker]

Hvis en av ungene dine ble syke, hadde ikke det vært førsteprioritet for deg da? Jeg synes det kan sammenlignes. Det betyr ikke at de andre barna skal neglisjeres, men denne jenta har problemer og det må tas tak i. Da må hele familien gjøre en innsats, det holder ikke bare å be jenta om å "skjerpe seg" når problemene stikker dypere enn det. Jeg hadde iallefall ikke vært fornøyd med meg selv som mor hvis svaret på adferdsproblemer hos barnet mitt på 12 år var å be det om å flytte...

Anonymous poster hash: 28649...53b

Neida, bare sy puter under armene på ungen med dårlig oppførsel og sett de andre på vent imens.

Anonymous poster hash: f2935...8f2

[AnonymBruker]

Neida, bare sy puter under armene på ungen med dårlig oppførsel og sett de andre på vent imens.

Anonymous poster hash: f2935...8f2

Det å ta tak i problemet betyr ikke at ungen skal dulles med. At du har såpass lite fantasi er dumt for deg, og de barna du eventuelt har.

Anonymous poster hash: 28649...53b

[Harlekin]

TS, dette her må mannen din og du ta på alvor. Han MÅ slutte å si stygge ting og oppføre seg som en dritt (jeg er helt sjokkert over kommentarer om å ha laget barnet "i fylla" - er det mulig å være så stygg?) og han MÅ ta seg sammen ovenfor jenta. Hun er er barn, han er voksen. TS, denne mannen er ikke grei med verken deg eller barnet ditt.

Han har nok fått denne situasjonen helt opp i halsen etter flere år, men nå må dere ikke utsette dette mer. Snakk med din mann og spør om han er villig til å prøve å redde familien. Det er ikke et alternativ å sende vekk datteren din, det må han være innforstått med. Er han villig, så er det familievernkontor igjen, psykolog osv - dere må finne ut av roten til problemet, både hos jenta, forholdet mellom stefar og stedatter og mellom deg og samboer. Gjør det nå, før din datter går enda lenger på villspor.

[AnonymBruker]

Jenta har problemer, men det er ikke hun som ER selve problemet.

Ut i fra oppførslen du har beskrevet kan det være mange grunner til at hun er som hun er, f.eks mobbing, seksuelt misbrukt...hun ble skillsmissebarn tidlig og fikk raskt 3 nye søsken etter det, noe som kan tyde på at hun ikke har fått nok tid til å bearbeide at mor og far ikke lenger er sammen. Altså, først bøe hjemmet splittet og plutslig fikk hun nye søsken å dele oppmerksomheten med.

For meg virker det hele som et høylytt skrik om hjelp/oppmerksomhet fra hennes side, og selv om oppmerksomheten hun nå får er negativ p.g.a. de ting hun gjør, så er det likevel oppmerksomhet og kanskje det er så ille at hun tar det hun kan få.

Sett foten ned når det gjelder samboeren din, be han hjelpe fremfor å kritisere. At jenta er som er har han like mye skyld i som noen andre, men sikkert vanskelig for ham å se da det ikke virker som han klarer å se lenger enn sin egen nese.
Han misliker henne og gjør ingenting for å skjule det, om det har vært slik i alle år er det jammen ikke rart hun er som hun er.

Hun har måtte akseptere at mamma'n sin ikke lenger bor med far, for så måtte akseptere at det kom en ny mann som attpå til ikke likte henne. I tillegg til at mor ble værende med han og fikk 3 barn til.
Er det virkelig så rart at hun er som hun er?

Hjelp henne, samme hvor lang tid det måtte ta. Vis at du/dere bryr dere uansett. Ikke nøl med å få hjelp til å komme i gang, begynner dere ikke nå er dessverre fremtidsutsiktene hennes veldig dårlige...

Anonymous poster hash: 8966e...c32

[AnonymBruker]

Neida, bare sy puter under armene på ungen med dårlig oppførsel og sett de andre på vent imens.

Anonymous poster hash: f2935...8f2

Dette må være trådens dummeste svar. Skjønner du ikke at det ligger mer under enn spretne hormoner?

Jenta har tydelig problemer av et eller annet slag, å det er det de må finne ut av. Å kaste ut jenta hjelper fint lite, både for jenta og søskene. Hvilke signaler gir det barna at ungene kastes ut så fort de får problemer?

Anonymous poster hash: dbdbd...dfd

[AnonymBruker]

Dere må oppsøke familieterapi. Det er ikke den ene eller den andre PERSONEN som er problemet, det er dynamikken i familien.

Det finnes hjelp å få, kontakt familievernkontoret så snart som mulig, lykke til :-)

Anonymous poster hash: 382fd...393

[AnonymBruker]

Mener dere virkelig at en vanskelig 13-åring skal splitte en hel familie? Han har vært ste-faren hennes siden hun var 6 år, og nå hater de hverandre? Hva er grunnen til at de ikke lenger går overens? De må da si noen om hvorfor de hater hverandre så intenst?

Jeg mener IKKE mannen kommer før barnet, men ikke la et barn ødelegge en familie.

Synes stefar også har et ansvar her. Viser han at han ikke liker henne så klart det blir konflikter. En 13 åring er ikke dum og merker for hvis stefaren ikke liker henne. Og da blir også hun mere opprørsk..

Nå kom barnet før stefaren, så å sende vekk henne pga han ikke liker henne blir veldig feil i mine øyne. Her må han bare bite tennene sammen og prøve å komme overens med sin stedatter på best mulig måte. Ikke vise at han ikke liker henne. Da går det jo helt feil vei.

Anonymous poster hash: 2ef17...453