Samboeren min hater datteren min

[Fortvilet-kvinne]

Vi har vært sammen siden 2007, og jeg har to døtre fra før. Vi har fått tre sønner ilag (2, 4 og 6 år). De to eldste er 17 og 13 år, og bor begge hjemme hos oss. De er annenhver helg hos faren sin. Problemet vårt er min samboers forhold til dattera på 13. Det er nå gått så langt at han vil bryte ut av forholdet hvis ikke hun flytter til faren sin eller at det på annet vis blir bedre, og han tror ikke det kommer til å ordne seg. Jeg er fortvilet og oppgitt. Jeg vil IKKE bryte med min samboer og ødelegge familien. Samtidig vil jeg ikke at dattera mi skal flytte til faren, for han er en "idiot", men mest fordi jeg ikke ønsker å "gi opp" min datter. Hun er ei vanskelig jente, har nesten litt psykopatiske trekk, men jeg klarer ikke å bare skulle svikte henne. Hva skal jeg gjøre? Det er masse ting jeg kan komme med som sikkert får dere til å synes at samboeren min er en fjott eller at JEG må skjerpe meg eller at datteren min ikke er verdt å prøve å oppdra. Det jeg sliter med er å vite hva som er best å gjøre, for jeg føler at jeg ikke kommer noen vei, iallfall ingen vei som blir bedre enn slik det er nå.

[Rararara]

Familievernkontor?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig velger du ikke vekk datteren din, når det er tydelig at hun trenger foreldre som hjelper og støtter henne! At du i det hele tatt er i tvil skjønner jeg ikke!

Anonymous poster hash: af99f...920

[Pysa]

Høres ikke bra ut. Her ville jeg søkt hjelp på familievernkontoret, like mye for jentas skyld som for forholdet til samboeren.

På generelt grunnlag vil jeg si at barn kommer før samboere, uansett hvor håpløse de er.

[AnonymBruker]

Oppsøk hjelp! Selv om han "bare" er samboeren din, er han far til tre av dine barn. En går ikke fra en familie kun på grunn av en vanskelig tenåring. Svært få 13-åringer er så fæle at det ikke kan ordnes opp i med samtaler, eller tid. Vil tro familievernkontoret, samtaler med datteren din vil være et steg i riktig retning hvertfall.

Anonymous poster hash: 4fe27...a4f

[GammelKaktus]

Barn kommer alltid foran mann. Hvis hun er vanskelig så er det kanskje fordi hun trenger deg mer.

Må si jeg mister respekt for enhver som i et forhold kommer med et slikt ultimatum, enten blir du kvitt den vanskelige dattera di ellers så tar jeg sekken min å går... Når dere først har blitt sammen og fått tre barn sammen så synes jeg det er rart han kommer med slike utspill, veldig lite løsningsorientert.

Men du får ta deg en tur til familievernkontorer og se om de kan hjelpe deg der.

Og hvis datteren din faktisk er uvanlig vanskelig, vet ikke helt hva du legger i ordet vanskelig, men da kan det jo være en ide og ta kontakt med barnevernet og spør om noe råd og veiledning der.

[AnonymBruker]

Kvitt deg med denne 13-åringen...kan ikke fordra barn som ikke oppfører seg. Viss hun flytter til faren kan de jo være idioter ilag, så sånn sett passer det bra!

Anonymous poster hash: 7ad13...6de

[AnonymBruker]

Involver familievernkontor og barnevern.

Anonymous poster hash: af9c6...3ab

[AnonymBruker]

Veldig lett å si for folk at barn kommer foran mann, når ts risikerer mindre kontakt med sine tre sønner om forholdet tar slutt og det blir 50/50 deling. Du skriver veldig lite om hva som er problemet, men foreslår dere tar en tur til familievernkontoret, og også at du snakker med datteren din. Hun bør kanskje også få noen å snakke med, helsesøster eller fastlege kanskje? En 13 år gammel jente kan vel knekke tålmodigheten til hvem som helst, men dialog mellom alle parter ved hjelp av utenforstående er første forsøk, i alle fall slik jeg ser det.

Anonymous poster hash: 4b0f5...41a

[AnonymBruker]

Ja, det er veldig lett å si at barn kommer foran mann. Det skal de alltid gjøre.

Anonymous poster hash: af99f...920

[AnonymBruker]

Hadde min mann kommet med noe sånt, så hadde jeg bedt han gå.. Min datter kommer først. Har selv ei vanskelig 13 åring, og min mann er heldigvis god hjelp.

Nå vet heldigvis min datter at stefar er glad i henne til tross for hennes utbrudd og raseri.

Hadde han ikke likt henne så hadde hun nok merket det.. Og det er nok det din datter gjør også. Så kan jo hende hun blir værre mot han av den grunn..

Anonymous poster hash: 2ef17...453

[Pysa]

Vil sende deg en støtteklem, jeg. 13-åringer kan være helt uspiselige, og det hjelper ikke om man ikke engang har laget dem selv, så jeg skjønner at samboeren din kan bli frustrert. Frustrerte samboere/steforeldre kan være ganske uspiselige, de også, forresten.

Familien har muligens kommet inn i en kommunikasjonsmåte/samhandlingsmåte som ikke fungerer, og det sliter på alle. Datteren din har det vel ikke bra hun heller? Hvordan har hun det på skolen? Her er det mange som sliter, vil jeg tro.

Be om hjelp. Du kan ta en time alene på familievernkontoret først, så du får snakke fritt og satt ord på det du føler. Så hjelper de deg derfra. Barnvernet kan også bidra. Det er fagfolk som jobber med slikt, bruk dem!

Og du, dette roer seg, før eller senere. De umuligste tenåringene vokser og modnes. Hold kommunikasjonslinjene med samboeren åpne, det aller meste kan fikses om man åpner opp og roer ned. Det er når man slutter å snakke sammen det blir virkelig vanskelig. Hold ut! :-)

[AnonymBruker]

Man velger ikke bort barnet sitt pga en mann

Barna kommer først. Ts, du må ta ansvar for dine handlinger, å du har tydeligvis valgt feil mann. Dattera di har dessverre ikke valgt denne mannen, men bare blitt puttet i samme familie som han.

Anonymous poster hash: dbdbd...dfd

[Fortvilet-kvinne]

Hadde ikke regnet med sååå mange svar. Takk til alle som har skrevet.

Jeg forstår at det kan være nyttig å snakke med familievernkontoret, vi har vært der ilag (jeg, min samboer, faren til jentene og hans daværende samboer) angående jentene og samvær med faren. Og så har jeg vært der en gang alene angående den samme saken, men da snakket vi litt om andre ting også, men egentlig ikke helt om akkurat dette som jeg nå skriver om her.

Det er iallfall vanskelig å snakke med samboer om dette, for jeg føler at han bare vil ha henne vekk, det har liksom blitt stadig verre. Og datteren min vil egentlig bort fra ham hun også. Hun pleier i allfall å gi uttrykk for det på ulike måter. Det er også vanskelig å snakke med datteren min. Hun vil ikke prate med meg de gangene jeg har prøvd å starte en samtale om disse tingene. Men jeg har kanskje ikke prøvd på det riktige tidspunktet.

Og jeg kvier meg litt for å ta opp problemet med samboer. Han kan komme med ganske mange utbrudd som sårer meg, eller at jeg føler at det er jeg som ikke gjør det bra nok med dattera mi. Han sier at jeg føyer henne og at det ikke får konsekvenser det hun gjør. Og så sier han stadig at: "Ja, om det var MIN datter, så ville jeg ha gjort slik og sånn" Han mener altså at jeg ikke gjør det slik han ville gjort.

Endret 6. august 2014 av Fortvilet-kvinne

[umwar]

Mener dere virkelig at en vanskelig 13-åring skal splitte en hel familie? Han har vært ste-faren hennes siden hun var 6 år, og nå hater de hverandre? Hva er grunnen til at de ikke lenger går overens? De må da si noen om hvorfor de hater hverandre så intenst?
Jeg mener IKKE mannen kommer før barnet, men ikke la et barn ødelegge en familie.

[AnonymBruker]

Oj, her var det mye å ta tak i. Det virker som at du har problemer med grenser, både overfor både mann og barn - å de har du hele 5 stk av

Altså, når det ikke fungerer mellom kjæreste og barn, så tar man selvsagt ikke et valg, for man velger da ikke barna. De er for alltid 1. prioritet.

Anonymous poster hash: dbdbd...dfd

[AnonymBruker]

Mener dere virkelig at en vanskelig 13-åring skal splitte en hel familie? Han har vært ste-faren hennes siden hun var 6 år, og nå hater de hverandre? Hva er grunnen til at de ikke lenger går overens? De må da si noen om hvorfor de hater hverandre så intenst?

Jeg mener IKKE mannen kommer før barnet, men ikke la et barn ødelegge en familie.

Hvordan vet su at barnet ødelegger familien? Kan like gjerne være mannen som gjør det ved å hate ts sitt barn.

For alt vi vet, så kan det være som en skreiv her tidligere, at barnet ikke får nok oppmerksomhet av sin mor. Ts har jo tross alt satt 5 barn til verden.

Noen burde virkelig tenke på de barna de allerede har før de befolker verden enda mer.

Anonymous poster hash: dbdbd...dfd

[umwar]

Hvordan vet su at barnet ødelegger familien? Kan like gjerne være mannen som gjør det ved å hate ts sitt barn.

For alt vi vet, så kan det være som en skreiv her tidligere, at barnet ikke får nok oppmerksomhet av sin mor. Ts har jo tross alt satt 5 barn til verden.

Noen burde virkelig tenke på de barna de allerede har før de befolker verden enda mer.

Anonymous poster hash: dbdbd...dfd

Moren skriver at hun er en vanskelig jente, med nesten psykopatiske trekk. I tillegg i begynnelsen av puberteten.. Det er ikke en lett tid isolert sett. Meget mulig mannen er minst like vanskelig, men ofte er foreldre litt mer nyanserte, mens tenåringer er dramatiske. En generalisering, men vi vet veldig lite detaljer om situasjonen.

At hun har mange barn er ikke noe hun kan gjøre noe med nå, er det vel?

[AnonymBruker]

Dere som sier at 13 åringen klart må komme før mannen, hva tenker dere om de tre fellesbarna som ts har med samboeren, hva gjør at de skal komme tapende ut av dette? Hvorfor er det viktigere å velge det ene barnet fremfor de tre andre?

Anonymous poster hash: 4b0f5...41a

[Fortvilet-kvinne]

Samboeren min mener at dattera mi ikke har likt ham fra første stund og at hun med vilje gjør ting for å provosere ham og ødelegge/lage problemer. Og han skjønner ikke at jeg ikke merker dette. Jeg merker at dattera mi sliter med ting, og generelt er vanskelig og oppfører seg frekt og gjør ting som hun har blitt bedt om ikke å gjøre osv. Men jeg syns ikke at hun direkte "angriper" ham. Samboeren min har IKKE noe godt forhold til faren til jenta. Han vil ikke se ham eller prate med ham. De gangene faren henter jentene til pappahelg, så forsvinner samboeren min slik at han slipper å måtte treffe ham. Men som oftest kommer ikke faren inn til oss engang, han venter ute til jentene kommer.

I det siste har hver minste lille ting som dattera mi gjør som ikke er helt etter "boka" vært til irritasjon for samboeren min, og det ødelegger stemninga for alle. Jeg irriterer meg også selvfølgelig over ting, og kan gjerne kjefte og smelle på alle ungene for både det ene og det andre. Men jeg prøver så godt jeg kan, jeg er iallfall veldig bevisst på at jeg skal beherske meg og at jeg skal være rettferdig. Må sies at samboeren min er en meget rettferdig og ærlig type, men dette forholdet til dattera mi er blitt helt forferdelig. Han sa senest i går at bare han så henne så ble han i dårlig humør. Han er klar over det selv at kjemien dem imellom er elendig, men ingen av oss klarer å gjøre noe med dette.