Dere som fikk barn i ung alder. Hvordan har dere det nå?

[Mrs. Morgan]

Så moro å komme tilbake hit og se så mange forskjellige svar!

Jeg blir 23 og føler at jeg har veldig lyst til å sette igang babyplanene, men føler jeg ikke "har lov" fordi jeg aldri har hatt en ordentlig jobb før. Jeg har som sagt jobbet litt praksis i to forskjellige jobber dette siste halvåret her. Ellers har jeg èn eneste gang hatt en ordentlig jobb med lønn, og da var jeg 13 år og gikk rundt med VG avis hver søndag. Hadde også en ukes praksisjobb på videregående, da jeg ble utplassert. Men det er alt jeg kan tilføye på CVen og det er jo ganske svakt. Jeg har studiekompetanse og søkte på litt forskjellige studier i år, men jeg kom ikke inn på det studiet jeg ønsket. Så jeg takket nei til det andre studiet jeg kom inn på, men som jeg ikke har bruk for i det hele tatt, og nå sitter jeg her og gruer meg til skole/jobb starter igjen. Jeg har SÅ lyst til å få en jobb og jobbe dette året... jeg vet ihvertfall at jeg skal ta opp naturfag og forbedre karakter. Har 3 og vil få en femmer. Det skader ikke å få litt høyere snitt. Skal søke på studier på nytt neste år, og da er det jo litt greit å ha enda litt høyere snitt!

Kjæresten og jeg har vært sammen i snart fem år, vi ble sammen ganske unge og leier bolig. Vi har også en hund og en katt. Han jobber fast og jeg går på aap. Økonomisk sett klarer vi oss helt greit. Vi sparer det vi klarer på BSU, fordi vi håper vi kan få kjøpt noe eget snart.

Jeg har så lyst til å bare gå videre i livet... det føltes som jeg har stått bomfast på samme sted helt siden jeg var 19. Liksom, etter videregående skole var over, så har jeg ikke kommet videre siden, følte det som. Og det er jo fakta, egentlig. Mannen syns det er greit å starte prøvingen nå og se om vi blir gravide, og hvis vi blir det, så er det gode nyheter. Jeg kjenner jeg er følelsesmessig klar for barn, og vi har det så bra sammen og alt er på plass, bortsett ifra meg selv jobbmessig.

Hva synes dere? Og en ting til: jeg vurderer å ta kurs i noe, som kanskje kan forbedre sjansene mine til å få jobb etter hvert. Eller har dere andre forslag til fornuftige ting jeg kan gjøre mens jeg søker etter jobb?

[Mrs. Morgan]

Jeg var 22 og 23 da jeg fikk mine. Tror ikke alderen min har så mye å si for "vanskelighetsgraden" - det var tøft, men skyldtes andre ting enn min alder. Jeg er også funksjonshemmet, og har aldri hatt en jobb (bortsett fra sommerjobber som tenåring). Begynte å studere da barna var 2 og 3 år, noe som har gått veldig greit, fordi det er fleksibelt. Min form er veldig varierende, og da passer det godt mer ingen oppmøteplikt og lesing på egenhånd. Det er viktig å ha noe meningsfylt å gjøre! Jeg vet ikke om jeg kommer til å få bruk for utdannelsen min i fremtiden, men jeg håper jeg gjør det. Uansett vil jeg ikke føle den er bortkastet, fordi jeg har lært mye, både faglig og som menneske.

Ønsker deg lykke til! Send meg gjerne PM

Takk for tilbudet! Om jeg føler behov, så hører du nok fra meg

[AnonymBruker]

Jeg var 16 da jeg fikk barn. Gikk på videregående og fullførte på vanlig tid (med mye fravær). Nå er jeg tjue og studerer for å bli sivilingeniør. Mannen min er litt eldre, og han var hjemme med datteren vår det første året, og da hun begynte i barnehage begynte han å studere.

Vi har hatt det litt trangt økonomisk, men med mye hjelp fra våre familier og en del i lån klarer vi oss fint nå. Vi eier leiligheten vi bor i nå, men da jeg ble gravid leide vi.

Jeg har ikke mye jobberfaring, men det bekymrer meg ikke så mye, fortsatt tid til å få det.

Graviditeten var ikke planlagt, og jeg vurderte å ta abort, men alt ordnet seg. Slik jeg ser det var det nok ikke helt ideelt å få barn så tidlig (selv om jeg ikke angrer), og jeg kunne ønske at datteren vår kunne fått noen søsken som var nært henne i alder. Jeg kommer ikke til å få flere barn før jeg er ferdig med mastergrader min og har jobbet noen år.

Anonymous poster hash: a6ce8...a58

[AnonymBruker]

Sånn rent bortsett fra at jeg nok aldri kommer meg inn på boligmarkedet, som alenemor for to små og en barnehageassistent lønn så går det jo bra...

Anonymous poster hash: 39501...ec1

joda,kommunen har startlån

Anonymous poster hash: 46ee9...264

[hjärterdam]

Jeg var 22 da jeg fikk eldste. Hadde da fagbrev, fast jobb og leide leilighet med samboer.

Begynte på høgskole da jeg var 24.

Ble alene med barnet da jeg var 26, er nå 29, har bachelorgrad og er halvveis i en mastergrad :-)

Vil si både jeg og minien har klart oss bra tross manglende utdanning da han ble født

[Alice123]

Så moro å komme tilbake hit og se så mange forskjellige svar!

Jeg blir 23 og føler at jeg har veldig lyst til å sette igang babyplanene, men føler jeg ikke "har lov" fordi jeg aldri har hatt en ordentlig jobb før. Jeg har som sagt jobbet litt praksis i to forskjellige jobber dette siste halvåret her. Ellers har jeg èn eneste gang hatt en ordentlig jobb med lønn, og da var jeg 13 år og gikk rundt med VG avis hver søndag. Hadde også en ukes praksisjobb på videregående, da jeg ble utplassert. Men det er alt jeg kan tilføye på CVen og det er jo ganske svakt. Jeg har studiekompetanse og søkte på litt forskjellige studier i år, men jeg kom ikke inn på det studiet jeg ønsket. Så jeg takket nei til det andre studiet jeg kom inn på, men som jeg ikke har bruk for i det hele tatt, og nå sitter jeg her og gruer meg til skole/jobb starter igjen. Jeg har SÅ lyst til å få en jobb og jobbe dette året... jeg vet ihvertfall at jeg skal ta opp naturfag og forbedre karakter. Har 3 og vil få en femmer. Det skader ikke å få litt høyere snitt. Skal søke på studier på nytt neste år, og da er det jo litt greit å ha enda litt høyere snitt!

Kjæresten og jeg har vært sammen i snart fem år, vi ble sammen ganske unge og leier bolig. Vi har også en hund og en katt. Han jobber fast og jeg går på aap. Økonomisk sett klarer vi oss helt greit. Vi sparer det vi klarer på BSU, fordi vi håper vi kan få kjøpt noe eget snart.

Jeg har så lyst til å bare gå videre i livet... det føltes som jeg har stått bomfast på samme sted helt siden jeg var 19. Liksom, etter videregående skole var over, så har jeg ikke kommet videre siden, følte det som. Og det er jo fakta, egentlig. Mannen syns det er greit å starte prøvingen nå og se om vi blir gravide, og hvis vi blir det, så er det gode nyheter. Jeg kjenner jeg er følelsesmessig klar for barn, og vi har det så bra sammen og alt er på plass, bortsett ifra meg selv jobbmessig.

Hva synes dere? Og en ting til: jeg vurderer å ta kurs i noe, som kanskje kan forbedre sjansene mine til å få jobb etter hvert. Eller har dere andre forslag til fornuftige ting jeg kan gjøre mens jeg søker etter jobb?

For meg virker det ikke som at du er så fornøyd der du er i livet ditt nå, TS. Kan det stemme?

Ut i fra det jeg kan lese i innleggene dine, så virker det som at du kjeder deg, på en måte (står bom fast, som du selv skriver), og derfor vil ha barn for å komme deg ut av den onde sirkelen. Man skal aldri få barn med den intensjonen å "rydde opp" i livet sitt.

Dette er ikke riktig vei å gå. Du har ikke utdannelse eller jobb, det er ganske viktige ting å få på plass. Tror du det blir enklere å få jobb som småbarnsmor? Tror du det blir enklere å ta opp fag/studere med barn å følge opp i tillegg? Hva om samboeren din går fra deg (eller dør, eller blir skikkelig syk), vil du klare å forsørge deg og barnet?

[Lisa-Marie]

Jeg var 19 da jeg ble gravid, ikke noe fast jobb og bare fullført vgs.

Jeg og min samboer hadde akkurat kjøpt leilighet sammen da jeg fant ut at jeg var garvid så måtte hive oss rundt for å kjøpe noe større. Vi var veldig heldig å få et lite hus til under takst.

10mnd. etter fødselen fikk jeg en vikarjobb og etterhvert 100% fast jobb på en produksjonsbedrift.

I 2012 følte jeg at jeg ville videre så begynte på ingeniørutdannelse på høyskolen og nå har jeg bare ett år igjen :D Så siden 2012 har jeg hatt full skole og to jobber for å ikke legge all økonomien over på samboer.

Ungen min er nå 7 år og jeg er snart ferdig utdannet ingeniør og fortsatt sammen med barnefaren.

Men jeg hadde virkelig ikke klart det uten han! Han ordnet huskjøp, er hjemme hver helg med ungen når jeg må jobbe, leverer på SFO og bare virkelig står på!

Hadde jeg vært alenemor hadde jeg nok sittet i en leie leilighet uten utdannelse.

Men jeg ville ikke byttet ut ungen min for alt i verden så alenemor eller ei så klarer man det meste uansett

[FrkHumle]

Ble gravid som 18-åring, var 19 da jeg fikk barnet. Hadde hoppet av utdannelsen året før, dvs kun fullført første året av vgs. Hadde jobbet fullt i ett år, hadde samboer og vi kjøpte vårt eget hus to måneder før jeg ble gravid. Så sånn sett hadde jeg økonomi, mann, hus, jobb og alt på stell.

Det ingen visste var at jeg skulle få plutselig utslag i en alvorlig sykdom da jeg gikk gravid. Fødselen kom, ungen var snill som bare det, men jeg var veldig dårlig. Ett år etterpå gikk jeg og mannen fra hverandre, han endret veldig personlighet etter vi fikk barn, og var mye stygg mot meg. Så da måtte vi selge huset, jeg havnet på nav pga sykdommen, og alt var snudd på hodet.

Det gikk tre-fire år etter det med til krangling med nav, behandling hos lege, medisiner som gjorde meg helt i svime, trening hos fysioterapeut og til tider tigging på sosialen fordi nav stoppet pengene mine flere ganger.

Så fikk jeg endelig startet på utdanningen min igjen. To år brukte jeg for å få studiekompetansen, og ifjor startet jeg på høyskole.

Økonomisk har vi slitt, men ellers har vi hatt det veldig fint sammen, datteren min og jeg. Hun har blitt en trygg, sosial og skoleflink jente, og jeg ser endelig muligheten for at jeg en dag kan bli ferdig med utdanning og finne meg en god jobb. Men jeg er nok godt over 30 når det skjer

Hadde jeg visst at jeg skulle bli syk under graviditeten hadde jeg sørget for å ha utdanning og relevant jobb først. Men dette var jo noe ingen kunne forutse. Samme hvor mye man har i orden når man blir gravid, så kan alt snus på hodet på ekstremt kort tid.

[Kassiopeia]

Jeg ble 22 år et par uker etter gutten vår kom til verden. Har ikke noe utdannelse, sluttet etter første året på vgs var fullført og har jobbet siden. Var heldig å fant meg en fulltidsstilling som kunne vente på meg til permisjon var over. Trives godt og vi har god økonomi. Utdanning skal jeg ha meg, men jeg både trives og har et talent innen salgsyrket så planen er å fortsette et par år i nåværende jobb, å få meg en god referanse på cv'n. Faste stillinger vokser ikke på trær her heller, så utdannelsen får vente til gutten vår er 3-4 år.

Vi har nettopp kommet opp inn på boligmarkedet og eier vår første leilighet sammen.

[AnonymBruker]

De jeg kjenner som har fått barn tidlig har endt opp som alenemødre,og levd på trygd og diverse tilfeldige jobber de har vært nødt til å ta gjennom NAV når ytelsene har tatt slutt.

I mellomtiden har det skjedd lite utdanningsmessig. De fleste har fått flere ungekull med nye mannfolk og lever enten sammen med disse som hjemmeværende, eller de er alenemødre på trygd igjen. Selv om økonomien virker bra ser det ut til at mange sliter med barneoppdragelse og grensesetting, kranglete barnefedre og liten kapasitet til å klare seg uten hjelp fra foreldrene til barnepass osv.

Anonymous poster hash: 6e043...ef4

[Gjest Artistina]

Jeg fikk barn tidlig. Var ferdig med videregående, men hadde fast jobb og min egen selveierleilighet.

Har tatt høyere utdanning i barnas oppvekst og ting har gått bra. Har å tre voksne barn og er fremdeles gift med barnas far.

For oss har det vært ideelt å få barn tidlig. Min mann og jeg var fremdeles forholdsvis unge når barna ble voksne og flyttet hjemmefra. Det er en ubeskrivelig deilig følelse når barna ble voksne og klarte seg selv og vi to kunne begynne å reise på ferier igjen, bare oss to. Det var en helt spesiell følelse etter å ha viet alle år til barna og familien.

Hadde også en litt morsom opplevelse opplevelse da jeg var ute og gikk tur med mitt første barnebarn i vognen for noen år siden. På veien traff jeg en gammel skolevenninne. Hun hadde da et barn på trehjulsykkel og et barn i sportsvogn. Vi var begge 45 år, men på totalt forskjellige nivåer i livet. Hun småbarnsmor og jeg mormor.

Har aldri angret at jeg fikk barn tidlig, tvert imot!

[AnonymBruker]

Dette med utdannelse å få barn står på din egen vilje. Jeg er 27 år med to barn å begynner på min 2 utdannelse. Kjøpte leilighet via husbanken når jeg var 24 år med en fagutdannelse lønn uten en krone i banken. Mulighetene er mange det er bare det at folk er uviten om sine muligheter. Utdannelse står på din egen vilje. Glem jobb, ta deg en utdannelse hvis du blir alene å får OS. Benytt deg av dine rettigheter. Du kam få lån og tilskudd i husbanken med OS også eller AAP. Undersøk dine muligheter som ung mor eller alenemor. Ikke rådfør deg på dette forumet. Bare kjepphøye folk her eller bittrr alenemødre her.

Anonymous poster hash: a2f61...ef0

[Gjest Riskjeks]

De jeg kjenner som har fått barn tidlig har endt opp som alenemødre,og levd på trygd og diverse tilfeldige jobber de har vært nødt til å ta gjennom NAV når ytelsene har tatt slutt.

I mellomtiden har det skjedd lite utdanningsmessig. De fleste har fått flere ungekull med nye mannfolk og lever enten sammen med disse som hjemmeværende, eller de er alenemødre på trygd igjen. Selv om økonomien virker bra ser det ut til at mange sliter med barneoppdragelse og grensesetting, kranglete barnefedre og liten kapasitet til å klare seg uten hjelp fra foreldrene til barnepass osv.

Anonymous poster hash: 6e043...ef4

Dette var jo veldig generaliserende. Alenemor er jo noe svært mange kvinner blir, da 50% av alle ekteskap og enda flere samboerskap går i stykker. Mange av disse har jo barn. Og alle tilhører ulike sosiale/økonomiske grupper. Du beskriver det som mange kaller "white trash" (jeg liker ikke/bruker ikke det ordet til vanlig, bare brukt beskrivende her). Langt fra alle alenemødre er slik.

[Alice123]

Dette var jo veldig generaliserende. Alenemor er jo noe svært mange kvinner blir, da 50% av alle ekteskap og enda flere samboerskap går i stykker. Mange av disse har jo barn. Og alle tilhører ulike sosiale/økonomiske grupper. Du beskriver det som mange kaller "white trash" (jeg liker ikke/bruker ikke det ordet til vanlig, bare brukt beskrivende her). Langt fra alle alenemødre er slik.

Nå skrev AB at de HUN KJENNER var slik hun beskriver. AB du siterer og jeg har forresten akkurat samme erfaring.

[AnonymBruker]

Nå skrev AB at de HUN KJENNER var slik hun beskriver. AB du siterer og jeg har forresten akkurat samme erfaring.

At alle alenemødrene du kjenner til personlig er mødre av den beskrivelsen forklarer jo bare hvordan type mennesker og klasse du tilhører. Jeg kjenner flere alenemødre som jobber, eier eller leier på lik linje som mødre i forhold med barnefar. Faktisk kjenner jeg bare to kvinner som er av denne late typen som bruker barna for å få penger og stønader.

Jeg har vokst opp med en mor som var alene med meg og mine to søsken. Hun har alltid jobbet hardt for å gi oss alt vi trenger, og tok opp høyere utdannelse når vi barna var i barnehage til ungdomskolealder. Eide stort hus gjorde hun til og med også. Hun var ikke noe dårlig rollemodel, tenk, selv om hun var en alenemor.

Anonymous poster hash: ab67e...218

[Gjest Riskjeks]

Nå skrev AB at de HUN KJENNER var slik hun beskriver. AB du siterer og jeg har forresten akkurat samme erfaring.

Men AB generaliserer jo utifra de hun kjenner, og det er et problem.

Men som AB over skriver, det forklarer vel bare hva slags folk man selv omgås med... Finnes selvsagt slike alenemødre, men alle alenemødre jeg kjenner, er flinke og hardtarbeidende kvinner som prøver å skape et godt liv for seg selv og barna. Alenemødre er like forskjellige som andre folk, de er ikke en egen rase..

[AnonymBruker]

Min mor var 22 år gammel da hun fikk meg, som nå er 23 snart. Mor hadde 1 år igjen av utdanningen og foreldrene mine eide en leilighet sammen på den tiden. Moren min klarte å fullføre utdanningen, men det tok lang tid, til tross for at hun fikk en del hjelp av mormor til å passe meg. I dag er foreldrene mine fremdeles gift og har to barn som er voksne. Men moren min vil ikke anbefale meg å få barn før utdanningen er fullført. Hun beskriver småbarnsmor rollen med utdanning og deltidsjobb som svært krevende og slitsom.

Anonymous poster hash: 93ff6...237

[Alice123]

Men AB generaliserer jo utifra de hun kjenner, og det er et problem.

Men som AB over skriver, det forklarer vel bare hva slags folk man selv omgås med... Finnes selvsagt slike alenemødre, men alle alenemødre jeg kjenner, er flinke og hardtarbeidende kvinner som prøver å skape et godt liv for seg selv og barna. Alenemødre er like forskjellige som andre folk, de er ikke en egen rase..

AB skriver ikke at alle alenemødre er sånn og slik, hun skriver at de hun kjenner er slik.

[Alice123]

At alle alenemødrene du kjenner til personlig er mødre av den beskrivelsen forklarer jo bare hvordan type mennesker og klasse du tilhører. Jeg kjenner flere alenemødre som jobber, eier eller leier på lik linje som mødre i forhold med barnefar. Faktisk kjenner jeg bare to kvinner som er av denne late typen som bruker barna for å få penger og stønader.

Jeg har vokst opp med en mor som var alene med meg og mine to søsken. Hun har alltid jobbet hardt for å gi oss alt vi trenger, og tok opp høyere utdannelse når vi barna var i barnehage til ungdomskolealder. Eide stort hus gjorde hun til og med også. Hun var ikke noe dårlig rollemodel, tenk, selv om hun var en alenemor.

Anonymous poster hash: ab67e...218

Oh my, my working class is showing...!

[AnonymBruker]

Oh my, my working class is showing...!

Nope, the white trash Working class er de alenemødrene jeg refererte til som moren min som har jobbet steinhardt for å forsørge alle barna, for så å ta en høgutdannelse. Du kjenner jo bare de verste av de verste, så det sier mye om ditt sanne white trash.

Anonymous poster hash: ab67e...218