Er planen min grei eller ikke så grei?

[AnonymBruker]

1. Leie bolig med samboer (noe vi gjør nå)

2. Få barn (Vi prøver)

3. Studere (i mammapermisjonen for eksempel)

4. Kjøpe hus (Da har vi nok ek)

5. Gifte oss

6. Barn nr. 2

7. Begynne i jobb etter endt studier

Så altså vil økonomien ca doble seg, når jeg er i slutten av 20 årene. Jeg er 22 år nå og kom ikke inn på førstevalget mitt i år. Må derfor gå enda ett år og vente. Så har tenkt å jobbe og ta opp ett fag fra vg for å få høyere snitt dette året. Så håper jeg at jeg kommer inn på skole neste år, men da håper jeg også at jeg er gravid/har baby. Så ser for meg at jeg er i mammapermisjon eller høygravid innen neste høst hvis det klaffer i løpet av 1-4 mnd nå.

Men eg vil uansett begynne på studier neste høst, og da studerer jeg bachelor, 3 år. Er da ferdig når jeg er 26. Deretter kan jeg begynne å jobbe, men hvis jeg føler det samme om 3 år som jeg gjør nå, vil jeg ha ett barn til før ungen er eldre enn 3 år. Så da ser jeg for meg mammapermisjon etter at bachelor er fullført. Så da begynner jeg ikke i jobb før jeg er 27 år.

Kan det fungere? Jeg ønsker mest barn først før studier.. men har likevel et sterkt ønske om å studere så fort jeg kommer inn på det jeg ønsker.

Vær så snill å ikke kom med "Utsett prøvingen og ta studiene først!" osv. Vet det er folk der ute som er så opptatt av sånt...

Ønsker bare å høre fra folk som har litt mer erfaring enn meg, som har vært i omtrent samme situasjon osv. Råd og tips er bare fint, men helst etter hva jeg ønsker og ikke hva dere mener er best.

Anonymous poster hash: 12672...771

[AnonymBruker]

Jeg vil først bare si at ting ofte ikke går som planlagt!

Jeg er selv student og har barn, og hadde jeg vært deg så ville jeg nok ventet med å få barn til jeg hadde begynt å studere. Slik at jeg hadde kommet inn i studenthverdagen og studiemiljøet. Men hvis du ikke vil vente, så kjør på! Når du først begynner å planlegge slik, kan det jo være lurt å sette seg inn i reglene for barnehageplass. Det er barn født før 1. september året før som er garantert barnehageplass fra august.

Økonomisk er det ikke luksus å være studentforeldre, men det går! Vær obs på at det ikke er sikkert dere får lån i banken med bare en inntekt. Dessuten burde du enten tjene nok til å få rett til foreldrepenger fra nav, eller ha begynt med studiene slik at du får fødselsstipend fra lånekassen.

Du bør heller ikke forvente at du kan studere samtidig som du er i permisjon med babyen. Det er selvsagt noen som klarer det uten problemer. Men du vet aldri hvordan barnet ditt blir. Det kan bli sykt, ha kolikk, være våken hele natta osv.

Ellers vil jeg si det går fint å studere og ha barn. Jeg er nok mer strukturert enn mange medstudenter, fordi det er på dagtid jeg har muligheten til å lese effektivt.

Anonymous poster hash: fc317...bc6

[AnonymBruker]

Du bør utsatte barneplanene og gjøre deg ferdig med utdanning først.

Anonymous poster hash: 44925...9dd

[AnonymBruker]

Hadde du vært ti år eldre ville jeg sagt at du burde sette i gang med prøvingen. Men når du er så ung som du er, da må du utdanne deg først, skaffe deg jobb og så bli gravid.

Anonymous poster hash: 10c15...76f

[AnonymBruker]

Dere skal leie leilighet, studere og få barn og ut av det skal det komme nok egenkapital?

Anonymous poster hash: 68dd7...b42

[AnonymBruker]

Hvis utdannelsen du vurderer er teoritung og krevende ville jeg ikke valgt en slik plan.

Det er ikke lett å studere mens man er i mammapermisjon. Blir jo ikke noe friår med masse tid til egne prosjekter. Underveis kan det også skje uforutsette ting, f.eks samlivsbrudd. Å være alenemor under utdanning er heller ingen dans på roser.

Anonymous poster hash: 44925...9dd

[Viljaa]

For å være ærlig så synes jeg planen din høres litt umoden ut. Jeg har full respekt for at du ønsker barn og vil prioritere familieliv, men med en gang du får barn, så blir alle andre ting på lista vanskeligere å oppnå.

Hvordan skal dere få råd til hus og bryllup mens du studerer og i tillegg har et barn som krever og koster? Hvordan skal du komme deg inn på arbeidsmarkedet som 27-åring med lite arbeidserfaring fra før av? Og ikke minst; hva gjør du hvis forholdet tar slutt mens du er midtveis i studiet og med 1-2 barn og ingen jobb?

[AnonymBruker]

Vent med å få barn til du er helt ferdig med studiet, og til du har vært i fast jobb i ett år. Jeg ble selv gravid da jeg holdt på med siste mulige forsøk av siste eksamenen i min utdannelse. Veien etter dette i forhold til studie og karriere har vært ganske tung. Mye på grunn av manglende erfaring. Om man får barn nummer 1 før man får seg en fast jobb, kan det også som kvinne være vanskeligere å få seg en fast jobb om man er i fertil alder da omverdenen regner med at man kan få barn nummer 2 (som "alle" skal ha) når som helst, selv om en arbeidsgiver ikke har lov til å tenke slik tror jeg det er svært mange som gjør det.

Dessuten. Du kan ikke vite på forhånd hvordan din egen helse vil være i løpet av en barselperiode. All respekt til deg som har planene klare. Men det er faktisk hele 1/10 som får fødselsdepresjon. http://www.klikk.no/foreldre/baby/article471867.ece (kilde).

Sist, men ikke minst. Noe av det viktigste som arbeidsgivere ser etter når de skal ansette nye folk til en fast jobb er mengde arbeidserfaring. Det er svært tøft å prøve, prøve, prøve, feile, feile, feile, for så å måtte bite tennene i det sure eplet nok en gang fordi du ikke hadde nok (noe) arbeidserfaring å skilte med. Og tro meg, det er svært mange arbeidsgivere som ønsker å vente med å gi deg en kontrakt å skrive under på før du kan skilte med en reel yrkeserfaring.

Beklager kommafeil. Jeg hadde mange tanker i hodet omkring dette følte jeg.

Anonymous poster hash: a1c59...5e6

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle sammen Har tenkt mye over dette her med jobberfaring og sånt også ja. Jeg sluttet nylig i en vikarjobb fordi mannen og jeg skal flytte, så må finne en ny jobb. Så leter ivrig rundt på nett og søker alt jeg kommer over. Vi tar prøvingen med ro også, da vi ikke har det travelt med å bli gravide med en gang, men vi håper vi blir gravide innen 4 mnd, slik at jeg får babyen før august neste år, med tanke på barnehageplass og skolestart til høsten. Jeg håper å kunne jobbe ihvertfall ett halvt år mens jeg er gravid (HVIS jeg klarer å bli gravid innen 4 mnd) og så se an derfra. Er jeg heldig, klarer jeg å jobbe fram til 3 uker før termin, er jeg mindre heldig derimot, jobber jeg mindre eller nesten ingenting, men det er jo verdt et forsøk! Blir jo litt dumt å "ta sorgen på forhånd". Men jeg har opparbeidet meg rett til foreldrepenger da.

Er klar over at man aldri vet åssen baby man får, så jeg er klar over at planene kan endres hele tiden. Men jeg er evig optimist og håper på det beste, men er forberedt på at det ikke alltid går som planlagt. Men det løser seg alltid. Jeg har virkelig ikke lyst til å vente ett år til med å planlegge barn.. mannen og jeg har vært sammen i 6 år og vi har bodd sammen siden jeg var 18 og jeg føler bare at vi har kommet til det stadie hvor vi er klare for barn. Ingen tidspunkt er perfekt på å få barn, men når jeg prioriterer barn foran karriere, blir det jo sånn at jeg ønsker barn før utdanning.

Jeg tenker også at jo før jeg blir ferdig med å få barn, jo før blir de store nok til at jeg kan gjøre det jeg har lyst til. Jeg rekker fremdeles å være ferdig utdannet før jeg er 30, hvis jeg klarer studiene med baby/småbarn. Studiet er ikke så krevende psysisk, det er mye kreativitet og selvstendighet i dette studiet. Men nå har jeg aldri studert før, så jeg vet jo heller ikke hvor godt jeg takler å være student på høyskole. Videregående gikk helt greit, klarte videregående på 3 år, men det var ett fag jeg ikke besto i eksamen, som jeg senere tok opp som privatist og besto da. Dette var matte. Men kjenner jeg meg selv rett, vil jeg klare studiene hvis jeg har en snill, sovebaby. Så håper jo jeg kan være litt heldig der... men hvis ikke, finnes det alltids en løsning! Og en skrikebaby med kolikk varer jo ikke i ett helt år heller. Etter hva jeg har forstått pleier det å roe seg etter 4 mnd til ett halvt år.. ett halvt år utsettelse av studier er ikke verdens undergang. Altså jeg mener at hvis man virkelig vil, så får man det til, uansett hvor lang tid det tar osv.

Men jeg vet med meg selv at jeg ønsker barn mer enn alt annet i verden. Jeg har helt siden jeg var liten alltid tenkt at jeg vil bli en ung mor. Kanskje umodent mener dere som er en del år eldre og har så mye mer erfaring, men det er nå slik jeg tenker. Jeg er langt ifra en umoden 22 åring og jeg tenker langt fram HELE tiden. Jeg har kommet lengst i vennegjengen når det gjelder mann, leilighet, hund, bil. De andre er fortsatt på det stadie hvor de bor i hybel eller hos foreldrene sine, fester annenhver helg, bytter kjærester hver 3. mnd og aldri i verden kunne tenkt seg barn. Og jeg er definitivt ikke på det området der.. nei, jeg er for lengst ferdig med sånt. Kan ikke huske sist jeg ønsket å drikke meg full... et par vin/cider med venninnegjengen skjer jo innimellom, men det er jo noe helt annet!

Vi alle er forskjellige, og jeg er nok en av de som allerede nå vil ha barn og ønsker det mer enn utdanning, selv om utdanning også er veldig høyt opp på lista. Skulle vi for eksempel ikke ha råd til bryllup i første omgang (mannen har jo ikke fridd enda engang) så går det helt fint å utsette bryllupet i fem-ti år liksom.. det er ikke noe jeg hiiiger etter å få gjort.

Om alt går som jeg ønsker, er jeg tobarnsmamma innen jeg er 30, ferdig utdannet og nettopp begynt i ny jobb. Så får bare planene endres underveis hvis det er nødvendig. Alt kan skje. Jeg må kanskje utsette studier, jeg får kanskje tvillinger, jeg får kanskje ikke barn i det hele tatt, jeg ombestemmer meg ang studiet og vil noe annet likevel (sistnevnte tviler jeg på da..) osv. Men hva er vits med planer hvis man hele tiden skal tenke at det sjeldent går etter planen?

Glemte å nevne det med ek og hus. Både mannen og jeg er veldig innstilt på å spare til hus, så da gjelder det jo bare å prioritere ting. Vi har allerede noen års erfaring med å bo for oss selv, styre vår egen økonomi osv, så vi vet åssen vi kan sette opp budsjett og spare mest mulig. Jeg har tro på at vi fikser det også. Det er jo ikke akkurat vanskelig.. langt ifra Jeg satser på at vi har kjøpt vår egen bolig innen 2016.

Anonymous poster hash: 12672...771

[AnonymBruker]

Du har ingen jobb og ingen utdannelse, men planlegger baby og at dere har nok egenkapital innen 2016??

Kanskje lurt å bli litt mer realistisk.....

Anonymous poster hash: c235f...7b1

[AnonymBruker]

For å være ærlig så synes jeg planen din høres litt umoden ut. Jeg har full respekt for at du ønsker barn og vil prioritere familieliv, men med en gang du får barn, så blir alle andre ting på lista vanskeligere å oppnå.

Hvordan skal dere få råd til hus og bryllup mens du studerer og i tillegg har et barn som krever og koster? Hvordan skal du komme deg inn på arbeidsmarkedet som 27-åring med lite arbeidserfaring fra før av? Og ikke minst; hva gjør du hvis forholdet tar slutt mens du er midtveis i studiet og med 1-2 barn og ingen jobb?

Signerer disse spørsmålene og i tillegg så lurer jeg på dette.

Du sier at du prioriterer barn fremfor karriere - og det er jo i og for seg greit nok, men slik som du legger lista med studier i barseltiden og hele pakka, så må du bare vite at det er godt mulig at du tar deg vann over hodet. Du vet ikke hvordan barselstiden blir. Er du uheldig så blir du gravid nå, får deg ikke jobb der dere flytter, får en slitsom barselstid hvor du ikke får studert og ender opp med null rett på foreldrepenger og et veldig stramt budsjett for dere begge.

Videre forteller du at det du skal studere ikke "ikke krever mye, men er kreativt" samtidig som du innrømmer at du ikke vet hvordan det er å studere da du ikke har studert før. Jeg vet ikke hva slags studie dette er og hva slags arbeidsutsikter dette gir (sistnevnte er virkelig noe du burde tenke over før du starter dette), men tro meg, du har ikke prøvd det før du har prøvd det. Og jeg ville virkelig ikke ventet med å prøve det før du har en baby å ta deg av, that shit's not easy.

Du sier også at du klarte vgs på 3 år, men at du ikke bestod en eksamen? Nok en gang en motsigelse. Hvordan skal du klare et studie som garantert krever litt mer enn VGS med en baby når du ikke klarte å stå på vgs?

Du skryter av hvor moden du er, men egentlig så klarer jeg ikke å lese så mye modenhet i innleggene dine. På meg virker det som om du lever i en fantasiverden hvor alt går som planlagt bare du bestemmer deg for det. Men i virkeligheten er det absolutt ikke sånn. Du kan få en baby som holder deg våken i langt over et halvt år, og ikke minst så vet du ikke hvor godt du vil trives eller lykkes på studiet før du har prøvd. Hva om det viser seg at du mestrer det dårlig eller ombestemmer deg underveis?

Det er forskjell på å være veslevoksen og moden. Du høres veldig ut som førstnevnte og veldig lite reflektert ut.

Anonymous poster hash: 19a87...b00

[AnonymBruker]

Signerer disse spørsmålene og i tillegg så lurer jeg på dette.

Du sier at du prioriterer barn fremfor karriere - og det er jo i og for seg greit nok, men slik som du legger lista med studier i barseltiden og hele pakka, så må du bare vite at det er godt mulig at du tar deg vann over hodet. Du vet ikke hvordan barselstiden blir. Er du uheldig så blir du gravid nå, får deg ikke jobb der dere flytter, får en slitsom barselstid hvor du ikke får studert og ender opp med null rett på foreldrepenger og et veldig stramt budsjett for dere begge.

Videre forteller du at det du skal studere ikke "ikke krever mye, men er kreativt" samtidig som du innrømmer at du ikke vet hvordan det er å studere da du ikke har studert før. Jeg vet ikke hva slags studie dette er og hva slags arbeidsutsikter dette gir (sistnevnte er virkelig noe du burde tenke over før du starter dette), men tro meg, du har ikke prøvd det før du har prøvd det. Og jeg ville virkelig ikke ventet med å prøve det før du har en baby å ta deg av, that shit's not easy.

Du sier også at du klarte vgs på 3 år, men at du ikke bestod en eksamen? Nok en gang en motsigelse. Hvordan skal du klare et studie som garantert krever litt mer enn VGS med en baby når du ikke klarte å stå på vgs?

Du skryter av hvor moden du er, men egentlig så klarer jeg ikke å lese så mye modenhet i innleggene dine. På meg virker det som om du lever i en fantasiverden hvor alt går som planlagt bare du bestemmer deg for det. Men i virkeligheten er det absolutt ikke sånn. Du kan få en baby som holder deg våken i langt over et halvt år, og ikke minst så vet du ikke hvor godt du vil trives eller lykkes på studiet før du har prøvd. Hva om det viser seg at du mestrer det dårlig eller ombestemmer deg underveis?

Det er forskjell på å være veslevoksen og moden. Du høres veldig ut som førstnevnte og veldig lite reflektert ut.

Anonymous poster hash: 19a87...b00

Da er du ikke så mye mer moden selv da, fordi du dømmer meg utifra innleggene jeg skriver. Men hva kan jeg forvente egentlig? Når man spør om noe på kvinneguiden, blir man dømt rett opp og ned og får slengt opp i trynet at man burde gjøre noe helt annet enn hva man har lyst til.

Hvem har sagt at vi har et så stramt budsjett forresten? Det er nok ikke så lurt å skrive ting du ikke vet en dritt om.

Det eneste jeg føler jeg har fått her er bare negative kommentarer om hvor dum og umoden jeg er. Var visst ikke så lurt å lage denne tråden likevel, ser jeg. Jaja! Gleder meg til å følge planen min, jeg

Anonymous poster hash: 12672...771

[AnonymBruker]

Vent med å få barn til du er helt ferdig med studiet, og til du har vært i fast jobb i ett år. Jeg ble selv gravid da jeg holdt på med siste mulige forsøk av siste eksamenen i min utdannelse. Veien etter dette i forhold til studie og karriere har vært ganske tung. Mye på grunn av manglende erfaring. Om man får barn nummer 1 før man får seg en fast jobb, kan det også som kvinne være vanskeligere å få seg en fast jobb om man er i fertil alder da omverdenen regner med at man kan få barn nummer 2 (som "alle" skal ha) når som helst, selv om en arbeidsgiver ikke har lov til å tenke slik tror jeg det er svært mange som gjør det.

Dessuten. Du kan ikke vite på forhånd hvordan din egen helse vil være i løpet av en barselperiode. All respekt til deg som har planene klare. Men det er faktisk hele 1/10 som får fødselsdepresjon. http://www.klikk.no/foreldre/baby/article471867.ece (kilde).

Sist, men ikke minst. Noe av det viktigste som arbeidsgivere ser etter når de skal ansette nye folk til en fast jobb er mengde arbeidserfaring. Det er svært tøft å prøve, prøve, prøve, feile, feile, feile, for så å måtte bite tennene i det sure eplet nok en gang fordi du ikke hadde nok (noe) arbeidserfaring å skilte med. Og tro meg, det er svært mange arbeidsgivere som ønsker å vente med å gi deg en kontrakt å skrive under på før du kan skilte med en reel yrkeserfaring.

Beklager kommafeil. Jeg hadde mange tanker i hodet omkring dette følte jeg.

Anonymous poster hash: a1c59...5e6

Takk for at du svarer saklig, i det minste Jeg ser hva du skriver og tar det til meg.

Anonymous poster hash: 12672...771

[AnonymBruker]

Du har ingen jobb og ingen utdannelse, men planlegger baby og at dere har nok egenkapital innen 2016??

Kanskje lurt å bli litt mer realistisk.....

Anonymous poster hash: c235f...7b1

Hvis jeg ikke hadde vært realistisk, ville jeg sagt at vi hadde ek innen ett halvt år eller ett år. Vi bor veldig billig og sparer ganske mye. Og hvis det fortsetter slik i ett år til, er det ikke mye urealistisk at vi vil ha nok ek til å kjøpe hus om to år.

Anonymous poster hash: 12672...771

[AnonymBruker]

Hadde du vært ti år eldre ville jeg sagt at du burde sette i gang med prøvingen. Men når du er så ung som du er, da må du utdanne deg først, skaffe deg jobb og så bli gravid.

Anonymous poster hash: 10c15...76f

Hvorfor er det mer greit hvis jeg hadde vært 10 år eldre? Og HVORFOR må man utdanne seg først før man kan få barn? Holder det ikke med at man i det minste har stabil økonomi, en fastjobb, en mann man elsker og tak over hodet? Utdanning kan man ta akkurat når man vil, enten det er før eller etter barn.

Anonymous poster hash: 12672...771