Tomt liv uten barn?

[AnonymBruker]

Det er ingen som har sagt at man ikke kan være lykkelig og ha god livskvalitet uten barn. Men du må huske på at vi som har barn faktisk har opplevd begge deler, så vi har jo sammenlikningsgrunnlag. Mener ikke å være arrogant eller noe, men jeg syns hvertfall det er viktig å få fram hva man faktisk går glipp av ved å droppe barn. Det er ikke bare noe man fyller livet med på samme måte som reiser/utdannelse/venner/opplevelser. Det er liksom noe mer, noe dypere og større. Noe som lever videre etter deg, en eksistensiell greie. Føler jeg har lært så mye mer om hva som bor i meg som menneske. Men er jo vanskelig å forklare da.

Anonymous poster hash: c530e...e69

Når dere snakker om at livene våre blir overflatiske og tommere så er dere arrogante, og det er akkurat det dere ønsker å være. Deres liv er så dypere, mer meningsfult, større og what ever. Med å bruke slike ord så vil jo da barnløses liv være grunne, lite meningsfult, mindre. Er det så utrolig vanskelig å forstå at ikke alle ønsker seg barn?

Nei, det er ikke det samme som reiser, venner, interesser, jobb, what ever vi velger å fylle livene våre med, men det er våre valg. Og de av oss som er frivillig barnefrie trivest mest sannsynlig med dette, ellers hadde vi vel hengt i "prøverør" delen av forumet eller vært på jakt etter en partner å få barn med.

Anonymous poster hash: d11d5...649

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig å være godt over 30 når man får sitt første barn. Hvilket ekstra aspekt mener du kan får ved å være uten barn etter 35 års alder som man ikke kjenner godt til etter å ha levd som voksen fram til da?

Anonymous poster hash: b698c...1a3

Kanskje nettopp det å være voksen og barnefri? Er jo ingen hemlighet at ungdomstiden i dag varer til slutten av 20-åra for de fleste, både de som får barn og de som ikke gjør det. Det å være voksen, etablert og barnefri er noe helt annet enn det å være 30, lete etter hus, jobb, mann og barnløs.

Anonymous poster hash: eb3c9...155

[AnonymBruker]

Jeg var barnløs i nesten 35 år, så jeg vil si at jeg har et sammenligningsgrunnlag. Og ja, det er noe med å ha barn som ikke kan forklares og det ligger en erfaring i det å ha barn og oppdra barn som man ikke kan få noe annet sted. Dette er noe de som ikke har barn ikke kan forstå full og helt, tror jeg. Men sånn er det jo med det meste, det er ingen som har full innsikt i alt.

Betyr det at man får et tomt liv uten barn? Nei, absolutt ikke. For det første kommer det an på hvor sterkt man ønsker barn, og dermed de erfaringene som følger med. Hvis man ikke føler så sterkt for det bør man heller ikke gjøre det. For det andre kan man fint fylle livet sitt med andre givende erfaringer, så det er jo ikke sånn at barnløse er mindre interessante mennesker, eller mindre "dype". Det hadde nå engang vært kjedelig om alle var helt kliss like, og hadde nøyaktig de samme erfaringene.

Anonymous poster hash: 02238...9d1

[AnonymBruker]

Jeg var barnløs i nesten 35 år, så jeg vil si at jeg har et sammenligningsgrunnlag. Og ja, det er noe med å ha barn som ikke kan forklares og det ligger en erfaring i det å ha barn og oppdra barn som man ikke kan få noe annet sted. Dette er noe de som ikke har barn ikke kan forstå full og helt, tror jeg. Men sånn er det jo med det meste, det er ingen som har full innsikt i alt.

Betyr det at man får et tomt liv uten barn? Nei, absolutt ikke. For det første kommer det an på hvor sterkt man ønsker barn, og dermed de erfaringene som følger med. Hvis man ikke føler så sterkt for det bør man heller ikke gjøre det. For det andre kan man fint fylle livet sitt med andre givende erfaringer, så det er jo ikke sånn at barnløse er mindre interessante mennesker, eller mindre "dype". Det hadde nå engang vært kjedelig om alle var helt kliss like, og hadde nøyaktig de samme erfaringene.

Anonymous poster hash: 02238...9d1

Nei, vet du, det å være barnløs til nesten 35 år kan faktisk ikke gi deg et godt sammenligningsgrunnlag for hvordan et helt liv som barnefri er. Like lite som det kan motsatt vei. Men ellers er jeg enig med deg.

Anonymous poster hash: eb3c9...155

[AnonymBruker]

Nei, vet du, det å være barnløs til nesten 35 år kan faktisk ikke gi deg et godt sammenligningsgrunnlag for hvordan et helt liv som barnefri er. Like lite som det kan motsatt vei. Men ellers er jeg enig med deg.

Anonymous poster hash: eb3c9...155

Sånn med tanke på den biologiske klokka er dette nesten så "bra" som det kan bli når det gjelder å ha erfaring med begge deler, vil jeg si. De som har erfaring med bare å være barnløs har jo egentlig ikke noe sammenligningsgrunnlag i det hele tatt

Anonymous poster hash: 02238...9d1

[AnonymBruker]

Jeg er snart 50 år og har ingen barn. Var sårt da alle mine venner fikk men i dag synes jeg det er helt greit. Har ikke gått i kjelleren av den grunn. Ser på de tingene jeg har gjort, men har hatt litt helseproblemer i tillegg så da har jeg vært glad for ikke og ha barn. Fleste av mine venner har vært ganske slitne da baby tid og tenåringstid kom. Barna er i dag voksne og ikke alle har skikket seg greit heller. Da har jeg tenkt at jeg er glad jeg slapp slike ting.

Men man vet jo aldri hvordan det er og ha barn før de er der. Dessuten vet jo og om flere som ikke får besøk av sine barn når de er voksne pga barna har ikke tid.

Anonymous poster hash: d603a...0a7

[AnonymBruker]

Jeg er 100% sikker på at du ikke har opplevd akkurat det samme som meg.

Og jeg blir faktisk litt provosert over den holdningen du har her. Det å få barn trumfer liksom alt annet.

Anonymous poster hash: af611...915

Selvfølgelig har ikke jeg opplever det samme som deg. Men både du og jeg har de oppleversene vi har, uavhengig av om vi får barn eller ikke.

Og ja, for meg trumfer barn alt annet. Hvorfor er det provoserende?

Anonymous poster hash: b698c...1a3

[AnonymBruker]

Nei, vet du, det å være barnløs til nesten 35 år kan faktisk ikke gi deg et godt sammenligningsgrunnlag for hvordan et helt liv som barnefri er. Like lite som det kan motsatt vei. Men ellers er jeg enig med deg.

Anonymous poster hash: eb3c9...155

Hvorfor ikke? Jeg trodde jeg ikke ville ha barn, levde livet med mann, jobb og hus.

Så ombestemte vi oss, mannen og jeg, og fikk ett barn. Og så ett til, selv om planen var å bare få ett

Anonymous poster hash: b698c...1a3

[AnonymBruker]

Jeg er 100% sikker på at du ikke har opplevd akkurat det samme som meg.

Og jeg blir faktisk litt provosert over den holdningen du har her. Det å få barn trumfer liksom alt annet.

Anonymous poster hash: af611...915

Ehh selvfølgelig har ingen opplevd akkurat det samme. Men for de fleste som har barn, trumfer det å få barn alt annet. Du kan jo velge å tro det er jug, men sånn er det bare.

Vi har hatt innholdsrike liv med hjelpearbeid i uland, sykdom i nær familie osv osv. Kan ikke sammenliknes med opplevelsen av eget barn. Og det vet vi, men det vet ikke du, så ikke uttal deg så bastant. Selvfølgelig er det opp til hver enkelt hva man velger, men det er viktig for ts, som faktisk er i vurderingsfasen, å få høre dette.

Som en dårlig sammenlikning, kan man prøve å forklare for venner som bare har vært i Norden, at verden er så mye mer, at det finnes reisemål som er enda mer spennende og givende. Det er ikke noe galt med å foretrekke å feriere i Norden, men det kan være greit å informere om hva man går glipp av.

Anonymous poster hash: c530e...e69

[cerruti]

Kanskje nettopp det å være voksen og barnefri? Er jo ingen hemlighet at ungdomstiden i dag varer til slutten av 20-åra for de fleste, både de som får barn og de som ikke gjør det. Det å være voksen, etablert og barnefri er noe helt annet enn det å være 30, lete etter hus, jobb, mann og barnløs. Anonymous poster hash: eb3c9...155

Nettopp!

[AnonymBruker]

Nettopp!

Men nå svarer jo flere av oss at vi har vært voksne og etablerte i flere år før vi fikk barn. Hvilken ny dimensjon er det man oppdager i liter etter 25 år som voksen og barnløs, som man ikke har opplevd etter 15 år som voksen og barnløs?

Anonymous poster hash: b698c...1a3

[AnonymBruker]

Som en dårlig sammenlikning, kan man prøve å forklare for venner som bare har vært i Norden, at verden er så mye mer, at det finnes reisemål som er enda mer spennende og givende. Det er ikke noe galt med å foretrekke å feriere i Norden, men det kan være greit å informere om hva man går glipp av.

Anonymous poster hash: c530e...e69

Synes det var en god analogi, jeg. Siden jeg kjenner en del slike "vi tar campingvogna til Sverige hver sommer"-typer som er helt overbevist om at å dra utenfor skandinavia ikke gir det spør mer

Anonymous poster hash: b698c...1a3

[AnonymBruker]

Jeg forstår det argumentet om at barn vil gi en helt annen dybde og mening i livet, men som andre sier - det å ikke ha barn er ikke synonymt med at man ikke kan se andre verdier i livet utover jobb, trening, reising osv. Jeg har som sagt hatt en tøff oppvekst med mye sykdom i familien, så jeg er veldig lite overfladisk og opptatt av ting de fleste på min alder bryr seg om.

Er fremdeles i tvil da, for jeg tror jeg hadde blitt en god mor til tross for min tøffe oppvekst. Kanskje til og med en bedre mor enn hva jeg hadde blitt foruten de opplevelsene jeg har gjennomgått.

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

[AnonymBruker]

Er veldig lykkelig som barnløs. Jeg er ikke mammamateriale, men er en veldig god mamma for mine omplasseringsdyr.

Anonymous poster hash: 253b6...5fe

[AnonymBruker]

Har barn selv, men tror helt klart man kan ha et godt liv uten også. Jeg er så glad i ungen min at jeg konstant bekymrer meg for ALT. Vet jeg er ekstrem, men slike bekymringer vil man aldri ha som barnløs, man har selvsagt bekymringer, men ikke på samme måte. Med bekymringer forsvinner også friheten til å gjøre hva man vil, når man vil.

Anonymous poster hash: 03ce5...316

[AnonymBruker]

Bump.

Forstår at man får flere bekymringer som forelder, men det er vel en del av det som er så fint også - den sterke morskjærligheten. Åh, jeg er så i tvil.. Ikke at det er aktuelt enda uansett, men jeg vil gjerne gjøre meg opp en mening om hva jeg ønsker.

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

[AnonymBruker]

*Har ikke lest tråden*

Undersøkelser viser at par uten barn er lykkeligere enn par med barn.

Kilde

Anonymous poster hash: c73b1...169

[AnonymBruker]

Ja det er masse bekymringer, og absolutt ingen dans på roser å ha barn. Derfor vil jeg absolutt ikke anbefale det med mindre man har en god og trygg partner å dele ansvaret med. Men det gir de sterkeste følelsene alle veier. Det er det største. Og jeg ville hvertfall ikke gått glipp av det største i livet om jeg hadde muligheten til å velge.

Må innrømme at jeg er litt redd for at ufrivillig barnløse skal bli lei seg av noen av svarene i denne tråden. Men ingen av oss mener at man ikke kan få et godt, lykkelig og fullverdig liv uten barn. Vi prøver bare å gi ts en forståelse av hva hun kanskje velger bort.

Anonymous poster hash: c530e...e69

[AnonymBruker]

Jeg tenker på høytider og ferier. Så trist og stusselig det hadde vært/eventuelt blir å sitte alene, eller kun bli bedt til mine søsken og deres familie og barn, mens jeg ikke har noen. Jeg har gode barndomsminner fra julaften, påskefeiring og sommerferier. Samtidig har jeg mange vonde minner, og har hatt flere utfordringer enn de fleste. Er til dels fremdeles preget av depresjon pga dette. Vet ikke om jeg er sterk nok til å bli mor en dag.

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27