Tomt liv uten barn?

[AnonymBruker]

Jeg har visst hele livet at jeg ikke skulle ha barn.

Er 46 nå og har aldri angret på valget mitt. Ingen grunner til dette, like lite som folk som vil ha barn kan grunngi det. Det bare er sånn.

Anonymous poster hash: ee977...421

[AnonymBruker]

Livet føles tommere nå som jeg har barn (på snart to år. håper det blir litt bedre med alderen).

Før gjorde jeg spennende ting, nå er dagene rutine og duplobygging og sandkasse og umulig legging.

Anonymous poster hash: 81588...6c8

[AnonymBruker]

Neida, dersom du innstiller deg på det og aksepterer at det ikke blir slik.

Om du allikevel er glad i barn foreksempel kan du jo være "supertante" for eventuelle tantebarn eller barn til venner.

Livet har så mye å by på annet enn barn, karriere og de typiske tingene.

Det er ikke for alle, og jeg tror vi alle må bli flinkere til å ikke føle at vi mangler noe dersom vi ikke har mann, barn, karriere, har reist mye eller hva det måtte være.

Gjør det som passer ditt liv og din livsstil og gjør ting som er bra for deg og gjør deg godt, så vil livet føles meningsfyllt

Anonymous poster hash: b74e0...eaf

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig i tvil om jeg ønsker barn når jeg blir eldre. Har hatt en tøff oppvekst men har et godt forhold til mine foreldre og søsken, men vet ikke om jeg ønsker å bli mamma selv. Vil livet mitt bli tomt uten?

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

Jeg er barnløs og stortrives i livet mitt.

[AnonymBruker]

Neida, dersom du innstiller deg på det og aksepterer at det ikke blir slik.

Om du allikevel er glad i barn foreksempel kan du jo være "supertante" for eventuelle tantebarn eller barn til venner.

Livet har så mye å by på annet enn barn, karriere og de typiske tingene.

Det er ikke for alle, og jeg tror vi alle må bli flinkere til å ikke føle at vi mangler noe dersom vi ikke har mann, barn, karriere, har reist mye eller hva det måtte være.

Gjør det som passer ditt liv og din livsstil og gjør ting som er bra for deg og gjør deg godt, så vil livet føles meningsfyllt

Anonymous poster hash: b74e0...eaf

Dette svaret likte jeg Takk for fint svar.

Er forøvrig helt enig med deg. Tror jeg må finne ut av hva jeg trives med, uten å hele tiden tenke på hva alle andre gjør. Jeg tror jeg vil trives best med fokus på karriere, et aktivt liv, naturliv, kanskje med en hund etc. Mann og barn er egentlig ikke et "must" for at jeg skal føle meg lykkelig, tror jeg. I alle fall ikke per i dag.

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

[AnonymBruker]

Jeg er barnløs og stortrives i livet mitt.

Hvor gammel er du? Ingen planer om barn fremover heller?

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er du? Ingen planer om barn fremover heller?

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

39 år, og nei.

[AnonymBruker]

39 år, og nei.

Ok Så fint at du vet hva som er best for deg. Opplever du at folk er nysgjerrige og spør mye om hvorfor du ikke har barn etc? Det er en ting jeg virkelig ikke ønsker, å måtte forsvare noe som egentlig er helt normalt.

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

[Gjest Gjest]

Ok Så fint at du vet hva som er best for deg. Opplever du at folk er nysgjerrige og spør mye om hvorfor du ikke har barn etc? Det er en ting jeg virkelig ikke ønsker, å måtte forsvare noe som egentlig er helt normalt.

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

Jeg svarer ærlig og sier at jeg fant aldri en fyr jeg kunne tenkt meg å få barn med og at jeg ser hvordan folk som fikk barn for enhver pris har det i hverdagen sin og at sånn vil ikke jeg har det.

[AnonymBruker]

Bump

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

[AnonymBruker]

Jeg er 37 år og var tidligere veldog i tvil, fordi jeg har en fantastisk mann som ville ha barn. Men jeg ønsker virkelig ikke barn innerst inne. Jeg blir også redd for alle forventningene man skal oppfylle som MOR. Mn mister liksom seg selv. Og da blir det feil å presse seg i gjennom et slikt livsprosjekt. Jeg er ikke spesielt begeistret for andres barn, trives med friheten uten barn, og er i tillegg redd for alle fødselsskadene det ikke snakkes særlig om (det er liksom bare noe man skal akseptere, å bli inkontinent, revne, få nerveskader osv). Jeg har ikke angret foreløpig, og tviler sterkt på at jeg kommer til å angre. Har nå frihet til å fylle livet med andre ting og sove så lenge jeg vil når jeg har fri.

Anonymous poster hash: 7025b...c9e

[shiva]

En ting er nå, i 30-40-årene. Men etterhvert så vil jo de fleste rundt ha barn/barnebarn.

Tror det ville blitt tomt med tiden.. Med tanke på høytider osv. Skal en alltid være den som "henger seg på" andre familiers selskap?

Småbarnstiden går jo temmelig raskt, og før en vet ordet av det så er de voksne.

Tror aldri jeg kunne gått igjennom livet uten barn, min egen familie..

[AnonymBruker]

En ting er nå, i 30-40-årene. Men etterhvert så vil jo de fleste rundt ha barn/barnebarn.

Tror det ville blitt tomt med tiden.. Med tanke på høytider osv. Skal en alltid være den som "henger seg på" andre familiers selskap?

Småbarnstiden går jo temmelig raskt, og før en vet ordet av det så er de voksne.

Tror aldri jeg kunne gått igjennom livet uten barn, min egen familie..

Skal motivet for å få barn være at man ikke vil være alene i familieselskap eller som gammel? For meg er det noe som skurrer her. Burde man ikke få barn fordi man har noe å tilføre det barnet, noe å gi videre? Om angsten for å være alene er motivet, er det feil mot barnet. Det skal ikke ha som livsoppgave å gjøre deg mindre angstfylt for å bli alene. Det er en tung bør å bære.

Selv har jeg valgt å ikke få barn, og jeg er ikke redd for å bli alene i familieselskap eller som gammel. Det er mange ensomme eldre med barn. Det er ingen garanti mot ensomhet.

Anonymous poster hash: 7025b...c9e

[skreppamedleppa]

En ting er nå, i 30-40-årene. Men etterhvert så vil jo de fleste rundt ha barn/barnebarn.

Tror det ville blitt tomt med tiden.. Med tanke på høytider osv. Skal en alltid være den som "henger seg på" andre familiers selskap?

Småbarnstiden går jo temmelig raskt, og før en vet ordet av det så er de voksne.

Tror aldri jeg kunne gått igjennom livet uten barn, min egen familie..

Jo men kjære vene. Skal jeg selv få et uønsket barn i tilfelle jeg en gang når jeg blir 50-60 muligens har lyst på et barnebarn å ta vare på noen timer i uken? For meg blir hele tanken absurd i grunn. Det finnes så uendelig mange ensomme gamle mennesker med 4 barn, 10 barnebarn og oldebarn og det som verre er.

Og ang høytider, jeg synes jeg ser for meg en prat med mitt uønskede barn " mamma hvorfor ble jeg født?" -Fordi mamma ikke ville være alene med din far den 24 desember så du er forpliktet til å feire jul med oss så lenge vi lever, ja du hørte rett, forpliktet! For din livsoppgave barnet mitt, er å sørge for at mamma ikke er alene og har sitt eget liv..

Ja det høres jo ikke egosentrisk ut i det hele tatt nei.

Jeg kunne aldri tenke meg å gå igjennom livet med å få barn, har bestemt meg for lenge siden og er glad for det valget. vi er forskjellige slik er det bare. Ditt liv ville føles tomt uten, mitt depressivt og grusomt med barn.. Som sagt vi to er forskjellige mennesker med forskjellige ønsker og liv, er i grunn ikke være..

Jeg har aldri ønsket meg det du ønsker deg eller har fått og du ønsker deg ikke de tingene jeg ønsker meg livet gjennom men jeg tror ikke nødvendigvis noen av oss kommer til å angre seg.

[AnonymBruker]

Jeg har til gode å høre om foreldre som har angret at de har fått barn. Men jeg har hørt om flere som har angret at de ikke har fått barn.

Man kan ikke snakke om tomme liv. Livet er hva man gjør det til selv, enten man velger å få barn eller ei.

Jeg kan med sikkerhet si at barna mine har beriket livet mitt, og jeg kan med sikkerhet si at de har gitt meg et bedre liv. For meg er det naturlig å leve for noen, enten det er barna mine eller mannen min. Å ha barn medfører mye engstelse og uro - men også utrolig mye glede. Å få barna vel gjennom oppveksten og se at de er blitt noen flotte voksne mennesker med sine egne familier gir meg en stor glede.

Det er mange som ikke kan få barn - eller velger å ikke få barn og jeg ser jo at de lever et godt og rikt liv allikevel. De jeg kjenner uten barn knytter seg gjerne nærmere andre i familien enn de hadde gjort om de hadde hatt egne barn. Dette er på en måte en erstatning for egne barn og det gir dem en berikelse, samtidig som de gleder de som de knytter seg til.

Uansett om man velger å få barn eller ei så må man leve livet til det fulle.

Jeg har møtt flere som angrer. De elsker barna og er gode foreldre, men de hadde ikke lyst på barn og likte hvordan de hadde friheten til å leve som de ville som barnløs. De fikk barn etter mas eller press fra mann eller familie og at alle andre snakket om at det ver meningen med livet, barn gir glede osv, og tvilte på seg selv, for alle andre var jo enige.

Mot:Jeg har aldri vært glad i barn generelt. Liker de barna jeg kjenner. De tar mye tidJeg mister friheten minJeg fungerer svært dårlig på morgenen og når jeg får lite søvn (hvordan kan jeg være en god mor)Har jeg morsfølelse? Kommer jeg til å elske mitt eget barn og vite hva jeg skal gjøre med det?Hva om barnet ikke er friskt - klarer jeg å håndtere det?DyrtJeg er jo ikke voksen enda.. jeg tror jeg selv er 25 For:Mødre sier de ikke kan beksrive den følelsen og lykken ovenfor barnetMorsfølelsen og instinktet tar sikkert over så jeg vet hva jeg skal gjøre med en babyDet ser jo veldig koselig ut å være en familieVil jo ikke bli gammel aleneØnsker meg barnebarn (ja, det er litt rart)Alle vil jo ha barnBarn er jo det beste som har skjedd alle Dette er noen av punktene jeg kom på nå.. Ser det er en litt rar liste.Jeg er singel også (og vært det lenge) - så dette kan jo endre seg drastisk når/hvis jeg treffer mannen med stor M. Da kan det hende at det å etablere meg og få barn blir det mest naturlige som finnes. Anonymous poster hash: af611...915

Anonymous poster hash: 8f7fd...45d

De positive argumentene høres ut som er andres, ikke dine egne. Ikke får barn før du har lyst og har for-argumenter som er dine og ikke har noe med andres meninger eller forventninger å gjøre!

Anonymous poster hash: 8f7fd...45d

[NovaFlare]

Hadde jeg ikke hatt barn så måtte jeg i det minste ha hatt en hund Nå har jeg både barn og hund Hehe. Men en hund kan være en fullgod erstatning om man ikke ønsker barn, men har behov for å gi og å få kjærlighet av noen som trenger en

[NovaFlare]

Men for å svare konkret- JA, man kan bli like lykkelige uten barn og ha et like rikt liv

[AnonymBruker]

Bump. Setter stor pris på alle innspill.

Anonymous poster hash: 6c4b7...c27

[NovaFlare]

Forresten, jeg var blant de som ALDRI skulle ha barn, men plutselig begynte det å rasle da jeg traff min samboer, og vi fikk ei nydelig datter. Jeg har derimot ikke behov for fler, og synes 1 barn er en gyllen middelvei for oss, jeg kan dyrke min lidenskapelige hobby, samtidig som jeg har masse overskudd til min ene datter. Jeg måtte ha forsaket mye av "meg selv" om jeg hadde fått et barn til. Jeg hadde behov for et barn, men ikke flere barn. Jeg kommer aldri til å la meg presse til å få ett til fordi alle synes jeg burde det. På samme måte burde ingen la seg presse til å få sitt første heller.

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha barn, er i begynnelsen av tredveårene. Har mange rundt meg som ble skuffet og som ikke forstår/respekterer valget mitt.

Jeg har en svært tidkrevende hobby som jeg ellers ikke ville hatt så mye tid til og med barn ville jeg gått rundt med konstant dårlig samvittighet pga for lite tid til deg ene eller andre. Det ønsker jeg ikke.

I tillegg er jeg svært bekymret for miljøet og fremtiden, verdens folketall stiger med 70 millioner i året. Folketallet vil starte å synke, men det er fortsatt lenge til. Jeg håper ikke det blir for sent. En eller annen gang er bristepunktet nådd og mange vil dø pga matmangel. Slik er det allerede nå, men jeg frykter det kan bli mye verre. Å ikke få barn er på en måte min gave til menneskeheten.

Anonymous poster hash: 99f7a...3bd