Menn som gråter og er følsomme

[AnonymBruker]

Ja. Menn bør stort sett alltid være trygg, sexy og se bra ut. Gud forby at vi skal få lov å vise følelser.

Sutrete unger er ikke maskulint...

Anonymous poster hash: 70600...239

[Gjest Lille-pus]

Den gyldne middelvei mellom alltid og aldri er helt normal, og ingen turnoff i mine øyne.

Jeg er redd for menn som aldri gråter...

Og de som gråter som 14 år gamle jenter, flere ganger om dagen, for hver minste ting, alt fra at det ikke var mer pizza igjen i kantinen til lunch... til at det var utsolgt for hans størrelse når favorittskjortene er på tilbud... Den typen er vel ærlig talt ikke noe for meg.

[AnonymBruker]

De bildene som ble lagt ut, så kom jeg til å tenke på en ting. En kompis av meg mistet faren og lillesøsteren sin i bilulykke, og det gikk hardt innpå han, men han gråt ikke før etter begravelsen fant sted. Jeg står han ganske nær, og han spurte meg om jeg ville bli med han og moren hjem etter begravelsen. Da vi omsider var kommet hjem, merket jeg at han pustet fortere og så veldig varm ut. Jeg spurte om det gikk bra, og da sa han at han hadde latt vær å kjenne på tapet av faren og søsteren sin fordi han visste at han kom til å gråte skikkelig, og det kunne han ikke. Det han sa traff meg virkelig og fikk meg til å tenke... stakkars menn, sier jeg nå bare. Noen menn tror man ikke har lov til å sette seg ned og gråte skikkelig, fordi menn skal bare ikke gjøre det.

Vi gikk opp på rommet hans og satte oss ned i sofaen. Snakket litt, og så sa jeg til han at hvis han følte for å gråte, så skulle han selvfølgelig få lov. Spurte også om noen hadde sagt til han at han ikke kan det, men han rakk ikke å svare, for han brøt rett og slett sammen. Jeg tror jeg aldri har sett en så trist person før... og jeg måtte nærmest holde han fast så han ikke skulle dette sammen. Og dette var skikkelig hulkegråt og tårene sprutet omtrent. Men herregud, han hadde holdt alle følelser inni seg hele tiden. Det tok jo en uke fra da dødstidspunktet inntraff til begravelsen. Og JEG stigråt i begravelsen fordi det var helt forferdelig. Lillesøsteren var bare 11 år og faren var en fantastisk mann. Ved siden av meg satt kompisen min og trøstet meg mens han holdt hodet kaldt og ja... var en mann? som folk tydeligvis mener.

Nei, jeg ble skikkelig sint også. Er det rart det er så mange menn som tar selvmord for eksempel? Det er flere menn enn kvinner som tar selvmord leste jeg et sted. ER DET RART?

Anonymous poster hash: c54a2...578

[Fjellhare]

Jeg gråter altfor lett...

• Jeg druknet nesten i mine egne tårer da jeg så Titanic Generelt filmer egentlig...
• Jeg ville helt sikkert grått i begravelsen til en helt fremmed bare på grunn av stemningen.
• Ser jeg dyr lide griner jeg garantert.
• Forrige uke leste jeg et innlegg i "Vi som sørger" forumet. Skulle jeg ikke gjort...
• Leste en sak om en gutt i barnehagen som ikke ble hentet ved endt dag. Var et tegning av en gutt som stod gråtende med hengende hode med spaden sin hånda. Blir på griner'n bare av å tenke på saken.
• Da jeg hadde dame kunne jeg felle en tåre bare av å se henne bli kjempeglad for et eller annet

Jeg misunner egentlig de som aldri eller sjelden griner. Det må være sånn en enkel tilværelse

Selv så synes jeg det er flaut at jeg ikke klare og grine foran andre selv om noe er veldig trist, og ikke minst det at jeg selv er genuint trist. Husker godt da bestefaren min døde, klarte bare ikke å gråte i nærvær med andre, klarte bare ikke. Da hunden min døde i armene mine etter et langt og lidende sykeleie, som til slutt endte med at jeg tok den på fanget og kjørte til dyrlegen for å avlive den, hunden døde i fanget mitt i et lyskryss, og faren min satt i bilen. Hverken han eller jeg klarte å gråte sammen, ble til at vi prøvde og trøste hverandre med jordnære positive ord slik menn ofte gjør, før vi gikk vært til vårt for å gråte, klarte bare ikke å gråte sammen med søsteren min og mamma, selv om de begge var utrøstelige. Selv var jeg ikke lei meg for at hunden min døde, men fordi jeg lot den lide for lenge.

Selv så tror jeg noe av greia er det at det er så innprentet i meg fra barns ben av at menn skal være der for andre i sorgen først og fremst, dernest kan de sørge selv, og på en slik måte at de ikke ligger andre til last. Det eneste jeg har funnet i som kan få meg til å gråte sammen med andre er total og genuin selvoppfordring, da triller tårene. Som da min bestefar døde, så døde han av slag, han viste at dette var siste stund, han karret seg rundt husveggen for å dø i fred uten å skremme opp min bestemor, han kunne ha ropt om hjelp, men det gjorde han ikke, selv da en nabo kom løpende til brukte han sine siste krefter på å si "Gå vekk, ti stille, ikke skrem henne, dette er slutten". Hver gang jeg tenker på det begynner jeg nesten å gråte, men jeg klarte ikke å gråte i begravelsen hans, men da hadde jeg heller ikke hørt omstendighetene rundt hvordan han døde.

[AnonymBruker]

Selv så synes jeg det er flaut at jeg ikke klare og grine foran andre selv om noe er veldig trist, og ikke minst det at jeg selv er genuint trist. Husker godt da bestefaren min døde, klarte bare ikke å gråte i nærvær med andre, klarte bare ikke. Da hunden min døde i armene mine etter et langt og lidende sykeleie, som til slutt endte med at jeg tok den på fanget og kjørte til dyrlegen for å avlive den, hunden døde i fanget mitt i et lyskryss, og faren min satt i bilen. Hverken han eller jeg klarte å gråte sammen, ble til at vi prøvde og trøste hverandre med jordnære positive ord slik menn ofte gjør, før vi gikk vært til vårt for å gråte, klarte bare ikke å gråte sammen med søsteren min og mamma, selv om de begge var utrøstelige. Selv var jeg ikke lei meg for at hunden min døde, men fordi jeg lot den lide for lenge.

Selv så tror jeg noe av greia er det at det er så innprentet i meg fra barns ben av at menn skal være der for andre i sorgen først og fremst, dernest kan de sørge selv, og på en slik måte at de ikke ligger andre til last. Det eneste jeg har funnet i som kan få meg til å gråte sammen med andre er total og genuin selvoppfordring, da triller tårene. Som da min bestefar døde, så døde han av slag, han viste at dette var siste stund, han karret seg rundt husveggen for å dø i fred uten å skremme opp min bestemor, han kunne ha ropt om hjelp, men det gjorde han ikke, selv da en nabo kom løpende til brukte han sine siste krefter på å si "Gå vekk, ti stille, ikke skrem henne, dette er slutten". Hver gang jeg tenker på det begynner jeg nesten å gråte, men jeg klarte ikke å gråte i begravelsen hans, men da hadde jeg heller ikke hørt omstendighetene rundt hvordan han døde.

Så du har aldri grått foran en person før (bortsett ifra når du var barn) ? Ikke engang din evt. kone/kjæreste?

Anonymous poster hash: c54a2...578

[Gjest New_Girl]

Er det noe å gråte over så skal de selvfølgelig få gråte. Og da syns jeg det blir rart å skulle ha en slags standard for hvordan de skal se ut og hvor mye de får gråte.

Jeg lar meg ikke skremme av lettrørte menn.

Sutring, humørsvinginger og grining for "ingenting" er derimot ikke spesielt innbydende.

[Gjest Coolaid]

Her snakkes det om hva som er akkurat passelig for menn å vise av følelser.

Følelser er naturlige. Noen er store, andre er små, det kommer av og til i uttrykk gjennom tårer. Det blir helt feil å forvente hva og hvor mye en mann bør gråte.

Følelsene skal være naturlige og uforutsigbare, uten å tenke på om det er turnoff eller ei.

Vi mennesker er så opptatt av å hele tiden kontrollere oss selv og følelsene våre.

[Gjest Coolaid]

Er det noe å gråte over så skal de selvfølgelig få gråte. Og da syns jeg det blir rart å skulle ha en slags standard for hvordan de skal se ut og hvor mye de får gråte.

Jeg lar meg ikke skremme av lettrørte menn.

Sutring, humørsvinginger og grining for "ingenting" er derimot ikke spesielt innbydende.

Veldig fint skrevet

[Gjest brutal_mann]

Ja. Menn bør stort sett alltid være trygg, sexy og se bra ut. Gud forby at vi skal få lov å vise følelser.

En kan fint vise følelser uten å grine.

[Gjest Coolaid]

En kan fint vise følelser uten å grine.

Selvfølgelig. Følelser uttrykkes på mange mange måter. Nå var det gråt som var diskusjonen her.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sett min far gråte, ikke ved dødsfall en gang. Jeg oppfatter en mann som aldri gråter som temmelig kald.

Jeg gråter selv ved dødsfall, felte en tåre når jeg holdt min datter for første gang, og har tidligere grått f.eks ved samlivsbrudd eller om jeg har skadet meg (jeg brakk foten). Men generelt gråter jeg ikke ofte, det skjer kanskje en gang i året. Mannen min er lik. Jeg liker at han er i stand til å vise følelser, men det hadde blitt for mye om han f.eks gråt ukentlig.

Anonymous poster hash: c4462...21f

[Gjest brutal_mann]

Jeg har aldri sett min far gråte, ikke ved dødsfall en gang. Jeg oppfatter en mann som aldri gråter som temmelig kald.

Jeg gråter selv ved dødsfall, felte en tåre når jeg holdt min datter for første gang, og har tidligere grått f.eks ved samlivsbrudd eller om jeg har skadet meg (jeg brakk foten). Men generelt gråter jeg ikke ofte, det skjer kanskje en gang i året. Mannen min er lik. Jeg liker at han er i stand til å vise følelser, men det hadde blitt for mye om han f.eks gråt ukentlig.

Anonymous poster hash: c4462...21f

Vi er ikke kalde bare fordi vi ikke griner. Det er mange andre måter å uttrykke følelsene sine på.

[AnonymBruker]

Gjør jeg når jeg føler for...

Og om jenter liker det eller ei bryr meg midt oppi der...som betyr at hun blir dumpet som det søppelet hun er om hun har et problem med det.

Vi er ikke her for å være lekesoldater for nekene uansett...

Anonymous poster hash: 742dd...ab6

[Gjest DirtyMimi]

Jeg gråter altfor lett...

• Jeg druknet nesten i mine egne tårer da jeg så Titanic Generelt filmer egentlig...
• Jeg ville helt sikkert grått i begravelsen til en helt fremmed bare på grunn av stemningen.
• Ser jeg dyr lide griner jeg garantert.
• Forrige uke leste jeg et innlegg i "Vi som sørger" forumet. Skulle jeg ikke gjort...
• Leste en sak om en gutt i barnehagen som ikke ble hentet ved endt dag. Var et tegning av en gutt som stod gråtende med hengende hode med spaden sin hånda. Blir på griner'n bare av å tenke på saken.
• Da jeg hadde dame kunne jeg felle en tåre bare av å se henne bli kjempeglad for et eller annet

Jeg misunner egentlig de som aldri eller sjelden griner. Det må være sånn en enkel tilværelse

aww, jeg liker menn som deg

[Gjest Whitestripes]

Menn skal selvfølgelig kunne gråte hvis de føler for det, men som med alt annet, så finnes det jo grenser. Hvis han gråt hver dag, ville jeg nok synes det ble i overkant mye. Selv gråter jeg uhyre sjelden. Så sjelden at jeg nesten synes det er litt bekymringsfullt.

[AnonymBruker]

Hadde en kjæreste som gråt fordi han var så glad i meg. Tror ikke jeg så han gråte for noe annet. Men det var jo ikke negativt, det han gråt for.

Anonymous poster hash: 8ebba...eb0

[Gjest Funky Punk]

Jeg takler dårlig at folk griner. Spiller ingen rolle om det er snakk om en mann eller en dame

Jeg har sett mannen min gråte en gang. Eller...kan ikke kalle det gråt, for det kom bare et par dråper. Det var i forbindelse med at jeg pælmet han ut av huset fordi jeg trodde han var utro. Det hele var en misforståelse og han var uskyldig og ble derfor veldig såret.

Hadde en eks som gråt hver gang vi bare diskuterte litt høylydt, og jeg ble så frustrert at jeg bare måtte gå vekk fra han hver gang

[Anglofil]

Synes det er fint, liker følsomme menn.

Mvh Yvonne

[Gjest Heartbeat]

Min kjæreste kan gråte for at han er så glad i meg når han holder rundt meg. Eller om jeg gjør noe som han blir veldig glad for.

Eller bare plutselig felle en tåre for at han er så glad og heldig for at jeg er jenta hans, som han sier.

Synes det er søtt jeg og liker menn som viser følelser

[AnonymBruker]

Er mann, var med en venninne da hun fikk vite at broren hadde dødd(han var 16 år) Hun ble selvsagt helt hysterisk, jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, så bestemte meg for å gråte. Endte med at hun trøstet meg og syntes det var så fint at jeg viste følelsene mine for henne og hadde så stort hjerte.

Vet ikke om det funker på alle jenter.

Anonymous poster hash: b2b4c...88b

Huff, fikk forferdelig dårlig samvittighet da jeg sprutet ut i latter av å lese dette.

Men altså TS, jeg gråter sjelden som kvinne, men det er helt ok å gjøre det ved bestemte settinger som triste filmer og dødsfall. Er det derimot styrtgråt uten noe bakteppe, er det litt spesielt. Kjæresten min gråter vel så ofte som meg, og jeg tenker ikke at det er annet enn naturlig.

Anonymous poster hash: 4ec9c...fb6