Grip dagen!

[Lita84]

Tenker spesielt på dere i dag..

[Livestrong]

Hva lærte CD meg?

Carpe Diem, grip dagen, livet er her nå, idag.

Ta alltid vare på hverandre

Lykken finne i de mange små gleder, ikke de få store

Jeg håper jeg er istand til å ta meg meg den lærdommen videre nå som hun ikke er her for å fortelle det direkte til oss.

Håper vi som har fulgt henne klarer å ære hennes minne gjennom å leve livet med fokus og glede over det vi har her og nå heller enn det vi ofte er best på; ønsket om noe mer, bedre, nyere, annet etc.

Vi må aldri glemme hva som gir livet innhold, menneskene rundt oss.

La oss glede oss over livet

[Murron]

Sjelden har en fremmeds historie virket så inn på meg, men denne kvinnens kamp var utrolig gripende. Og ved å lese hennes dagbok fikk uttrykket Carpe Diem en ny mening. Takk CD for alt du stod for og hvil i fred.

[Gjest Gjesta]

[Karen S]

Kjære deg.

Dagen i går var den verste jeg kan huske å ha opplevd. Seremonien var vakker, verdig og mange gode ord ble sagt, det var ikke det - men å være vitne til at kisten din ble båret ut av kirken var ubeskrivelig smertefullt, og det begynte å gå langsomt opp for meg at du nå faktisk er borte for alltid. Det visste jeg jo egentlig for en uke siden, men det var likevel ikke før i går at jeg skjønte det.

Vi har kjent hverandre i 17 år, og har alltid holdt kontakt, selv om vi ikke alltid har sett like mye til hverandre. Jeg vil huske deg som en uredd jente. Du var trygg i deg selv, og hadde selvtillit nok til å tro at du fikk ting til. Og det fikk du jo. Du søkte utfordringer og hadde mål for det du gjorde. Var klar i talen og stod for det du sa. Du hang deg aldri opp i bagateller og uvesentlige hendelser, du brukte ikke tid på å surmule og du snakket heller aldri stygt om andre.

Når jeg tenker tilbake på årene som har gått, dukker det opp mange gode minner: fra russetiden, fest og fjas, hytteturer, du besøkte meg da jeg bodde i en annen by, kinobesøk, kafèbesøk, besøk hjemme hos hverandre - det har da vært en del! Og mer skulle det ha blitt, men så kom sykdommen og forandret på alt. Livet ditt ble snudd på hodet, mitt fortsatte som før....bortsett fra at det gjør noe med en å ha en venninne som får en dødelig sykdom. Man blir smertelig klar over hvor skjørt livet er. Fragile, ja.

Grip dagen, sa du. Utrolig nok klarte du å leve etter mottoet selv. Jeg må innrømme at jeg ofte synes dette er vanskelig. Dagene har lett for å bli rutinefylte og etter at jobb, barn, hus og heim har krevd sitt, er det ofte ikke mer overskudd igjen. Men jeg vet jeg har blitt litt flinkere til å sette pris på små tingene og jeg vet jeg har mye å være takknemlig for - det har du lært meg!

Nå skal livet gå videre - det blir ikke lett for noen og spesielt ikke for dine nærmeste (som jeg tenker mye på). Men jeg tror du har det bra nå og at du passer på der oppenifra.

Farvel så lenge.

Karen

[magnhild]

Kjære BigSis!

I går tok vi farvel med deg for siste gang. Det ble en flott og verdig avskjed, men samtidig så utrolig vond. Jeg satt lenge og ville sende deg en sms om hvor flott det hadde vært, men du ville jo aldri fått den. Men nå skriver jeg den her, for kanskje du får den med deg om jeg skriver den?

Kirken var så flott. Jeg kom inn og så de utrolig flotte blomstene og hilsnene som lå rundt deg. Det var utrolig rart å tenke på at du lå oppi den hvite kisten midt inni alle blomstene. Men rundt deg på alle kanter var det hvite calaer, hvite gerbera, sjampanje og oransje roser. Akkurat slik du likte det. Det var hilsner fra så mange og alle takket deg for den personen du var for oss. Modige, sterke BS. Hjertet fra barna var nydelig, det samme hilsnen fra mannen. Fargene i kirken var så riktig. Jeg smilte gjennom tårene, for det stemte alt sammen. Det eneste som ble feil var at du ikke fikk sett det selv.

Det var et fantastisk vær i går. Helt blå himmel og skikkelig vår. Veldig deilig. Alle menneskene samlet seg utenfor kirken. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg så alle som ville ta farvel med deg. Kirken var helt full. Det varmer et lillesøsterhjerte. Prinsen var nyklippet og nydelig. Det samme var lille prinsessen. Hun tuslet rundt og snublet litt i blomstene og var bare helt skjønn.

Da sermonien startet så var Steinar selvsagt på plass. Og under hele "Shape of my heart" så smilte jeg. Det var så nydelig, så utrolig nydelig. Jeg nikket og sa til meg selv: Dette er så riktig. Dette er så DEG. Men den låten får nok en ny mening for meg nå.

Det ble sagt så mye fint om deg. Mamma snakket fint og hun klarte seg kjempebra. Hun er så utrolig stolt av deg. Det er så godt å høre. Etter at mamma hadde pratet ferdig så sang Marianne Juvik Sæbø for deg. "Den fyrste song". Veldig flott. Og Christina fikk oss til å lette litt på smilebåndet under hennes hilsen fra Gjengen. Hun viste oss den humørfylte og kjappe BS. Det var godt. Men Gjengen savner deg masse. OG så kom journalisten og snakket litt om hvilket inntrykkt du hadde gjort på henne. Det var veldig sterkt å høre fra en person som ikke kjente deg så godt. Og så var det Mannen sin tur. Han takket for all hjelp og støtte gjennom de to siste årene. Også snakket han så fint om deg. Det er en flott mann det der. Han er utrolig glad i deg og savner deg veldig masse. Det både hørte og så vi alle. Men han var flink og sterk hele dagen.

Da Mannen var ferdig så var familien, alle sammen, fremme med roser til deg mens de spiste Stings "Fragile" på CD. Det var så nydelig. Også så riktig alt sammen. Men den sangen er så utrolig nydelig i seg selv, at det ble mange mange tårer fra oss alle sammen. Og tanken på at det er din yndlingssang gjorde det bare enda mer vakkert og riktig.

Presten var utrolig flink. Han snakket om deg som den flotte personen du var og fortsatt er i våre minner. Han leste opp en melding jeg fikk fra deg i sommer. En melding hvor du beskrev din oppgave i livet. "Å gjøre hverdagen og livet til mennesker rundt meg godt og rikt. Å hjelpe dem å se hva som er viktig og riktig. At JEG faktisk er et bidrag, i tanker ord og gjerninger. Og jeg ser at det virker og håper det varer, både nå og i fremtiden. Dette har jeg tenkt en del på, og jeg ser at det virker og syens det er fint. " Han leste også opp hva mange her inne har skrevet til deg. Han ville vise hvor dype spor du har laget hos mennesker som ikke kjenner deg i det hele tatt. Hvor stor respekt så mange rundt deg har for deg og den måten du har brukt tiden din. For du har virkelig gjort deg bemerket. Mennesker vil alltid huske deg og minnes deg som den personen du var. Den personen vi rundt deg kjenner.

Jeg vil alltid sitte igjen med minnene om den nydelige musikken du hadde ønsket deg i begravelsen. Og hvordan Steinar spilte for deg. Og Marianne sang. Det var ikke bare lett for dem. Steinar var utrolig flink og tøff. Men han viste virkelig styrke da han spilte utgangsmarsj for deg. Han startet med Sting og de første tonene var vanskelig. Det skjønner jeg så utrolig godt. Tenk å klare noe slikt når en god venninne bæres ut av kirken i en kiste. Jeg er så utrolig imponert.

Det å bære deg ut av kirken er det tyngste jeg noensinne har gjort. Det å møte blikket på alle de menneskene som savner deg og som er så utrolig glad i deg. Det var virkelig tøft. Men det var aldri noe spørsmål om jeg skulle gjøre det eller ikke. Det var tross alt det siste jeg kunne gjøre for deg. Skulle ønske jeg kunne gjort så mye mer. Men du fikk det som du ville. Siste reise i en utrolig stilig bil. Som du ønsket. Tårene trilte da jeg klappet kisten og tok farvel med storesøsteren min og så deg kjøre. Erik kom bort til meg og skulle trøste. Tørket tårene mine og fikk meg til å smile.

På minnestunden etterpå var det mange mennesker. Og det var en lett og fin tone. Flere sa masse fint om deg. Fra jobben, barnas barnehage og familien i Tønsberg. Også sang niese L for deg. En hel sang, med fire vers. Hun hadde sunget første vers til deg før du ble lagt inn på sykehus siste gang, og du hadde likt den så godt. Hun var så nydelig der hun sto på en stol blant alle menneskene, i den rosa prinsessekjolen sin. Det ble en fin stund BS. Det var godt å få pratet litt med masse folk og ledd litt sammen.

Jeg savner deg sånn. Det er så fryktelig vondt.

Endret 18. mars 2006 av magnhild

[pondusa]

Du skriver så vakkert om din søster Magnhild. Sitter her og tårene renner når jeg ser for meg begravelsen.

[Abr@xas]

[Thomasine]

Så fine ord til din søster, Magnhild!

Hørtes ut som en kjempeflott avskjed med CD.

[marta]

Jeg er fortsatt lei meg for tapet alle som fikk gleden av å kjenne deg har hatt!

Ikke bare var du et fantastisk menneske, CD, men familien din er også sterke og gode mennesker.

Jeg tenker på barna dine.

Jeg gråter selv om jeg ikke kjente deg.

[Gjest Rhoswen]

Det er vakkert å lese, du får frem alt det fine gjennom alt det vonde - akkurat slik CD pleide. Takk for at du deler dagen med oss.

Sender noen tanker til dere

[Gjest Gjesta]

Jeg gråter og jeg gråter... Dette er så sterkt! Helt utrolig den styrken som utvises her...

[Gjest LoisLane]

Jeg leste dette først nå.

Ordene mine smuldrer bare opp, jeg gir bare en rose og ønsker alle rundt CD alt godt.

[Lucky?]

til deg magnhild

Du er utrolig tøff, skrev så fint om CD's begravelse. Satt med tårer i øynene fra første setning.

[Gjest gjest 0]

Nå har jeg grått meg igjennom hvert ord Magnhild har skrevet om begravelsen. Det er godt å høre at du fikk en så flott og verdig avskjed.

[Gjest Sabia]

Hvil i fred..

Endret 19. mars 2006 av Nivea

[Sun Mei]

Hvil i fred

Endret 19. mars 2006 av Sun Mei

[Gjest Camelia]

Det blir gjerne sagt mye pent om mennesker etter at de er borte, og noen ganger har jeg tenkt, om både kjente og ukjente; jøss - var denne personen virkelig så fantastisk?

Men ordene til Magnhild føles så inderlig, inderlig ekte og sanne. Beskrivelsene av en kjær storesøster og venninne. Ord man får frysninger av, ord som treffer rett i sjela. Og etter å ha fulgt CD's egen dagbok det siste året før hun døde, vet man at CD var et sånt menneske, man vet at å "...å gjøre hverdagen og livet til mennesker rundt meg godt og rikt. Å hjelpe dem å se hva som er viktig og riktig..." var noe hun faktisk gjorde.

Det er nesten så man sitter her og føler at man har gått glipp av noe i livet ved ikke å kjenne CD, at ens eget liv ville hatt en ny dimensjon ved å ha hatt en venninne som henne.

Et kort møte for fem år siden har fått en spesiell betydning nå, en symbolsk betydning. CD.

Endret 19. mars 2006 av Camelia

[Gjest gjest1]

Nå har jeg grått meg igjennom hvert ord Magnhild har skrevet om begravelsen. Det er godt å høre at du fikk en så flott og verdig avskjed.

←

Jeg signerer her.

[Masi]

Hei CD

Ting tar tid og nå begynner det virkelig å synke inn at du ikke er her mer. Det er forferdelig trist.

Samtidig som denne erkjennelsen langsomt synker inn over meg er det flere og flere ting jeg blir bevisst på at jeg bør gjøre noe med. Ikke bare siden en gang, men nå og snart. Jeg tenker oftere og oftere: "Jeg kan jo bare gjøre det, det er ikke egentlig noe vits og vente".

Tenker mye på deg og er så stolt av hvordan du håndterte livet ditt og sjebnen din. Vi har mistet mye!

Begravelsen var en verdig og vakker avskjed med ditt fysiske jeg. Du vil alltid være med oss i tankene!

Jeg er så glad for at du var den du var og for at jeg kunne kalle meg venninnen din!

Christina